Er mødre "beskyttet"?

[Gjest Gjest_Frøydis_*]

Jeg får iblant litt inntrykk av at morsrollen er litt "beskyttet", at man tar det for en sannhet at mødre elsker barna sine, vil dem alt godt og setter barnas behov framfor egne. Det åpenbare unntaket er mødre som mishandler barna sine fysisk, men la oss se bort fra dem i denne tråden.

Jeg tenker på mødre som ser ut til å være normalt oppegående, men som likevel gjør valg som går direkte utover barna deres. Det er litt vanskelig å få satt ord på hva jeg vil fram til her, for selvsagt kan man iblant velge å ta hensyn til seg selv først fordi man også som mor har sine behov. Jeg tenker mer på situasjoner der barnet nesten alltid kommer i siste rekke, uten at det går så langt som til mishandling/grov omsorgssvikt.

Dette er ikke ment som et angrep på mødre generelt. Jeg tror fullt og fast at de fleste mødre elsker sine barn og vil dem godt. Det jeg er ute etter er vel mer et oppgjør med en holdning jeg synes jeg opplever både irl og på nett om at "men herregud, hun er da barnets mor og vet vel best" hvis man våger seg på å hevde at en mor gjør noe som ikke er bra for barnet over tid. Er det sånn at så lenge en mor ikke direkte mishandler barnet så er alt greit? Rett og slett fordi hun er mor?

(Jeg tar her opp temaet mor fordi det er mødre som i de aller fleste tilfeller settes på en pidestall, føler jeg.)

[Gjest generelt]

Konkrete eksempler hadde vært fint å få, mye lettere å svare på noe konkret.

Personlig så skiller jeg ikke mellom mor eller far, jeg vurderer hva som er gjort og om det er mor eller far som står for det har mindre å si. Her inne føler jeg ikke at man ser på mor som "perfekt", men det kommer kanskje an på hvilke briller man leser innleggene med, om man henger seg opp i de som er negativt innstilt eller leser alle med åpent sinn.

Jeg tror de fleste er glade i barna sine men det er ikke alle som skjønner hvordan de skal være glade i dem, eller de ikke har de ressursene som kreves til å oppdra et barn.

[Gjest Gjest]

Du har så rett,så rett.

Har sett og ser fremdeles et slikt tilfelle.

Mor fremmer sin bekymring for barna hos PPT,BUP,Helsesøster og Lege og at hun var så sliten og barna har problemer. Har nå vært undersøkt for det meste som er å finne.

Hun har barna 23 helger i året 16 heile og 7 halve. Resterende helger er barna hos far + 3 hver uke hos far.

Alika vel koster det henne ikke en kalori å plasere barna hos andre dersom det er øvingshelger på helgene hun har barna.

Hun er ikke med i 1 kor, men i 3 kor. Kor nr 1 har kun øvingshelger minst 5 i året. Kor nr 2 har korøving annenhver uke og ca 1 øvingshelg i året og Kor nr 3 har øving hver uke og 2-3 øvingshelger i året. Det koret som har øving 5 ganger i året avslutter som ofteste helga med konsert.Dei andre 2 korene har opptredener i kirker og på basarer.

Sier ingenting på hva hun bruker helgene til når barna er hos faren, men at dem få helgene hun har sammen med barna mener jeg at det ville vært naturlig å tilbringe sammen med barna.

Innstansene vet at mor holder på som hun gjør, så da er det ingenting andre kan gjøre med det.

[Gjest Gjest]

På samme måte som far antar jeg. Han får stort sett full forståelse fra alle om at han ikke har sine barn mer enn tre ganger i året. Så lenge han kan skylde på at mor ikke vil.

Dum di dum.

Jeg tror med ganske stor sikkerhet at vi snakker om individ her og ikke kjønn. Men det er vel vanskelig å komme igjennom med.

[Gjest Gjest]

Jeg er nok dessverre en av de mødrene du beskriver: som ikke helt har praktisert som jeg har lært.

Jeg ble skilt og fikk meg ny samboer etter å ha vært alene med barna i 12 år, men denne samboeren var slett ikke ideell. Jeg flyttet til han med sønnen min på 10 og datteren min på 14 ville bo hos sin far og det fikk hun lov til.

Jeg så ganske raskt at dette samboerskapet ble negativt, både for meg og ungen min, men jeg klarte ikke å komme meg ut av det før 6 år var gått. Og jeg vet at sønnen min ikke hadde det spesielt godt i den tiden. Han ble aldri lagt fysisk hånd på, men han opplevde at mamman ble det og det kan jo være like ille for et barn.

Jeg har hatt mange runder med han om dette i ettertid og har sagt at jeg burde/skulle gjort ting anderledes og at jeg er lei meg for at jeg ikke klarte å ta tak i ting den gangen.

Vi har heldigvis et kjempegodt forhold i dag og det er jeg veldig glad for. Jeg vet så godt at det kunne blitt helt galt i forholdet mellom oss når han ble utsatt for så mange ubehageligheter mens jeg var samboer.

Så, helt klart, mange mødre og fedre som ikke gir barna sine den optimale oppveksten, ikke fordi de ikke er glade i barna sine, men fordi de ikke alltid klarer å handle når det er nødvendig.