Trist og lei meg

[Gjest Gjesterommet]

Hei,

Må bare få ut litt følelser her.

Vi har prøvd å bli gravide i 1 år og 2 måneder nå uten hell.

Problemet er at vi har altfor lite sex og jeg er drittlei av å ta initiativet støtt. Jeg har sagt ifra at jeg ønsker at han skal ta initiativ noen ganger, men det skjer bare ikke. Vil jeg ha sex er det JEG som må starte hele greia. Jeg føler at han ikke ønsker sex i det hele tatt ( i hvertfall ikke med meg ) og at jeg ikke blir gravid ser ikke ut til å bry ham videre. Jeg brøt helt sammen forrige gang jeg fikk mensen, og han trøster osv...men han virker rett og slett dritt lei av hele meg og hele prøvinga. Noen flere som har det som meg ?

Jente, 29 år.

[Gjest Gjest_hei_*]

hei,

jeg tror nok dere må snakke (ordentlig) sammen! kommunikasjon er viktig, spesielt i denne situasjonen. å være prøver kan være utrolig vanskelig. det sliter nok oftere mer psykisk (og fysisk) på kvinnen enn mannen, desto viktigere er det at dere snakker sammen! det er like viktig at du hører på hvordan han har det og føler på ting, som omvendt.

jeg snakker av erfaring her, jeg slet mye mer enn mannen, da det aldri klaffet. her var dog sex aldri ett problem, men etter å ha prøvd i ett år slet jeg psykisk med hele prøveprosjektet. vi klarte det heldigvis til slutt, og nå virker prøveperioden som ett tilbakelagt kapittel og jeg føler meg lykkelig igjen. ja, det høres dramatisk ut, men jeg hadde nok en mild form for depresjon pga. hele prøverprosjektet. selv om vi heldigvis ble gravide på egenhånd og mest sannsynelig vil klare det igjen når vi ønsker flere barn, merker jeg at jeg gruer meg til søskenforsøk..

vi valgte å holde hele prøverprosjektet hemmelig, hverken jeg eller mannen snakket med noen om det. i ettertid vet jeg ikke om dette var riktig, spesielt ettersom tiden gikk og jeg var veldig lei meg. heldigvis er jeg og mannen flinke til å snakke sammen og han er så flink til å se positivt på ting og se fremover. om man eventuelt ikke ønsker å snakke med andre om prøvingen kan det være ett alternativ å snakke med en pyskolog eller lignende. dette kan nok høres litt dramatisk ut for noen, men jeg hadde nok hatt godt av dette når jeg slet som værst.

dette ble nok litt mye virr-varr og kanskje ikke helt relevant svar iforhold til spm ditt, men det beste jeg kan si; snakk sammen! ikke krangle, men lytt til hverandre. prøving er tung, spesielt om det tar tid, men sannheten er at ikke alle klarer å "ikke-tenke-på-prøvingen-og-ta-ting-som-det-kommer". man trenger ikke være hysterisk prøver fordi...

masse lykke til videre med prøvingen, husk at dette er ett "prosjekt" man er to om!

[Gjest Gjesterommet]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare og takk for klemmen. Er så lei meg idag...tårene kommer hele tiden og jeg føler at absolutt alt er veldig, veldig tungt. Jeg er en person som som regel greier å riste av meg slike følelser temmelig fort, så i morgen satser jeg på at skuffelsen er litt lenger bak i underbevisstheta...

Vi har snakka sammen, og han er forståelsesfull, men han gjør ingenting for å ta initiativ til mer sex og med det vise at han virkelig vil prøve han også.

Kanskje det ikke er meningen at jeg skal få barn.

[Gjest Gjest_hei_*]

huff, jeg forstår så godt hva du mener. jeg kunne også ha veldig tunge dager, hvor jeg gråt og var trist. jeg avlyste avtaler og holdt meg mye inne. dette gjorde ting selvsagt ikke noe bedre og min kjære måtte hjelpe meg ut av slike tunge perioder. da satt vi oss ned og snakket, kanskje i flere timer. det er utrolig hvor mye bedre man føler seg etter å ha grått litt og tømt seg for alle vonde tanker.

det er bra at han er forståelsesfull og vil snakke om prøvingen da, om dere snakker bra sammen tror jeg dere er på god vei. men kanskje du må minne han på at "it takes two to dance" og at du trenger at han viser litt initiativ? det er veldig mye vi kvinnene må "ta oss av" i prøvingen, da det er syklusen vår det står på, desto viktigere er det at mannen involverer seg der de kan! men det er nok ikke alltid de ser dette selv, så prøv å forklare det på en skånsom måte

også må du ikke tenke at "kanskje det ikke er meningen at jeg skal få barn". slike tanker gjør deg bare mer trist!

[Gjest Gjesterommet]

Jeg kjenner at jeg er helt tom i kropp og sinn...trøtt, trøtt og atter trøtt...har ikke ork til noenting som helst. Eneste jeg har lyst til er å spise masse søtt, kaker, sjokolade...trøstespising. Men jeg er jo selvfølgelig litt overvektig også...

Spising av sånne ting gjør meg bare tristere etterpå...selv om det føles fantastisk der og da. Sambo syntes jeg hørtes rar ut i telefonen istad da han ringte fra jobb, så han er da litt oppmerksom på meg.

Takk igjen for støtte og klem....Godt det er noen der ute som føler med meg.

[Gjest Gjest_jente_84_*]

Hei!

Vil bare at du skal vite at vi er flere i samme båt. Vi får bare prøve å tenke positivt og håpe at denne tiden snart er over og at vi snat får noe positivt å se frem mot..vet så allt for godt at det ikke er enkelt å tenkte sånn, men skal vi beholde motet til å fortsette må man jo prøve.

Masse lykke til med prøvinga, krysser fingrene for deg ;-)

[Gjest Gjest]

Huff, ja den prøvinga er ett slit. HAr holdt på i to og ett halvt år nå Sambo har først nå i det siste blitt helt klar på at han også er prøver!! Har vært såå lei til tider. Tok flere turer til lege før jeg ble sendt videre å har nå vært til lap som viste en tett eggleder å en med pco eller pcos(vet ikke helt forskjellen) så antagelig har det ikke vært no sjangs tidligere heller. Var så heldig å få time på ivf klinikken bare en uke etter lap, så nå er det igang med pergo ved neste mens hvis man ikke er blitt gravid da Hvis det ikke hjelper på tre pergo kurer så er det rett på ivf. Ser lys i tunnellen endelig Har du vært til sjekk?

Sender en oppmuntringsklem jeg

[Gjest Gjest_Nygift_*]

Jeg skjønner deg godt.

Vi har "bare" prøvd siden juni 2009, men etterson vi har et ganske stressende arbeidsliv blir det ofte lite sex, ettersom vi begge er slitne.

Men samtidig tenker jeg at det kan jo være dagen, mens jeg ikke vil pushe mannen for mye, da synes han at jeg er hysterisk i forhold til å bli gravid..

Det toppet seg for meg da et vennepar (som vi ikke visste at var prøvere) ble gravide på første forsøk, og hun venter barn i mai, jeg gikk inn en skikkelig treig periode, og følte meg ubrukelig.

Jeg har i tillegg veldig uregelmessig mens, og når den ikke kommer blir jeg lei, og tenker at jeg er ingen kvinne, ettersom min kropp ikke "virker".

Jeg har dog bestemt meg for å ta det med ro, ikke ha 1000 tester hjemm (det er såå lett å bare ta en test til), og leve som vanlig, jeg føler at det skal bli min tur snart...

Og det blir snart vår tur, din og min, bare vent!

En kjempeklem

[HoneyBunny]

Måler dere temperatur og slikt? Dere gjør vel gjerne det, men i tilfelle ikke så hjelper det godt. Tror ikke at jeg har noe fruktbarhetsproblem, men da jeg ville bli gravid med nr. 2 var det veldig planlagt. Jeg målte temp'en hver morgen før jeg sto opp. Den morgenen den hadde steget trev jeg tak i gubben, og jobben ble gjort. Hadde faktisk bare sex 1 gang den mnd..hehe. Det er bare ca. 5 dager pr. mnd det er vits å ha sex for å bli gravid. Når man har eggløsning har man vel ca. 1 døgn på seg, men så kan jo spermiene leve noen dager også å ligge der på lur. Stresser du for mye kan det virke på fruktbarheten og. Du er jo bare 29 så ta det rolig:)

Når det er sagt vet jeg ikke om jeg synes det høres så lurt ut å bli gravid med en mann som ikke vil ha sex med deg, og som ikke er like interessert i å få barn som deg. Ting blir ikke bedre i et forhold etter man får barn. Barn kan tilføre et godt forhold noe, men gjør et dårlig forhold verre.