Vinglete kjæreste, hva gjør jeg?

[Gjest Ts]

Typen min og jeg har holdt sammen i 6 år nå. Vi begge er 20, men blir 21 i år. Begge er studenter, men studerer i forskjellige byer for øyeblikket, men vi bor likevel begge hos våre foreldre som bor 10 min unna hverandre.

I fjor sommer var det meningen at vi skulle flytte sammen, og studere i samme by. Vi fikk studentbolig, og vi kom begge inn på samme studiested. Men, like før trakk han seg og sa at jeg var en dårlig investering!? En måned etter gjorde han det sutt. Kjempe vondt. Han begynte på en skole 30 min unna foreldrehjemmet, og jeg begynte på den skolen vi begge egentlig skulle gå på 1,5t unna. Hittil har jeg pendlet.

Kom sammen igjen etter 2-3 måneder. Han tryglet og ba, kom med roser på jobben min, lovte meg forlovelse, å flytte sammen (jeg var naturligvis kjempe skeptisk, da det har vært slutt i små perioder flere ganger tidligere også, opp gjennom årene..). Etter en måned med "mas" godtok jeg det til slutt. Men jeg har hele tiden holdt litt avstand.

Det har vært 3 utrolige måneder hittil. Jeg har følt alt har gått riktig vei. Planla å begynne å studere der vi først skulle likevel, og har søkt på bolig. Men nå begynner han plutselig å revurdere ting nok en gang. Han sier han økonomisk sett vil fortsette å bo hjemme. Men han er fæl til å sløse med penger, akkurat brukt 20000 på datadeler, i tillegg til at han uansett både ikke trives hjemme og må betale rundt 3000 i leie for å bo der, så ser ikke helt hvordan det er fornuftig (hadde jeg vært i samme situasjon da...). Jeg svarer han med å si at om det er det han vil så gjør han det. Men at jeg da uansett vil flytte siden det blir for langt å pendle. Han sier så at han gjerne heller vil bo med meg, men ikke i denne byen. Dette argumenterer han med at nettopp denne byene er så myyyye dyrere enn alle andre. Jeg har bodd der i 11 år tidligere, det er så absolutt ikke mye dyrere. Man får kanskje en leilighet på rundt 42 kvadratmeter til 4-5, hvis ikke 6, tusen i måneden. Det er altså ikke det billigste - men da heller ikke dyreste. Jeg har også foreslått andre byer, men dette også blir for dyrt sier han.

Det jeg da har konkludert med er at "he´s not that into you (me)". Men dette nekter han bastant på. Jeg blir litt forvirra. Han sier han vil bo med meg. At det blir for dyrt, så han burde bo hjemme. Men likevel vil han ikke bo hjemme. Jeg prøver å berolige han med å si at det finnes tusenvis av studenter i samme båt som oss, og de aller fleste klarer seg helt fint. Mine foreldre har til og med sagt til han at de vil støtte oss med noen tusen i måneden, i tillegg til at vi begge får stipend på 6400 hver + 17.500 2 måneder i året. Jeg jobber også ved siden av tjener rundt 4000 i måneden. Men skal etterhvert jobbe mer.

Vi har altså til sammen 16800 ca i måneden (ca. 39000 2 ganger i året som vi også kan spare masse fra), hvis ikke mer, som vi får på egenhånd. Plusser vi da på 2-3000 i støtte fra mine foreldre så har vi 19800. Rett meg om jeg tar feil, men jeg vil da tro at dette er nok, om man klarer å passe forbruket sitt? Jeg kjenner da flere studenter som klarer helt fint å leve på 6500 og mindre i måneden, selv med leilighet?

Så det kan da umulig være økonomien som er problemet? Hvorfor kan han ikke bare være ærlig?

Det hele begynte nå pga. han fikk vite at en kompis av han skal bli far. Men herregud, han burde da kjenne meg godt nok til å vite at jeg ikke hadde lurt han med noe slikt? Han sier ofte også at han ikke vil vokse opp. Jeg sier at selvsagt kan han spille, selvsagt kan han ha kompiskvelder, feste, ha det moro osv selvom man blir litt mer selvstendig. Men det ser ikke ut til å hjelpe...

Noen forslag?? Beklager for at det er litt langt, og rotete.

[Gjest Gjest_pusla_*]

Virker ikke helt som han vet hva han vil,denne karen din....

Du må nesten bare "stille ham til veggs" og få det ut av han, vi kan ikke vite hva som foregår i hodet hans.

Lykke til

[Mir]

Hvis han sier han er redd for å vokse opp så er han kanskje skremt av et seriøst forhold. Han ser hvordan kompisen nå skal bli far, og kanskje dette ble for mye for ham. At det å flytte sammen er et steg i den retningen. På ett vis er det jo ofte det etterhvert, men er jo ikke noe som planlegges på de første årene hvis man er ung og student vanligvis!

Jeg hadde tatt det opp med han. Sagt at han må bestemme seg. Hvis ikke så hadde ikke jeg orket dette, ustabilitet er utrolig irriterende og man vet jo ikke hvor man står. Dere kjenner tydligvis hverandre godt. Du får nevne dine tanker om at du har ikke tenkt til å bli gravid eller be om å gifte dere, så han kan roe ned. Så får du se hva han sier.

Hadde halvveis begynt å pakke sekken jeg,men lykke til.

[Gjest TS]

Hei, takk for svar!

Har tatt opp dette med han. Men for noen år tilbake så snakket vi om dette. Jeg fortalte at skal jeg blir mamma noen gang, så vil jeg bli det før jeg er 25. Da flere av mine venner har blitt foreldre de siste 2 årene så har dette selvsagt vært et tema som har blitt tatt opp en del ganger.

Slik at uansett hva jeg sier nå, så er han fast bestemt på at jeg vil bli mamma nå. Hadde vært koselig selvsagt, men det er litt tidlig.

Har stilt han opp til veggen. Men får bare "vet ikke", "jeg elsker deg" ellers gidder han ikke svare. Tar litt avstand fra han om dagen, men ser ikke til å funke..

[I Grosny]

Du konkluderer med ting, og han nekter.

Det kalles for dårlig kommunikasjon.

Jeg anbefaler samlivskurs.

Hvis dere klarer å roe dere ned , og kommunisere godt, så kan dere leve lykkelig alle deres dager.

Kommunikasjonsregel nr. 1 - Når en person sier noe, så må vedkommende tros fullt ut.

nr. 2- Tolking er forbudt, untatt hvis det bekreftes.

Snakk sammen, og snakk sammen skikkelig. Bruk tid på det.

[Siiw]

Hadde blitt små stresset av han:p .

Virker som han vil bli boende hos foreldra, slippe ansvar!!

og det som følger med.

Og jeg ville aldri flyttet sammen med noen som holdt på sånn.

Ta deg en alvorsprat med han og gi han ultimatium funker ikke det så

veit jeg ikke, evt gjøre det slutt.. med mindre du vil være sammen med han

(men så velger jeg som oftest den enkle utveien)

[I Grosny]

Hadde blitt små stresset av han:p .

Virker som han vil bli boende hos foreldra, slippe ansvar!!

og det som følger med.

Og jeg ville aldri flyttet sammen med noen som holdt på sånn.

Ta deg en alvorsprat med han og gi han ultimatium funker ikke det så

veit jeg ikke, evt gjøre det slutt.. med mindre du vil være sammen med han

(men så velger jeg som oftest den enkle utveien)

Gjøre det slutt, hva slags råd er det?

Gutten er ikke voksen, ergo må han dumpes- men det er jo en gullgutt som blir voksen snart.

Det er ikke noe særlig å bytte han ut med en brukt sjarmør som liksom ser voksnere ut.

Jeg blir veldig overrasket om de gutta som er å få brukt kan matche hans kvaliteter.

[Gjest brutal_mann]

Dere passer ikke for hverandre over hodet. Gå hver til sitt og finn noen andre å dele livet med.

[I Grosny]

Dere passer ikke for hverandre over hodet. Gå hver til sitt og finn noen andre å dele livet med.

Fordi ingen av der er gode nok i kommunikasjon.

Jeg synes uansett at dere skal lære god kommunikasjon, det får dere glede av i framtiden uansett hvem dere er med.

Å gi opp er jo en løsning på mange problemer, å bli bedre er den andre løsningen. Den er det ikke alle som klarer, men de som får det til, de vokser på det.

[Gjest TS]

Nei, jeg begynner å revurdere å flytte med han. Har lyst til å si at jeg vil vente til jeg føler han er moden nok. Jeg er ærlig talt drit lei av at han er så vinglete og åsitte med vonde følelser pga han. Jeg begynner å lure på om de gode dagene er verdt de vonde likevel.. Men dette er helt til jeg ser for meg en fremtid uten han...

Jeg er smålei rett og slett. Har lyst til å gi tilbake med samme mynt akkurat nå, ikke bli like vinglete, men avvisende rett og slett. Men jeg klarer ikke legge meg på et sånt nivå... Med fare for å bli oppfattet som en som tror hun er noe, så føler jeg han ikke fortjener meg lenger siden jeg føler jeg gir og gir, og alltid tenker på hva HAN vil, hva HAN føler, hva HAN tenker, hva som er beste utfallet for HAN. Det har bare blitt sånn siden han var litt sånn til tider før også.

Føler akkurat nå at han ikke fortjener noe av det jeg gir, men heller at jeg bør finne en som faktisk er takknemlig. Trenger ikke nødvendigvis bli slik som meg, som setter kjærlighet før alt annet (det er bare slik jeg er. Jeg ser ikke hvordan livet er verdt noe ellers... Men har nok lært dette av mine foreldre, siden de setter hverandre før alt annet, og ser på familien som det viktigste i livet). Forstår han kanskje har andre ting som han mener er "meninga med livet". Men det betyr ikke at han ikke kan respektere meg, sette meg litt høyere opp på lista, og vise at han bryr seg... Han sier han elsker meg hver dag, men han har tidligere misbrukt slike ord og setninger så det er lite troverdig... Spesielt siden han slenger det rundt seg her og der... Sa det til min gamle venninne en gang, før han lå med henne, så til meg dagen etter...

Nei, tror jeg ser ann ting litt. I en av periodene det var slutt var jeg på dealeren med en kompis som satte meg foran absolutt alt og viste en respekt ovenfor meg som jeg aldri har vært borti før.

Så jeg tror da det er mulig..