Når følelsene begynner å ta slutt

[Gjest Reddle]

Er en 32 år gammel mann som har vært i et nært forhold i 1.5 år. Jeg elsker min kjære høyt, og har naturligvis vist mine følelser for henne hele tiden.

De siste månedene har jeg merket at min kjære ønsker mer et vennskaps forhold enn et kjærlighetsforhold med alt det inngår. Hun viser på sin beste måte at hun elsker meg, men hun er svært lite interessert i å utforske dybdene mellom oss i form av intim kontakt. Dette gjør at jeg har begynnt å trekke meg unna, og lukke følelser inne i meg selv. Nå føles forholdet mer som et vennskap, der jeg vet at hun aldri har lyst å komme nærmere meg.

Er det noe jeg kan gjøre? Er det bedre for meg å se at det ikke er noe håp for dypere connection mellom oss? Fordi forholdet mellom oss er labert og lite nært/intimt. Det rare er at det virker som dette er helt greit for hun, noe jeg ikke klarer å leve med

Takker for svar :gjeiper:

[Kosemose]

Sånne perioder kan oppstå i alle forhold, også gode, men jeg syns det er vel tidlig etter 1,5 år. Hvis dere ikke har barn sammen så ville jeg kanskje revurdert forholdet, eventuelt gått til parterapi for å se om det kan repareres.

[Gjest Gjest_]

Hei!!!

Du må ta å pratta med henne og få henne til å forklare seg på hvorfor ting er slik som er..Det kan faktisk være noe som du har gjort eller sagt som har gjort at det blir slik som det er.Vi mennesker er bare sånn ofte sier vi ting som vi ikke mener noe vondt med men det kan ikke den andre partneren vitttte.Så min abefaling som ei jente er å ta opp dette med henne-

Håper det ordner seg for dere:)

[Gjest TS]

Vi har pratet godt sammen om alt. Føler meg ganske sikker på at det ikke er der det ligger. Det jeg ikke forstår er at hun ønsker å leve i et forhold som blir mer og mer dødt. Jeg klarer nesten ikke se på hvordan det utvikler seg. Vil alltid være glad i henne, fordi hun er det mest fantastiske menneske jeg har noengang vært sammen med. Det er vanskelig å se på at forholdet stopper/går tilbake istedet for å gå til nye høyder.

[Riskrem]

Alle forhold går i bølger. Poenget er at når man kommer til et lavpunkt har man to valg: å forbedre forholdet eller å gi opp.

Jeg sier ikke at man skal bruke "ti år" på å forbedre et forhold som er kommet til et lavpunkt, men man bør for all del forsøke å gjøre ting bedre en stund. Ergo, ikke gi opp!

"Det er i motbakke det går oppover..."

[Gjest TS]

Alle forhold går i bølger. Poenget er at når man kommer til et lavpunkt har man to valg: å forbedre forholdet eller å gi opp.

Jeg sier ikke at man skal bruke "ti år" på å forbedre et forhold som er kommet til et lavpunkt, men man bør for all del forsøke å gjøre ting bedre en stund. Ergo, ikke gi opp!

"Det er i motbakke det går oppover..."

Bra sagt. Men jeg har en følelse av at dette ikke er noe som kommer til å forandre seg med tid. Selv vil jeg heller være alene, enn å fortro mine dypeste følelser for noen som ikke vil ha alt, bare en del av meg.

Også tenkte jeg å spørre dere kvinner, hvordan klarer noen av dere å leve i et forhold uten den dype nære kroppslig kontakten? For meg er det vanskelig, fordi den gjør meg trygg og glad

[Gjest Gjest_mann_*]

Er en 32 år gammel mann som har vært i et nært forhold i 1.5 år. Jeg elsker min kjære høyt, og har naturligvis vist mine følelser for henne hele tiden.

De siste månedene har jeg merket at min kjære ønsker mer et vennskaps forhold enn et kjærlighetsforhold med alt det inngår. Hun viser på sin beste måte at hun elsker meg, men hun er svært lite interessert i å utforske dybdene mellom oss i form av intim kontakt. Dette gjør at jeg har begynnt å trekke meg unna, og lukke følelser inne i meg selv. Nå føles forholdet mer som et vennskap, der jeg vet at hun aldri har lyst å komme nærmere meg.

Er det noe jeg kan gjøre? Er det bedre for meg å se at det ikke er noe håp for dypere connection mellom oss? Fordi forholdet mellom oss er labert og lite nært/intimt. Det rare er at det virker som dette er helt greit for hun, noe jeg ikke klarer å leve med

Takker for svar :gjeiper:

Sorry mac, men her er det nok en liten jobb å gjøre. Sier ikke dette for å være altfor negativ, det er bra du elsker henne, men ta en titt på deg jeg uthevet. Om det er slik at du konstant viser dine sterke følelser for henne, så kan du ikke se bort fra at en del av spenningen har forsvunnet fra hennes perspektiv. Hverdagen er kommet, hun syntes kanskje at det begynner å bli litt kjedelig, og når du kontinuerlig bekrefter henne vet hun også akkurat hvor hun har deg. Hun syntes kanskje at du ikke utfordrer henne nok lenger, at det ikke er noen motstand i deg, og det er en del jenter som mister respekten av det.

Jeg tror rett og slett ikke av at et forhold blir bedre av at kun den ene jobber for å forbedre slik som du gjør nå. Man skal være to om den jobben, og slik jeg leser innlegget ditt så kan hun tillate seg å holde deg på gress, for du gjør jo likevel alt grovarbeidet, og dette vet hun. Dog er det bra at du har begynt å trekke deg litt unna, fortsett med det, men følg opp med samtaler der du er klar på hva du ønsker av forholdet og hva du savner. La henne også forstå at dersom dere ikke kommer til enighet så risikerer hun å miste deg. La henne ta noe av utfordringen med å komme tilbake til deg.

Nå kan det jo hende at dere kanskje ikke kommer tilbake til hverandre, at det har skjedd noe som gjør at dere ikke kan gjenforenes, men er man hele tiden klar på sine egne behov samtidig som man ikke overkjører partneren fullstendig kan man gå med hevet hode videre enten man fortsetter forholdet eller gå ut av det. Det er det eneste rette for en selv.

[Gjest TS]

Sorry mac, men her er det nok en liten jobb å gjøre. Sier ikke dette for å være altfor negativ, det er bra du elsker henne, men ta en titt på deg jeg uthevet. Om det er slik at du konstant viser dine sterke følelser for henne, så kan du ikke se bort fra at en del av spenningen har forsvunnet fra hennes perspektiv. Hverdagen er kommet, hun syntes kanskje at det begynner å bli litt kjedelig, og når du kontinuerlig bekrefter henne vet hun også akkurat hvor hun har deg. Hun syntes kanskje at du ikke utfordrer henne nok lenger, at det ikke er noen motstand i deg, og det er en del jenter som mister respekten av det.

Jeg tror rett og slett ikke av at et forhold blir bedre av at kun den ene jobber for å forbedre slik som du gjør nå. Man skal være to om den jobben, og slik jeg leser innlegget ditt så kan hun tillate seg å holde deg på gress, for du gjør jo likevel alt grovarbeidet, og dette vet hun. Dog er det bra at du har begynt å trekke deg litt unna, fortsett med det, men følg opp med samtaler der du er klar på hva du ønsker av forholdet og hva du savner. La henne også forstå at dersom dere ikke kommer til enighet så risikerer hun å miste deg. La henne ta noe av utfordringen med å komme tilbake til deg.

Nå kan det jo hende at dere kanskje ikke kommer tilbake til hverandre, at det har skjedd noe som gjør at dere ikke kan gjenforenes, men er man hele tiden klar på sine egne behov samtidig som man ikke overkjører partneren fullstendig kan man gå med hevet hode videre enten man fortsetter forholdet eller gå ut av det. Det er det eneste rette for en selv.

Du har noen gode poeng som får meg til å tenke enda grundigere. Hvorfor skal alt være så vanskelig? Jeg stoler på henne, og ønsker å gi alt av meg selv. Er det noe galt med meg da? Ja, hun utfordrer meg på mange punkter, men det gjør jeg også. Selv tror jeg at bekreftelsene blir hyppigere og hyppigere fra min side etterhver som jeg ikke får bekreftelser tilbake. Ond sirkel. Er så lei av å måtte gå rundt å konstant tenke over alt jeg gjør, hvorfor kan vi ikke bare ha det bra sammen? Hvorfor så komplext? Stoler hun ikke på meg, eller er det noe galt med meg?

Fantastisk forum, er glad det er noen som kan gi litt veiledning

[Havbris]

Du har noen gode poeng som får meg til å tenke enda grundigere. Hvorfor skal alt være så vanskelig? Jeg stoler på henne, og ønsker å gi alt av meg selv. Er det noe galt med meg da? Ja, hun utfordrer meg på mange punkter, men det gjør jeg også. Selv tror jeg at bekreftelsene blir hyppigere og hyppigere fra min side etterhver som jeg ikke får bekreftelser tilbake. Ond sirkel. Er så lei av å måtte gå rundt å konstant tenke over alt jeg gjør, hvorfor kan vi ikke bare ha det bra sammen? Hvorfor så komplext? Stoler hun ikke på meg, eller er det noe galt med meg?

Fantastisk forum, er glad det er noen som kan gi litt veiledning

Mange forhold kommer inn i perioder der en må ta et ekstra tak. Så lenge alt sklir bra og begge er fornøyde tenker man ofte ikke igjennom hva slags kommunikasjon man har, hvilke forventninger man har osv. Fordi man antar at den andre forstår og vet det – for alltid.

Mitt råd er at du må tenke at ingenting er en selvfølge og du må prate med henne om det som plager deg. Være ærlig uten anklager, være tydelig på at dette er ”ditt” anliggende i første omgang, det er du som plages med disse tankene. Ikke fordele skyld. Hva ønsker hun, hvor er hun, hvor vil hun! Hvilke forventninger har du – og hva med hennes forventninger.

Ta tak i dette først som sist før dere plutselig finner ut at dere har havnet i en ond sirkel med misnøye, irritasjon og altfor mye ugress i kjærlighetsforholdet.

[Gjest TS]

Mange forhold kommer inn i perioder der en må ta et ekstra tak. Så lenge alt sklir bra og begge er fornøyde tenker man ofte ikke igjennom hva slags kommunikasjon man har, hvilke forventninger man har osv. Fordi man antar at den andre forstår og vet det – for alltid.

Mitt råd er at du må tenke at ingenting er en selvfølge og du må prate med henne om det som plager deg. Være ærlig uten anklager, være tydelig på at dette er ”ditt” anliggende i første omgang, det er du som plages med disse tankene. Ikke fordele skyld. Hva ønsker hun, hvor er hun, hvor vil hun! Hvilke forventninger har du – og hva med hennes forventninger.

Ta tak i dette først som sist før dere plutselig finner ut at dere har havnet i en ond sirkel med misnøye, irritasjon og altfor mye ugress i kjærlighetsforholdet.

Er det ikke naturlig for begge å kjenne at forholdet går i helt gal retning? Tror ikke det bare er jeg som kjenner dette, men jeg finner meg ikke i å leve med smerter i flere år pga lave forhåpninger til leve standard. Har bare en sånn ekkel følelse for at hun er glad i meg, men ikke elsker meg. Det stikker dypt å se det, fordi jeg gir 100% av meg. Det er sprøtt å tenke på at jeg kanskje har gitt for mye, der hun mister den følelsemessige gnisten fordi det kan bli kjedelig og forutsigbart i lengden. Er det rart folk oppfører seg som aper i forhold, når ikke alt er nok?

[Havbris]

Jeg vet ikke helt hva du mener med "lave forventninger til levestandard" men regner med at du sikter til kvaliteten på forholdet deres. Og du skal selvfølgelig ikke legge lista lavere enn du har det godt med!

Jo - jeg tror at begge vil kjenne det hvis det begynner å gå utforbakke og at gnisten er iferd med å forsvinne. Derfor skrev jeg at du må snakke med henne om dette - slik at dere begge vet hvor dere står og sammen kan vurdere veien videre. Hvis dere allerede har havnet på ulike steder rent følelsesmessig så får det heller komme opp i dagen, istedetfor at du går rundt og lurer på hva som skjer. Dere kan ikke lese hverandres tanker.

Jeg vet det er vanskelig.

[Gjest TS]

Jeg vet ikke helt hva du mener med "lave forventninger til levestandard" men regner med at du sikter til kvaliteten på forholdet deres. Og du skal selvfølgelig ikke legge lista lavere enn du har det godt med!

Jo - jeg tror at begge vil kjenne det hvis det begynner å gå utforbakke og at gnisten er iferd med å forsvinne. Derfor skrev jeg at du må snakke med henne om dette - slik at dere begge vet hvor dere står og sammen kan vurdere veien videre. Hvis dere allerede har havnet på ulike steder rent følelsesmessig så får det heller komme opp i dagen, istedetfor at du går rundt og lurer på hva som skjer. Dere kan ikke lese hverandres tanker.

Jeg vet det er vanskelig.

Vi har snakket sammen om dette. Hun unnskylder seg omtrent hver dag for dette. På samme tid får jeg inntrykke av at det ikke er noe problem for henne, noe som forundrer meg. Tidligere har hun sendt ut forskjellige signal om hva et sundt forhold er for noe. Det kan virke som om hennes trygghet er å gi litt, men ikke alt. Som om hun må ha den følelsesmessige kontrollen i forholdet. Det kan se ut som om hun muligens kunne klart å leve slik i mangfoldige år.

Om ting løser seg, så er det mulig vi kommer styrket ut av dette. Er bare redd det begynner å bli for sent. Jeg har merket at det å åpne seg opp for en vegg, ikke gjør meg glad lenger. Selvfølelsen min har tatt en knekk i det siste, men jeg lar ikke dette styre livet mitt i det uendelige.

[Havbris]

Vi har snakket sammen om dette. Hun unnskylder seg omtrent hver dag for dette. På samme tid får jeg inntrykke av at det ikke er noe problem for henne, noe som forundrer meg. Tidligere har hun sendt ut forskjellige signal om hva et sundt forhold er for noe. Det kan virke som om hennes trygghet er å gi litt, men ikke alt. Som om hun må ha den følelsesmessige kontrollen i forholdet. Det kan se ut som om hun muligens kunne klart å leve slik i mangfoldige år.

Om ting løser seg, så er det mulig vi kommer styrket ut av dette. Er bare redd det begynner å bli for sent. Jeg har merket at det å åpne seg opp for en vegg, ikke gjør meg glad lenger. Selvfølelsen min har tatt en knekk i det siste, men jeg lar ikke dette styre livet mitt i det uendelige.

Det er mulig jeg ikke har forstått deg riktig - men er det slik at hun ikke lenger vil ha sex med deg - men er fornøyd allikevel? Eller er det den "fortrolige" samtalen med henne du savner? Du trenger ikke svare hvis du synes det er for påtrengende spørsmål.

[Gjest hade]

hør nå her:

du er 32 år, og har alle muligheter(det har man i alle aldre forsåvidt) til å bli lykkelig med noen andre.

jeg er selv 29, og har vært i et forhold i 9 år. det kunne ikke falle meg inn å fortsette dette forholdet dersom jeg mistet lysten på sex - eller dersom følelsene forsvant.

klart jeg kjenner på hverdagen, og at man kan komme i "hverdagsfella" - men følelsene har alltid vært der.

bare tenk på hva du går glipp av, og at dere begge kan finne noe helt annet sammen med andre.

for meg er det iallefall et poeng at den jeg får barn og gifter meg med skal være den jeg er lykkelig med - ikke noen som bare er "helt ok".

hun er helt sikkert fantastisk, og det er helt sikkert du og - men dere har det bare ikke så fantastisk sammen.

selv jeg som har vært i samme forhold i ni år har tenkt på samvlivsterapi som "uaktuelt" nå da vi faktisk hverken er gift eller har barn enda - og fordi vi er nokså unge.

dette er da ingen måte å starte et helt samliv på etter kun 1,5 år?

[Gjest TS]

Det er mulig jeg ikke har forstått deg riktig - men er det slik at hun ikke lenger vil ha sex med deg - men er fornøyd allikevel? Eller er det den "fortrolige" samtalen med henne du savner? Du trenger ikke svare hvis du synes det er for påtrengende spørsmål.

All form for kroppslig kontakt i grunn. Ikke bare en spesefik ting. Det virker bare ikke som dette er viktig for henne. Hun kunne klart seg uten all kroppslig kontakt i flere uker, mens hun hadde smilt og ledd og hatt det kjempebra. Er det uvanlig av meg å føle at noe mangler? Den intime biten synes jeg driver forholdet fremover, og ikke bakover. Så synd at den blir skøvet bort nesten hver dag.

[Gjest TS]

for meg er det iallefall et poeng at den jeg får barn og gifter meg med skal være den jeg er lykkelig med - ikke noen som bare er "helt ok".

hun er helt sikkert fantastisk, og det er helt sikkert du og - men dere har det bare ikke så fantastisk sammen.

Du har helt rett. Jeg er meget kravstor til valg av partner. Min kjære har alt jeg drømmer om. Er litt trist at jeg føler meg uattraktiv fremfor henne. Det tar på selvfølelsen i lengden. Finner meg bare ikke i tull. Da er jeg heller alene