forventninger til ny samboer

[Gjest Gjest_anette_*]

Hei.

Jeg trenger litt råd og innspill nå, er litt usikker på hva jeg skal mene.

Jeg er en voksen dame med en gutt på 4 år. For en tid tilbake fikk jeg en ny samboer, og jeg har noen tanker rundt hans forhold til gutten min. De to går godt overens bare så det er sagt.

Det er alltid jeg som lager kveldsmat til gutten, jeg som leser eventyr, tar meg av stell osv.. Så en kveld spurte jeg om han kunne lese til gutten min for jeg var så sliten. Han ville ikke det, og unngikk helt tema. Og jeg kjenner at det gjør meg litt skuffet.

Mine tanker er slik at hvis denne mannen skal være en del av familien så må han også bidra, dvs kunne gjøre ting sammen med gutten min, som f.eks å lese ei bok.

Jeg vet at denne mannen har lyst på barn selv. Hva om vi får et barn, skal han da lese og leke sammen med "sitt" barn, mens "mitt" barn ikke får den oppmerksomhet. Det blir i mine øyne feil. Eller har jeg for høye forventninger til han?

Det skal ellers sies at dette er en snill og omtenksom mann, men noen ganger ser han kanskje ikke helt hva som skjer rundt seg. Litt blind for andre sine behov, og kan av den grunn bli oppfattet som noe egosentrisk.

Takk for alle svar.

[Susan Sto Helit]

Det høres ut som du og din nye samboer bør sette dere ned og snakke litt om hvordan arbeidsfordelingen skal være hjemme hos dere. Både med tanke på det barnet du har nå, og evt. barn dere kan finne på å få sammen.

Kanskje han også har tanker om dette, og gjør ting av grunner han ikke har fortalt deg. Eller kanskje han bare ikke tenkte over det.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

"Det skal ellers sies at dette er en snill og omtenksom mann, men noen ganger ser han kanskje ikke helt hva som skjer rundt seg. Litt blind for andre sine behov, og kan av den grunn bli oppfattet som noe egosentrisk."

Hørtes ut som en helt vanlig mann, synes jeg

[Gjest regine ii]

Dere må selvfølgelig snakke sammen - om forventinger og behov. Du sier at dere nettopp har flyttet sammen, da mener jeg og at du må gi det hele litt tid. Dere blir ikke en "fungerende" familie med alt på stell fra dag en, ting tar tid.

Jeg flyttet sammen med min samboer for noen år siden, jeg har også barn fra før, men en del eldre enn din. Jeg har alltid hatt den holdningen at mitt barn = mitt ansvar. Jeg kan spørre om samboer kan gjøre ditt eller datt (og passer det så har min samboer til dags dato aldri svart nei), men bottom line er at det er mitt ansvar. Det innebærer også generell oppdragelse, det er jeg som sier fra/tar opp ting med ungen, samboeren min tar det derimot med meg.

Samtidig: ting har utviklet seg, og forholdet mellom barn og samboer endrer seg underveis. De går godt overens, og etterhvet som samlivet vårt blir mer "satt" blir det også mer naturlig for min samboer å ta mer ansvar, og f.eks. på egen hånd si fra når han mener barna oppfører seg galt. Men han kan og si fra til meg hvis han mener jeg er urimelig i oppdragersituasjonen. De store feidene overlater han dog til meg - noe vi alle er enige om også er det riktige.

Så jeg tror rett og slett du må gi det tid - samtidig som dere voksne må snakke sammen.

[Gjest Gjest]

Har vært der. Jeg tok det opp med ham. Og spurte hva han tenkte om saken. Det viste seg at han igrunnen ikke hadde tenkt så mye over noe som helst. Og etter det var han pappa like god som pappaen.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar

Mye fornuftig her ja. Jeg skal gi det litt mer tid, og samtidig prate litt med han om hvilken rolle han ønsker. På den måten kan jeg si noe om hva jeg ønsker og ser for meg. Spesielt hvis vi skal ha flere barn.

Igjen takk

[Gjest salma]

Mitt forslag er rett og slett å snakke med mannen.

Har vært gjennom det samme som deg. Forskjellen er at min mann tenkte "for mye" på saken i begynnelsen, og var nesten for opptatt av å gjøre alt rett.

Nå, noen år senere, er han faktisk flinkere med mitt særkullsbarn enn med vårt fellesbarn, fordi han er flinkere med eldre barn som han kan kommunisere med. Alt kan ikke tilskrives biologi heller.

Ting tar tid - og kommunikasjon.

/EDIT: Ser at jeg gir deg et annet råd og svar enn Regine. Så det er vel på sin plass å nevne at min mann er fullverdig pappa for mitt særkullsbarn, kanskje fordi biologisk pappa ikke lever)

Endret 5. februar 2010 av salma

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg trenger litt råd og innspill nå, er litt usikker på hva jeg skal mene.

Jeg er en voksen dame med en gutt på 4 år. For en tid tilbake fikk jeg en ny samboer, og jeg har noen tanker rundt hans forhold til gutten min. De to går godt overens bare så det er sagt.

Det er alltid jeg som lager kveldsmat til gutten, jeg som leser eventyr, tar meg av stell osv.. Så en kveld spurte jeg om han kunne lese til gutten min for jeg var så sliten. Han ville ikke det, og unngikk helt tema. Og jeg kjenner at det gjør meg litt skuffet.

Mine tanker er slik at hvis denne mannen skal være en del av familien så må han også bidra, dvs kunne gjøre ting sammen med gutten min, som f.eks å lese ei bok.

Jeg vet at denne mannen har lyst på barn selv. Hva om vi får et barn, skal han da lese og leke sammen med "sitt" barn, mens "mitt" barn ikke får den oppmerksomhet. Det blir i mine øyne feil. Eller har jeg for høye forventninger til han?

Det skal ellers sies at dette er en snill og omtenksom mann, men noen ganger ser han kanskje ikke helt hva som skjer rundt seg. Litt blind for andre sine behov, og kan av den grunn bli oppfattet som noe egosentrisk.

Takk for alle svar.

Du gir jo svaret selv i det du skriver .

har dere ike pratet om dette før dere flyttet sammen?

[Gjest Gjest]

Du gir jo svaret selv i det du skriver .

har dere ike pratet om dette før dere flyttet sammen?

Vi har pratet litt om det på forhånd. At jeg og biofar står for oppdragelse, men at han også kan bli hørt. Og han var enig i det. At vi som foreldre bestemte i store trekk, men at han var med å bestemme regler her hjemme hos oss. Vi tilstreber at gutten har samme regler hos meg og biofar.

Men på det vi pratet om da, så ser jeg ingen handling nå. Han ønsket å være aktiv i forhold til gutten, bli bedre kjent. Men han har kommet inn i en sofa-rutine på kveldene. Det er "min" gutt, og jeg tar meg av han, det er en selvfølge. Men jeg skulle ønske at samboeren min viste litt mer interesse. Hvor vanskelig kan det være å lese et lite eventyr en kveld...

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

glemte å skrive at forrige innlegg var av meg, trådstarter.

[Caramba]

Har ingen personlig erfaring, men i en i nær familie har hatt den problemstillingen. Jeg tror ikke mannen helt skjønte hva det ville si å være far før de fikk barn sammen også. Da skjønte han mye mer av foreldrerollen og foreldrekjærligheten, og ble også en bedre far for særkullsbarnet.