For de som har hatt et ødeleggende forhold og holdt ut.

[Gjest Gjest_Mie_*]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i snart to år. Han har barn fra et tidligere forhold og jeg er 10 år yngre enn han.

Vi sliter veldig og klarer bare ikke ta oss sammen. Jeg prøver, men det er akkurat som om frustrasjon tar overhånd med en gang. Og vips så er vi tilbake i hullet.

Vi gjorde det slutt for en ukes tid siden, men bestemte oss for å prøve igjen, igjen..

Problemet var at jeg ikke følte meg prioritert og verdsatt. Han setter av tid til unger, overtid på jobb, ute med kollegaer, ute å reise, trening osv. Men når det kommer til meg så planlegger vi nesten alltid på dagen, og jeg kommer etter alt dette.

Jeg har også mye aktiviteter jeg går på, men jeg vil jo være med han så ofte det lar seg gjøre.

Det går ofte en hel uke før han har "tid" til meg og det klarer jeg ikke å godta. Jeg blir så sint og når jeg prøver å ta det opp med han så eksploderer han i sinne. Han er så lei av at jeg tar ting opp og klager. Og jeg er lei av å aldri bli hørt.

Vi krangler før vi får mulighet til å ha det fint igjen.

Han sier når ting roer seg ned så kommer jo lysten hans tilbake, men jeg er så redd for at jeg kaster bort tiden min på vente på noe som aldri vil forandre seg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å formidle meg riktig lenger uten at det blir krangling. Jeg vil at det skal fungere denne gangen slik at vi kan få lysten og tilliten tilbake, vet bare ikke hvordan jeg skal klare det med tanke på vår bakgrunn.

[Gjest Marlo]

Man må bare gjøre et valg.

Et valg som man føler man kan leve med.

Enten så må man godta at ting er som det er. Man kan ikke forandre en annen person, den personen må endre på ting selv.

Eller så får man gå. Er det bare han som har barn, eller har dere barn sammen også? For mange blir i et forhold pga barna, men jeg mener at barna ser kalrt og tydelig når foreldrene ikke er lykkelige sammen, og at det i veldig mange tilfeller kan blir bedre for ikke bare deg selv, men også barna ved å flytte fra hverandre.

Jeg har ikke barn og har aldri vært sammen med noen med barn som har de jevnlig, men jeg har hatt det vanskelig i tidligere forhold.

Jeg fant ut at eneste måten jeg skal kunne være lykkelig på er å være en sterk person og gjøre det som er rett for meg.

Om jeg ikke klarer å godta noe, så klarer jeg heller ikke leve med det.

[Gjest Gjest_Mie_*]

Man må bare gjøre et valg.

Et valg som man føler man kan leve med.

Enten så må man godta at ting er som det er. Man kan ikke forandre en annen person, den personen må endre på ting selv.

Eller så får man gå. Er det bare han som har barn, eller har dere barn sammen også? For mange blir i et forhold pga barna, men jeg mener at barna ser kalrt og tydelig når foreldrene ikke er lykkelige sammen, og at det i veldig mange tilfeller kan blir bedre for ikke bare deg selv, men også barna ved å flytte fra hverandre.

Jeg har ikke barn og har aldri vært sammen med noen med barn som har de jevnlig, men jeg har hatt det vanskelig i tidligere forhold.

Jeg fant ut at eneste måten jeg skal kunne være lykkelig på er å være en sterk person og gjøre det som er rett for meg.

Om jeg ikke klarer å godta noe, så klarer jeg heller ikke leve med det.

Er det normalt å godta at man kommer på siste plass? Er det mennesker som er slik mot partneren sin?

Jeg har ingen barn nei