Verdens vanskeligste valg? Hjertesukk fra en kar..

[MdC]

Hei

Jeg deler her min historie for jeg kan ikke tenke meg å snakke med noen direkte om dette som ting er nå for meg, et forum vil være bra siden folk kan være direkte uten å "frykte" som for eks face to face.

Spesielt for meg som mann er det viktig å høre synspunkter fra kvinnene der ute.

Når jeg var 15 år (er nesten 30 nå) fant jeg min store kjærlighet i livet. Etter at jeg måtte flytte med foreldrene mine til utlandet så ble det ingenting av forholdet og tiden gikk uten kontakt, jeg har elsket henne siden den dagen og det har ikke gått en dag uten savn.

Jeg har hatt mine forhold etter henne men ingenting har målt seg i følelser, etterhvert så kom jeg i et seriøst forhold som nå har levd fint i 7 år, jeg er utrolig glad i konemor og hun er flott på alle måter.

Jeg fikk vite via en i hennes (min store kjærlighet) familie når jeg tok kontakt siste gang at hun hadde det greit og jeg kunne bare fortsette mitt liv uten kontakt. Greit tenkte jeg, jeg ønsket henne alt vel i livet trossalt.

Mitt forhold utviklet seg til et ekteskap og jeg har fått et barn som er den største gaven i livet mitt, hun selv har et 10 år gammel forhold men uten barn.

For 2 måneder siden så traff jeg henne helt tilfeldig på nettet og det første som glapp ut av munnen min var "jeg elsker deg", som svar fikk jeg "og jeg deg i alle disse årene". Det viser seg at hennes familie skjulte mine brev som jeg trodde hun leste og at de bevist saboterte det vi ville ha sammen. Jeg reiste for å treffe henne over halve verden for å se henne i 2 timer, jeg måtte få vite mer om mine følelser egentlig bare var en fantasi fra fortiden eller om de var like ekte som jeg tenkte de var, og sannelig var de ekte...

Jeg føler at et stabilt liv plutselig har blitt et maraton av tanker daglig, og jeg vet ikke for en gangskyld hva jeg skal gjøre, er ellers en veldig sikker person og pleier å ha svar for alt og ingenting som kommer i veien.

Jeg er ikke ute etter moral preik, jeg vet at det er galt av meg men jeg kan samtidig ikke ignorere så mange år med savn.. Jeg gikk videre i livet men føler samtidig bitterhet på hvordan det ble sabotert.

Noen tanker der ute? Jeg føler meg helt lost, stabilt godt liv full av gleder vs den store drømmen og livskjærligheten

Takk for at du leser dette

[Anglofil]

Nå skal ikke jeg være moraliserende, men jeg synes du bør tenke svært nøye igjennom dine valg fremover. Spesielt fordi de ikke kun går utover deg, men også dine nærmeste, nemlig din kone, men også ditt barn.

Skal jeg være helt ærlig så virker det som om du har laget deg et bilde av en fortid som kunne ha vært. At du har laget deg et slags romantiserende bilde av en du kanskje tror du elsker. Det virker som om du ikke har klart å komme deg videre fordi denne bitterheten sitter i deg.

Men så må du spørre deg: hva er viktigst for deg? Kan du virkelig si at du elsker denne personen? Hva da med din kone, elsker du ikke henne? Er du villig til å gi opp det livet du har nå for denne andre kvinnen? Jeg tviler du kan få begge deler, du må velge og ta et valg.

Dette er vesentlige spørsmål du må ta stilling, rett og slett. Om du mener at hun fremdeles er verdt å gi opp familien og din nåværende kone, så må du gå for det. Men, jeg ville tenkt meg grundig gjennom sakens kjerne, det fortjener din nåværende kone. Jeg ville kanskje også fortalt henne om dette om du elsker den andre kvinnen. Det siste du bør gjøre er ihvertfall å gå rundt ryggen på henne. Hun fortjener en mann som spiller på ærlige premisser.

Mvh Yvonne

Endret 6. februar 2010 av Yvonne

[Gjest *Mim*]

Du bør gi deg selv tid til å tenke. Hva er viktig for deg? Hvordan tror du hverdagene med din store kjærlighet kan bli? Hvordan vil det bli for barnet ditt og "konemor", som du også er glade i om du går for henne du har savnet så?

Forelskelse og kjærlighet kan gjøre blind. Men kan godt hende at dere hører sammen - det kan ingen her gi svar på. Men det krever omtanke og planleggeing å få det til om det skal gå.

Å leve med savn er vondt, men sannsynligvis vil det mildnes over tid.

[Gjest Basun]

Helt enig med Yvonne. Hva du føler kan du ikke noe for. Om du velger å forlate det du har til fordel for drømmen om det som kunne vært er det svært viktig at du er ærlig med din kone! Om du er utro lager du bare større problemer for din kone. Kanskje vil hun aldri kunne stole på en mann igjen. Klart det er vondt å få høre at du er glad i en annen, men da er du i det minste voksen nok til å ta hensyn og du kan gå inn i evt. nytt forhold fri fra skam.

Synes du skal tenke deg veldig godt om før du gjør noe. Dere er en familie, og ditt valg vil påvirke fremtiden til alle sammen. Forelskelsen varer ikke evig, og hva skjer når dagene med din gamle/nye flamme blir til kjedelige hverdager?

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg deler her min historie for jeg kan ikke tenke meg å snakke med noen direkte om dette som ting er nå for meg, et forum vil være bra siden folk kan være direkte uten å "frykte" som for eks face to face.

Spesielt for meg som mann er det viktig å høre synspunkter fra kvinnene der ute.

Når jeg var 15 år (er nesten 30 nå) fant jeg min store kjærlighet i livet. Etter at jeg måtte flytte med foreldrene mine til utlandet så ble det ingenting av forholdet og tiden gikk uten kontakt, jeg har elsket henne siden den dagen og det har ikke gått en dag uten savn.

Jeg har hatt mine forhold etter henne men ingenting har målt seg i følelser, etterhvert så kom jeg i et seriøst forhold som nå har levd fint i 7 år, jeg er utrolig glad i konemor og hun er flott på alle måter.

Jeg fikk vite via en i hennes (min store kjærlighet) familie når jeg tok kontakt siste gang at hun hadde det greit og jeg kunne bare fortsette mitt liv uten kontakt. Greit tenkte jeg, jeg ønsket henne alt vel i livet trossalt.

Mitt forhold utviklet seg til et ekteskap og jeg har fått et barn som er den største gaven i livet mitt, hun selv har et 10 år gammel forhold men uten barn.

For 2 måneder siden så traff jeg henne helt tilfeldig på nettet og det første som glapp ut av munnen min var "jeg elsker deg", som svar fikk jeg "og jeg deg i alle disse årene". Det viser seg at hennes familie skjulte mine brev som jeg trodde hun leste og at de bevist saboterte det vi ville ha sammen. Jeg reiste for å treffe henne over halve verden for å se henne i 2 timer, jeg måtte få vite mer om mine følelser egentlig bare var en fantasi fra fortiden eller om de var like ekte som jeg tenkte de var, og sannelig var de ekte...

Jeg føler at et stabilt liv plutselig har blitt et maraton av tanker daglig, og jeg vet ikke for en gangskyld hva jeg skal gjøre, er ellers en veldig sikker person og pleier å ha svar for alt og ingenting som kommer i veien.

Jeg er ikke ute etter moral preik, jeg vet at det er galt av meg men jeg kan samtidig ikke ignorere så mange år med savn.. Jeg gikk videre i livet men føler samtidig bitterhet på hvordan det ble sabotert.

Noen tanker der ute? Jeg føler meg helt lost, stabilt godt liv full av gleder vs den store drømmen og livskjærligheten

Takk for at du leser dette

Syns det hørtes veldig spesielt ut at du holder på en "gammel" kjærlighet i 15 år. Uendlig mange trekk ved personlighet kan ha forandret seg etter så lang tid. Jeg lurer på hva du elsker? For min del høres det ut som du er stuch in the past, i en fantasi uten rot i virkeligheten. Hva vet du egentlig om henne, og så må det jo være en grunn til at familien skjulte brevene fra deg. Det er ikke normalt at familie holder vekk personlige brev til et familiemedlem. Her er det mange farer å gå i. Ønsker deg lykke til, men vil minne deg på at gresset sjelden er grønnere på den andre siden, spesielt hvis det ikke er vannet som her.

[Gjest Gjest]

Moralpreik? Hvis dette hadde vært ekte som du innbilder deg, så hadde du ikke hatt et problem. Du hadde pakket sammen og reist.

Som det er sitter du der som en feig faens liten lort og er gift med en du gjør til nest best for en jævla idè.

Slik det er med de flest utro skitstøvler, enten de er det fysisk eller emosjonellt. Feige folk som ikke tør for det er bedre å være med nest best enn å være med nummer en. Patetisk kaller man sånt.

[Gjest Gjest]

Moralpreik? Hvis dette hadde vært ekte som du innbilder deg, så hadde du ikke hatt et problem. Du hadde pakket sammen og reist.

Som det er sitter du der som en feig faens liten lort og er gift med en du gjør til nest best for en jævla idè.

Slik det er med de flest utro skitstøvler, enten de er det fysisk eller emosjonellt. Feige folk som ikke tør for det er bedre å være med nest best enn å risikere å være alene fremfor å satse med nummer en. Patetisk kaller man sånt.

Edit; skriveleif

[I Grosny]

Du elsket ei vakker jente på 15. Hun er ikke 15 lenger.

Det var det råeste kjærlighetskicket du har opplevd, men du var ogå heitere da du var 15.

Den ultimate kjærlighetsrus.

Men du ruser deg jo godt på den dama du har også. Det er ikke sikkert du trenger sterkere stoffer, med den uroen og de bivirkningene de gir.

Gled deg til du skal leke med ungen din du.

[Gjest Merdith]

Nå har du litt å tenke på i forhold til barn og kone, men jeg vil allikevel skrive min historie:

Da jeg var 16 var jeg på ferie og traff en som var helt annerledes enn guttene jeg hadde truffet tidligere. Det var et eller annet uforklarlig som skjedde da...

Ble ikke noe forhold, men jeg tenkte forholdsvis mye på han i årene som kom. Hadde et par kjærester, og et samboerskap som varte i nesten 3 år. Da var ikke tankene der så ofte.

6 år senere møtte jeg han igjen. Da var begge single. Han fortalte at han hadde hatt det på samme måte som meg disse årene, og vi begynte å treffes. Etter noen måneder ble vi kjærester... Nå har vi bodd sammen i 8 år, er forlovet og har en gutt på 2 år.

Jeg kan ikke forklare den sterke forbindelsen og tiltrekningen vi har til hverandre. Selv om det har gått litt opp og ned som det alltid vil gjøre i forhold, har jeg aldri tvilt på at han er den rette.

Noen som ikke har opplevd sånne ting selv har ingen forutsetning for å forstå deg. De tror du sitter fast i fortiden, og sånn kan det jo virke... Men det kan jo være at hun du traff for alle årene siden er den riktige for deg. Selv om det også kan være at hun ikke er det.

Er du villig til å gå fra familien din pga. dette? Hvis du en gang vurderer det, så tror jeg ikke din kone er din riktige i allefall.

[Havbris]

Sabotasjen som du føler at familien hennes sto for kan du ikke gjøre noe med - annet enn å leve med at det ble slik. Og du kan fantasere om hvordan det hadde vært hvis alt hadde vært annerledes, og du kan lage deg drømmer om det livet du ikke fikk. Det ville vært en helt annen historie.

Men du har det livet du har nå, og du er en av hovedpersonene i akkurat denne historien. I denne historien er også konemor og ungen din hovedpersoner.

Du er sikkert overveldet over å ha kjent følelsen av "hvordan det kunne blitt" - og noe er vekket til liv igjen. Hva dette er - en forelskelse i forelskelsens rus - eller en kjærlighet som aldri døde, er det umulig å si. Det eneste du kan gjøre er å velge hva du vil gjøre med disse følelsene. Du vet hva du har, du har en følelse av hva du kunne ha fått, og du vet at du risikerer å tape alt. Dette er ditt dilemma som du må sortere ut og kjenne på.

[Gjest Gjest]

Nå skal ikke jeg være moraliserende, men jeg synes du bør tenke svært nøye igjennom dine valg fremover. Spesielt fordi de ikke kun går utover deg, men også dine nærmeste, nemlig din kone, men også ditt barn.

Skal jeg være helt ærlig så virker det som om du har laget deg et bilde av en fortid som kunne ha vært. At du har laget deg et slags romantiserende bilde av en du kanskje tror du elsker. Det virker som om du ikke har klart å komme deg videre fordi denne bitterheten sitter i deg.

Men så må du spørre deg: hva er viktigst for deg? Kan du virkelig si at du elsker denne personen? Hva da med din kone, elsker du ikke henne? Er du villig til å gi opp det livet du har nå for denne andre kvinnen? Jeg tviler du kan få begge deler, du må velge og ta et valg.

Dette er vesentlige spørsmål du må ta stilling, rett og slett. Om du mener at hun fremdeles er verdt å gi opp familien og din nåværende kone, så må du gå for det. Men, jeg ville tenkt meg grundig gjennom sakens kjerne, det fortjener din nåværende kone. Jeg ville kanskje også fortalt henne om dette om du elsker den andre kvinnen. Det siste du bør gjøre er ihvertfall å gå rundt ryggen på henne. Hun fortjener en mann som spiller på ærlige premisser.

Mvh Yvonne

Dette er kloke ord.

De fleste av oss har en eller annen barndomskjæreste, gode minner som vi alltid vil bære med oss.

Men det er fortid. Mennesker forandrer seg, og du vil aldri få tilbake det som var, det er en illusjon.

Jeg tror du bør tenke deg veldig nøye om før du gjør noe du kan måtte ta konsekvensen for resten av livet.

[Gjest Gjest_Kvinne_*]

Vet at ikke dette er tema egentlig, men ble veldig nysgjerrig på hvorfor familien saboterte deg... (?)

[Havbris]

Kjære TS. Jeg kjenner en mann som ble forelsket i en ungdomsdrøm. Han forvekslet drøm med virkelighet. Heldigvis våknet han av drømmen før han rakk å ødelegge virkeligheten sin - og sin families. Han gjør ikke det en gang til

[Gjest Supermimz]

Hei TS,

Jeg vet neimen ikke hva jeg skal si, men jeg kan si at jeg kan forstå deg. Noen ganger møter vi mennesker som er så ufattelig spesielle for oss uten en spesiell grunn, men man har en helt unik kjemi og et bånd sammen. Jeg synest ikke du skal skamme deg eller ha dårlig samvittighet, men husk å tenke på de menneskene du har i ditt liv nå.

Kansje er det slik at denne kvinnen du tenker på ikke ville ha vært den perfekte kjæresten for deg alikevel.

Hva med å bevare ditt forhold med kona di, og aksepter at det båndet du har med den andre kvinnen må være platoisk? Om det er riktig for deg, kan jeg ikke bedømme. Du må ta valgene dine

[Gjest Gjest_Kvinne_*]

Nå er det engang også slik at all kjærlighet som man ikke har fått levd ut ofte etterlater et savn, i større eller mindre grad. Du må enten velge å leve med det eller prøvde det ut. Gjør du sistnevnte så kan det hende du får deg en negativ vekker.

Joda - det er mennesker man passer bedre sammen med enn andre, men om du faktisk har det fint med kona di etter relativt mange år sammen - så tror jeg at jeg ville fortsatt å satse på dét kortet.

En annen ting som er verdt å huske er at forelskelser, når man er "fjortis", er helt nye. Og det er klart man husker den helt spesielle følelsen veldig godt, selv om den nødvendigvis ikke var noe annerledes enn senere forelskelser. Den aller første forelskelsen vil alltid være prentet i hukommelsen. Akkurat som den første BRA sexen (den dårlige også for den sakens skyld). Og man tror automatisk at det var den sterkeste følelsen, men blir forvirret kun fordi det var den første, men nødvendigvis ikke den beste...

[Gjest ditto]

Jeg traff igjen min store kjærlighet etter 19 år. Jeg var alene med mine barn mens han fortsatt var gift.

Har hatt mange av de samme tankene som deg og tankekjøret var enormt. Men følelsene var akkurat som før og ble bare sterkere, det tok omtrent 14 dager fra vi traff hverandre igjen og til vi visste vi måtte fortsette sammen.

Det er vanskelig å forklare for dem som ikke har kjent det.

Skal du flytte fra din kone må det være fordi du ikke kan bo sammen med henne. Ikke fordi du heller vil bo sammen med noen andre. Og det er viktig for alle parter at det gjøres på en redelig måte.

Lykke til uansett hva du måtte velge, det er bare du som vet hva du kan leve med videre.

[Gjest Gjest]

Faren til en kompis var gift med kona i mange år, men sa en gang at når ungene var voksne skulle de skilles og han skulle tilbake til hun han var sammen med i starten av 20-årene. Vet ikke i hvilken forbindelse han sa dette, kanskje ikke alvorlig ment engang. Men det ble som han sa. Nå har de vært sammen i snart 15 år...

[Gjest Gjest_Kvinne_*]

Faren til en kompis var gift med kona i mange år, men sa en gang at når ungene var voksne skulle de skilles og han skulle tilbake til hun han var sammen med i starten av 20-årene. Vet ikke i hvilken forbindelse han sa dette, kanskje ikke alvorlig ment engang. Men det ble som han sa. Nå har de vært sammen i snart 15 år...

Uff. Er det rart man blir paranoid og gnåler til mannen om "elsker du meg ikke lenger?" osv. Synes det er merkelig hvordan folk kan gå halvhjerta inn i ekteskap på den måten.

Frykten for å egentlig ikke være den rette. At mannen sitter og tenker på en fordums kjæreste. Må være lov å ha slike tanker når så mange ikke følger hjertet sitt. Håper han gjorde det med meg...

[Gjest brutal_mann]

Kjærligheten overgår alt. Skill deg.

[Gjest hary]

man kan jo ikke ha opplevd ekte kjærlighet dersom man tror at man kan elske noen man ikke kjenner?

dette må da være en tulletråd?

hadde du innleder med å si at du hadde en ungdomskjæreste du hadde blitt godt kjent med over lengre tid i ditt voksne liv - og hatt mange møter med, så ok, man kan ha ekte følelser.

man kan da ikke helt alvorlig tro at det er mulig å elske noen man faktisk overhodet ikke kjenner?

folk som kjente meg i 15-års aleren kjenner meg ikke nå i det hele tatt.