Ville du bodd et sted du trives mindre bra om det var perfekt for barna dine?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ja, tittelen sier vel det meste. Ville du bodd et sted der du som voksenperson ikke trivdes optimalt mot at barna dine gjorde det? Eller ville du bodd et sted du trivdes godt, men barna trivdes mindre pga større avstand til venner og fritidsaktiviteter?

(Jeg sliter med å ta en avgjørelse ang bosted. Skal jeg kun ta hensyn til barna, eller også ta hensyn til at det er viktig at man har et bosted som voksenperson der man virkelig kan slappe av og trives og dermed forhåpentligvis være en bedre mor med mer overskudd. Kinkig...)

[Lapetos]

Jeg har riktignok ikke barn, men jeg er ganske sikker på at jeg hadde tenkt først og fremst på hva som hadde vært til det beste for barna når jeg skulle velge bosted.

Merk: Jeg har veldig lyst til å kunne sette eventuelle fremtidige unger på "selvstyre" - altså at de skal kunne være ute å leke uten at jeg støtt og stadig må vokte dem med haukeblikk. (Noe jeg sikkert kommer til å gjøre når jeg engang får unger uansett...)

[bombadilla]

Jeg har riktignok ikke barn, men jeg er ganske sikker på at jeg hadde tenkt først og fremst på hva som hadde vært til det beste for barna når jeg skulle velge bosted.

Merk: Jeg har veldig lyst til å kunne sette eventuelle fremtidige unger på "selvstyre" - altså at de skal kunne være ute å leke uten at jeg støtt og stadig må vokte dem med haukeblikk. (Noe jeg sikkert kommer til å gjøre når jeg engang får unger uansett...)

Her går det ikke an å gi et klart svar, synes jeg. Jeg syns det er viktig å ta hensyn til barnas trivsel. Men hvis du flytter til et sted der barna trives, vil de uansett ikke trives så veldig lenge dersom du som forelder mistrives.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Er det ikke mulig å finne et sted hvor hele familien vil trives?

[Lapetos]

Her går det ikke an å gi et klart svar, synes jeg. Jeg syns det er viktig å ta hensyn til barnas trivsel. Men hvis du flytter til et sted der barna trives, vil de uansett ikke trives så veldig lenge dersom du som forelder mistrives.

Tror det skal gå an å finne en mellomting. Jeg trives godt i nærheten av en storby, så jeg tenker noe litt i utkanten av en storby hadde vært ideelt

[Gjest Gjest]

Det kommer an på. Hvordan kan du vite at barna vil trives mindre godt fordi om det er større avstand til fritidsaktiviteter?

Jeg ville definitivt bodd et sted jeg ikke trivdes på for at barna mine skulle få være i nærheten av faren sin. Men om barna hadde hatt lyst til å bo nærmere sentrum mens jeg fikk mer hus for pengene lenger ut og selv trivdes lenger ut så ville jeg nok valgt der jeg selv ville bo.

Men jeg ville ofret mine ønsker hvis barna hadde sterk mistrivsel.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Ja, tittelen sier vel det meste. Ville du bodd et sted der du som voksenperson ikke trivdes optimalt mot at barna dine gjorde det? Eller ville du bodd et sted du trivdes godt, men barna trivdes mindre pga større avstand til venner og fritidsaktiviteter?

(Jeg sliter med å ta en avgjørelse ang bosted. Skal jeg kun ta hensyn til barna, eller også ta hensyn til at det er viktig at man har et bosted som voksenperson der man virkelig kan slappe av og trives og dermed forhåpentligvis være en bedre mor med mer overskudd. Kinkig...)

Jeg forstår det slik at dine barn vil måtte dra et stykke for å møte vennene og for å fortsette sine fritidaktiviteter hvis dere flytter dit du ønsker å bo.

Da tenker jeg umiddelbart at jeg ville ikke slappet så mye av hvis jeg måtte bruke mye tid på å frakte ungene til venner/fritidsaktiviteter, og hvis dette førte til at ungene og deres venner ville tilbringe mye mindre tid hjemme hos meg og mest der alle vennen bor. Jeg ville hatt det best med å bo der jeg visste at barna ville komme til å tilbringe sin fritid, og der jeg visste at vennene deres kunne stikke innom oss.

Du sier at du tror du kan bli en bedre mor med mer overskudd hvis du flytter. Hva om barna må bruke så mye tid og energi på å treffe venner og dra på trening at de mister overskudd og ikke klarer å slappe av?

Er det alltid slik at så lenge vi voksne har det bra, så har barna det bra??

Jeg vet ikke jeg, barna har ofte ikke noe valg, de må bare gjøre som vi foreldre velger, og jeg tror vi er flinke til å ta de valg som gagner oss best mens vi overbeviser oss selv om at barnet har det bra så lenge vi har det bra..

[Gjest brutal_mann]

Ungene først.

[Far til 2]

I barneloven refereres det il "barnets beste" så jeg antar at dette er veldig sentralt mht bostedvalg.

Om du er samboer/gift med faren er det imidlertid sånn at foreldrene tar en avgjørelse sammen, dvs flertallet bestemmer. Om du ikke bor sammen med barnefaren bør dere benytte samme prinsippet og la flertallet bestemme. Det KAN medføre at barn og barnefar velger å bli boende, og om du ønsker å ivareta "barnets beste" betyr det at du bør bli boende", - uansett om du hadde tenkt å flytte med eller uten barnet.

[Gjest Gjest]

Kommer an på hva alternativene er for min del. Jeg valgte å ikke få barn mens vi bodde i samboers hjembygd hvor jeg ikke trives og ikke har noe særlig med jobbmuligheter (hverken relevant eller "hva som helst"), fordi jeg ikke greide tanken på å bli der så lenge han ville bo der, og hvis det ble slutt (det hadde skullet ekstremt mye til før jeg flyttet langt fra den andre foreldren, og føler jeg måtte ofret meg da om det ble nødvendig). Hvis vi får barn skal det være i et område hvor begge kan tenke seg å bo innen rimelig radius. Takke faen for å bli boende i Finnmark f eks, når jeg har hele nettverket mitt på Østlandet.

Men utover det er det jo ofte mye en kan gjøre for å ha det litt bedre selv - hva har du av muligheter for jobb, sosialt liv, reise til venner og familie? Hvordan blir økonomien? Hva er årsaken til at barna vil trives, men ikke du? Hvor langt unna ville du bodd om du kunne velge? Du trenger selvsagt ikke svare på dette her, men det er sånne ting en kan tenke over. Jeg mener heller ikke at alt må være optimalt med bostedet for at man skal kunne trives...

[Gjest Gjest]

Ja, tittelen sier vel det meste. Ville du bodd et sted der du som voksenperson ikke trivdes optimalt mot at barna dine gjorde det? Eller ville du bodd et sted du trivdes godt, men barna trivdes mindre pga større avstand til venner og fritidsaktiviteter?

(Jeg sliter med å ta en avgjørelse ang bosted. Skal jeg kun ta hensyn til barna, eller også ta hensyn til at det er viktig at man har et bosted som voksenperson der man virkelig kan slappe av og trives og dermed forhåpentligvis være en bedre mor med mer overskudd. Kinkig...)

Mine barn har det ikke bra om jeg har det bra. Det er verre for en voksen å tilpasse seg et nytt miljø når du komer til trivsel. Barn tilpasser seg letter, får lettee venner osv. Som voksen så er man i den alderen at de på samme alder har sin venneflokk fra barndomen,man kommer innsom en fremmed uten felles bakgrunn.

Barn får felles grunn på skole og fritid og i oppveksten

[Gjest Gjest]

Mine barn har det ikke bra om jeg har det bra. Det er verre for en voksen å tilpasse seg et nytt miljø når du komer til trivsel. Barn tilpasser seg letter, får lettee venner osv. Som voksen så er man i den alderen at de på samme alder har sin venneflokk fra barndomen,man kommer innsom en fremmed uten felles bakgrunn.

Barn får felles grunn på skole og fritid og i oppveksten

Det skulle stå: mine barn har det ikke bra, om jeg ikke har det bra

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er faktisk interessant å lese svarene her, og ikke minst se hva mange av dere har tolket ut av åpningsinnlegget mitt. Jeg skal ikke skilles eller flytta fra far og/eller barna. Ei heller gjelder det at vi skal flytte for å tilfredsstille mine behov. Heller tvert om...

Saken er at vi flyttet for 3 år siden. Barna beholdt sin gamle skole og vennekrets, men vi flyttet litt lenger ut fra sentrum for å bo i et tryggere, mindre trafikkert område som i tillegg hadde rimeligere hus slik at vi kunne frigjøre mer tid fra arbeid til familien. Men to av tre barn trives ikke særlig. Dvs gutten på 8 har venner både her og i det gamle nabolaget, så det er nok litt hipp som happ for ham. Han blir nok påvirka av eldstejenta som mistrives, men uttrykker mer og mer lengsel tibake han også. Hun har gått fra et inkluderende miljø der man lekte og var sammen tross kjønn og alder, til et mer - for henne - sært sted. Det er ingen på hennes alder her, to jenter som er et år yngre og et par gutter som er et par år eldre. I utgangspunktet kunne hun selvfølgelig lekt og vært sammen med dem, men her er gutter og jenter veldig adskilt + at en av disse jentene er intrigemaker, løgner og har vært mye ufin mot henne. Hun sier barna her er helt "annerledes" enn det hun er vant med, og jeg kan vel ikke nekte for at det merker jeg også. Det er bare 15 minutt å kjøre til det gamle nabolaget så vi har ofte venner av henne her. Hun går på håndball og speider og vi tilstreber å ha et åpent hus der venner alltid er velkommen. Men det er klart det krever litt mer når man må kjøre, derfor tilbyr vi også ofte å hente venner i de tilfeller foreldrene ikke gidder å kjøre. Gjennomsnittlig vil jeg si hun har besøk 1 kveld i uka + gjerne overnatting annen-tredje hver helg (i tillegg til å treffe venner på skolen + fritidsaktiviteter + tar bussen med venner hjem kansje en dag i uka). Men hun føler (og er) ensom i hverdagen. Dette med å kunne stikke ut å være med noen på impuls en halvtimes tid mens middagen koker er noe hun savner veldig. Hun er dessverre veldig følsom og har lettere for å ta innover seg det negative enn det positive. Fra å være veldig blid og kjempepopulær og ute hele tiden, har hun blitt mer innesluttet og fått mer humørsvingninger.

Jeg, far og minstejenta (som ikke har noen i sin aldersgruppe i det gamle nabolaget) trives imidlertid best her, og i og med at eldste jenta har fått beholde omgangskretsen sin syns jeg det er litt rart at hun reagerer så sterkt og så lenge på flyttingen.

Fordelen her er at det er nært nok til at man ikke kjører seg i hel på fritidsaktiviteter (tar max 15 minutt inn til byen), men langt nok fra sentrum til at det er rolig, stille og sikkert. Bor i enden av en blindgate med tilnærmet null trafikk, skogen og turområdet som nærmeste nabo og en stor tomt der jeg kan slippe minstejenta ut uten å gå med hjertet i halsen. Det er avslappende å bo her.

I det gamle nabolaget var det mye trafikk. Mange av naboene er kommet i den situasjonen at de eldste barna er kommet i moped og fersk bilfører alder og kjører deretter. Var ofte redd når barna var ute og lekte. Var også en del uro og bråk med ungdommene. Følte enkelte kvelder jeg ikke var "nedpå" sofaen da jeg var i beredskap i.f.t rampestreker osv. Også her måtte man kjøre til fritidsaktiviteter fram til barna var såpass store at det var ok med buss, men da tar det bare 7-8 minutt til sentrum.

Jeg syns det er vanskelig at mistrivselen hennes skal styre oss. Samtidig er det viktig at alle trives, og for min del er barna sin trivsel i utgangspunktet mye viktigere enn min egen. Men nå er ikke dette snakk om at vi har flyttet langt unna opprinnelig bosted.

Å finne et sted "midt i mellom" blir faktisk verre. Pga veldig snål inndeling på skolekretsene i kommunen vår, er det slik at de to nabolagene hører til samme skole, men dersom vi flytter midt i mellom og bor nær sentrum med mulighet til å gå til fritidsaktiviteter osv, vil barna også måtte bytte skole og få helt ny omgangskrets. Dette vil vi selvfølgelig unngå i det lengste.

For min del ser jeg mest fordeler med å bo her vi bor. Jeg prøver da å se hele familien sitt samlede behov og sin trivsel. Men jeg vet at både eldstejenta, gutten og helt sikkert minstejenta ville finne seg bra til rette om vi flyttet tilbake. Jeg ville nok finne det litt mer slitsomt. Det er kjekke naboer der, for all del, og masse lekekamerater, men som sagt - mindre trygt, mer støy og uro, en del annet litt negativt som jeg ikke vil gå direkte inn på her som jeg ikke er komfortabel med...

[Gjest Gjest_Trudy_*]

Litt om barn og flytting:

http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/livsst...ting-26816.html

[Gjest Gjest]

TS igjen her. Nå ble jeg veldig spesifik i omtalen av min situasjon, men jeg syns også at spørsmålet er interessant på generelt grunnlag - så diskuter gjerne det også

[Gjest Gjest]

TS igjen her. Nå ble jeg veldig spesifik i omtalen av min situasjon, men jeg syns også at spørsmålet er interessant på generelt grunnlag - så diskuter gjerne det også

I og med at du ikke lenger kan fremstilles som den onde mor som skal ta barna fra far så er du nok ikke interessant å diskuteres lenger. I hvert fall ikke se som rir sin egen kjepphest når det gjelder hvordan aleneforeldre skal leve livet sitt; til fars beste.

[Gjest Gjest_Leo_*]

På generelt grunnlag vil det vel handle om hvor stor mistrivselen er. Hvis enten barn eller voksne mistrives skikkelig over lengre tid bør man nok gjøre sitt for å flytte til et sted der alle kan trives bedre. Om en av partene trives "sånn passe" og de andre har det toppers ser jeg ingen grunn til å flytte.

Ingen har krav på eller sterkt behov for å trives optimalt. Det er vanskelig å få til for mange. Men man bør etterstrebe at alle trives greit nok. Det er lov å sette seg selv som voksen først så lenge man samtidig vet at barna har det helt ok. At de hadde trivdes enda bedre et annet sted behøver ikke bety at man skal sette igang en krevende og påkostet flytteprosess igjen.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde nok valgt å bli der dere er nå.

Men nå er jeg oppvokst på landsbygda hvor det er helt normalt å måtte kjøres 10-30 minutter for å møte venner eller delta på fritidsaktiviteter, og eneste lokalbussene som finnes er skolebussene...

Så lenge hun fremdeles er inkludert blant vennene i det gamle nabolaget og hun har jevnlig omgang med de på fritiden, så tar hun nok ikke skade av å savne det å bo der. Jeg syns det høres ut som familien i sin helhet har det best der dere er nå.

Vi bor i et nabolag med mange unger på min datters alder, både jenter og gutter. Likevel er hun oftere sammen med ei jente i klassen som bor 10 min kjøring unna, enn barna i nabolaget.

[Kattugla]

Jeg mener også at dere bør ikke flytte tilbake pga dette. Det virker som dere som en familie har større livskvalitet hvor dere bor nå og det synes jeg er veldig viktig å ta vare på. Det er klart til barnas fordel at du og din mann har mer overskudd nå, både tidsmessig og økonomisk (hvis jeg forstod deg riktig)og barna skjønner neppe hva det kan innebære å flytte tilbake, det er ikke sikkert de synes det er så staselig hvis dere som følge av flytting må begynne å jobbe mer / spare på ting de tar som selvfølge nå? Det virker litt som din datter har veldig rosa briller på når det gjelder det gamle nabolaget, eller at det er rett og slett blitt en vane hos henne, det er tross alt ikke snakk om så store avstander og hun er vel snart stor nok til å ta bussen selv for å dra på besøk, om hun ikke er det allerede? Jeg vet ikke hvor gammel hun er, men hvis hun er i ferd med å bli tenåring, så kan det jo hende at hun blir påvirket av det og overdriver ting? Og om hun - som du sier - har tendens til å fokusere på det negative, så har dere ingen garanti for at det ikke blir noe annet å mistrives med når dere er tilbake på det gamle stedet.

[Gjest Gjest]

"Ikke trives optimalt" og "mistrives" er to forskjellige ting.

I utgangspunktet hadde jeg selvsagt satt barna først, jeg har tross alt bestemt å ha barn. har jeg et stort ønske om å bo et sted som ikke er bra for barn, velger jeg bort barna, hvis det gjør at jeg vantrives.

Å ha det "greit" for barna mine er en selvfølge. Mor og far kan sette seg selv først før og etter barna kommer og de er ute av redet.