Urealistiske "forventninger" til livet

[Gjest ts]

Litt usikker på hvor jeg skal poste denne, bare flytt den hvis det blir feil!

Jeg er ei jente i 20 årene, som har fått meg et skikkelig problem. Jeg har rett og slett fått et helt håpløst syn på hvordan livet mitt skal/burde være.

Kan begynne litt med forhistorien min. Jeg har alltid vært veldig utadvent og spenningssøkende, og har vært igjennom mye. Ungdomstiden min gikk med i veldig dårlige miljøer, det har vært rus, vold og kriminalitet. Har alltid vært veldig oppegående, så har kommet meg greit ut av det, ble aldri rusavhengig, aldri ordentlig skadet, og fikk heller aldri noe på rullebladet.

For et tre år siden, ble jeg alvorlig syk. Først visste vi ikke om jeg kom til å overleve, men det gjorde jeg etter en lang kamp. På grunn av sykdommen har jeg tilbrakt de siste årene innomhus, som regel i senga eller på sofaen. Fra mitt hektiske og spennende liv, til dette, var en stor overgang. Da jeg ikke har fått gjort særlig, har jeg slukt det jeg har kommet over av litteratur, har lest mye, og sett mye på tv, serier, o.l. Dette har vært min flukt fra sykdommen og den dårlige tiden jeg har hatt.

Nå er jeg frisk, og kommer meg sakte men sikkert på bena igjen. Problemet er at jeg føler jeg har mistet flere år av ungdomstiden, jeg har mistet det sosiale nettverket mitt, og jeg vet rett og slett ikke hvem jeg er lengre.

I tre år har jeg levd meg inn i en drømmeverden som virkelighetsflukt, alt det spennende som har skjedd i bøkene mine. Jeg ønsker meg et sånt liv nå som jeg endelig kan starte å leve igjen, og ja, jeg vet, dette er jo helt teit!

Men slik det var i ungdomstiden, av en eller annen syk grunn så savner jeg det. Det var spenning, det var slik som skjedde på film, jeg har måttet løpt for livet, blitt truet med våpen, og sett forferdelige ting. Men på en eller annen måte har jeg klart å romantisere dette til slik det skjer i bøkene og filmene. Hvis jeg tenker VIRKELIG godt etter, så vet jeg at dette egentlig var ganske kjipe greier, og egentlig ikke noe jeg vil gå igjennom igjen.

Er litt redd for hva jeg skal gjøre videre med livet mitt, jeg vil jo egentlig ikke tilbake til det gamle miljøet. Men jeg vil ha et spennende liv, hvor det skjer ting og hvor jeg kan trives. Jeg kjeder meg veldig fort, og kan ikke ha en vanlig 8 - 4 jobb, barn, familie og alt det der. Å bare starte med en hobby som fallskjerm eller ligende går heller ikke (har prøvd). Er veldig redd for å starte på en utdannelse, for er av typen som blir lei av ting etter 10 minutter og må prøve noe nytt. Jeg løper alltid videre fra en ting til en annen, og har alltid gjort det.

Har snakket litt med psykologen min om dette, og hun sier bare at jeg må finne min lidenskap her i livet. Men problemet er at jeg ikke klarer å holde meg til en ting. Jeg ombestemmer meg hele tiden, og finner alltid noe nytt å gjøre etter å ha holdt på med en ting en liten stund.

Noen som har noen gode råd å komme med? Noen andre som er slike "rastløse" personer, her, hva gjør dere med livene deres? Hvordan kan jeg kvitte meg med den urealistiske forventningen om at livet bør være som et eventyr?

[Gjest brutal_mann]

Meld deg som rekrutt i Telemark bataljon. da vil du både bli skutt på, og få lov å drepe. Mer spennende kan det knapt bli.

[Gjest ts]

Meld deg som rekrutt i Telemark bataljon. da vil du både bli skutt på, og få lov å drepe. Mer spennende kan det knapt bli.

Hehe, tror nok ikke Telemarkbataljonen har så veldig lyst på meg, jeg er ganske pinglete og klønete av meg...

Bare for å spesifisere litt, den eventyr og spenningslysten jeg har vil jeg egentlig bli kvitt, for den roter meg opp i så mye rart. Og så lenge jeg har den, kombinert med det synet om at jeg vil ha et liv som i bøker jeg leser, så er jeg jo dømt til å være miserabel... Og det vil jeg jo ikke!

Kan jo være det er litt ekstra ille nå fordi livet mitt har vært såpass lite begivenhetsrikt i det siste, at det vil roe seg etterhvert, og kanskje også som jeg blir eldre?

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke så greie på det, men endel som har vært alvorlig syke får liknende problemer som deg - en ting er det mange sier om at man lærer å sette mer pris på livet osv, men dette kan jo tippe over i at man hele tiden analyserer om man lever fullt ut hele tiden. Og det blir jo rimelig slitsomt. Jeg vil også tro det er ganske vanlig med posttraumatisk stressyndrom o.l etter at man har vært veldig syk, med de konsekvensene dette medfører?

Det å finne sin lidenskap synes jeg egentlig ikke er noe spesielt godt råd, fordi det faktisk ikke er alle som kjenner at de brenner for noe, særlig før de har kommet ordentlig i gang med noe, og da er det lett å gi seg før en har utviklet lidenskapen... selv har jeg endel interesser, og sikkert godt over gjennomsnittet med kunnskap om noen av disse tingene, men har aldri kjent at det har brent, kan man si... og det var bare en tilfeldighet som førte til at jeg sporet av en annen retning (utdanning og jobb) og inn på et annet fagområde jeg var interessert i, men som nå kjennes mye mer rett ut enn noe annet jeg har gjort. På samme måte blir det vel med andre ting i livet. Og jeg ser på meg selv som heldig som tross alt har gjort mye jeg er interessert i, jeg ser at mange andre sliter med forventningen om å "selvrealisere" seg gjennom alt det kule og viktige man kan gjøre.

Men så greier man ikke å kjenne nok entusiasme for alle disse mulighetene da, og blir sittende mer frustrert igjen enn om man ikke hadde hatt noe valg.

Dessuten handler det om å kunne få noe ut av "alt", uten at man brenner så veldig for én ting. Jeg vil anbefale deg å lese om mindfulness Meditasjon o.l relatert til dette har i hvert fall hjulpet meg til å slappe av mer og sette mer pris på det jeg har i øyeblikket. Høres sikkert klisjeaktig ut, men realisering av forventningene dine er det mer sannsynlig at du finner løsningen på inne i deg enn utenfor, i hvert fall må du ha kontakt med deg selv før du finner dem der ute.

[Gjest Gjest]

... og kan legge til at jeg har vært rastløs og lett etter lidenskapen, og valgt "spennende" utdanning f eks (fordi jeg hadde "alle muligheter", gode karakterer og talent). Men den retningen som viste seg å være helt riktig for meg til slutt er så traust som det kan få blitt, skolen sliter med å få fylt opp studieplassene og selv om jeg faktisk jobbet ved studiestedet for mange år siden vurderte jeg det som helt uaktuelt den gangen... (jobbmulighetene er bra, dog). Så det er ikke alltid i det mest fancy eventyret ligger, du må bare kjenne godt etter i deg selv hva som er de rette valgene for deg.

[LilleChili]

Meld deg som rekrutt i Telemark bataljon. da vil du både bli skutt på, og få lov å drepe. Mer spennende kan det knapt bli.

Men ts... hva brenner du for?

Å være eventyrlysten og leken er jo kjempe bra, så lenge man bruker seg rett når det kommer til det.

[Gjest ts]

Takk for svar!

Har slitt en del i forbindelse med sykdommen ja, men går jevnlig til psykolog, og disse tingene begynner å komme seg nå. Problemet med rastløshet og spenningssøking har alltid vært der, selv når jeg var yngre, så det vet jeg at ikke kommer av sykdommen. Men kjenner jeg er veldig stresset fordi såpass mange år har blitt "kastet bort", føler liksom jeg må komme meg i gang, men så blir jeg bare hoppende fra en ting til en annen uten å komme i gang med noe...

Er livredd for å begynne på utdannelse, (har forsåvidt ikke studiekompetanse enda, må vel begynne med den først) for det er nesten litt utenkelig at jeg skal klare å holde på med det samme i tre år. Og deretter begynne å jobbe med det samme! Jeg brenner veldig for ting - men maks noen uker av gangen. Etter det brenner jeg for noe annet.

Har prøvd å meditere litt, men er altfor rastløs så klarer liksom ikke helt å få det til føler jeg.

Og så er jeg rett og slett kjemperedd for om jeg noen gang vil klare å bli lykkelig, for jeg ser liksom for meg hvordan livet mitt skal bli, og det er så urealistisk. F.eks. så vil jeg ha en kjæreste som i bøkene, kjekk, tar meg med storm, fantastisk personlighet, villig til å risikere livet sitt for meg fordi han elsker meg så høyt, bla bla bla. Overhodet ikke realistisk, det vet jeg. Men det er noe inni meg som ikke gidder å høre på fornuften når jeg prøver å fortelle meg selv disse tingene...

[Gjest ts]

Men ts... hva brenner du for?

Å være eventyrlysten og leken er jo kjempe bra, så lenge man bruker seg rett når det kommer til det.

Skrev det i forrige innlegg som egentlig var svar til gjest over deg, men skriver det en gang til jeg. For jeg brenner for mye. En dag kan jeg tenke meg å jobbe med fattige barn i Afrika, setter meg ned med pc'en finner ut av muligheter, sjekker ut land, lager budsjett, og er helt oppslukt i dette en uke eller to.

Og så blir jeg egentlig litt lei av hele ideen, og leser f.eks. i avisen at ingeniører tjener kjempebra, og det er mangel på ingeniører. Og da skal jeg bli ingeniør! Hvor kan man utdanne seg, hvordan blir man det, åja må ha matte, kjøper mattebøker, begynner å lese, hører med skolene om detaljer, legger planer, osv. Og så blir jeg lei.

Fant ut at matte var kanskje ikke helt min ting, det er jeg ikke tålmodig nok til. Og så var det jo så mange år på skolen. Hva tar ikke så lang tid å utdanne seg til tro... Frisør, det er gøy! Sjekker ut, kjøper alt av hår, snike og moteblader i en uke eller to, osv, og så er jeg lei hele temaet.

Etter noen slike runder er jeg egentlig ganske sliten og lei av alt og kjøper meg et puslespill. Etter halve puslespillet fant jeg ut at det var gørrkjedelig, og syklusen starter på nytt.

Og sånn går nu dagan...

[Gjest *smak*]

Hva med å si til deg selv at du er fornøyd akkurat nå og trenger ikke noe annet i livet for å gjøre deg lykkelig. Man kan faktisk være lykkelig selv om ikke husarbeidet er unnagjort... Mange tenker at man må oppnå kriterier andre har satt for å bli lykkelige.. I et av verdens rikeste lang har vi mat på bordet hver dag, vi har varme i huset ol. Hvis du setter problemene du mener du har i perspektiv, så finner du nok ut at du har masse å glede deg over.. Jeg kan bli kjempeentusiastisk bare av å besøke en mattbutikk som jeg liker.. Tingen er å gjøre gledene enkle og trives med sånn man har det. Se alt det vakre vi har rundt oss.. Hvorfor skal vi hele tiden ønske oss noe annet. Nei sett igang å skap lykke ut i fra alt det du faktisk har rundt deg.. Og gjøt gledene enkle..

[Gjest Gjest]

Smak, jeg tror du misforsto en del av det jeg skrev. Jeg er ikke ulykkelig, men er redd for at jeg kan bli det. Jeg klarer ikke å slå meg til ro med ting. Jeg stresser overhodet ikke med husarbeid og slike ting, det er mer de store linjene jeg mangler etter at verden min ble snudd på hodet på grunn av sykdom, og at jeg har fått et forvrengt inntrykk av hvordan jeg synes at livet skal være. For øyeblikket har jeg ingenting, ikke jobb, utdannelse, venner, planer for livet... Jeg har familien min, men etter at de har tatt vare på meg over lengre tid er det på tide jeg begynner å ta ansvar for meg selv, og komme meg videre. Men jeg klarer ikke finne ut hvilken retning jeg skal gå, eller hvordan jeg skal gjøre noe. Problemet mitt er at jeg er redd for et liv uten spenning, og usikker på hvordan jeg skal klare å ta de riktige valgene.

[Pjukset]

Jeg hadde motsatt opplevelse, jeg var veldig rastløs og hadde null stuktur på livet, tok dårlige avgjørelser, var destruktiv osv osv. Jeg hadde det bra, det er ikke det, men jeg hadde ikke fotfeste, ingen ambisjoner, var ikke ikke i kontakt med sjøl.

Så kom alvorlig sykdom som lyn fra klar himmel, og alt rundt meg forsvant brått. Men med alt dette, så kom JEG av en eller annen grunn på plass, og selv om situasjonen kanskje aldri har vært mørkere, så har jeg aldri sett lysere på tilværelsen. Egentlig snodig, jeg ville trodd det skulle være omvendt.

TS, det er en enorm mental påkjenning å oppleve å være alvorlig syk over lang tid, og jeg tror det for mange kan ta lang tid å hente seg inn mentalt. Du er jo også veldig ung, i en alder hvor de fleste av oss flakser litt i blinde og ikke helt vet opp ned på seg selv. Du har overvunnet sykdom og fått en ny sjanse i livet, det i seg selv er en fantasisk bragd. Gi deg selv tid til å finne ut hva du ønsker, ikke krev av deg selv at du må finne det ut med en gang. Du har GOD tid.

[dulle]

Ts, kjenner meg igjen i deg!

Jeg har riktignok ikke vært alvorlig sjuk eller hatt syykelig trang til spenning hele tiden.

Men jeg er litt sånn 'vinglepetter' som du beskriver, får aldri bestemt meg, hopper fra det ene til det andre. Drømmer meg lett bort, lyst på/til alt mulig, men bytter beite før jeg får slått meg til ro med noe..

Livet BURDE jo vært mer som i bøkene og på film, hvem synes ikke det?!

(se mindre film? lese mindre fantastiske bøker?)

Jeg husker jeg var regelrett DEPRIMERT i en uke når en karakter i en bok døde.

Er det normalt?!

Jeg vet ikke hva andre råd jeg kan gi deg enn å begynne et sted, f.eks med studiekompetanse (er der selv at jeg trenger studiekompetanse)

Tror man først får litt ro på seg når man har begynt på noe konkret.

Så blir veien til mens man går (ellernoe) Man kan jo ikke finne ut av alt på en gang..

Det er jo bra å være spenningssøkende og eventyrlysten. Og er man bevisst på disse behovene får man forhåpentligvis utløp for det på positive måter.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Jeg har det litt som deg TS og jeg har fått adhd diagnose og medisiner. Det hjelper meg. Jeg er for rastløs til å se så mye på film og lese bøker, men jeg drømmer også om at livet mitt heller var som på film og bøker, men da mer type jente- og kjærlighetsfilmer. Det å finne noe man brenner for å holde på interessen er ikke lett, det er noe som må komme av seg selv, og ikke noe man bare kan bestemme seg for. Jeg går ofte og tenker på at livet er kort og at jeg må rekker mest mulig før jeg blir gammel, samtidig som nesten ingenting er spennende nok.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at du bør begynne med å lage en ligen plan for livet det nesteåret feks og gjennomføre denne selv om du begynner å kjede deg etter ti min. Det er dette det er å bli voksen, lage en plan og så gjennomføre den uansett om man tviler og vegrer seg. Så evaluerer man når man har nått det ene målet. Var dette godt nok? Skal jeg gjøre noe annet i stede? Hva annet kan jeg oppnå med det jeg nå har gjort, har det åpnet nye veier for meg som jeg ikke visste om tidligere? Likte jeg det egentlig og vil fortsette?. Men slik kan man ikke evaluere før man faktisk har gjennomført det.

Du må ta små steg for å få livet ditt på rett kjør igjen. Vi som har en utdanning vi trives med hadde mange ganger lyst å hoppe av denne, tvilte mange ganger på om vi valgte rett og var mange ganger drittlei av at det var kjedelig å måtte lese enda en dag. Likevel gjorde vi det. Dette er litt av poenget. Vi presset det gjennom og endte da opp med en spenende jobb, enn så om den er fra ni til fire. Den er spennende og da er dette nok.

Jeg ville lagt kortsiktige planer, om jeg var deg, og så gjennomført disse koste hva det koste vil. Å utdanne seg er ikke toppen av lykke, det er mange kjedelige timer med lesing om temaer som ikke alltid er like interessante. (min utdanning er et veldig vidt felt, og en del av temaene innen dette finner jeg ikke interessante men måtte likevel gjennom, andre var superinteressante). Mens du utdanner deg starter du å gjøre andre kortsiktige greier som å ta et karatekurs feks. Da må du love at du skal gjennomføre hele nybegynnerkurset og ikke gi opp når det kjennes litt vanskelig ut eller litt uinteressant ut. Du kan reise et halvt år på utveksling i studiene feks.

Slike mindre og mer kortsiktige planer er lurt. De krever mindre av deg for gjennomføring og du kan lett stoppe opp etter første gjennomføring for å evaluere om dette var noe for deg. Men uten at du faktisk gir det en real kjans, med å gjenomføre årsstudiet, kurset etc. så har du ikke egentlig et grunnlag for å si om dette var noe for deg eller ikke, fordi du da ikke vet om du gav opp i en nedtur som kunne gått opp igjen eller om det faktisk ikke var noe for deg. Hadde jeg gitt opp når jeg begynte å kjede meg i utdanninga mi hadde jeg aldri hatt den spennende jobben jeg har i dag, jeg hadde aldri kunnet å danse swing, jeg hadde aldri kunnet å snakke litt spansk etc. Jeg ville i alle disse tingene gi opp fordi jeg kjedet meg underveis, men gjennomførte likevel og fikk oppleve noe som beriket livet mitt.

Og dette med at livet skal være som i bøker. Selv er jeg veldig glad for at jeg slipper den dramatikken. Dramatikk og stress setter langt større spor i det virkelige liv enn det gjør i bøkene. Vi hadde blitt utmatta ganske fort. Heldigvis kan jeg finne glede i menneskene jeg har rundt meg og ha den samme emosjonelle knytningen til dem som det du kanskje opplever med en karakter i ei bok. Ja, det er ikke like spennende, men om ikke annet er det ekte. Dersom man fokuserer på å finne det ekte i livet vil man se at man fkatisk kan finne mye spennende dersom man er villig til å gi det den tiden det tar å lete.