"du er en mann for faen!"

[filantropen]

Hei godt folk!

Har vel vert gjennom en mildt sagt spesiell periode i livet siste tida. Det her er ikkje skrytetråd om noken trur det.

Det begynte med at eg avsluttet et 3år langt forhold, etter eg hadde innsett ting om meg sjølv. Eg skulle oppnå mitt eget store potensiale. Eg skulle finne mitt "Major definite purpose in life"

Eg skulle bli bedre på alle måter i livet.

Eg tilegnet meg kunnskap om sex, følelser, psykologi, og mange andre ting. Lærte meg alt ifra å gi deilige massasjer til å få damer til å squirte, til fantasier og lidenskaper.

Lærte korleis eg skal tolke andre menneskers kroppsspråk etc.

Eg er kjent for å ALLTID være positiv og entusiastisk, utadvent og tillitsskapande. Eg hater å såre andre mennesker, men eg holder mine prinsipp om ærlighet.

Min store lidenskap er musikk, og eg synger aktivt som solist i fleire prosjekt, og synger i eit show kor.

Eg fant vel egentlig ut mitt store mål i livet, eller kan vel heller sei kva eg bør gjere ved neste steg. Steget innebærer flytting til utlandet, det innebærer å avslutte mitt gamle liv.

Eg begynte å evaluere kva min omgangskrets gir meg, og det var ingen som gav meg noko positivt. Eg er glad i alle mine venner, men dei er så opptatt av sine middelmådige liv. Ingen ambisjoner. Einaste som betyr noke er å få seg en grei jobb, grei dame, grei unge, grei plass å bu etc. Ingen søker å bli sitt beste, ingen har ambisjoner, ingen har mål.

Eg ser venninner og kompiser som er 2,3,4 år yngre enn meg flytte saman med kjærester, forlover seg, men likevel er usikker på partneren. Legger ut alle detaljer fra dagane, tilogmed kva krydder dei har i sausen til middag. Søker bekreftelse på at dei har eit bra liv.

Alle stresser sånn for å finne det første og beste, få seg familie etc bla bla bla bla.

Etter eg begynte å evaluere kva folk her eg bur gir meg, så har eg begynt å holde meg for meg sjølv. Dit eg skal flytte så har eg 3 bestekompiser med akkuratt samme ambisjoner og mål, så eg går egentlig berre å vente på at tida skal gå.

Eg har rett og slett mista all lyst til å vere med mine venner og omgangskrets. Eg trivest bedre på rommet mitt, høyre på avslappande piano mens eg ser ut vindauget i taket på stjernene på himmelen. Foretrekker å gå en tur på fleire mil mens eg hører på musikk enn å omgås folk.

Idag skulle eg i bursdagsfest til 4 venner, som hadde leigd en utestad. Eg hadde rett og slett ikkje lyst ut blant folk.

Men følte eg måtte gjere det av respekt.

tenkte å ta turen ned berre for å vere snill.

Siste 2 mnd så har eg ikkje orka å sjekka eit einaste kvinnfolk, og når eg har blitt sjekka opp så har eg berre ignorert kvinnfolket. I Januar f.eks så drakk eg gratis, vart spandert på av damer i fleng, men eg orket ikkje å gjere noke tilbake. Hadde rett og slett ikkje lyst engang, sjølv om det var flotte og konge bra damer. Men eg holdt meg alltid til mine prinsipp: 100% ærlighet. Eg gir alltid ærlighet, og eg forventer det tilbake, så det vart ingen såra personer der.

Mens eg var på bursdagsfesten, så vart eg lagt ann på av ei som var med i det eine prosjektet eg er solist på. Ho hadde forlovede, vert ilag i fleire år. Forloveden var også tilstede på festen, ho er jo ei skikkelig flott dame, men han såg og oppførte seg som eit stereotyp mannfolk som ja. Dokke veit kva eg meiner.

Ho la ut i vilden sky om at ho følte en connection første gang ho såg meg, at når ho hørte meg synge så bruste det i kroppen. Ho begynte å bable ut om hypotetiske situasjoner om ho var singel, bla bla bla om eg kunne vert interessert i ho om visst bla bla bla. Vi rota litte grande, og ho spurte om kvifor eg trakk meg tilbake ang kyssing, og eg sa det var fordi eg følte kyssing var forbeholdt forelskelse. Ho forstod det, men ville kysse likevel.

Eg var vel egentlig med på ting, ho prøvde virkelig hardt ei god stund å tenne meg skikkelig. Kjente jo at eg vart tent, men eg hadde rett og slett ikkje lyst på ho, eller nokon andre. Ting var feil.

Så kommer ho med kommentarer, at eg er en mann, at eg er så sexy og ho har så lyst på meg. Ho spør kvifor vil eg ikkje vil ha sex med ho. Så sier eg ærlig at eg ikkje har ONS, at eg merker iløpet av eit halvt sekund fra eg ser ei dame om det er noko der.

ho klarte ikkje å skjønne at eg som mann sa nei til BJ på utestad, eller ville bli med ho heim. "Du er en mann for faen"

Så da sitter eg her.

Har mista all lyst på sosial omgangskrets. Eg foretrekker mine egne tanker framfor andre mennesker.

Eg har mista all lyst på det motsatte kjønn. Føler alle her er så ambisjonslause. Ingen har store drømmer eller lidenskaper som dei dyrker. Alle andre mannfolk bykser på første og beste kvinnfolk for å peise med første mulighet, men eg bruker ikkje en kalori på det engang.

Føler at eg sitter her å venter på at livet skal starte.

Eg flytter laaaaaaaaaaaaangt vekk om 6-7 mnd.

Eg vil omgås mennesker med samme mål, lidenskaper, samme entusiasmen og positiv utstråling.

Ingen mennesker her pirrer interessen lenger, folk er så tilfreds med sine middelmådige liv. Finne seg ok dame, ok jobb, ok plass å bu. Heim etter jobb, og spele på playstation til dei legger seg. Få dagane til å gå med å drive med meiningslause ting.

Har eg rett og slett berre på forhånd parkert mitt nåværande liv, mens eg venter på at eg skal kunne starte det nye ?

Enkelte ting kan ikkje en lese seg til.

Er litt lenge å isolisere seg fra andre mennesker til August.

Veit ikkje heilt kva eg vaser om her no, er det noken som har vert i lignande situasjon som har litt tanker om ting og tang?

[Gjest Gjest]

Oh.. jeg visste ikke at Ari Behn frekventerte KG...

[Gjest Gjest]

Jeg tror du er deprimert. Mange deprimerte er selv ikke klar over at de er det, fordi det ikke alltid er slik at man har en tristhet. Ofte kjenner man bare en meningsløshet og avsmak mot andre menneskr feks. Det å miste interessen i ting som tidligere har gitt glede og det å ikke oppleve stort glede i livet er et tegn på depresjon.

Selv har jeg høyere utdannelse en jobb jeg stortrives i, er gift (ble samboer allerede når jeg var 21) og venter nå snart barn. Jeg er nok en av dem du tenker på som har bare ok jobb, bare ok partner, ingen ambisjoner, bare ok plass og bo etc. Det du ikke vet er at jeg stortriver i jobben og at den tar alle mine ambisjoner og mål så det å kunne gå hjem og "spille playstation" etter å ha brukt en hel dag på mine ambisjoner er en fin ting. Jeg elsker partneren min og har gjør meg lykkelig, selv på fremdagskvelden når vi bare sitter og ser en ok film kan jeg være lykkelig sammen med ham. Du ser bare at vi er kjedelige og ser en ok film, jeg ser at vi er lykkelige. Du ser at vi er kjedelige som går for den samme tradisjonelle greia, giftemål, hus, stasjonsvogn og husdyr. Jeg ser at vi sammen går og gleder oss og drømmer om å få barn, drømmer om det fine huset vi skal lage sammen og fremtiden vi har sammen. Jeg ser lykken i disse situasjonene, du ser bare den objektive biten med barn, hus og ingen ambisjoner.

Det at du ser på verden på denne måten gjør at du sitter igjen fattig, og ikke rik og opplyst som du søker. Du ville ikke sett hvor lykkelig jeg er i mitt liv, fordi du ville blitt blendet av det du ser på som et middelmådig og kjedelig liv uten ambisjoner. Dette er slik det kanskje ser ut ved første øyekast, men jeg er alikevel lykkelig sammen med vennene mine og med mannen min når jeg spiser middag sammen med ham hver dag. Hva kan du si at du er? Lykkelig? Det tviler jeg på.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du er deprimert. Mange deprimerte er selv ikke klar over at de er det, fordi det ikke alltid er slik at man har en tristhet. Ofte kjenner man bare en meningsløshet og avsmak mot andre menneskr feks. Det å miste interessen i ting som tidligere har gitt glede og det å ikke oppleve stort glede i livet er et tegn på depresjon.

Selv har jeg høyere utdannelse en jobb jeg stortrives i, er gift (ble samboer allerede når jeg var 21) og venter nå snart barn. Jeg er nok en av dem du tenker på som har bare ok jobb, bare ok partner, ingen ambisjoner, bare ok plass og bo etc. Det du ikke vet er at jeg stortriver i jobben og at den tar alle mine ambisjoner og mål så det å kunne gå hjem og "spille playstation" etter å ha brukt en hel dag på mine ambisjoner er en fin ting. Jeg elsker partneren min og har gjør meg lykkelig, selv på fremdagskvelden når vi bare sitter og ser en ok film kan jeg være lykkelig sammen med ham. Du ser bare at vi er kjedelige og ser en ok film, jeg ser at vi er lykkelige. Du ser at vi er kjedelige som går for den samme tradisjonelle greia, giftemål, hus, stasjonsvogn og husdyr. Jeg ser at vi sammen går og gleder oss og drømmer om å få barn, drømmer om det fine huset vi skal lage sammen og fremtiden vi har sammen. Jeg ser lykken i disse situasjonene, du ser bare den objektive biten med barn, hus og ingen ambisjoner.

Det at du ser på verden på denne måten gjør at du sitter igjen fattig, og ikke rik og opplyst som du søker. Du ville ikke sett hvor lykkelig jeg er i mitt liv, fordi du ville blitt blendet av det du ser på som et middelmådig og kjedelig liv uten ambisjoner. Dette er slik det kanskje ser ut ved første øyekast, men jeg er alikevel lykkelig sammen med vennene mine og med mannen min når jeg spiser middag sammen med ham hver dag. Hva kan du si at du er? Lykkelig? Det tviler jeg på.

Et veldig bra innlegg, som jeg er enig i.

Ts, jeg ser at du kan ha rett i enkelte negative ting som du observerer i omgivelsene dine. Men dette synet har jo helt tatt over hos deg, slik at du ikke klarer å se det positive i omgivelsene. Denne opplevelsen du hadde med dama som ville være utro med deg på et utested, hørtes jo temmelig utrivelig ut. Mens jeg kanskje bare ville ledd av en slik episode og tenkt stakkars patetiske dame, virker det som du ser på episoden og dama som representativt for samfunnet du lever i. Du har et behov for å heve deg over andre, å være bedre enn dem. Det skinner tydelig igjennom i innlegget ditt. Du bør kanskje tenke over hvorfor du har dette behovet?

[bergans]

Synes TS har mange gode poeng, han tør ihvertfall ta et oppgjør med seg selv og hoppe i noe som sikkert innebærer mye usikkerhet.

Og er det noe nordmenn kunne hatt godt av, så er det litt utenlandsopphold, eller i det minste noen år på et sted langt unna barndomsheimen. Da hadde noen skylapper blitt skjøvet til side, og man kan risikere å få øynene opp for hvor trygt og godt man egentlig har det som norsk. Blir helt oppgitt over hvor trangsynte og selvgode mange nordmenn er, men å komme seg ut og være fremmed på nytt sted med annet språk, andre normer og lære av andre blri for skummelt.....

Jeg har heller ikke sans for at alt skal dreie seg om hus, hage og om du klarer å skvise ut 2.4 barn før fylte 40. Drømmer folk om dette fordi samfunnet har satt det som et implisitt krav og fordi alle forventer det, eller er det noe der ute som kan gi deg like mye, men på helt andre plan? Er barnebarn mer "verdt" enn veldedighetsarbeid i Uganda? Er det å ta et oppgjør med sin egen tilværelse, og dermed ta sjansen på å gjøre noe nytt, mindre verdt enn huslån og giftemål?

Om folk er lykkelige den ene eller andre veien får bli opp til dem, men å bedømme samfunnsmessig kompatibilitet og suksess ut fra evnen til å følge normer og produsere nok barn blir patetisk.

[Gjest brutal_mann]

Å være en energisk positiv person som isolerer seg fra verden. Finn fem feil...

[Gjest Gjest_jente25_*]

Jeg synes da det ikke virker som du er deprimert. Skjønner veldig godt den følelsen du har, har hatt den selv. Jeg er også en ærlig person, og har drømmer og ambisjoner for livet mitt. Jeg skjønner ikke hvorfor folk gidder å være i forhold med de de er i forhold med, det er sjeldent de faktisk virkelig elsker hverandre, noen ganger virker det mer som det var praktisk å innlede forholdet og derfor sitter de der fortsatt. Når folk ikke har noen mål eller drømmer i livet, føler jeg fort at vi har lite til felles.

Min løsning ble å reise langt vekk, lenge. Jeg har nå reist jorda rundt og vært mange steder som folk ikke en gang ville ha tenkt på å reise til. Jeg har vært aktiv, møtt nye mennesker, lært meg å bli selvstendig og fått impulser fra folk fra hele verden. Først nå skal jeg begynne med utdanning, og kan tenke meg å finne type for å slå meg litt til ro. Jeg har rast fra meg, og fått gjort mye jeg ønsket å gjøre.

Om du isolerer deg litt fremover, av eget ønske, hva gjør egentlig det? Sikkert mange som vil synes du er kjemperar, men om de synes det, hva får det egentlig for konsekvenser for deg? Ingenting! Men husk på å gjøre ting som gir deg glede. Sett som mål at hver dag skal du gjøre minst en ting som gjør deg glad, som å gå tur, lære en sang på et instrument, lese en morsom tegneseriestripe, finne på noe morsomt med en venn, etc. Men ikke få dårlig samvittighet om du ønsker å være alene uten for mye sosialisering, så lenge dette er riktig for deg! Tror nok mange sliter med å forstå oss som trives godt i vårt eget selskap.

[Gjest strykebrett]

Jeg forstår ts godt jeg. Jeg føler det litt på samme måte hver jul når jeg reier hjem og treffer alle gamle kjente. Det er ikke fordi jeg ikke tror de er lykkelige med sine 8-4 jobber, blokkleiligheter, barn og stasjonsvogn. Det er bare det at vi ikke har noe som helst til felles. Livet mitt dreier seg i stor grad om å utforske, lære, og oppleve nye ting, mens deres liv fokuserer på trygghet og forutsigbarhet. Vi er nok bare forskjellige typer mennesker som har vokst fra hverandre etterhvert som vi ble voksne.

For en som er ute etter ny stimuli og det å komme seg videre framover er det ganske frusterende med omgivelser som aldri kommer med noe nytt, men bare går i den samme tralten dag ut og dag inn. Noen av oss er bare forkjellige fra flertallet, vi trives ikke med tryggheten og forutsigbarheten om de fleste setter så høyt. Det trenger slettes ikke å skyldes depresjon eller andre diagnoser.

Har du ikke mulighet til å reise litt, komme deg vekk på helgene eller noe fram til du skal flytte? Eller utfordre deg selv på andre måter, som å melde deg opp i noen fag eller noe, så slipper du å gå på veggen av kjedsomhet fram til du flytter?

[Gjest Gjest_eva_*]

Det er ikke sikkert det fins fem feil BT. I så fall hvilke?

Kunstnersjeler kan omgås alle type mennesker, men mange føler seg ikke helt hjemme noen steder. Men det er viktig å se det unike i alle og lære seg å sette pris på forskjellene og overse det som ikke engasjerer.

[filantropen]

Takk for gode svar folkens!!

Eg vil ikkje sei eg er deprimert. Eg trener 4 ganger i veka, kroppen er i god form, eg føler meg bra. Og eg går egentlig rundt med eit smil heile dagen. Der var gårsdagens arbeidsdag en fin dag. Eg har en jobb der eg tar imot alle kunder, selger etc. Det kom ei dame i 40 åra, som var her med familien sin, og sa eg måtte gi beskjed til sjefen min at det var en fryd å komme til en sånn plass, og møte en så strålande glad, hyggelig, imøtekommande og behjelpelig person. Eg har det gøy på jobb, gjer alltid det lille ekstra og får kunder og kolleger til å føle seg bra. Det gir meg en skikkelig deilig følelse, og øker humøret og motivasjonen enda meir.

For å konkretisere litt. Eg har INGENTING imot dei som velger å få seg familie etc. Det vil eg også ha, men eg vil ha eit familieliv, ei kone, ein jobb som speler på mine verdier. Min meining er at visst du har en jobb som du elsker, så smitter det over på andre deler av livet. Eg vil ha ei kone som eg elsker over alt på jord, ei som får meg til å føle meg som en Konge.

Så ser eg på f.eks eine bestevenninna mi. Kjøpt seg hus med typen, forlova seg. Men når eg prater med typen og seier ho er ei fantastisk dame, så gir han egentlig eit svar som viser at han er i tvil. Kvifor gjer folk det? Det skal ikkje finnes et fnugg av tvil når eg velger mi kone, når eg får unger og om eg skal kjøpe hus ilag med.

Fleire kompiser sitter i dårlig betalte jobber, som dei hater. Livet går i en evig sirkel fra som inneholder jobbe, ete, gå på do og sove.

Når eg snakker om suksess, så er ikkje det å vere rik som er målet. Eg vil vere skikkelig dyktig med kva eg driver med, eg liker å vere best, det gir en herlig følelse og inspirerer meg til å bli enda bedre. Om at eg blir suksessfull, og inntekta mi gjennspeiler min suksess så er jo det flott for meg. Vil min suksess øke mitt sjølvbilde og sjølvtillit så er det bra, som igjen forbedrer andre aspekter av livet så er det konge.

Gjest_jente25_*

Takk for svar!

Ja eg kjenner meg igjen i det du skriver.

Reise rundt, oppleve andre kulturer etc var nok svært lurt.

Eg har tenkt etter utdannelse å bu en periode i Frankrike, kunne tenkt meg en periode i Tyskland også, og England. Lyst å ta med meg ting fra forskjellige kulturer og bake det inn i meg sjølv.

Det er mulig som en seier at eg har et behov for å være bedre enn andre, men kva så ? Konkuranse innstinktet ligger i oss alle.

Men nei eg føler ikkje at ho var representativ for resten av samfunnet. Men ho var eit eksempel på korleis eg syns endel er. Ho er ulykkelig, ho veit det innerst inne, men likevel gjer ho ingenting med det, sjølv om ho veit kva ho må gjere for å bli glad igjen. Å ha sex med meg der ville gitt ho en god følelse der og da, men det ville jo ikkje forandret situasjonen henna.

Eg ser heller ikkje ned på damer som roter med andre menn på byen, folk som er åpen med sin seksualitet og har det gøy og føler seg bra syns eg MANGE kunne lært noko av. Istedenfor eit traust kjedelig uptight sex liv der misjonær i nøyaktig 1.5minutt berre for å ha gjort det.

Strykebrett:

Du treffer godt der.

Trygghet og forutsigbarhet er ikkje akkuratt det eg søker i livet mitt no. Eg har lyst å sjå kva eg har inni meg, eg vil sjå meg sjølv lykkes. Kan vel også sei at eg er utolmodig, og rastlaus, så eg hopper lett på ting. Gir alltid gass, og prøver å utforske alle ting. Men har hatt for mange griller på engang, og eg mista oversikten en lengre periode. Så no skal eg fokusere på mitt "Major definite purpose in life"

Ettersom eg flytter til utlandet, så har eg måtte tatt endel avgjørelser ang økonomi, må kvitte meg med gjeld og div til eg flytter, og betaler no gjennomsnittlig 11000 i mnd i utgifter.

Brutal_mann:

"Å være en energisk positiv person som isolerer seg fra verden. Finn fem feil..."

Kvifor? meiner du at en person må vere med andre mennesker for å ha energi og få det fram ? Tull syns eg!

[Gjest Gjest]

Fleire kompiser sitter i dårlig betalte jobber, som dei hater. Livet går i en evig sirkel fra som inneholder jobbe, ete, gå på do og sove.

Jeg er en av dem som har en jobb jeg ikke fordrar. Jeg har flere ganger prøvd å gjøre noe med det, men har ikke lykkes hittil, dels pga dårlig selvtillit og lavt energinivå. Det kan være så enkelt som at en del mennesker ikke har den selvtilliten og livsgleden du har. En del mennesker sliter med seg selv. Da er det ikke lite lett å gjøre så mye ekstra ut av hverdagen.

[filantropen]

Jeg er en av dem som har en jobb jeg ikke fordrar. Jeg har flere ganger prøvd å gjøre noe med det, men har ikke lykkes hittil, dels pga dårlig selvtillit og lavt energinivå. Det kan være så enkelt som at en del mennesker ikke har den selvtilliten og livsgleden du har. En del mennesker sliter med seg selv. Da er det ikke lite lett å gjøre så mye ekstra ut av hverdagen.

Da er det en ting du kan tenke over: Det er lett å ha eit dårlig liv, men det kreves å ha eit bra liv. Kva du meiner eit bra liv skal inneholde er opp til deg. Men det er jo kun du som kan forandre på ting. Det kjem en dag der du kjem til eit punkt der nok er nok.

[LineGourmet]

For meg så høres det ut som du er i en eksistensiell krise. Du har behov for åndelig påfyll. Les og diskutèr filosofi og eksistensielle spørsmål! Meget givende

[filantropen]

Ikkje dumt forslag! liker godt å filosofere litt

[Glynis]

Åndelig påfyll er vel det siste du trenger. Mindre filosofi og eksistensialisme, takk.

[Gjest Illiya]

Jeg tror du er inne i en periode i livet ditt der du tar noen valg som er avgjørende for framtida, og at du derigjennom evaluerer andre opp mot deg selv.

Helt naturlig...og jeg tror også at mange har liv som de ikke er helt fornøyd med. Men kan vi egentlig forvente å være fornøyd hele tiden? Og de som velger familie nå, de får kanskje en sjanse til å gjøre noe annet siden. De er ikke "stuck" med leilighet, samboer og barn for resten av livet, selv om det ser sånn ut nå. Livet endrer seg for alle med tiden, sånn er det.

Jeg tror det viktigste av alt er å finne gleder der man kan finne dem. Og det er ofte de små gledene som holder oss oppe i hverdagen, fordi det er flest av dem hvis man ser etter. Jeg kan oppleve ren livsnytelse av bare småtterier, men det er selve følelsen som teller. Jeg har også vært misfornøyd med mitt liv, og ønsket at jeg bare kunne bryte opp, flytte utenlands og begynne helt på nytt med et nytt og mer spennende liv. Men det innebærer også at jeg må gi avkall på noe annet, og foreløpig koster det meg for mye til at jeg vil det.

For jeg opplever så mange gleder i livet mitt, til tross for at det fra utsiden sikkert ikke ser ut som annet enn et helt vanlig liv...men det er innholdet og hva man får ut av det som teller.

Selv om du flytter fra alle de kjedelige menneskene som har kjedelige liv, så vil du nok se at menneskene i utlandet også har slike kjedelige liv, hvor jobb og familie er viktigst. De aller fleste her på kloden har en runddans med jobb, utgifter, barn osv.

Ambisjoner ja....hvilke amisjoner er "de riktige" å ha for å kunne være spennende nok? For deg?

Jeg tror ikke du er noe utenom det vanlige, sorry to say. Du er bare en som ennå ikke har funnet ut at livet for en stor del er rutinepreget, og at de store tingene ikke skjer hver dag. Så det gjelder å kunne finne gleden i de små ting, hvis ikke vil man alltid være misfornøyd og ønske seg noe mer, uansett hvor vellykket man er og hvor spennende man kan synes å være fra utsiden.

Det er naturlig at når du nå tar et så stort skritt, bryter opp fra alt som er kjent, så gleder du deg til det, og har stor forventning. Men det høres ut som du har et mistrøstig forhold til de du omgås og ser i dagliglivet her. Prøv heller å se litt under fasaden, se etter verdier og gleder. For alt er ikke helt annerledes i utlandet heller, og folk er generelt ikke mer spennende der. Tror du det, vil du nok bli skuffet....

[Gjest Gjest_Indy_*]

På en måte ligner du på skurken i den nyeste boka til Dan Brown, oppfølgeren til Da Vinci-koden. Han har også blitt lei av det han ser på som det konvensjonelle, kjedelige livet til folk flest og vil bli alt som er menneskelig mulig, og i den boka innebærer det mildt sagt mye mer enn å bli stjerne i et show (jeg lar være å røpe handlingen for folk som evt. ikke har lest den ennå men har lyst til det ).

Jeg har vært døden nær to ganger mens jeg ennå var i tjueåra, og da får man et litt annet perspektiv på mye her i livet. Ofte er det de små tingene som blir viktige. Jeg er også musiker, men om jeg noensinne kommer til å opptre på noen stor scene er mye mindre viktig enn at jeg lever og er frisk, og kan dele små og store gleder med de som står meg nær.

Utifra det du skriver vil jeg tro at du ikke har høy anseelse for folk som jobber som søppeltømmere, rengjøringspersonell, hjelpepleiere, kantineansatte osv. Hvordan hadde verden sett ut om folk bare skulle jobbe i høystatusyrker? Hvem skulle for eksempel selge biletter til forestillingen der du er stjerne?

De som tror at man blir superlykkelig bare man oppnår et stort mål om å bli stjerne opplever som regel enten:

A) De aller fleste må nøye seg med drømmen. Noen bruker drømmen som en positiv dagdrøm, mens for andre blir det en konstant kilde til utilfredshet over egen situasjon.

B) De som faktisk oppnår denne drømmen oppdager at medaljen har en ikke så rent liten bakside. Man har for eksempel ikke noe privatliv lenger. For eksempel kan man ikke stikke innom en hvilken som helst pub på impuls og ta seg en øl.

Jeg håper du reflekterer litt rundt dette, og ser at verden har litt flere fargenyanser enn du hittil har sett.

[filantropen]

Gjest_Indy:

Virker som at folk trur eg ser ned på andre mennesker som ikkje har høgstatus yrker.

Eg har sjølv jobba i barnehage, det var fantastisk gøy, eg har jobba som vanskehjelp, repesjonist, kokk,servitør, sjåfør, lastebilsjåfør, vekter, telefonsvarer, og fleire ting.

Akkuratt no så jobber eg som servitør, kanskje en simpel jobb, men eg gjer det sinnsjukt bra der. Det kjem kunder bort å seier dei syns det var en fryd å komme til en sånn plass når det var en så hyggelig, imøtekommande og positiv person på jobb.

No er ikkje mitt mål å bli stjerne for å bli stjerne, men eg har lyst å finne kjerna i meg sjølv. Finne kilda til mitt potensiale, og utnytte alt eg har fått ved fødsel. Finne det eg virkelig passer til.

Eg har heller OVERHODE ingenting imot det konvensjonelle familieliv. Eg skal ha familie sjølv, som eg har nevnt tidligere.

Eg meinter at når en person har funnet sin store indre trang, da vil alt du gjer bli enda bedre, fordi du gjer alt med hjertet.

Du gjer alt med alt du er. Når du er med personen du elsker, ingenting er holdt tilbake, så vil forholdet også vokse. Sex vil bli bedre, følelser vil bli sterkare,

Kanskje mine farger er litt varmare og positive enn dine

Illya:

Grunnen til at eg vil flytte til utlandet er fordi eg har fleire venner der som kan gi meg mykje tilbake. Personer som eg stoler 200% prosent på, venner som har en positiv innflytelse, venner som har samme mål og ambisjoner. Om å oppnå sitt potensiale.

Endret 9. februar 2010 av filantropen