Aspergers syndrom hos voksne

[villemo30]

Dere som enten har Aspergers syndrom selv, eller har venner/familie som har det:)...

...Jeg har nettopp måttet innse at en venninne gjennom flere år mest sannsynlig har Aspergers syndrom... Hun har et godt hjerte, har alltid gode hensikter, er svært kunnskapsrik og intelligent, og spiller et instrument. Hun er i jobb (ikke fast) og er sosial flere ganger i uken, så da er det vel en relativt mild form for Asperger, men det er enkelte ting som byr på utfordringer:

Hun forstår ikke ironi;

leser ikke kroppsspråk;

er naiv som en ung tenåring overfor det motsatte kjønn (hun er 31 år);

lærer ikke av/ser ikke egne "feil";

er fullstendig konkret og faktaorientert i tankegangen (lite eller ingen refleksjon rundt informasjon og hendelser);

snakker ekstremt høyt (dette har hun vært kjent for siden hun var liten - hørselen ble testet og er normal);

snakker 70% av tiden, eller hele tiden hvis man ikke avbryter;

snakker om de samme tingene;

mumler noe uforståelig når man bringer på bane et tema man må anta at hun ikke interesserer seg for - og fortsetter å snakke om det samme;

har mange bekymringer som vel egentlig er småproblemer, men som forårsaker mye stress for henne - samtidig som hun er totalt uvillig til å ta imot velmente råd;

smiler og ler veldig sjelden;

kan såre med insensitiviteten;

viser medfølelse iblant - når noe er vondt, men ingen virkelig innlevelse i situasjoner;

har noen ukonvensjonelle vaner, f.eks. stønner når hun spiser, roper ut kommentarer til handlingen på kino og bryter ut i sang hvor som helst.

Hver for seg gjør ikke disse tingene noe som helst, men samlet er det litt vanskelig å forholde seg til.

Jeg nevner disse trekkene fordi hun strengt tatt ikke har noen diagnose, og vil overlate til dere som har greie på det å vurdere om dette er Aspergers - men jeg tror altså det.

Hun har vist seg veldig insensitiv over lengre tid nå, i en fase der jeg forventet at vi nå begynner å kjenne hverandre godt, men det har til min enorme skuffelse vist seg at det gjør vi ikke. Så nå er jeg såra og vonbroten, og med en fullstendig ny erfaring i fanget henvender jeg meg altså her for råd.

Jeg vet ikke hvem jeg er for henne, siden hun ikke "ser" meg, så å si. Jeg føler at jeg kunne vært praktisk talt "hvem som helst" der jeg sitter overfor henne. Jeg tror at hun trives sammen med meg siden vi treffes stadig vekk men jeg vet altså ikke helt hva hun får ut av det, utover å ha noen der å snakke til? Det gjør meg usikker på grunnlaget for samværet...

Jeg ville være ekstremt takknemlig for å få høre om hva en med Asperger legger i godt vennskap

Jeg ville også sette veldig pris på å få høre om erfaringer med hvordan man hanskes med mangelen på følelsesmessig fellesskap, uten at det oppleves som litt sårende og ensomt?

Jeg håper at jeg som nybegynner på dette kan få litt hjelp som gjør at jeg er sammen med henne på riktigere premisser

På forhånd takk for svar - dette er ekstremt viktig, også for andre lesere, forhåpentligvis

Endret 4. februar 2010 av villemo30

[Gjest Apergern]

Jeg er en 20 år gammel jente. Jeg har aspergers syndrom. Det kan virke som din vennine også har det. Det virker hvertfall som om hun ikke er så flink sosialt, som er typisk aspergers. Det at du føler at hun ikke ser deg betyr ingenting. Kan hende er du hennes beste venn. Det kan være vanskelig å vite, fordi vi med aspergers ofte ikke uttrykker oss som alle andre. Hvis du vil kan du snakke med henne om det, men ikke forvent et riktig svar. Kan hende veit hun ikke hva hun selv føler. Og hvis hun ikke regner deg som en god venn burde det være ok også. Kan hende har hun glede av deg alikevel Mange aspergere er egoistiske (det betyr ikke at de er slemme, mange aspergere er faktisk ekstra forsiktige og høflige i forhold til andre). Du må regne med at hun tenker på seg selv først, så deg. Men det er ikke noe hinder for et godt vennskap, etter min mening.

Det jeg ser på som grunnmuren i et godt vennskap er trygghet, forutsigbarhet, hyggelig å være sammen og at vennskapet enten er interessant eller utvikler meg som person (om ikke annet så for sosialtrening).

Jeg er aldri ensom. både fordi jeg har ganske mye sosialt opplegg, men også fordi jeg ikke har noe behov for å sosialisere (men det er nyttig fordi jeg trenger det for å bli flinkere). Jeg har vært alene i dagesvis, og aldri følt ensomhet. Noen aspergere derimot har et sosialt behov som de ikke greier å dekke på grunn av manglende sosiale ferdigheter. Det er verre :/

[Gjest Gjest_Line_*]

Jeg er en 20 år gammel jente. Jeg har aspergers syndrom. Det kan virke som din vennine også har det. Det virker hvertfall som om hun ikke er så flink sosialt, som er typisk aspergers. Det at du føler at hun ikke ser deg betyr ingenting. Kan hende er du hennes beste venn. Det kan være vanskelig å vite, fordi vi med aspergers ofte ikke uttrykker oss som alle andre. Hvis du vil kan du snakke med henne om det, men ikke forvent et riktig svar. Kan hende veit hun ikke hva hun selv føler. Og hvis hun ikke regner deg som en god venn burde det være ok også. Kan hende har hun glede av deg alikevel Mange aspergere er egoistiske (det betyr ikke at de er slemme, mange aspergere er faktisk ekstra forsiktige og høflige i forhold til andre). Du må regne med at hun tenker på seg selv først, så deg. Men det er ikke noe hinder for et godt vennskap, etter min mening.

Det jeg ser på som grunnmuren i et godt vennskap er trygghet, forutsigbarhet, hyggelig å være sammen og at vennskapet enten er interessant eller utvikler meg som person (om ikke annet så for sosialtrening).

Jeg er aldri ensom. både fordi jeg har ganske mye sosialt opplegg, men også fordi jeg ikke har noe behov for å sosialisere (men det er nyttig fordi jeg trenger det for å bli flinkere). Jeg har vært alene i dagesvis, og aldri følt ensomhet. Noen aspergere derimot har et sosialt behov som de ikke greier å dekke på grunn av manglende sosiale ferdigheter. Det er verre :/

[Gjest Gjest_Nina_*]

Det beste du kan gjøre er å respektere deres grenser og adferd enn om du ikke forstår hvorfor deres adferd og hvorfor grensen deres er der den er. F.eks trenger de fleste aspergere rutiner og rammer, og deres verden faller fort sammen om rutinene blir brutt. Da stopper det opp for dem. Så ikke press, men godta at slik er det bare. De trenger tryggheten i rutinene sine.

[villemo30]

Siste nytt

Det er svært sannsynlig at min venninne har en mild form for Aspergers. Jeg forholder meg nå til en fagperson på sånt som dette jeg har snakket med siden sist, så da kan kanskje folk ha nytte av denne beskrivelsen som veiledende

[Gjest madelene80]

Siste nytt

Det er svært sannsynlig at min venninne har en mild form for Aspergers. Jeg forholder meg nå til en fagperson på sånt som dette jeg har snakket med siden sist, så da kan kanskje folk ha nytte av denne beskrivelsen som veiledende

[Gjest madelene80]

Hei!

Jeg har asperger og tror din venninne må ha det veldig lett, jeg kunne aldri tekt meg å vært sosial så ofte, hadde blitt helt utslitt.

Jeg er sosial med venner noen ganger pr år, da tenker jeg ut hva jeg vil snakke om, da jeg ofte har samlet opp en del ting jeg vil si.

:)Når jeg var tenåring trivdes jeg godt alene og selv om jeg kan ønske å være sosial så faller det seg så vanskelig at jeg bare ofte ikke orker.

[sequin]

Lillesøsteren min har aspergers, og "bare vær den du er" men respekter de rare faktene til venninna di. Om hun ikke hadde likt deg ville hun nok ikke godtatt deg som venn i første omgang eller avskrevet deg for lenge siden.

Søsteren min har rutiner og sine væremåter, det er vanskelig å få feedback av henne når det gleder følelser og emosjonelle behov, med mindre det ikke er på hennes initiativ.

Og jeg kan se hvilken kjemi jeg og henne har i forhold til kjemien hun har til andre familiemedlemmer. Det er kun to år mellom oss, og vi har vært sammen i tykt og tynt, derfor ser jeg fort på henne hvilken "tilstand" hun er i, og hvordan jeg skal oppføre meg.

Men det jeg har lært er at det hjelper ikke for meg å kjefte eller stille spørsmålstegn ved hennes oppførsel og tolkning av ting, for slikt går ikke inn på henne uansett og kan fort føre til fiendlige reaksjoner.

Noe som også er viktig for søsteren min er forutsigbarhet og kontroll, derfor legger vi planer litt fremover i tid, slik at hun kan "forberede" seg. Det er også sjeldent vits i å snakke om mine interesser til lillesøsteren min, men hennes interesser blir gjerne et hett tema

Så jeg pleier å sette meg godt inn i tingene hun liker, og forbereder spørsmål og andre ting som omhandler interessene hennes og da blir det veldig god stemning, og jeg tror hun setter stor pris på å kunne snakke om noe hun virkelig liker i stedetfor å føle at hun ikke fungerer helt sosialt.

Det er slikt søsteren min og jeg har det, jeg kunne sikkert sagt mye mye mer om forholdet vårt, men akkuratt nå er jeg litt blank

[AnonymBruker]

Dere som enten har Aspergers syndrom selv, eller har venner/familie som har det:)...

...Jeg har nettopp måttet innse at en venninne gjennom flere år mest sannsynlig har Aspergers syndrom... Hun har et godt hjerte, har alltid gode hensikter, er svært kunnskapsrik og intelligent, og spiller et instrument. Hun er i jobb (ikke fast) og er sosial flere ganger i uken, så da er det vel en relativt mild form for Asperger, men det er enkelte ting som byr på utfordringer:

Hun forstår ikke ironi;

leser ikke kroppsspråk;

er naiv som en ung tenåring overfor det motsatte kjønn (hun er 31 år);

lærer ikke av/ser ikke egne "feil";

er fullstendig konkret og faktaorientert i tankegangen (lite eller ingen refleksjon rundt informasjon og hendelser);

snakker ekstremt høyt (dette har hun vært kjent for siden hun var liten - hørselen ble testet og er normal);

snakker 70% av tiden, eller hele tiden hvis man ikke avbryter;

snakker om de samme tingene;

mumler noe uforståelig når man bringer på bane et tema man må anta at hun ikke interesserer seg for - og fortsetter å snakke om det samme;

har mange bekymringer som vel egentlig er småproblemer, men som forårsaker mye stress for henne - samtidig som hun er totalt uvillig til å ta imot velmente råd;

smiler og ler veldig sjelden;

kan såre med insensitiviteten;

viser medfølelse iblant - når noe er vondt, men ingen virkelig innlevelse i situasjoner;

har noen ukonvensjonelle vaner, f.eks. stønner når hun spiser, roper ut kommentarer til handlingen på kino og bryter ut i sang hvor som helst.

Hver for seg gjør ikke disse tingene noe som helst, men samlet er det litt vanskelig å forholde seg til.

Jeg nevner disse trekkene fordi hun strengt tatt ikke har noen diagnose, og vil overlate til dere som har greie på det å vurdere om dette er Aspergers - men jeg tror altså det.

Hun har vist seg veldig insensitiv over lengre tid nå, i en fase der jeg forventet at vi nå begynner å kjenne hverandre godt, men det har til min enorme skuffelse vist seg at det gjør vi ikke. Så nå er jeg såra og vonbroten, og med en fullstendig ny erfaring i fanget henvender jeg meg altså her for råd.

Oi, her kjente jeg igjen alt! Jeg hadde en kjæreste for et par år siden med helt like trekk som dette. Selv sa han at han hadde ADHD, men jeg ble etter hvert i tvil om det var bare det, eller noe mer. Asperger var en av diagnosene jeg tenkte på den gangen. Han er akkurat slik du beskriver venninnen din! Det med ufølsomhet ble jeg rammet av mange ganger. Han kunne si det mest utrolige til meg, og så ut til å ikke skjønne hvor han såret meg. Han snakket på ut- og innpust, og jeg kom ikke til med mer en et par ord før jeg ble avbrutt. Det var kun hans interesser som ble snakket om, mine ignorerte han glatt og bare avbrøt meg.

Mange kvinner hadde bare forlatt ham, og det kunne han ikke begripe. Vel, nå i ettertid så forstår jeg dem godt, dersom han behandlet dem slik han behandlet meg. Han har nå hentet seg en asiatisk jente...

Hvis jeg en sjelden gang protesterte såpass lenge at han måtte merke det, da forsvant han inn i seg selv, satte nesen litt i sky, anla et Mona-Lisa-smil og kikket fjernt ut i luften.

Han hadde også noen fakter som vitnet om manglende sosial intelligens. Og han var svært styrende og kontrollerende, jeg skulle helst være akkurat som ham. Var jeg ikke det, skulle jeg BLI det.

Dette var veldig interessant å lese!

Synes jeg må bruke anonymknappen for denne.

[shetalks]

Ser jo at dette er en gammel tråd, men ser og at noen har svart i dag. Derfor slenger jeg meg på....

Jeg tror at om du skal være en god venn for en med asbergers, så må du ha mye tålmodighet. Jeg er ganske sikker på at søsteren min har asberrgers, og det er mange skuffelser her. Hun er veldig rutinepreget, ser ikke at hun skuffer når hun bare buser ut med tankene sine, er ikke sosial, klarer ikke å ta ting på sparket. Jeg kunne ha lista opp i det uendelige.

Men tålmodighet, og at en er raus, så er en en god venn. Tror jeg.

[AnonymBruker]

Jeg er en 20 år gammel jente. Jeg har aspergers syndrom. Det kan virke som din vennine også har det. Det virker hvertfall som om hun ikke er så flink sosialt, som er typisk aspergers. Det at du føler at hun ikke ser deg betyr ingenting. Kan hende er du hennes beste venn. Det kan være vanskelig å vite, fordi vi med aspergers ofte ikke uttrykker oss som alle andre. Hvis du vil kan du snakke med henne om det, men ikke forvent et riktig svar. Kan hende veit hun ikke hva hun selv føler. Og hvis hun ikke regner deg som en god venn burde det være ok også. Kan hende har hun glede av deg alikevel Mange aspergere er egoistiske (det betyr ikke at de er slemme, mange aspergere er faktisk ekstra forsiktige og høflige i forhold til andre). Du må regne med at hun tenker på seg selv først, så deg. Men det er ikke noe hinder for et godt vennskap, etter min mening.

Det jeg ser på som grunnmuren i et godt vennskap er trygghet, forutsigbarhet, hyggelig å være sammen og at vennskapet enten er interessant eller utvikler meg som person (om ikke annet så for sosialtrening).

Jeg er aldri ensom. både fordi jeg har ganske mye sosialt opplegg, men også fordi jeg ikke har noe behov for å sosialisere (men det er nyttig fordi jeg trenger det for å bli flinkere). Jeg har vært alene i dagesvis, og aldri følt ensomhet. Noen aspergere derimot har et sosialt behov som de ikke greier å dekke på grunn av manglende sosiale ferdigheter. Det er verre :/

Hvordan er det selv å ha Aspergers?

[Gjest voksen asperger]

jeg er 27 år og har AS..

jeg har fått diagnosen som voksen, og det forklarte meg en hel masse om hvorfor livet mitt har vært veldig tøff til tider.

jeg har gjennom hele livet følt meg litt anderledes, men har ikke fått svar på årsaken før nå. jeg har derfor havnet opp i mange unødvendige konflikter.

jeg føler meg ofte misforståt. jeg er veldig direkte og sier nøyaktig hva jeg mener uten å pynte på det. dette gjør jeg automatisk.

jeg blir fort sliten hvis det er for mange ukjent mennesker rundt meg.

jeg klarer ikke småprat, det er ikke interresant. og jeg klarer ikke å forstå meg på de som kan sitte å snakke om sminke, gutter eller paradise hotel i timesvis. egentlig vet jeg kanskje ikke hva de prater om, for jeg lytter ikke ordentlig når det ikke er interesant, da går jeg heller for meg selv. jeg kan derimot prate lenge om ting som intreserer meg.

jeg har følt meg mye utenfor og ensom, selv om jeg stortsett alltid er omgitt av mennesker.

jeg liker å ha oversikt over alt som skjer rundt meg, kontroll er ikke nødvendig, men liker ikke uforutsette ting.

jeg er ekstremt god på logisk tenkning. alt som har med å planlegge eller organisere er helt mitt bord, enten om det er små ting eller store konferanser.

jeg har stor rettferdighetssans og reagerer fort med sinne når jeg ser eller føler noe er urettferdig. sinne er det negative følelsen som andre ser mest uttad på meg, dette fordi jeg reagerer med sinne utbrudd også hvis jeg er skuffet eller lei meg. hvis noen sårer meg kan jeg ofte bære det med meg i minnet og tenke på det igjen et år etter hendelsen. jeg sliter mye med slike tanker.

jeg er en velfungerende asperger.

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg syns det er utrolig fint å lese i denne tråden, dere som deler med hvordan det er å ha eller være pårørende/venn med noen som har asperger. Det er nyttig lesing for oss andre.

Så vil jeg si at jeg tror det er utrolig viktig med utredning og kunnskap om sin egen lidelse, uavhengig av om det er asperger, adhd eller noe helt annet. Jeg vil tro at livskvaliteten kan bli veldig mye bedre hvis man selv får forklart hvorfor man er slik og sånn, og da har man også muligheten til å lære måter å takle vanskene på.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke så mye om Asperger, men jeg leste hovedinnlegget og gjør meg noen tanker. Veldig mange av de tingene som ramses opp er ting både jeg, min kjæreste og andre jeg kjenner kan kjenne oss veldig igjen i om vi er ærlige. At alle, eller iallfall mange, kan være litt "sosialt uintellegente" noen ganger, så hvordan vet man forskjellen på det å være vanlig og bare være en dominerende og litt ufølsom personlighet og det å ha en diagnose? Det var vanskelig å se forskjelle her i hvert fall.

[Gjest gustav]

Dere som enten har Aspergers syndrom selv, eller har venner/familie som har det:)...

...Jeg har nettopp måttet innse at en venninne gjennom flere år mest sannsynlig har Aspergers syndrom... Hun har et godt hjerte, har alltid gode hensikter, er svært kunnskapsrik og intelligent, og spiller et instrument. Hun er i jobb (ikke fast) og er sosial flere ganger i uken, så da er det vel en relativt mild form for Asperger, men det er enkelte ting som byr på utfordringer:

Hun forstår ikke ironi;

leser ikke kroppsspråk;

er naiv som en ung tenåring overfor det motsatte kjønn (hun er 31 år);

lærer ikke av/ser ikke egne "feil";

er fullstendig konkret og faktaorientert i tankegangen (lite eller ingen refleksjon rundt informasjon og hendelser);

snakker ekstremt høyt (dette har hun vært kjent for siden hun var liten - hørselen ble testet og er normal);

snakker 70% av tiden, eller hele tiden hvis man ikke avbryter;

snakker om de samme tingene;

mumler noe uforståelig når man bringer på bane et tema man må anta at hun ikke interesserer seg for - og fortsetter å snakke om det samme;

har mange bekymringer som vel egentlig er småproblemer, men som forårsaker mye stress for henne - samtidig som hun er totalt uvillig til å ta imot velmente råd;

smiler og ler veldig sjelden;

kan såre med insensitiviteten;

viser medfølelse iblant - når noe er vondt, men ingen virkelig innlevelse i situasjoner;

har noen ukonvensjonelle vaner, f.eks. stønner når hun spiser, roper ut kommentarer til handlingen på kino og bryter ut i sang hvor som helst.

Hver for seg gjør ikke disse tingene noe som helst, men samlet er det litt vanskelig å forholde seg til.

Jeg nevner disse trekkene fordi hun strengt tatt ikke har noen diagnose, og vil overlate til dere som har greie på det å vurdere om dette er Aspergers - men jeg tror altså det.

Hun har vist seg veldig insensitiv over lengre tid nå, i en fase der jeg forventet at vi nå begynner å kjenne hverandre godt, men det har til min enorme skuffelse vist seg at det gjør vi ikke. Så nå er jeg såra og vonbroten, og med en fullstendig ny erfaring i fanget henvender jeg meg altså her for råd.

Jeg vet ikke hvem jeg er for henne, siden hun ikke "ser" meg, så å si. Jeg føler at jeg kunne vært praktisk talt "hvem som helst" der jeg sitter overfor henne. Jeg tror at hun trives sammen med meg siden vi treffes stadig vekk men jeg vet altså ikke helt hva hun får ut av det, utover å ha noen der å snakke til? Det gjør meg usikker på grunnlaget for samværet...

Jeg ville være ekstremt takknemlig for å få høre om hva en med Asperger legger i godt vennskap

Jeg ville også sette veldig pris på å få høre om erfaringer med hvordan man hanskes med mangelen på følelsesmessig fellesskap, uten at det oppleves som litt sårende og ensomt?

Jeg håper at jeg som nybegynner på dette kan få litt hjelp som gjør at jeg er sammen med henne på riktigere premisser

På forhånd takk for svar - dette er ekstremt viktig, også for andre lesere, forhåpentligvis

Hei,

Jeg fikk diagnosen AS våren 2009, og hvis jeg skulle si noe i et setning, så kan jeg si at det har med reagere , reaksjon, ja i hele tatt reaksjonsmønsteret, netteopp fordi hjernen fungere annerledes.

Endret 18. august 2011 av Kosemose

[Kosemose]

Tråden er ryddet i henhold til reglene

Kosemose, mod

[Gjest Gustav]

Jeg vet ikke så mye om Asperger, men jeg leste hovedinnlegget og gjør meg noen tanker. Veldig mange av de tingene som ramses opp er ting både jeg, min kjæreste og andre jeg kjenner kan kjenne oss veldig igjen i om vi er ærlige. At alle, eller iallfall mange, kan være litt "sosialt uintellegente" noen ganger, så hvordan vet man forskjellen på det å være vanlig og bare være en dominerende og litt ufølsom personlighet og det å ha en diagnose? Det var vanskelig å se forskjelle her i hvert fall.

Det kan være vanskelig å se noe forskjell sånn umiddelbart, men blikket,kan være noe en kan se det på i noen sammenhenger, ellers er det reaksjoner på ting, eller mangel på raksjoner. det har ikke noe med at en ikke bryr seg,for AS kan både vise å legge mye kjerlighet for dagen, og da skker viom en uselvisk kjerlighet også.

[Gjest "gjest"]

Det at folk er litt snåle trenger ikke å bety at de fortjener en diagnose.

[Kosemose]

Det at folk er litt snåle trenger ikke å bety at de fortjener en diagnose.

Hvis du hadde satt deg inn i saken før du uttaler deg, så hadde du visst at det er en rekke kriterier som skal oppfylles i hht ICD-10 før noen får en diagnose som f.eks asperger. Slike diagnoser er ikke noe man setter selv, det er diagnoser kompetente leger setter etter grundig utredning.

[Gjest Gjest]

Siste nytt

Det er svært sannsynlig at min venninne har en mild form for Aspergers. Jeg forholder meg nå til en fagperson på sånt som dette jeg har snakket med siden sist, så da kan kanskje folk ha nytte av denne beskrivelsen som veiledende

Vet ikke om en kalle noe for en mild form for asperger, men at det er heller personligheten som gjør at noe virker svært forskjellige med den samme diagnose, og en tilpasser aeg med årene,og møter nye utfordringer, noen i hvert fall.