Når foreldre slår...

[Gjest Vanessa]

Jeg har nettopp sittet og søkt litt i gamle tråder og kom over en som dreide seg om å slå barn. Registrerte med stor glede at det er noe som sees på som helt uakseptabelt av de aller aller fleste her inne.

Jeg har erfaring så det holder med å bli slått, min mor og stefar slo for et godt ord frem til jeg var 16 - og har aldri skammet seg over det på noen måte. Det kunne like gjerne foregå mens flere så på. Jeg har aldri fått noen unnskyldning, og de gangene jeg har tatt det opp har jeg bare fått høre at jeg er utakknemlig og vanskelig og at det er helt normalt å slå. Nå har ikke jeg bodd sammen med dem på to år, og i forrige uke sendte jeg brev til dem begge hvor jeg fortalte ærlig og uten å legge skjul på noe, hva jeg synes om måten de oppførte seg på, og hvor mye vondt de faktisk har påført meg. Samt at jeg ikke vil ha mer med dem å gjøre noen gang. Jeg har selvsagt ikke fått noen respons på dette, ingen unnskyldning, ingenting. De kunne ikke brydd seg mindre om hva de har gjort. :evil:

Jeg greier ikke å glemme disse tingene, det sitter i meg fortsatt og jeg er redd det alltid vil plage meg. Jeg har ingen barn selv, men har lovt meg selv at hvis jeg får noen, skal jeg heller overlate dem til barnevernet, før jeg slår dem! Nå tror jeg imidlertid ikke det er noen fare for det - jeg hadde en heftig krangel med en bekjent for en tid tilbake, han var rasende og jeg greide ikke å roe ham. Så bare datt det ut av meg at "hvis ikke du roer deg nå så klapper jeg til deg". Vel, han ble rolig - og jeg ble vettskremt over hva jeg faktisk hadde sagt. Og hadde verdens svarteste samvittighet lenge etterpå. Mens for enkelte er det altså like naturlig, akseptert og greit å slå som å gå på toalettet. Jeg fatter det ikke!

Men hvordan kommer man over mishandling? Hadde de enda angret, men nei...

[Titti72]

Stooooor klem til deg.

Har ikke så mye annet å si... Du er en tøffing som sendte brevet!

[Maskemannen]

Hjelp til å sortere følelser, plassere dem riktig og bli klar til å gå videre får du hos bla psykologer. Er ikke noe nederlag å oppsøke en!

[Gjest Vanessa]

Jeg har periodevis gått til psykolog, uten den helt store effekten.

Jeg er stolt av at jeg selv ikke aksepterer/bruker vold, slik mange gjør når de har blitt mishandlet. Vet at iallfall min mor har vært utsatt for både mishandling og omsorgssvikt, men det unnskylder INGEN TING. Det står ingen respekt av å tenke "foreldrene mine slo meg, derfor kan også jeg slå mitt barn".

Uansett - jeg hadde to formål med innlegget mitt. Jeg ville be om hjelp og gode råd for å takle det jeg har opplevd, og jeg håper at alle dere på KG som har barn, vil lese og huske det. Og aldri noensinne slå barna deres - uansett. Det er i mange tilfeller ingen big deal for den som slår, men jeg kan love at den som blir slått, vil huske det med gru resten av livet.

[Gjest Anonymous]

Du viser en veldig styrke i å møte fortiden med dette brevet og det står det virkelig respekt i.

Og at du er så klar i din tankegang over framtiden og egne barn.

Vil få si at å slå barn er noe av det mest kyniske og styggeste et voksent menneske kan gjøre mot barn.

Det er en veldig svak måte å vise omsorg og kjærlighet på. Straffemåter bør skje i en ramme som viser grenser og med prat, ikke straffer med fysisk makt.

Dette med at du reagerte med å si at du klapper til han hvis han ikke roer seg, behøver ikke å være tegn på at du kommer til å være voldelig, men at det kan være en underbygd måte å advare på.

Så lenge du er bevist på hva du mener om dette temaet, synes jeg du ha kommet langt.

Dine foreldre har garantert en innebygt mening og tro på at fysisk avstraffelse er det som skal brukes i en barneoppdragelse, og få de til å forstå at dette er feil, tror jeg bare er som å snakke til en vegg.

Teorien om barneoppdragelse har utviklet seg enormt, og det er bevist at å slå barn ikke hjelper barnet noe, men gjør faktisk ting verre.

Et barn er noe av det mest hjelpesløse som finnes, derfor er det voksnes ansvar å beskytte og hjelpe barnet fram i verden, slik at det blir selvstendige individ selv.

Mange gode klemmer til deg, og håper du klarer å legge fortiden bak deg, og klarer å se framtiden som lys og med en helt annen innstilling enn hva dine foreldre hadde.

[Anglofil]

Stoooor koz til deg!Lykke til videre,mer kan jeg i grunn ikke si.

Klemz fra:

[ellapille]

Misshandlingen du ble påført som barn vil alltid være der,men hvordan du lever med den er noe annet.

Jeg råder deg til å oppsøke hjelp,gjerne en psykriatrisk poliklinikk,for disse private psykologene har jeg ikke trua på.

Har prøvd det og det var helt bortkastet.

Men en psykriatrisk poliklinikk har et bredere hjelpeområde og flere behandlingsmetoder og føler de er mye mer seriøse.

I en alder av 29 år forsto jeg at livet mitt helt fra starten av hadde vært et helvete og det er fryktelig vondt å plutselig finne ut mye mer enn man egentlig vil. Etter snart 2 år i behandling er jeg på god vei men ikke ferdig på langt nær enda.

Du må ikke tro at alt er over på 14 dager,tillat deg selv å sørge over alt det vonde,tillat deg selv å være sint uten dårlig samvittighet,tillat deg selv å tenke helt syke tanker,hevntanker,ja tillat deg alt,for dette er endel av behandlingsprosessen.

Man går igjennom så mye ved seg selv og det er tøft og slitsomt,men du vil få mangedobbelte igjen for å ha gjort det.

Tøffere enn barndommen din blir det garantert ikke og den har du jo overlevd.

Nå skal du bare lære deg å leve med det du har gjennnomgått.

Faren min og stemoren min har ikke snakket med meg på 3 år nå,jeg er en dritt i deres øyne som stiller krav,stiller spørsmålstegn ved ting,tar egne avgjørelser,viser følelser ja alt var visst galt med meg.

Men jeg har overlevd det også jeg.

Og bare vent,når du tillater deg selv å være svak og trist og jobbe med det,så blir du sterkere enn noensinne.

Lykke til.

Så oppsøk hjelp nå,ikke la det gå for lang tid,årene går fort.

Jeg har fått så utrolig god hjelp,jeg kjenner meg ikke selv igjen,jeg er så sterk blitt og ingen kan trykke meg ned lenger,jo det kan de,men jeg tåler mer,tenker klarere,lærer meg å sette grenser og mister ikke fotfestet og kontakten med virkeligheten hver gang det skjer noe uforutsett.