Han sa han håpet at jeg druknet i mitt eget oppkast

[Gjest Gjest_Katharina_*]

Min mann sa til meg i går at han ønsket jeg omkom i mitt eget oppkast. Vi er syke alle sammen, det startet med minstegutten som fikk omgangssyke, 2 dager etter han fikk dette fikk vi andre og det. Jeg måtte dra hjem fra jobb i går, når jeg kom hjem lå mannen i stolen og var og dratt hjem fra jobb. Jeg var skikkelig kvalm og dårlig og lurte på om han kunne skru ned lyden på den sinnsykt bråkete filmen han hadde på. Han ble sur og mente at han så jo på den, jeg skulle ønske han bare hadde kunnet skifte kanal, men det var nu så. Så sier han "jeg lurer på om det ikke er noe vi har spist, siden alle er syke". Kvalm og dårlig som jeg var tok jeg meg litt nær av dette og sa at det selvfølgelig ikke var det, siden vi alle har vært syke over 3-4 dager. Matforgiftning gir ganske akutte reaksjoner. Min mann som er ekstremt hissig av seg ble rasende på meg for at jeg ble fornærmet, han bjeffet et eller annet til meg om at jeg var syk og at han håpet jeg druknet i mitt eget oppkast. Vår sønn påm 9 år lå på sofan og sov, men jeg har snakket med han i dag og han sa at han hørte alt, han læ med øynene åpen og så på sofaputen. Han er kjempelei seg for det han hørte og sier at han ikke skjønner at han må bli så sint.

Jeg var som sagt ikke sikker på om sønnen år sov eller ikke, men jeg sendte han opp på rommet sitt. Jeg var så dårlig at jeg bare ble liggende på sofan å tenke litt, tenkte på alle sånn ting han sier til meg når han blir sint. Noen ganger har jeg såklart vært dum, men veldig ofte er det ikke sånn. Alt han sier til barna når han blir sint. For en tid siden kalte han sønnen vår en "pikk", en gang sa han til barna at han skulle la måsene pirke ut øynene på de. De tingene (blant andre såklart) har vi snakket om og jeg har jobbet hardt med dette, det er f. eks. en av grunnene til at jeg bestilte time på familierådgivningskontoret til oss.

Jeg lå i alle fall på sofan og tenkte, kan jeg på noen måte finne meg i at en mann sier til meg at han håper at jeg omkommer? Mens barnet vårt ligger der? Jeg reiste meg og sa til han at dette var siste gangen han hadde snakket sånn til meg og at jeg ikke ville være sammen med han mer. Ja, det skulle bli han en sann fornøyelse å komme seg bort, svarte han.

Sånt som dette har skjedd tusen ganger før, men det blir ikke slutt. Jeg elsker jo han, men jeg er ikke lykkelig og jeg er meget ensom og jeg gjør alt alene. Jeg går alene på ski, alene på turer, alene på skoleforestillinger, cafe, ja, alt med barna gjør jeg alene.

Vi har akkurat hatt en time på familierådgivningskontoret, mannen min møtte ikke opp, jeg satt meg alene der og fortalte alt til rådgiveren. Vi har fått ny time, men jeg sitter her og lurer på om jeg ikke bare skulle gå nå? Kan jeg leve videre som ingenting etter noen har snakket slik til meg? Jeg har gjort det mange ganger før, men jeg vil ikke mer. Jeg vil kunne si min mening uten å bli verbalt mishandlet,. sjikanert og latterliggjort, kalt for dum, gal, sinnsyk, "om du ikke har det bra så forsvinn og finn deg noe bedre da" sier han.

Spørsmålet mitt er vel egentlig hadde du tolerert at mannen din sa noe sånt til deg?

Nå har jeg nevnt det dårlige og det er såklart gode ting og, ellers hadde jeg aldri vært her. han vet nok selv at han sliter med sinnet sitt og at han sier alt for mye stygt og fælt når han blir sint. Jeg husker at jeg bare måpte første gangen han ble sint på meg og jeg hørte på alt det ekle og fæle som kommer ut. Jeg har tatt dette opp med han minst 1000 ganger, men det har ikke hjulpet.

[Gjest brutal_mann]

Slutt å syt og gjør heller noe med det. Mer patetiske ting enn tomme trusler kan jeg knapt tenke meg.

[Gjest Khatarina TS]

Je3g glemte å si, ditt patetiske svin, taper, ynkelige krek etc. han er bare grusom i munnen.

[Gjest TS Katharina]

Slutt å syt og gjør heller noe med det. Mer patetiske ting enn tomme trusler kan jeg knapt tenke meg.

Du høres akkurat ut som mannen min.

[Gjest Gjest_Guro_*]

Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville gjort. Ta med barna og flytt ut fra denne mannen som helt klart ikke tar ansvar for at familien hans skal ha det bra. Han er direkte respektløs mot deg og barna. Det sier alt når han ikke engang vil møte opp hos familierådgiveren, dessverre... Håper du finner ut av dette og gjør det som føles best for deg og barna dine. Mange velger å bli hos ektemannen sin pga barna og at de skal vokse opp med mor og far, men jeg er glad jeg ikke vokste opp med 2 foreledre som var så forskjellige som mine under samme tak:-)

Ønsker deg masse lykke:-)

[Skogstrollet]

Wow, stabil gubbe du har..

Selv om du ikke nevner de gode tingene som du sier så mener jeg det er så negative uttalelser at de ikke veier nok opp til at man blir i et slikt forhold. Det høres ut som du er ganske mye alene i dette forholdet allerede, gjør ting på egenhånd etc. Da tror jeg du har det bedre alene enn i dette forholdet. Da slipper du uttalelser som dette. Så for å svare på spørsmålet ditt, jeg ville aldri tollerert dette fra min samboer, han hadde røket ut samme kveld. Dessuten tror jeg ikke at noen barn har det allright med å høre at far snakker slik til mor eller kaller barna sine for pikk etc.. Håper du setter deg selv og barna fremst og gjør det som er best for dere.

[tingeling]

Nei, du skal ikke finne deg i å bli verbalt mishandlet for at han ikke er voksen nok til å håndtere sinnet sitt. Snakker han slik til folk på jobben? Regner med at han ikke gjør det. Da er det i hvertfall ikke greit å snakke slik til den man har valgt å dele livet med. Det som også skjer er at barna dine lærer at det er "ok" å snakke slik til deg/andre.

Men ikke kom med tomme trusler. Tenk deg om, bestem deg og forbered deg, siden flytter du.

(Jeg har vært i to lange forhold, hvorav det første endte med skilsmisse, men aldri blitt snakket til på den måten. Her snakker vi ordentlig sammen. Er kanskje "borskjemt", men hadde mannen min feks bedt meg om å holde kjeft hadde jeg blitt helt satt ut.)

[Gjest Vilma]

Slutt å syt og gjør heller noe med det. Mer patetiske ting enn tomme trusler kan jeg knapt tenke meg.

Jeg er faktisk enig. Å komme med tomme trusler har ingen hensikt. Han vet du syter om at han skal behandle deg pent, men han vet og at han ikke må, fordi du lar han holde på.

Pakk sekken og dra. Vis at du har mer baller en han.

Så lenge du lar han behandle deg som en dritt, så kommer han til å gjøre det.

[I Grosny]

Mener han det han sier? Permanent?

Mener han det akkurat når han sier det, og så plutselig skifter han mening sekunder etterpå?

Jeg kjener en med diagnosen Bipolar lidelse (og litt flere diagnoser). Det ene øyeblikket kunne han si "du er pen". 10 sekunder senere kunne han si " Du er stygg, jeg skal drepe deg". Han mente det han sa, men han ble i vakkert humør igjen før han fikk drept meg da.

Jeg tror egentlig ikke mannen din mener ett eneste av de stygge ordene. Jeg tror han bare sier det styggeste han klarer i farten . Og at det betyr " jeg er så sur eller sint at jeg vil si noe skikkelig stygt." Ellers så betyr det "Jeg er så sint at jeg sier noe som kan såre deg"

Ellers så betyr det "hold kjeft, ikke mas, jeg har vondt i hodet , og vil helst slippe å snakke med noen akkurat nå".

Du må få spurt han om hva han egentlig vil. Og få skikkelig svar. Hvis han vil at du skal dø, så synes jeg der bør skilles.

Hvis han vil si ting som sårer deg når han er sint, så vet jeg ikke nå hva jeg skal anbefale.

Hvis han vil at du skal holde kjeft , og la ham være i fred, så må han lære å formulere det bedre. For eksempel. "Vær stille, umiddelbart!"

[Kala]

Jeg flyttet fra eksen min for 6 dager siden. Han kunne finne på å si ting som mannen din gjør, han holdt aldri tilbake på vonde ord når han var sint, irritert, fornærmet eller i andre situasjoner han følte seg berettiget til å kaste shit etter meg. Det er nettopp det, sammen med mye annet, at han aldri holdt tilbake i situasjoner han burde gjort det som fikk meg til å pakke bagen. Det ble jo aldri mulig å være uenig uten at det skulle bli en unnskyldning for han til å kaste drit til meg. eller til å fortelle meg hvilken dårlig person han mener jeg er. Så jeg tok han på ordet og sa nok er nok.

Det værste var at han klarte å provosere meg så utrolig. Normalt trekker jeg meg unna til sinnet har lagt seg, sånn at fornuften får råde. Men ikke i lag med han. Det har skremt meg måten han påvirket meg på. Tenk hvordan disse kommentarene faktisk påvirket deg, og ikke minst barna dine. Vil du tenke på at sønnen din behandler sin kone slik? Fordi han har lært at det er greit på hjemmebane??

[Nefertiti_]

Mener han det han sier? Permanent?

Mener han det akkurat når han sier det, og så plutselig skifter han mening sekunder etterpå?

Jeg kjener en med diagnosen Bipolar lidelse (og litt flere diagnoser). Det ene øyeblikket kunne han si "du er pen". 10 sekunder senere kunne han si " Du er stygg, jeg skal drepe deg". Han mente det han sa, men han ble i vakkert humør igjen før han fikk drept meg da.

Jeg tror egentlig ikke mannen din mener ett eneste av de stygge ordene. Jeg tror han bare sier det styggeste han klarer i farten . Og at det betyr " jeg er så sur eller sint at jeg vil si noe skikkelig stygt." Ellers så betyr det "Jeg er så sint at jeg sier noe som kan såre deg"

Ellers så betyr det "hold kjeft, ikke mas, jeg har vondt i hodet , og vil helst slippe å snakke med noen akkurat nå".

Du må få spurt han om hva han egentlig vil. Og få skikkelig svar. Hvis han vil at du skal dø, så synes jeg der bør skilles.

Hvis han vil si ting som sårer deg når han er sint, så vet jeg ikke nå hva jeg skal anbefale.

Hvis han vil at du skal holde kjeft , og la ham være i fred, så må han lære å formulere det bedre. For eksempel. "Vær stille, umiddelbart!"

Unnskyld meg...???

Har du kanskje også en diagnose for voldtektsmenn, mordere osv.??? Det er ingen unnskyldning i å gape kjeften og kalle sin halvdel for sårende ord.

Dette dreier seg om respekt, om å ta vare på familien, både verbalt og praktisk.

Til TS: Jeg vet hva du gjennomgår. Og jeg siterer hva andre venninner har hele tiden sagt til meg. Sier han noe stygt en gang, vil han gjøre det en annen gang. Slår han deg en gang, ja da skal du vite at du må komme deg vekk, for det vil gjøre han en annen gang. Og jeg kan ikke tenke meg noe verre enn den psykologiske smerten din mann påfører deg. Men nå kan du ikke være egoistisk å tenke at "ja men jeg elsker han, han har jo tross alt andre gode kvaliteter". Er det ikke respekt i et forhold, baserer det seg på tomme verdier. Nå har du unger som vitner det. Og det må være minst 100 ganger mer smertefullt, at du må oppleve at nå er det andre som også blir såret. Om du er svak og ikke klarer å forlate han, så gjør det for dine ungers skyld. Det er vanskelig å ta et første steg, men når det er gjort, vil resten gå bra.

Ikke misforstå, jeg oppfordrer ikke folk til å forlate hverandre pga. krangling, misforståelser etc. Man skal klare å holde ut, takle problemer, løse de, det er det forhold også dreier seg om...Men det har du allerede prøvd på. Han svarte deg med å bl.a ikke møte opp til timen. Og nå sitter du og tenker om det i det hele tatt er verdt å møte opp til neste time, du er sikker han ikke kommer, men du VIL tro at han kanskje vil møte opp og dere få løst det og ha det bra sammen. Det kalles samvittighet... Ja, og det er den han piner gang på gang.

Nei, sånt noe skal man ikke finne seg i!!! Men jeg forstår så innmari godt hvor vondt det er, og den gnagende skyldfølelsen når man tenker på å gjøre det slutt.

Din familie er dine barn, og de har krav på et sunt forhold...

Lykke til.. Du vet innerst inne hva som er rett å gjøre. Men jeg forstår at du skriver innlegg. Det er godt med litt støtte:)

[Nefertiti_]

Jeg flyttet fra eksen min for 6 dager siden. Han kunne finne på å si ting som mannen din gjør, han holdt aldri tilbake på vonde ord når han var sint, irritert, fornærmet eller i andre situasjoner han følte seg berettiget til å kaste shit etter meg. Det er nettopp det, sammen med mye annet, at han aldri holdt tilbake i situasjoner han burde gjort det som fikk meg til å pakke bagen. Det ble jo aldri mulig å være uenig uten at det skulle bli en unnskyldning for han til å kaste drit til meg. eller til å fortelle meg hvilken dårlig person han mener jeg er. Så jeg tok han på ordet og sa nok er nok.

Det værste var at han klarte å provosere meg så utrolig. Normalt trekker jeg meg unna til sinnet har lagt seg, sånn at fornuften får råde. Men ikke i lag med han. Det har skremt meg måten han påvirket meg på. Tenk hvordan disse kommentarene faktisk påvirket deg, og ikke minst barna dine. Vil du tenke på at sønnen din behandler sin kone slik? Fordi han har lært at det er greit på hjemmebane??

Ja akkurat, det er også viktig. Det påvirker oss som mennesker. Selv om han får raseriutbrudd, prøver vi jo å vike unna. Vi vet det vil bare bli verre... Men han bare fortsetter og fortsetter og du ber han holde kjeft, men isteden snakker han enda mer sårende. Bruker all den informasjonen du har delt med han, som vet sårer deg så dypt. Og når det har gått så langt, så er man ikke bare rasende eller sint, man er omtrent død innvendig. Og da svarer man på en måte som ikke er til å kjenne igjen. Jeg har gått igjennom det... Og etter det er jeg bare lei meg over meg selv. Og forstår ikke hva det har blitt av meg. Jeg bare føler meg tom innvendig.

Nei, jeg fikk aldri lov til å være stille. Jeg kunne holde ut i flere timer i strekk, mens han gikk frem og tilbake, og kalte meg ting... mens jeg ber han om å bare tie stille, holde munn. Og jeg orker ikke mer, blir så slitsomt. Og da hopper jeg på han. Og etter alt, føler jeg meg som dritt. Sånn føles det. Du er ikke den personen du er. Også kommer samvittigheten, også tror man at det også var din feil. Han har sagt så mye verre, men isteden snur han det opp mot deg og sier, du kalte han ditt og datt, og fy skam deg liksom. Også bare later man som ingenting har skjedd, også går hverdagen. Til etter noen dager når han føler for litt action.. også går det, det er en evig sirkel hvis man ikke bryter den.

Så godt gjort...Mange finner seg i det en lang stund før øynene på en går opp..!

[I Grosny]

Unnskyld meg...???

Har du kanskje også en diagnose for voldtektsmenn, mordere osv.??? Det er ingen unnskyldning i å gape kjeften og kalle sin halvdel for sårende ord.

Dette dreier seg om respekt, om å ta vare på familien, både verbalt og praktisk.

Jeg forsøkte ikke å unnskylde han bipolare, men derimot å beskrive hvordan en mann med slik lidelse kan skifte humør.

Hvis ts kjenner igjen denne adferden, så har han såpass alvorlig sykdom at jeg ikke tror de kan leve godt sammen.

Det er forresten mange voldtektsmenn og mordere spm havner på lukkede psykiatriske institusjoner i stedet for fengsel.

Jeg vet ikke nok til å si om det er sykdom, kultur , eller personlighet som er problemets kjerne her.

Endret 6. februar 2010 av I Grosny

[Ella_Grey]

Spørsmålet mitt er vel egentlig hadde du tolerert at mannen din sa noe sånt til deg?

At det i et hissig øyeblikk ble sagt at han håpet jeg druknet i eget oppkast kunne jeg tolerert.

Jeg hadde ikke kunnet leve med å bli latterliggjort, kalt dum, gal osv, og særlig ikke hvis det var et mønster. Jeg syns ikke at du bør tåle det heller. Dere har prøvd familierådgivning, og det virker ikke. Du har tatt det opp med han mange ganger, det virket ikke. Det er ikke så mye mer igjen å prøve.

Å komme med ultimatum som du ikke følger opp er dumt, han ser at uansett hva han gjør, uansett hvor sint du blir... så går det over. Han trenger ikke å forbedre seg for du tåler alt.

For din egen del håper jeg at du faktisk flytter fra han. Men for barna dine sin del syns jeg at du MÅ flytte fra han, for jeg hadde aldri tolerert at mine barn hadde måtte leve med (sitat)

Alt han sier til barna når han blir sint. For en tid siden kalte han sønnen vår en "pikk", en gang sa han til barna at han skulle la måsene pirke ut øynene på de.

Og jeg tror barna har bedre av å slippe å oppleve at dere krangler så mye.

[Gjest Gjest]

Det jeg først og fremst ville tenkt på, er barna.

En ting er at han ikke skal behandle deg slik, men når det i tillegg er barn med i bildet, da er det helt utilgivelig. Sånt er ødeleggende for barn.

Jeg hadde ikke nølt med å flytte fra ham når han oppfører seg slik mot de han skal være glad i. En person som klarer å opptre slik overfor barn, er null verd i mine øyne.

[Gjest Blondie65]

Det kan godt være at mannen har en lidelse som gjør at han ikke kan kontrollere sitt eget sinne. Det kan godt være at han aldri har måttet stå til rette for sitt språkbruk. Det kan godt være at mannen har for lite ordforråd til å uttrykke seg høflig eller vite hvilke ord som passer å si i hvilken sammenheng.

HVA SÅ?

Skal barna dine lære at når man ikke får det som man vil, blir irrettesatt så er det i orden å spre edder og galle rundt seg, ønske en annen død?

Mannen din er ute av stand til å forstå eller vise empati - for når man er kvalm selv har man førstehånds kjennskap til hvor dårlig de rundt en er, likevel har man nerve til å si "jeg håper du drukner i ditt eget oppkast". Det spiller ingen rolle om denne mannen er laget av gull eller er fantastisk - du må vekk før han ødelegger deg og ungene enda mer.

Grunnen til at han ikke bryr seg om hvordan han snakker til deg og med ungene tilstede er at du har fremsatt tomme trusler. Nå må du få slutt på dette og gå derfra.

[Gjest Gjest]

Unger som vokser opp med slikt ender som uføretrygda tapere. Og kvinner som lar ungene vokse opp slik skulle vært anmeldt for barnemishandling. Du må gjerne skylde på mannen din, men når det kommer til barnas hverdag er du like ille fordi du sitter på ræva og lurer på om det er greit for DEG å bli behandlet slik!

Så jeg er enig med brutal mann over her; SLUTT Å SYTE og skill deg fra ham.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er dårlig gjort overfor barna at du fremdeles bor sammen med denne mannen. Du er antageligvis selv emosjonelt skadet fra barndommen, ettersom du har funnet deg i denne behandlingen. Men ikke la barna dine lide samme skjebne.

[Gjest Katharina TS]

Vi har ny time på fam. rådgivningskontoret i neste uke. Jeg skal gi klar beskjed til min mann om at han må møte opp, ellers kan i bare begynne å snakke om det praktiske i forbindelse med en seperasjon.

Om han blir med på fam. kont. skal jeg ta opp dette og det andre som plager meg. Jeg kommer til å stille krav til han om at han må gjøre noe med sinnet sitt og språkbruken. Det er uaktuelt å leve videre med han om han ikke gjør noe med dette. Jeg kommer til å forlange at han snakker med barna og at han spesifikt tar opp det han sa til meg (ønske om å dø) med barnet som hørte det, der har jeg tenkt å si at jeg håper fam. terapeuten kanskje kan hjelper han med hva han kan si. Jeg kommer til å foreslå sinnemstringskurs uansett hor det er i landet.

Om mannen veølger å ikke møte opp og om han ikke gjør noe med dette så vet jeg hvilket valg jeg må ta, men det blir tungt, jeg vet at jeg klarer det for ingenting i verden er viktigere for meg en barna.

[Lilia]

Stakkars deg, nei pakk sekken og dra fra ham, han er en stor drittsekk. Du kan finne en mann som respekterer deg, mannen din er en fæl mann. Ingen normale mennesker snakker slik til den man deler livet med eller til barna sine. For både deg og barnas skyld håper jeg du kommer deg kvikt vekk fra ham.

Det er verbal mishandling. Vil han ikke søke hjelp og se hva han er og oppfører seg er det bare å dra, du sier du ikke vil mer, det hadde ikke jeg heller hadde jeg blitt snakket slik til . Jeg hadde dumpet ham på flekken. Fy for en mann.

Endret 7. februar 2010 av Lilia