Aspergers syndrom hos voksne

[Gjest "gjest"]

Hvis du hadde satt deg inn i saken før du uttaler deg, så hadde du visst at det er en rekke kriterier som skal oppfylles i hht ICD-10 før noen får en diagnose som f.eks asperger. Slike diagnoser er ikke noe man setter selv, det er diagnoser kompetente leger setter etter grundig utredning.

Nei? Sier du det ja.

[Gjest Gustav]

Dere som enten har Aspergers syndrom selv, eller har venner/familie som har det:)...

...Jeg har nettopp måttet innse at en venninne gjennom flere år mest sannsynlig har Aspergers syndrom... Hun har et godt hjerte, har alltid gode hensikter, er svært kunnskapsrik og intelligent, og spiller et instrument. Hun er i jobb (ikke fast) og er sosial flere ganger i uken, så da er det vel en relativt mild form for Asperger, men det er enkelte ting som byr på utfordringer:

Hun forstår ikke ironi;

leser ikke kroppsspråk;

er naiv som en ung tenåring overfor det motsatte kjønn (hun er 31 år);

lærer ikke av/ser ikke egne "feil";

er fullstendig konkret og faktaorientert i tankegangen (lite eller ingen refleksjon rundt informasjon og hendelser);

snakker ekstremt høyt (dette har hun vært kjent for siden hun var liten - hørselen ble testet og er normal);

snakker 70% av tiden, eller hele tiden hvis man ikke avbryter;

snakker om de samme tingene;

mumler noe uforståelig når man bringer på bane et tema man må anta at hun ikke interesserer seg for - og fortsetter å snakke om det samme;

har mange bekymringer som vel egentlig er småproblemer, men som forårsaker mye stress for henne - samtidig som hun er totalt uvillig til å ta imot velmente råd;

smiler og ler veldig sjelden;

kan såre med insensitiviteten;

viser medfølelse iblant - når noe er vondt, men ingen virkelig innlevelse i situasjoner;

har noen ukonvensjonelle vaner, f.eks. stønner når hun spiser, roper ut kommentarer til handlingen på kino og bryter ut i sang hvor som helst.

Hver for seg gjør ikke disse tingene noe som helst, men samlet er det litt vanskelig å forholde seg til.

Jeg nevner disse trekkene fordi hun strengt tatt ikke har noen diagnose, og vil overlate til dere som har greie på det å vurdere om dette er Aspergers - men jeg tror altså det.

Hun har vist seg veldig insensitiv over lengre tid nå, i en fase der jeg forventet at vi nå begynner å kjenne hverandre godt, men det har til min enorme skuffelse vist seg at det gjør vi ikke. Så nå er jeg såra og vonbroten, og med en fullstendig ny erfaring i fanget henvender jeg meg altså her for råd.

Jeg vet ikke hvem jeg er for henne, siden hun ikke "ser" meg, så å si. Jeg føler at jeg kunne vært praktisk talt "hvem som helst" der jeg sitter overfor henne. Jeg tror at hun trives sammen med meg siden vi treffes stadig vekk men jeg vet altså ikke helt hva hun får ut av det, utover å ha noen der å snakke til? Det gjør meg usikker på grunnlaget for samværet...

Jeg ville være ekstremt takknemlig for å få høre om hva en med Asperger legger i godt vennskap

Jeg ville også sette veldig pris på å få høre om erfaringer med hvordan man hanskes med mangelen på følelsesmessig fellesskap, uten at det oppleves som litt sårende og ensomt?

Jeg håper at jeg som nybegynner på dette kan få litt hjelp som gjør at jeg er sammen med henne på riktigere premisser

På forhånd takk for svar - dette er ekstremt viktig, også for andre lesere, forhåpentligvis

Alle disse trekkene, altså atferd og oppførsell er veldig forskjellige fra AS personer, og spesielt voksne med AS. sånn sett kan det virke som vi kommer fra forskjellige planeter. Det som er felles er med på det usynlige, det nevrologiske, hvordan hjernen fungerer.

[Gjest voksen asperger]

Det at folk er litt snåle trenger ikke å bety at de fortjener en diagnose.

det handler ikke om å være snål, det handler om å stadig føle seg missforstått, det handler om å få svar på hvorfor du alltid har følt deg anderledes når du får diagnosen.

det handler om å få forståelse og hjelp til å sette ting på plass.

[Gjest Rosemarie]

Hei jeg ser at denne tråden er litt "gammel", men for alle oss som får vite at vi har en i familien som har eller som kanskje har diagnose på Asberger så er den nyttig.

Jeg har oppdaget at min mann har asberger og jeg må si at det er ikke lett.

Vi bodde ikke sammen før vi giftet oss og jeg var kjempe forelsket og da han fridde ganske

fort giftet vi oss også ganske fort.

Men da når vi ble gift ble det slutt på nesten all intim kontakt, og nå har vi ikke "hatt oss" på fire år.

Det vil si også ingen kyssing, kun ett smellkyss som på en måte er en rutine hver kveld.

Jeg lurer på hvordan andre føler og om det er normalt.

Jeg vet ikke om jeg ønsker å leve resten av livet som en jomfru, for jeg har jo mange år igjen.

Jeg vet heller ikke hva jeg skal si til venner og kjente for det er på en måte flaut oxo at jeg ikke har oppdaget dette tidligere at jeg måtte lære han opp i mange ting.

Spisemønster f.eks er slik at han sluker maten etter tre tygg og svelger store klumper med mat som deretter setter seg fast i halsen så han får pustebesvær og stønner og bråker.

Og smatting er jo ikke hyggelig.

Mye av dette er bedre etter forklaring for vi har oxo mange middagsgjester, så jeg bruker å si på forhånd når vi har gjester at du må huske å spise sakte.

Men det er vondt å se for jeg glemmer ofte oxo at han har asberger.

Venner har han ikke og mine venner som jo liker han blir han sur på hvis de har forskjellig syn enn han på ting som interreserer han , selv om det kun blir diskutert tre temaer og uansett hva vi snakker om kommer de samme temaene opp og for å være ærlig trenger jeg å prate om andre ting.

Hans foreldre har ikke forstått at det har vært en sykdom og her om dagen fikk jeg vite at det var hans mor som gjorde leksene for han.

Han fungerer veldig godt på jobben der han er for seg selv og har en rutine på arbeidet som skal gjøres, men i det sosiale har han ingenting å tilføre såvidt jeg forstår utenom en masse grimaser som han selv ler masse av.

Hjemme hjelper han til, men blir grusomt irritert hvis jeg kommenterer noe.

Han er glad i maten jeg lager, men det er fryktelig vanskelig å få han til å komme når maten er ferdig hvis han har funnet ut at han skal støvsuge f.eks eller vil på dataen som jeg har lært han å bruke for å finne frem til hans hobby som er veldig spesiell.

I starten av ekteskapet var han villig til å lære liksom å bruke støvsuger og jeg måtte følge etter for å se hvor han hadde vært.

Nå later jeg som om alt er greit og går over når han ikke er hjemme.

Det er tungvint å først lære ting bort for så å høre masse bråk for så å gjøre jobben om igjen to ganger.

Har forsøkt å legge ting til rette, men hvordan kan jeg gjøre det.

Blir han sint ser han ut som fanden selv og det tar lang tid å roe han ned.

HJELP!!!

[Gjest *Maja*]

Herregud! Ler meg ihjel av mange av faktene til aspergerne her...

Har vært gift med en i 4 år, og ja; Det er en utfordring...men heldigvis har jeg visst om diagnosen og takler det relativt bra(selv om det er dager jeg vil

Jeg tror også at det ikke finnes forskjellige "former" (mild, middels, sterk) da personlighet, miljø og andre faktorer spiller en stor rolle. Mannen min var mye verre i starten da vi traff hverandre, men med tiden har han blitt mye bedre.

Jeg oppfordret ham til å bli mer sosial(mest fordi jeg er en person som trenger litt alenetid hjemme og ville ha ham ut neida), og etterhvert så kom han seg mer og mer ut med venner.

Han mister også fort interesse av å prate om ting han ikke synes er spesielt spennende, men da sier jeg at det jeg har å fortelle SKAL han høre på fordi det er viktig for meg! Og da lytter han selv om jeg noen ganger på knipse med fingrene når han detter ut og stirrer ut i luften

På restauranter må jeg minne ham på at han ikke må sluke måltidet, da vi skal kose oss...det beste er å ta ham med asiatisk og la ham spise med pinner; da spiser han i det minste mindre biter

Han sliter også med avgjørelser...dette må tenkes på dyyyyypt og lenge...så som oftest tar jeg dem bare for ham(vi prater om det lenge på forhånd, men tar ikke jeg ansvar så reiser vi aldri på ferie for å si det sånn...)

Jeg tror rett og slett en bare må finne ironien og det morsomme med mye av det som blir sagt og gjort når du er sammen med en asperger. Jeg leste akkurat alle innleggene for ham, og vi ler godt av noen av "nykkene" som beskrives for det er som om ham skulle gjort dem selv.

Kan bare si; Om du skulle ende opp med asperger og klarer å takle det, så vil du ende opp med en person som vil gjøre livet ditt både rikere og mer interessant; Og det blir aldri kjedelig

[Gjest En som lurer ...]

Sitter på nettet og leser alt jeg kommer over om asperger og damer ... Har kjent en dame i mange år. Kjenner det topper seg litt, orker nesten ikke kontakt. Men - dersom hun har asperger, så kan hun ikke noe for det, og da vil det være mye lettere for meg å akseptere oppførselen hennes! Om det er slik, antar jeg det er svakt.

Lurer på om noen kjenner igjen:

-Omsorgsfull mor

-Er sosial, og har sosiale behov

-Har humor, og litt selvironi

-Har utdannelse, og er i jobb. Hun er stolt av utdannelsen, selvsagt, men jeg oppfatter henne som barnslig stolt.

-Velmenende og prøver hardt at alt skal være bra

-Glad i dyr

-Musikalsk

-Kan komme med lite heldige bemerkninger om utseende, evner o.l. Jeg tenker at hun rakker ned på meg og andre for å kjenne på sin egen verdi. Men om hun har asperger, er motivet kanskje annerledes? Hun er gjerne helt uforstående til at det hun sier er sårende. Hun sier det jo bare som det er ...selv er hun svært nærtagende. Hun kan også gi komplimenter.

-Når jeg har behov for medfølelse og forståelse, opplever jeg aldri å ha fått det fra henne. Hun prøver, men for meg virker det som om hun siterer innlærte replikker. Hun ender gjerne opp med å si noe sårende. Omsorgen for egne barn, søsken og foreldre derimot, oppfatter jeg som ekte.

-Hun tror lett at andre behandler henne dårlig, og er nærmest "kronisk såret". Går gjerne med et ansiktsuttrykk som lyser av selvmedlidenhet, slik det ser ut for meg. Jeg har opplevet å få helt urimelige anklager fra henne. Gjerne detaljert, og for meg blir det også sårende at hun tenker slik om meg. Stiller høye krav til andre, men selv ser hun ikke at hun ikke følger disse kravene sine overfor andre igjen. F.eks. er hun opptatt av at andre skal være inkluderende, og da er det alltid seg selv (eller barna sine) hun mener skal inkluderes. Samtidig har jeg observert at hun ikke inkluderer mennesker som kunne trenge det.

-Utrolig engstelig. Kan sette himmel og jord i bevegelse, med telefoner og sms. Jeg lurer på om hun trenger oppmersomhet, eller virkelig er engstelig? Eks. Dersom et av barna er syke, snakker hun med største selvfølge om at ektefellen hennes ikke kan dra noe sted, selv om han har planer som får konsekvenser for flere når de blir avbrutt. Men i forbindelse med med jobb er det ok at bare en er hjemme med barna.

-Hun gir alltid inntrykk av at det er synd på henne. Hun sier det ikke dirkekte, men det er dithen jeg alltid oppfatter det. Det er også veldig tydelig med ansiktsuttrykk og kroppspråk, synes jeg. Hun gjør det på en litt "yndig" måte som bare irriterer meg.

-Hun liker "hobbypsykologsamtaler", særlig å prate om andre. Jeg oppfatter vurderingene hennes som feil, og liker ikke å prate om slikt med henne.

-Hun har det med å stille spørsmål som setter meg i en vanskelig situasjon. Skal jeg svare ærlig, vil det gjerne være frekt eller upassende, og vil jeg svare vennlig/høflig, så blir det løgn.

-Det hun mener, det sier hun. Selv virker hun stolt av "å kunne si fra". Jeg tenker at hun ofte oppnår å tråkke i salaten, og noen ganger støte folk fra seg.

-Samarbeid med henne synes jeg er vanskelig. Hun synes hun selv har de beste idêene, og virker som hun hever seg over mine dårligere idêer. Inntrykket jeg får er at hun ikke kan innordne seg, men må ha siste ord og helst bestemme. Drevet av en slags uro. På mange måter fremstiller hun seg som overlegen, samtidig som hun uttrykker at hun har dårlig selvtillit.

Hilsen en som lurer ...kan dette være asperger?

[ninuska_]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet på sms-språk/dialekt. Det er ikke tillatt å skrive på dialekt eller bruke sms-språk i forumet, med unntak i dagbøkene.

ninuska_, mod

[Gjest *Maja*]

Sitter på nettet og leser alt jeg kommer over om asperger og damer ... Har kjent en dame i mange år. Kjenner det topper seg litt, orker nesten ikke kontakt. Men - dersom hun har asperger, så kan hun ikke noe for det, og da vil det være mye lettere for meg å akseptere oppførselen hennes! Om det er slik, antar jeg det er svakt.

Lurer på om noen kjenner igjen:

-Omsorgsfull mor

-Er sosial, og har sosiale behov

-Har humor, og litt selvironi

-Har utdannelse, og er i jobb. Hun er stolt av utdannelsen, selvsagt, men jeg oppfatter henne som barnslig stolt.

-Velmenende og prøver hardt at alt skal være bra

-Glad i dyr

-Musikalsk

-Kan komme med lite heldige bemerkninger om utseende, evner o.l. Jeg tenker at hun rakker ned på meg og andre for å kjenne på sin egen verdi. Men om hun har asperger, er motivet kanskje annerledes? Hun er gjerne helt uforstående til at det hun sier er sårende. Hun sier det jo bare som det er ...selv er hun svært nærtagende. Hun kan også gi komplimenter.

-Når jeg har behov for medfølelse og forståelse, opplever jeg aldri å ha fått det fra henne. Hun prøver, men for meg virker det som om hun siterer innlærte replikker. Hun ender gjerne opp med å si noe sårende. Omsorgen for egne barn, søsken og foreldre derimot, oppfatter jeg som ekte.

-Hun tror lett at andre behandler henne dårlig, og er nærmest "kronisk såret". Går gjerne med et ansiktsuttrykk som lyser av selvmedlidenhet, slik det ser ut for meg. Jeg har opplevet å få helt urimelige anklager fra henne. Gjerne detaljert, og for meg blir det også sårende at hun tenker slik om meg. Stiller høye krav til andre, men selv ser hun ikke at hun ikke følger disse kravene sine overfor andre igjen. F.eks. er hun opptatt av at andre skal være inkluderende, og da er det alltid seg selv (eller barna sine) hun mener skal inkluderes. Samtidig har jeg observert at hun ikke inkluderer mennesker som kunne trenge det.

-Utrolig engstelig. Kan sette himmel og jord i bevegelse, med telefoner og sms. Jeg lurer på om hun trenger oppmersomhet, eller virkelig er engstelig? Eks. Dersom et av barna er syke, snakker hun med største selvfølge om at ektefellen hennes ikke kan dra noe sted, selv om han har planer som får konsekvenser for flere når de blir avbrutt. Men i forbindelse med med jobb er det ok at bare en er hjemme med barna.

-Hun gir alltid inntrykk av at det er synd på henne. Hun sier det ikke dirkekte, men det er dithen jeg alltid oppfatter det. Det er også veldig tydelig med ansiktsuttrykk og kroppspråk, synes jeg. Hun gjør det på en litt "yndig" måte som bare irriterer meg.

-Hun liker "hobbypsykologsamtaler", særlig å prate om andre. Jeg oppfatter vurderingene hennes som feil, og liker ikke å prate om slikt med henne.

-Hun har det med å stille spørsmål som setter meg i en vanskelig situasjon. Skal jeg svare ærlig, vil det gjerne være frekt eller upassende, og vil jeg svare vennlig/høflig, så blir det løgn.

-Det hun mener, det sier hun. Selv virker hun stolt av "å kunne si fra". Jeg tenker at hun ofte oppnår å tråkke i salaten, og noen ganger støte folk fra seg.

-Samarbeid med henne synes jeg er vanskelig. Hun synes hun selv har de beste idêene, og virker som hun hever seg over mine dårligere idêer. Inntrykket jeg får er at hun ikke kan innordne seg, men må ha siste ord og helst bestemme. Drevet av en slags uro. På mange måter fremstiller hun seg som overlegen, samtidig som hun uttrykker at hun har dårlig selvtillit.

Hilsen en som lurer ...kan dette være asperger?

Jeg kjenner ikke igjen Asperger i dette, men det er kanskje annerledes med menn og kvinner?

Mannen min er ekstremt dyktig i det han gjør, men han skryter ikke av det eller viser at han er stolt av seg selv. Han legger bare hele sjelen sin i det og vil være den beste i det han gjør.

Ekstremt opptatt av hobbyen sin: blir nesten besatt.

Ser verden temmelig svart/ hvitt

Liker ikke konflikter, men tar dem om han må

Kan virke overlegen og kynisk, men ikke for de som kjenner han

Ekstremt sta, men om en ikke angriper han så er han åpen for å diskutere og se andres perspektiv på saker

Innesluttet, men åpner seg med de han føler seg trygg på

Klossete og distré, men aldri når det kommer til f.eks kampsport. Der treffer han er flue. Men han kan lett snuble i egne bein i hverdagen.

Utrolig dårlighumor(haha)

[ninuska_]

Spørsmål rundt moderering tas på PM.

I dette tilfelle kan jeg si, hvis flere lurer siden innlegget om spørsmål rundt moderering ble plusset: Tråden var aktiv senest i natt. Dette er grunnen til at det ble ryddet i den, selv om det kan virke som om det er jeg som har dratt opp og ryddet i en gammel tråd

ninuska_, mod

[Gjest *Maja*]

Enda en gammel tråd!

[Gjest Gjest]

Da jeg traff min samboer for første gang, i 1997, var han det mest ufyselige mennesket jeg hadde vært borti. Ekstremt selvsentrert, hadde alltid "rett", satt og sutret som en unge i sofaen før samboeren hans laget mat og ryddet opp. Og han svarte ikke hvis jeg spurte om noe. Veldig uhøflig.

Men vi ble etterhvert kjent, og selv om vi ikke hadde sett hverandre på 12 år, flyttet vi sammen etter 4 uker. Da var han ekstremt sjarmerende, morsom og intelligent.

Men, han har også et vanvittig sinne, spesielt når han er sliten. Da kan han stikke ut, og nekte å si hvor han skal. Etter en time eller så, kommer han tilbake, og da er han blid som ei sol.

Han er uhyre intelligent og kan mye om masse!

Får han seg en hobby, blir han vanvittig opphengt i den.

Han skjønner ironi og sarkasme, noe jeg har skjønt mange Aspergere ikke gjør.

Han er klumsete, og snubler i egne bein, samtidig som han har svart belte i Tae-Kwon-doe.

Han roter, i egne øyne aldri bort noe. Det er jeg som får skylda, alltid.

Han forventer at jeg skal lage mat til han, selv når jeg er på slankern selv. Gjør jeg ikke det, blir han furten.

Han er veldig hyggelig og hjelpsom, hvis han tror han får noe ut av det selv.

Han ser deg aldri i øynene. Ikke engang meg som han har bodd sammen med i 4,5 år.

Er han ikke interessert i det noen snakker om, lar han bare være å delta i samtalen. Veldig innovert og selvsentrert.

I en diskusjon blir han gjerne veldig usaklig, og blåser ting opp i store proposjoner.

Han har en vanvittig hukommelse! Han husker alle diskusjoner vi har hatt, og hva som blir sagt.

Det er KUN meg han blir sint på. Ellers trekker han seg unna.

Har Asperger og sex noe å si? Han har lyst ca. hvert halvår. Slik har det vært med tidligere samboere han har hatt og......

Konfliktsky, men ikke ovenfor meg.

Vanskelig for å ta valg, men når han først har bestemt seg, skal det skje med én gang.

Liker ikke for mye fysisk kontakt. Vil bli klødd på ryggen og slikt, men ikke at jeg sitter i armkroken, eller ligger inntill han. Har aldri holdt meg i hånda....

Føler kun empati for meg og moren sin. Ikke engang da faren døde, gikk det no særlig innpå han.

ELSKER dyr! Og har et vanvittig dyretekke.

Store problemer med å uttrykke følelser, eller komme med komplimenter.

Spør du om noe, må du vente et bunn ærlig svar! (Selv om han skjønner det kan såre).

Jeg klarer ikke lengere bare "ta han for det han er". Jeg er i ferd med å få nok, selv om jeg elsker han. Noen som kan komme med råd? Er desperat er......

[Frode1234]

Da jeg traff min samboer for første gang, i 1997 [...]

Jeg regner med at en Gjest ikke nødvendigvis fanger opp at en tråd oppdateres, så før jeg investerer noe tid i å formulere et svar, gi et tegn til hvorvidt du følger med eller ei.

[Gjest Gjest]

herregud, flere av disse oppførslene er som de beskriver min mann gjennom 30 år. Jeg har vært fortvilet, sint, oppgitt, frustrert og på

randen av sammenbrudd mere enn en gang. Hans far er også sånn, han har terrorisert familien i alle år, og nå merker jeg de samme

trekkene hos min yngste sønn..........

Her har jeg trodd at alt var min feil, grått, tryglet, bedt om nærhet og oppmerksomhet....

Det er JEG som har gått til psykolog, JEG som har måtte tåle, JEG som nå sitter med diagnosen totalt utmattelsessyndrom.........

foråsaket av langvarig stress og uforutsigbarhet...........han synes bare synd på seg selv, som nå må gjøre noe hjemme, noe han aldri har gjort.

Uff, dette var både vondt og godt og lese om, og å få skrevet ned.........

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så mye fokus på Aspergers etter Malt sitt innlegg under rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Har dette blitt den nye motediagnosen etter ADHD og PTSD? Noen har virkelig disse diagnosene. Men langt fra så mange som fjerndiagnostiserer andre eller selvdiagnostiserer seg selv.

La diagnosene bli satt av profesjonelle fagfolk (psykologer og psykiatere). Det er lett å trå feil.

Anonym poster: 8bb07172723477e69707f54520126852

[Frode1234]

La diagnosene bli satt av profesjonelle fagfolk (psykologer og psykiatere). Det er lett å trå feil.

Helt enig. Selvdiagnostisering av en såpass innfløkt diagnose er så upålitelig at den utelukkende burde benyttes som basis for å søke profesjonell hjelp.

[Pinnedyr]

Jeg har asperger syndrom, og jeg har lært meg sosiale spilleregler.

[AnonymBruker]

På 7.9.2011 den 13.04, Gjest Rosemarie skrev:

Hei jeg ser at denne tråden er litt "gammel", men for alle oss som får vite at vi har en i familien som har eller som kanskje har diagnose på Asberger så er den nyttig.

Jeg har oppdaget at min mann har asberger og jeg må si at det er ikke lett.

Vi bodde ikke sammen før vi giftet oss og jeg var kjempe forelsket og da han fridde ganske

fort giftet vi oss også ganske fort.

Men da når vi ble gift ble det slutt på nesten all intim kontakt, og nå har vi ikke "hatt oss" på fire år.

Det vil si også ingen kyssing, kun ett smellkyss som på en måte er en rutine hver kveld.

Jeg lurer på hvordan andre føler og om det er normalt.

Jeg vet ikke om jeg ønsker å leve resten av livet som en jomfru, for jeg har jo mange år igjen.

Jeg vet heller ikke hva jeg skal si til venner og kjente for det er på en måte flaut oxo at jeg ikke har oppdaget dette tidligere at jeg måtte lære han opp i mange ting.

 

Spisemønster f.eks er slik at han sluker maten etter tre tygg og svelger store klumper med mat som deretter setter seg fast i halsen så han får pustebesvær og stønner og bråker.

Og smatting er jo ikke hyggelig.

Mye av dette er bedre etter forklaring for vi har oxo mange middagsgjester, så jeg bruker å si på forhånd når vi har gjester at du må huske å spise sakte.

Men det er vondt å se for jeg glemmer ofte oxo at han har asberger.

 

Venner har han ikke og mine venner som jo liker han blir han sur på hvis de har forskjellig syn enn han på ting som interreserer han , selv om det kun blir diskutert tre temaer og uansett hva vi snakker om kommer de samme temaene opp og for å være ærlig trenger jeg å prate om andre ting.

 

Hans foreldre har ikke forstått at det har vært en sykdom og her om dagen fikk jeg vite at det var hans mor som gjorde leksene for han.

 

Han fungerer veldig godt på jobben der han er for seg selv og har en rutine på arbeidet som skal gjøres, men i det sosiale har han ingenting å tilføre såvidt jeg forstår utenom en masse grimaser som han selv ler masse av.

Hjemme hjelper han til, men blir grusomt irritert hvis jeg kommenterer noe.

 

Han er glad i maten jeg lager, men det er fryktelig vanskelig å få han til å komme når maten er ferdig hvis han har funnet ut at han skal støvsuge f.eks eller vil på dataen som jeg har lært han å bruke for å finne frem til hans hobby som er veldig spesiell.

 

I starten av ekteskapet var han villig til å lære liksom å bruke støvsuger og jeg måtte følge etter for å se hvor han hadde vært.

Nå later jeg som om alt er greit og går over når han ikke er hjemme.

 

Det er tungvint å først lære ting bort for så å høre masse bråk for så å gjøre jobben om igjen to ganger.

 

Har forsøkt å legge ting til rette, men hvordan kan jeg gjøre det.

Blir han sint ser han ut som fanden selv og det tar lang tid å roe han ned.

 

HJELP!!!

Dette var veldig gjenkjennelig. Stemmer på en prikk med slik min mann er.

Anonymkode: c8387...2ea

[AnonymBruker]

Jeg har AS, men jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av henne - så jeg tenker du helst bør spørre henne selv.

Anonymkode: dbdec...3cd

[AnonymBruker]

Tråden er 5 år gammel  

Anonymkode: 81806...163