har jeg rett til å føle det slik?

[Gjest Gjest]

Jeg å sambo og så på tven.I programet så var det et intervju med en som forteller om sitt liv som adoptert,og hans vei til å treffe sine biologiske foreldre.

Jeg har hele tiden kjent til min samboers hemmlighet, et barn han fikk når han var veldig ung, og som han bortadopterte til morens nye mann.

I den settingen så spurte jeg om han følte seg klar når barnet hans kom til å oppsøke han når den tid var inne.

Sambo fikk et rart utrykk i ansikte, og jeg spurte rett ut om det alerede var skjedd. Ja, fikk jeg til svar. Jeg gratulerte, og ventet litt.

Men det eneste han sa var at det var et halvt år siden, og at han ikke ville snakke noe mer om det.

Her har jeg delt halve voksenlivet med sambo, og han ar ikke sakt noe.

Jeg har ikke tatt opp temat noe mer fordi jeg ikke ville dette skulle handle om meg og mine følelser, men om Barnet og han. Men jeg føler en avstand mellom oss. Trodde jeg var hans betrodde.

Hva tenker dere?

[NoAngel]

skjønner deg godt..

jeg hadde blitt veldig skuffet.

[Gjest Annbjørg]

Jeg hadde nok blitt overrasket over at han ikke har fortalt om det.

Ville kanskje stilt noen spørsmål til ham, men respektert ham hvis han ikke ville prate om det.

Og du har rett til å føle det du vil. Det er DINE følelser. Men jeg tror du skal passe deg litt for å presse noen svar ut av ham.

[Prescence]

Ingen kan bestemme om du har rett eller ikke rett til å føle det slik. Du må akseptere at du føler det du føler. Personlig tror jeg nok at jeg også hadde følt en avstand, men jeg er en person som gjerne vil dele alt med min aller næreste.

Spørsmålet du må stille deg er om dette plager deg nok til at du vil ta det opp med samboeren din. Du trenger ikke å kreve informasjon om hva som skjedde. Du kan heller fortelle han hva du følte, så kan du spørre han om han synes det er urimelig av deg å ta det slik. Da viser du at du også respekterer ham. Og så ville jeg kanskje spurt han om hvorfor han ikke ville snakke med deg om dette? Og akseptere det svaret du får.

Kanskje dette rett og slett er noe han kjemper med å glemme, og ikke vil skal være et tema mellom dere. Noen mennesker reagerer slik på vanskelige ting.

[Gjest Gjest]

Du sier dere har vært sammen lenge. Da ville jeg blitt veldig skuffet dersom partneren min ikke ville dele noe sånt med meg. Du visste jo på forhånd om barnet, og da kan jeg ikke skjønne hemmeligholdelsen.

Jeg ville reagert veldig dersom min partner nærmest hadde fortalt noe sånt i en bisetning.

[Arkeium]

Jeg å sambo og så på tven.I programet så var det et intervju med en som forteller om sitt liv som adoptert,og hans vei til å treffe sine biologiske foreldre.

Jeg har hele tiden kjent til min samboers hemmlighet, et barn han fikk når han var veldig ung, og som han bortadopterte til morens nye mann.

I den settingen så spurte jeg om han følte seg klar når barnet hans kom til å oppsøke han når den tid var inne.

Sambo fikk et rart utrykk i ansikte, og jeg spurte rett ut om det alerede var skjedd. Ja, fikk jeg til svar. Jeg gratulerte, og ventet litt.

Men det eneste han sa var at det var et halvt år siden, og at han ikke ville snakke noe mer om det.

Her har jeg delt halve voksenlivet med sambo, og han ar ikke sakt noe.

Jeg har ikke tatt opp temat noe mer fordi jeg ikke ville dette skulle handle om meg og mine følelser, men om Barnet og han. Men jeg føler en avstand mellom oss. Trodde jeg var hans betrodde.

Hva tenker dere?

Ja, hva tenker man? ...At det er synd for dere alle.

Du har rett til å føle som du gjør, fordi det er du som føler det. Han har rett til å behandle sine følelser som han gjør, det er han som føler det slik.

Men, hva med deres følelser som par? De følelsene dere skal dele og hva dere skal ha sammen bør defineres.

Hva om du spurte ham om hva han syntes var tungt og vanskelig i forbindelse med hele historien? Kanksje jan gjenneom å sette ord på hva han følte og tenkte kunne "forsone seg" eller føle det lettere å kunne komunisere dette med deg. Men først tror jeg du må fortelle hva dette gjør med deg, at du er glad i ham og at du vil gjerne være der for ham....uansett. Men gjør ham ikke ansvarlig for at deg og dine følelser.

Glem barnet en stakket stund, barnet vil ikke få det bedre med sin biologiske far før han får det bedre uansett.

Lykke til....

[Havbris]

Ja, hva tenker man? ...At det er synd for dere alle.

Du har rett til å føle som du gjør, fordi det er du som føler det. Han har rett til å behandle sine følelser som han gjør, det er han som føler det slik.

Men, hva med deres følelser som par? De følelsene dere skal dele og hva dere skal ha sammen bør defineres.

Hva om du spurte ham om hva han syntes var tungt og vanskelig i forbindelse med hele historien? Kanksje jan gjenneom å sette ord på hva han følte og tenkte kunne "forsone seg" eller føle det lettere å kunne komunisere dette med deg. Men først tror jeg du må fortelle hva dette gjør med deg, at du er glad i ham og at du vil gjerne være der for ham....uansett. Men gjør ham ikke ansvarlig for at deg og dine følelser.

Glem barnet en stakket stund, barnet vil ikke få det bedre med sin biologiske far før han får det bedre uansett.

Lykke til....

Veldig mange gode råd i dette innlegget. Ja, du har rett til å føle som du gjør - og det har han også. Ikke grav i dette ved å presse eller anklage fordi han ikke snakker om det. Prøv å tenk at av dere to så er det han som har det vanskeligst med dette. Dine følelser er såklart viktige - men forsøk å flytte fokuset fra din egen sårhet til hans situasjon og historie. Du kan fortelle hva det gjør med deg - men han må selv velge når han er klar for å snakke mer om det.

Og ikke betvil at han elsker deg og at du er hans beste venn selv om han ikke klarer å snakke om dette nå.

[Gjest Adam]

Jeg er ganske sikker på at han mener at du invaderte noe som han ikke svar kler til å dele med deg. Det er åpenbart at han synes at dette er vanskelig, og det kan godt hende at han er full av selvbebreidelse i forhold til det som hendte. I tillegg kan det jo være at det kan finnes mange traumer i forbindelse med et slikt opplegg. Som f.eks. rasende foreldre, annen stigmatisering både i forbindelse med sex, graviditet, fødsel, omsorg o.s.v. Og se heller ikke bort fra at han har opplevd masse fordømmelse i forbindelse med dette.

Jeg mener at du ikke skal forsøke å konfrontere han i forbindelse med dette. Det vil etter mitt skjønn være uklokt, følelsesløst og egoistisk av deg. Hvis det er noe han vil dele med deg i forbindelse med dette, så kommer han frivillig - når han er klar. Hvis du forsøker å påskynde dette på noen måte, så vil han trekke seg lenger inn i "hulen sin" og det kan komme til å skade hans tillit til deg. Du må finne deg i at dette må skje på hans premisser.