Omsorg

[Gjest Gjest_Katy_*]

Min mann jobber 2 uker på og 3 uker av. Om vi skal separeres hva kan være en god ordning for oss. Jeg har tatt meg av barnet vårt mest siden han bble født. Mannen min er ofte ut av laget etter sine 2 uker på, så det tar minst en uke før han er på rett kjøl igjen. Derfor er det kun jeg som har levert og hentet i barnehage helt siden sønnen vår begynte der. Jeg vurderer å flytte fra mannen på grunn av det at jeg blir dårlig behandlet og siden jeg gjør alt alene likevel så kan jeg like gjerne være alene. Det er tungt for meg å tenke på at jeg skal være lang tid uten sønnen, men jeg vil selvfølgelig at pappan skal være sammen med han og. Av forskjellige grunner vil jeg gjerne ha hovedomsorgen, det er mange ting, og mange valg min mann har gjort som gjør at jeg ville føle meg tryggest om jeg hadde hovedomsorgen. Hvordan tror dere jeg vil stille i forhold til at min mann jobber sånn som han gjør? Og om jeg ikke skulle få hovedomsorgen hva ville være en naturlig deling med tanke på hans jobb? Selv er jeg lærer og det er jo et meget familievennlig yrke.

Barnet er under 2 år og veldig avhengig av meg, jeg tror det ville være direkte traumatisk for han å måtte være borte fra meg i flere uker så liten som han er nå. Siden faren har deltatt så lite så gråter han f. eks. når jeg forlater huset.

Jeg vil gjerne tenke godt gjennom dette på forhånd slik at det kan ære lettere for oss å lage en avtale oss i mellom, slik at vi slipper megling.

Jeg har forresten et barn fra tidligere som er 10 år.

[Gjest Gjest_Marion_*]

Hvis han behandler deg dårlig skal du i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for å gå fra ham!

Man anbefaler i alle fall ikke 50/50-deling for så små barn, det er jeg sikker på. Når han er så liten er det kanskje lurere å ha samværsdager til å begynne med, og bare 1-2 overnattinger av gangen? Hvis sønnen din er så avhengig av deg og så utrygg med pappaen blir jo samværet en voldsom overgang.

Men han trives i barnehagen? Hvis han har det greit der selvom du ikke er der, kommer han til å ha det fint med pappaen sin også Litt gråt når du går kanskje, hvis han gjør det i barnehagen, men det stopper jo vanligvis så fort mor/far er ute av døra

Men har dere snakket om samlivsbrudd, eller er du fremdeles så i tankeboksen at du ikke har sagt det høyt? Og hvordan dårlig behandler han deg? Kan det være at pappaen vil være en destruktiv faktor i barnets liv?

[Gjest TS Katy]

Jeg vil og tro at 50/50 ikke er bra nå. Han trives i barnehagen og gråter ikke når jeg går derfra, at han gråter når jeg går hjemmefra sier kanskje litt om hvor lite han er alene med pappan sin. Jeg er og den som står opp med han, legger han og slik. Det er ikke fordi pappan ikke slipper til, det er for at det er jeg som har mest energi og pappan synes det er helt greit at jeg tar den delen.

De har et godt forhold og gutten er kjempeglad i pappan sin, pappan er veldig flink til å leke med han. Jeg vil mer en noe annet at de skal ha masse og god kontakt, men jeg vil ha hovedomsorgen, det tror jeg blir best for oss alle faktisk, foreløbig i alle fall. Det er endel ting jeg bekymrer meg for, det er f. eks. at pappan røkte hasj før og når han traff meg, han sluttet med det i løpet av den tiden vi har vært sammen, det har skjedd i perioder og i enkelttilfeller, men det har ikke vært daglig som før. jeg er den som har stått for at det har blitt "slutt" på dette, og jeg vet at desverre vil ikke mannen se på det at han har et barn tilstede som et hinder for å ta seg en blås, dette bekymrer meg veldig. En annen ting som bekymrer meg er at han ikke har noe filter eller sensur for hva han spiller (spilleentusiast) eller ser på når barn er tilstede, det er og jeg som har vært den som har tvunget gjennom at han viser hensyn til at det er barn tilstede. Det har hendt at jeg har kommet oerraskende hjem og da har det vist seg at han sier at han er enig med meg, at barna ikke skal se slikt, men han snakker meg etter munnen for når jeg ikke er der så gjør han det.

[Far til 2]

Min mann jobber 2 uker på og 3 uker av. Om vi skal separeres hva kan være en god ordning for oss. Jeg har tatt meg av barnet vårt mest siden han bble født. Mannen min er ofte ut av laget etter sine 2 uker på, så det tar minst en uke før han er på rett kjøl igjen. Derfor er det kun jeg som har levert og hentet i barnehage helt siden sønnen vår begynte der. Jeg vurderer å flytte fra mannen på grunn av det at jeg blir dårlig behandlet og siden jeg gjør alt alene likevel så kan jeg like gjerne være alene. Det er tungt for meg å tenke på at jeg skal være lang tid uten sønnen, men jeg vil selvfølgelig at pappan skal være sammen med han og. Av forskjellige grunner vil jeg gjerne ha hovedomsorgen, det er mange ting, og mange valg min mann har gjort som gjør at jeg ville føle meg tryggest om jeg hadde hovedomsorgen. Hvordan tror dere jeg vil stille i forhold til at min mann jobber sånn som han gjør? Og om jeg ikke skulle få hovedomsorgen hva ville være en naturlig deling med tanke på hans jobb? Selv er jeg lærer og det er jo et meget familievennlig yrke.

Barnet er under 2 år og veldig avhengig av meg, jeg tror det ville være direkte traumatisk for han å måtte være borte fra meg i flere uker så liten som han er nå. Siden faren har deltatt så lite så gråter han f. eks. når jeg forlater huset.

Jeg vil gjerne tenke godt gjennom dette på forhånd slik at det kan ære lettere for oss å lage en avtale oss i mellom, slik at vi slipper megling.

Jeg har forresten et barn fra tidligere som er 10 år.

Barn under 3-4 år bør ikke være forlenge borte fra noen av foreldrene. Fars arbeidstid er derfor en ulempe for barnet i dette tilfellet. For at det ikke skal bli for ille synes jeg at barnet bør ha ca 50% av tiden med far den tiden han er hjemme. Dette kan f.eks. fordeles som 2-2, 3-3,2-2 (altså 2 dager hver, 3 dager hver og 2 dager hver). Dermed får barnet ca 20% av tiden med far. Etterhvert som barnet blir eldre bør dere kabnsje vurdere å la det få lengre perioder sammen med faren den tiden han er hjemme, men de fleste vil si at det er vanskelig å gjennomføre noe som er i nærheten av 50/50 med slike arbeidstider og med et barn som er 2 år.

Skoleferier, jul, påske, deles ganske likt. 17.mai og bursdag, etc, deles helt likt.

[Gjest TS Katy]

Barn under 3-4 år bør ikke være forlenge borte fra noen av foreldrene. Fars arbeidstid er derfor en ulempe for barnet i dette tilfellet. For at det ikke skal bli for ille synes jeg at barnet bør ha ca 50% av tiden med far den tiden han er hjemme. Dette kan f.eks. fordeles som 2-2, 3-3,2-2 (altså 2 dager hver, 3 dager hver og 2 dager hver). Dermed får barnet ca 20% av tiden med far. Etterhvert som barnet blir eldre bør dere kabnsje vurdere å la det få lengre perioder sammen med faren den tiden han er hjemme, men de fleste vil si at det er vanskelig å gjennomføre noe som er i nærheten av 50/50 med slike arbeidstider og med et barn som er 2 år.

Skoleferier, jul, påske, deles ganske likt. 17.mai og bursdag, etc, deles helt likt.

Ja, dette er noe jeg kan leve med, det vil jeg tro at pappan og kan. Han nevnte noe om at han ville ha han de 3 ukene han var hjemme, men jeg tror ikke han virkelig mente det og jeg tror heller ikke at en rett ville pålegge oss en slik ordning. Jeg tror han bryr seg så mye om gutten sin at han ikke vil gjøre noe som oppleves som utrygt for han. Jeg håper i alle fall det.

Det er ikke lett dette og det er heller ikke sikkert at det blir noe brudd, men jeg vurderer det sterkt.

[Gjest Gjest]

Barn under 3-4 år bør ikke være forlenge borte fra noen av foreldrene. Fars arbeidstid er derfor en ulempe for barnet i dette tilfellet. For at det ikke skal bli for ille synes jeg at barnet bør ha ca 50% av tiden med far den tiden han er hjemme. Dette kan f.eks. fordeles som 2-2, 3-3,2-2 (altså 2 dager hver, 3 dager hver og 2 dager hver). Dermed får barnet ca 20% av tiden med far. Etterhvert som barnet blir eldre bør dere kabnsje vurdere å la det få lengre perioder sammen med faren den tiden han er hjemme, men de fleste vil si at det er vanskelig å gjennomføre noe som er i nærheten av 50/50 med slike arbeidstider og med et barn som er 2 år.

Skoleferier, jul, påske, deles ganske likt. 17.mai og bursdag, etc, deles helt likt.

Barn bør ha kontakt med begge foreldrene. Men 2 dager her og 2 dager der, det tror ikke jeg er noen god løsning. Tenk deg selv hvis du skulle flytte frem og tilbake sånn. Forutsigbarhet og stabilitet er det viktigste for små barn.

[Gjest Gjest]

Barn under 3-4 år bør ikke være forlenge borte fra noen av foreldrene. Fars arbeidstid er derfor en ulempe for barnet i dette tilfellet. For at det ikke skal bli for ille synes jeg at barnet bør ha ca 50% av tiden med far den tiden han er hjemme. Dette kan f.eks. fordeles som 2-2, 3-3,2-2 (altså 2 dager hver, 3 dager hver og 2 dager hver). Dermed får barnet ca 20% av tiden med far. Etterhvert som barnet blir eldre bør dere kabnsje vurdere å la det få lengre perioder sammen med faren den tiden han er hjemme, men de fleste vil si at det er vanskelig å gjennomføre noe som er i nærheten av 50/50 med slike arbeidstider og med et barn som er 2 år.

Skoleferier, jul, påske, deles ganske likt. 17.mai og bursdag, etc, deles helt likt.

Å flytte barn frem og tilbake annenhver, hver tredje dag som en annen pakke er ingen god løsning.

[Far til 2]

Barn bør ha kontakt med begge foreldrene. Men 2 dager her og 2 dager der, det tror ikke jeg er noen god løsning. Tenk deg selv hvis du skulle flytte frem og tilbake sånn. Forutsigbarhet og stabilitet er det viktigste for små barn.

Å flytte barn frem og tilbake annenhver, hver tredje dag som en annen pakke er ingen god løsning.

Kan dere argumentere litt bedre enn å si at det ikke er en god løsning ? Og hva er en "god løsning" ???

En 2-3-2 løsning er både forutsigbar og stabil. (det er klart at det kan godt velges 2-2-2 som et alternativ, men jeg synes barnet bør ha rett til mest mulig tid med begge foreldrene. Hva barnet velger senere mht samvær får foreldrene ta når den tid kommer.

Barnet kan naturligvis også ha lengre tid sammen med far (f.eks. 1 uke om gangen, men ettersom vi vet at små barn glemmer fort kan det være ønskelig å velge kortere perioder slik at det ikke glemmer mamman sin også.

[Gjest Gjest_Meg_*]

jeg et råd til deg - prøv å få mannen med deg på et familieverkontor og få hjelp til problemene deres. Kanskje kan det ikke redde forholdet, men det kan gjøre at dere får ryddet opp i mange problemer og spørsmål, og at begge får tid til å bearbeide ting før dere eventuellt går fra hverandre. Kanskje kan det redde forholdet, ihvertfall kan det gjøre slik at dere har fått greid opp i en del før bruddet, og med dette får et bedre samarbeidsklima om barnet i ettertid.

Hvis dere går fra hverandre så må dere uansett til en obligatorisk mekling for å kunne bli separert, og for å få trygdeytelser hvis dere ikke skal ha delt bosted. I mekling vil dere få informasjon og hjelp som er direkte knyttet til deres situasjon og deres barn og alder på barnet.

Hvis du vil lese om litteratur på området så er Kirsti Haaland sin bok "barnet i skilsmissen" en bra bok. Du kan også søke på brosjyrene foreldreansvar og samværsrett, og mekling for foreldre, der får du endel nyttig informasjon som er viktig å lese i forkant av brudd/mekling.

Far til 2 har rett i at så små barn bør se sine foreldre hyppig, og faste rutiner er viktig. Det er også en stor fordel hvis dere kan tilbringe tid sammen med barnet samtidig, at far kommer til deg og omvendt. Om barnet vil ha en negativ eller positiv opplevelse av den samværsordningen far til 2 foreslår tror jeg kommer ann på barnets tilpassningsdyktighet og deres samarbeid - de fleste barn reagerer på brudd mellom foreldrene - det er naturlig. Men klarer dere som foreldre å samarbeide, og å unngå store og vedvarende konflikter så er sjansen stor for at barnet kommer over dette uten traumer.

Lykke til

[bombadilla]

Kan dere argumentere litt bedre enn å si at det ikke er en god løsning ? Og hva er en "god løsning" ???

En 2-3-2 løsning er både forutsigbar og stabil. (det er klart at det kan godt velges 2-2-2 som et alternativ, men jeg synes barnet bør ha rett til mest mulig tid med begge foreldrene. Hva barnet velger senere mht samvær får foreldrene ta når den tid kommer.

Barnet kan naturligvis også ha lengre tid sammen med far (f.eks. 1 uke om gangen, men ettersom vi vet at små barn glemmer fort kan det være ønskelig å velge kortere perioder slik at det ikke glemmer mamman sin også.

Det finnes jo egentlig ingen "gode løsninger" når det kommer til samvær, så det gjelder vel bare å finne den løsningen som fungerer best for hver enkelt familie.

Jeg vil også påstå at et par dager her, og et par dager der høres slitsomt ut for barnet. Men det avhenger av så mange faktorer, som hvor foreldrene bosetter seg i forhold til hverandre, og ordninger i forhold til "flyttelasset" som skal være med. Det kan fort bli kavete dersom det følger et halvt flyttelass med barnet hver gang det skal hit eller dit.

[Far til 2]

Det finnes jo egentlig ingen "gode løsninger" når det kommer til samvær, så det gjelder vel bare å finne den løsningen som fungerer best for hver enkelt familie.

Jeg vil også påstå at et par dager her, og et par dager der høres slitsomt ut for barnet. Men det avhenger av så mange faktorer, som hvor foreldrene bosetter seg i forhold til hverandre, og ordninger i forhold til "flyttelasset" som skal være med. Det kan fort bli kavete dersom det følger et halvt flyttelass med barnet hver gang det skal hit eller dit.

Du har rett i at ingen løsning er god nok ettersom de fleste barn ønsker at foreldrene skal bo sammen. Når dette ikke fungerer må det velges alternativer som er nesten like gode for barnet. Jeg tror vi foreldre kansje definerer hva som er slitsomt på en annen måte en barn ettersom det ofte er basert på hva alternativene er.

Et barn uten kontakt med faren sin i 2 uker vil normalt sett (når det blir litt eldre) savne den andre forelderen. Et barn på 2 år vil ikke forstå foreldrenes konflikt. Bare oppdage at en av foreldrene er borte. Det siste kan unngås ved at barnet får mye samvær med begge foreldrene i starten. Jeg tror faktisk at en bytteordning som tilsier f.eks. 2-3-2-3 (og bytte ved neste runde) er mer slitsomt for foreldrene enn for barnet. Jeg vokste selv om med felles omsorg, og det var først når jeg ble 15 år at jeg valgte ett sted å bo. Både jeg og min søster elsket løsningen og begge praktiserer felles omsorg idag (mer eller mindre). Barna trives med det og for egen del snakket vi om dette senest igår, og vi har ingen planer om endring utifra det barna mente om ordningen.

Å "kjøre over" fars (og barnets ?) ønsker om mye samvær tror jeg kan skape MASSEVIS av konflikter i mange år framover. Hvis far og barn føler de har beholdt noen av rettighetene til samvær etter et samlivsbrudd vil samarbeidet sansynligvis gå bedre på ALLE områder i årene som kommer. Far vil føle at det er behov for han og bli mindre opptatt av å lage problemer for barnets mor om hun har behov for å bytte en helg eller noe tilsvarende.

[Gjest regine ii]

Her snakker vi om et lite barn og en far som er BORTE flere uker i strekk.

Da vil en ordning med fram og tilbake - fram og tilbake fungere dårlig - for BARNET. FAR er jo ikke en stabil omsorgsperson i hverdagen så lenge han har den jobben han har. Da må man - om man vel og merke er opptatt av BARNET og dets vel - finne andre løsninger.

Som en annen skrev: rådgivning kan være en god i dee, både for å se om forholdet kan reddes og muligens få et litt mer realistisk syn på hva som er en god løsning for barnet.

[Far til 2]

Her snakker vi om et lite barn og en far som er BORTE flere uker i strekk.

Da vil en ordning med fram og tilbake - fram og tilbake fungere dårlig - for BARNET.

Hva er det du prøver å si ?

Fordi at far arbeider 2-ukers vakter offshore så må barnets mulighet til samvær begrenses når far er hjemme ???

Om far er borte 2 uker ville de fleste anta at barnet må få mulighet til å ta igjen mye av dette samværet. Sånn synes det ikke som om du tenker. Har barnet sett lite til far når han er på Nordsjøen, så skal barnet f... ikke se mye til far når han kommer hjem heller. Jeg lurer litt på om det er denne fordelingspolitikken som er benyttet i enkelte miljøer der barns rettigheterer av minimal betydning.

FAR er jo ikke en stabil omsorgsperson i hverdagen så lenge han har den jobben han har. Da må man - om man vel og merke er opptatt av BARNET og dets vel - finne andre løsninger.

...

Far er idag sammen med barnet i de 3 ukene han er hjemme. Hvor "stabil" mener du han skal være ?

Og hva mener DU er en god løsning ? Å begrense samværet mellom barn og far til 1 helg pr mnd ???

Jeg synes du bør komme med mer konkrete løsningsforslag fremfor å bare slakte andres.

[Gjest Gjest_Meg_*]

Her snakker vi om et lite barn og en far som er BORTE flere uker i strekk.

Da vil en ordning med fram og tilbake - fram og tilbake fungere dårlig - for BARNET. FAR er jo ikke en stabil omsorgsperson i hverdagen så lenge han har den jobben han har. Da må man - om man vel og merke er opptatt av BARNET og dets vel - finne andre løsninger.

Som en annen skrev: rådgivning kan være en god i dee, både for å se om forholdet kan reddes og muligens få et litt mer realistisk syn på hva som er en god løsning for barnet.

Det var jeg som foreslo rådgivning:)

Jeg har også en mann som jobber i nordsjøen, 2 uker på og 4 uker hjemme. Nå er barnet vårt 11 år, men har vokst opp med en far som har denne jobben. Vårt barn har et meget godt forhold til sin far, og det som gjør savnet av far overkommelig når han er borte - er at barnet vet at han kommer hjem igjen:)

TS sitt barn er vant til å se sin far 3 uker i strekk, jeg tenker at det er veldig viktig for barnet og fars relasjon at de får tilbringe mye tid sammen de 3 ukene far er hjemme, spesiellt fordi han er borte 2 uker i strekk. Jeg sier ikke at far bør ha barnet alene i 3 uker, men en ordning der mor også er med på deler av samværet, en ordning som passer akkurat dette barnet. Kanskje kan det være sånn som far til 2 sier, kanskje noe annet. Barnet vokser og utvikler hukommelsen og forståelsen, etterhvert kan alenetiden med far utvides, hvis dette passer barnet.

Hvis jeg og min mann skulle gått fra hverandre, så ville vi bosatt oss veldig nært hverandre. Prøvd en form for delt bosted (med mindre barnet har en klar tanke om noe annet da) og tatt det derifra, så får man se hva som passer barnet etterhvert, og være lydhør og oppmerksom:)

[Far til 2]

...

TS sitt barn er vant til å se sin far 3 uker i strekk, jeg tenker at det er veldig viktig for barnet og fars relasjon at de får tilbringe mye tid sammen de 3 ukene far er hjemme, spesiellt fordi han er borte 2 uker i strekk. Jeg sier ikke at far bør ha barnet alene i 3 uker, men en ordning der mor også er med på deler av samværet, en ordning som passer akkurat dette barnet.

...

Du har helt rett. Nettopp det at barn er forskjellig gjør det vanskelig å finne en mal for hva som er riktig og hva som er galt. Men en ting jeg håper alle kan være enig om er at vi ikke kan fortsette å ha et lovverk som utelukker enkelte alternativ (f.eks. felles omsorg).

Og som Meg sier er barnets alder også viktig. når det er 11 år er det ingen problemer med 1 uke, kansje 2 eller mer, borte fra den ene forelderen. For TS er det imidlertid litt vanskeligere fordi barnet bare er 2 år. Men alderen skal naturligvis ikke påvirke barnets rett til samvær med begge foreldrene selv om noen mener det.

For samarbeidets skyld er det også en KJEMPESTOR fordel at begge kan akseptere avtalen. Altfor mange kriger har oppstått fordi den ene forelderen (som oftest far) er blitt utestengt fra å være en likeverdig forelder.

Det å bli stemplet som en mindre viktig "B-forelder" er noe mange foreldre (flest menn) forstålig nok har problemer med å takle. det å ikke bli sett på som den eneste og selvskrevne omsorgsforelder er det også en del foreldre (mest kvinner) som har problemer med å takle.

uansett løsning er det viktig at barnet ikke blir skadelidende i den konflikten som pågår mellom mor og far. Denne voksenkonflikten kan ikke få lov til å ødelegge for barnet resten av livet.

Jeg synes stadig fler mødre og fedre ser det samme. Fedre er flinkere enn noen gang til å ta ansvar og vise omsorg. Mødre er flinkere enn noen gang til å la barna oppleve en likeverdig far som de er glad i. Så langt synes jeg både "TS" og "meg" er eksempler på dette.

De mødre som idag respekterer barnas rett og behov for mye samvær vil oppleve at deres døtre vil blomstre med overskudd og muligheter til karriere, utdannelse, økonomi og et på alle måter godt liv.

De mødre som idag respekter barnas rett og behov for mye samvær vil oppleve at deres sønner vil fungere som fullverdige fedre og dagens mødre vil ikke miste kontakten med sine barnebarn slik mange mødre har gjort tidligere fordi menn ikke har tatt eller fått mulighet til ansvar for egne barn.

[Gjest noraJ]

Om far er borte 2 uker ville de fleste anta at barnet må få mulighet til å ta igjen mye av dette samværet. Sånn synes det ikke som om du tenker. Har barnet sett lite til far når han er på Nordsjøen, så skal barnet f... ikke se mye til far når han kommer hjem heller.

Joda, barna skal se mye til far. Etter alder og boavstand. Men to-tre-to-tre høres slitsomt ut, også for eldre barn. Ts og barnefar får finne en løsning, hvis det går være mye sammen med barnet i begynnelsen både hos mor og far. Men det er ikke alltid det går, og da må far som har valgt å jobbe offshore, gradvis få mulighet til å øke samvær pga. barnets alder. Først ettermiddager, og innen kort tid øke til overnatting. Synes 2-5 høres bedre ut enn 2-2-2 eller 2-3-2. Eller 3-4 og uka etter 1-6. Det må nesten mor og far bestemme når de ser hvordan det fungerer for barnet. Far kan ikke hente inn to uker på tre uker.

Jeg lurer litt på om det er denne fordelingspolitikken som er benyttet i enkelte miljøer der barns rettigheterer av minimal betydning.

Far er idag sammen med barnet i de 3 ukene han er hjemme. Hvor "stabil" mener du han skal være ?

Han bruker en uke der han henter seg inn. Og i dette tilfellet henter han i barnehage eller bringer barnet. Å leke litt er ikke det samme som å ta ansvar.

Og hva mener DU er en god løsning ? Å begrense samværet mellom barn og far til 1 helg pr mnd ???

Jeg synes du bør komme med mer konkrete løsningsforslag fremfor å bare slakte andres.

Det er ingen som har nevnt en helg per mnd. Dette er vel noe som må avtales i hver enkelt familie og barnets behov må komme først, ikke en avtale med 2-2-3. Du ble jo lei av å flytte mellom dine foreldre, men ga ikke uttrykk for det før du var 15. Jeg har skilte forelde, og hadde aldri funnet meg i å bo par netter her og tre netter der. Jeg ville sagt i fra lenge før jeg ble 15.

[Far til 2]

Hva er det du prøver å si ?

Fordi at far arbeider 2-ukers vakter offshore så må barnets mulighet til samvær begrenses når far er hjemme ???

Om far er borte 2 uker ville de fleste anta at barnet må få mulighet til å ta igjen mye av dette samværet. Sånn synes det ikke som om du tenker. Har barnet sett lite til far når han er på Nordsjøen, så skal barnet f... ikke se mye til far når han kommer hjem heller.

Joda, barna skal se mye til far. Etter alder og boavstand. Men to-tre-to-tre høres slitsomt ut, også for eldre barn. Ts og barnefar får finne en løsning, hvis det går være mye sammen med barnet i begynnelsen både hos mor og far. Men det er ikke alltid det går, og da må far som har valgt å jobbe offshore, gradvis få mulighet til å øke samvær pga. barnets alder. Først ettermiddager, og innen kort tid øke til overnatting. Synes 2-5 høres bedre ut enn 2-2-2 eller 2-3-2. Eller 3-4 og uka etter 1-6. Det må nesten mor og far bestemme når de ser hvordan det fungerer for barnet. Far kan ikke hente inn to uker på tre uker.

Det du sier er at DU synes det høres slitsomt ut. Spør et barn på 6 ? år (tilfeldig valgt) som får alternativet med 2-3-2 eller mindre. Og ta med i beregningen at barnet ikke har sett faren på 2 uker og nå i teorien kan få massevis av tid med pappan sin (som hun/han sikkert er veldig glad i).

Du sier det er slitsomt for barnet , noe jeg tror du mener fordi du er voksen og ikke vet bedre. ANTA at du har en kjæreste på Nordsjøen som du etter 14 dager kan få treffe 2-3-2 dager før han forsvinner igjen. Ville DU grepet en sånn sjanse ?

Sansynligvis vil dette samværet være mye mindre slitsomt for et barn enn for voksne fordi et barn ikke har de samme kravene hengende over seg med f.eks. bil/parkering/buss/trikk/tog/båt for å komme til-fra jobb. Det er ingen rutiner som skal passes som f.eks. gå i butikken eller rydde/vaske hjemme.

Barnet har veldig enkle behov. Stort sett er dette lek/utforskning sammen med samvær/trygghet, varme og mat + massevis av kjærlighet. Alt dette får barnet hos begge foreldrene, og barnet vil ofte ikke merke stor forskjell. Det er bare glad for den omtanken det får fra begge foreldrene, for barnet merker at en av foreldrene blir borte. Da er det trygt å erfare at denne forelderen altid kommer tilbake igjen.

Jeg lurer litt på om det er denne fordelingspolitikken som er benyttet i enkelte miljøer der barns rettigheterer av minimal betydning.

Far er idag sammen med barnet i de 3 ukene han er hjemme. Hvor "stabil" mener du han skal være ?

Han bruker en uke der han henter seg inn. Og i dette tilfellet henter han i barnehage eller bringer barnet. Å leke litt er ikke det samme som å ta ansvar.

Javel. Men om du er blandt de som ønsker begrenset samvær så vil jo fars første tid hvor "han henter seg inn" bli den forsiktige tilnærmingen som en del mødre ønsker. For mange mødre ønsker ikke at far skal være en del av livet til barnet fra dag en. I så tilfelle kan f.eks. bare 2 eller 3 dager være en slik forsiktig tilnærming.

Og hva mener du er¨å ta ansvar uten om å være der for barnet, gi det samvær/trygghet, leke. gi barnet mat, klær og varme + veldig mye kjærlighet. Hva mener du far skal gjøre utover dette.

Og hva mener DU er en god løsning ? Å begrense samværet mellom barn og far til 1 helg pr mnd ???

Jeg synes du bør komme med mer konkrete løsningsforslag fremfor å bare slakte andres.

Det er ingen som har nevnt en helg per mnd. Dette er vel noe som må avtales i hver enkelt familie og barnets behov må komme først, ikke en avtale med 2-2-3. Du ble jo lei av å flytte mellom dine foreldre, men ga ikke uttrykk for det før du var 15. Jeg har skilte forelde, og hadde aldri funnet meg i å bo par netter her og tre netter der. Jeg ville sagt i fra lenge før jeg ble 15

Om den første og siste "2-dagers" kuttes ut er det faktisk bare en helg pr mnd igjen.

Jeg ble IKKE lei av å flytte mellom mine foreldre. Det gjorde heller ikke min søster (som forøvrig har vært innom her på KG en del ganger uten "å blande seg inn" som hun sier). Vi flyttet annehver uke i mange år, og for oss var dette et helt naturlig valg som faktisk ikke ble vurdert som noe annet enn helt naturlig. Jeg husker enda da vi fikk den triste beskjeden om at foreldrene våre skulle flytte fra hverandre. Jeg tror vi gråt en skvett også sammen med foreldrene våre. Men vi fikk med en gang TILBUDET om å være like mye hos begge foreldrene våre og dette ble veldig viktig for oss. Hun, hennes ex og barna valgte felles omsorg fra første dag etter bruddet da det var helt naturlig for henne og ingen av foreldrene ønsket å bestemme over barna og den andre forelderen.

Jeg sier ikke at felles omsorg er enste alternative omsorgsløsning, men det er utvilsomt et alternativ som vi ikke kan fortsette å nekte våre barn. Heller ikke de som er små og med en 2-3-2 løsning får altså barnet 7 dager med far iløpet av 5 uker (dvs en 20/80 fordeling) at du synes dette er for mye samvær med far er bare tragisk slik jeg ser det.