Dårlig samvittighet

[Amidala]

Jeg er hjemme i permisjon med en liten baby som jeg fullammer,og tar ikke flaske. Derfor begrenser det seg litt hvor mye jeg kan dra ut å gjøre ting før babyen skal ha mat igjen, en relativt naturlig årsaksammenheng. Jeg vil ikke være alene med babyen hver dag

Endret 6. februar 2010 av Amidala

[Gjest Gjest]

Jeg furtet nok litt ekstra mye akkurat nå for jeg hadde avtalt med ei venninne å møtes på kafe neste uke, men da skulle vistnok han på en fest, så da kan ikke jeg gå.

HALLO?? Hvorfor er det en selvfølge at du dropper de få planene du tydeligvis har fordi han "visstnok skal på fest". Han kan da vel være hjemme innimellom sånn at du får deg en tur ut? Og hvis du fullammer kan du vel ikke være borte så lenge heller uten babyen, så om han så kommer 2 timer senere på den festen kan han vel bare det.

Håper han ikke er like egoistisk som det hørtes ut i innlegget ditt.

[Amidala]

HALLO?? Hvorfor er det en selvfølge at du dropper de få planene du tydeligvis har fordi han "visstnok skal på fest". Han kan da vel være hjemme innimellom sånn at du får deg en tur ut? Og hvis du fullammer kan du vel ikke være borte så lenge heller uten babyen, så om han så kommer 2 timer senere på den festen kan han vel bare det.

Håper han ikke er like egoistisk som det hørtes ut i innlegget ditt.

Han er ikke en egoistisk person, men skjønner nok ikke min situasjon og frustrasjon.

[Gjest gjest #1]

Men når du sa du skulle på kafe med ei venninne og han sa han skulle på fest, hva svarer du da? "ok, da blir jeg hjemme" eller krever han at du blir hjemme for at han skal kunne dra?

[Amidala]

Men når du sa du skulle på kafe med ei venninne og han sa han skulle på fest, hva svarer du da? "ok, da blir jeg hjemme" eller krever han at du blir hjemme for at han skal kunne dra?

Han krever det ikke men forelo at jeg heller kunne ta det en annen dag. Det er snakk om en jobb fest der de får gratis middag så jeg skjønner jo at han ønsker å dra. Samtidig betyr det enda en kveld jeg må sitte hjemme alene.

[Gjest Gjest]

Okey, da er kanskje saken litt annerledes. Men kan ikke vennene hans/deres komme til dere en kveld istedet for at han reiser ut? Du kommer deg kanskje ikke ut men du sitter i det minste ikke alene...

[Shade]

Han er ikke en egoistisk person, men skjønner nok ikke min situasjon og frustrasjon.

Da må du sette deg ned og forkleare det til han

Har hatt antydninger til samme problemet her, men jeg har sett hvordan det fort utvikler seg til at det automatisk er mor som har hovedansvaret for barn og hjem i andres forhold, så jeg har vært litt obs på det og tatt det opp med sambo når jeg har følt meg "innestengt" (litt på spissen ) og frustrert.

Jeg har ikke så stort behov som han til å gå ut og finne på ting men det plaget meg tidligere at hen kunne komme samme dag og gi beskjed at han skulle ut på kvelden. Vi snakket om det og ble enige om at han skulle sjekke om det gikk greit (ikke bare gi beskejed(og det er som oftest helt greit)) for meg ihvertfall en dag i forveien, helst mer.

Det er ikke det at jeg nekter han å gå ut men det føles bedre når han tar hensyn til at jeg kanskje ikke har lyst til å sitte alene hjemme

[twinklestar]

Hva med å invitere venninner hjem til deg litt oftere?

Har du ikke flere venninner i samme situasjon? Så dere kan kose dere sammen på dagtid, eller kvelden for den saks skyld. Kanskje lettere når man kan være hjemme hos noen isteden for å gå ut andre steder...

[Amidala]

Okey, da er kanskje saken litt annerledes. Men kan ikke vennene hans/deres komme til dere en kveld istedet for at han reiser ut? Du kommer deg kanskje ikke ut men du sitter i det minste ikke alene...

Ja det kan nok være en ide.

[Gjest Gjest_c_*]

Jeg har også en baby som jeg full ammer, og er vel ikke verdens mest sosiale for tiden. Det blir ofte til at jeg sitter hjemme hele dagen. Nå er jeg så heldig at jeg har en mann som har forståelse for at jeg til tider føler meg litt ensom. Han har også satt utelivet på vent til vi kan gå ut sammen. Har sagt til ham at han bare må ta seg en tur ut, men sier at han vil ut med meg kjekke mannen min

Kan du ikke ta en prat med ham og fortelle at du føler deg litt ensom? Invitere felles venner på besøk? Reise litt ut sammem?

Kanskje du kan pumpe deg slik at han kan gi babyen flaske når du er ute?

[Gjest Gjest]

Jeg har ei venninne som også sitter mye hjemme med en liten. Vi er ofte på besøk hos henne, siden dette er mye lettere enn for henne å dra ut.

Jeg ville nok "krevt" at mannen satte av mer tid til å være hjemme med familien. Skal ikke han lære barnet å kjenne, skal ikke han legge barnet, stelle barnet og lære alle de små nykkene til barnet (hvordan det vil holdes, bæres, roe ned etc?). En pappa bør bruke mye av tiden sin på å være sammen med mor og barn. Pappaer som gjør dette får på sikt bedre forhold til sitt barn fordi de da kjenner barnet og lett kan ta det alene ei stund fordi det da allerede vet hvordan barnet skal håndteres, hva det renger, hvor man finner alle ting som bleier, klær osv.

Når får dere tid til å være en familie i denne tiden? Det første leveåret er ei fantastisk tid, hvor barnet lærer uendelig mye og lærer å knytte seg til andre mennesker, stole på andre mennesker osv. Dette er ei tid dere kan nyte mye mer nå når dere har permisjoner ei stund. Etter dette vil ting bare gå mye mer i ett og dere vil ikke ha den samme tiden til å beundre den lille. Den lille har godt av dette første året med å være førsteprioritet i mamma og pappas liv, det er positivt for hvordan barnet lærer å stole på omverden og hvordan gi barnet trygghet som det tar med seg videre særlig når det begynner i barnehagen.

Beklager et litt langt innlegg, om en del andre ting enn det du spurte om. Jeg bare endte med å lure på når pappa skulle være pappa midt oppi dette? Det at du ammer og må være tilstede nesten hele tiden fritar ikke han fra ansvaret om å være pappa og knytte seg til barnet likevel. Dere er ikke barenvakter slik at det holder å være bare en person med barnet til en hver tid, dere er foreldre som skal knytte dere til barnet og lære barnet å kjenne. Dette tar tid og krever tilstedeværelse fra dere begge.

[Gjest Gjest]

Jeg har en litt annen tilnærming til det. Ser i venneflokken vår at likestillinga er "gått så langt" at kona ikke bare bestemmer og oppdrar barna, men mannen også. Og ikke fordi tanken bak er best mulig tilknytning til barn(a) Men ren sjalusi fra hennes side fordi svangerskap, fødsel og amming faktisk setter noen begrensninger på kvinner. Enten man liker det eller ikke. Holdninga er "skal jeg sitte hjemme og ha det jævlig, så skal fan meg du det og!"

Resultatet er jo en stemning som er så tett at vi ikke makter å sitte der lenge med kaffekoppen. Men lengter etter å komme oss ut... Og så ender de opp BEGGE ensomme og bitre.

For meg er det hans eget valg å bestemme om han vil være med å se alle de små fine tingene. Eller om han vil ut og farte istedet. Jeg akter ikke å lære ham å være far. Det bør han kunne greie selv.Det bør være et automatisk ønske synes jeg, når man faktisk velger å få barn.

Når det er sagt så kan det jo være at han ikke føler at det er plass til ham. Og da er det jo et spørsmål om å snakke sammen.

[Gjest Gjest]

Han krever det ikke men forelo at jeg heller kunne ta det en annen dag. Det er snakk om en jobb fest der de får gratis middag så jeg skjønner jo at han ønsker å dra. Samtidig betyr det enda en kveld jeg må sitte hjemme alene.

Kan ikke du få besøk da? eller MÅ dere møtes på cafe?

[Gjest Gjest]

Holdninga er "skal jeg sitte hjemme og ha det jævlig, så skal fan meg du det og!"

Vel, om holdninga er at hun sitter hjemme og har det jævlig når hun er i persisjon så kan jeg være enig med deg. Ingen vil vøre hjemme med en person som er sur, særlig ikke om man er sur når man har fått noe så flott som et barn. Barseltiden innebærer mye planlegging om man skal noe, mye hjemmesitting og en del nattevåke. Likevel er det en fin tid som man kan bruke for å nyte tiden sammen med barnet. Dersom hun er sur i denne tidne og mener dette er et ork så skjønner jeg jo at han heller vil ut å trene.

Du sier du ikke vil lære en mann å være far, jeg tenker at om han må læres (og er villig til å lære) så er det viktig å hjelpe ham med dette, feks ved å fortelle ham hvor viktig det er at far også knytter seg til barnet og lærer barnet å kjenne slik at pappa ikke ender opp med å bli en ukjennt barnevakt når han skal håndtere barnet. Ikke alle menn tenker naturlig på denne måten, og det å hjelpe ham til å se på situasjonen litt annerledes er da til barnets beste. Dette handler ikke om å nekte ham å være sosial, men det hander om at han også kanskje kan være sosial hjemme av og til med å invitere andre hjem slik at han kan være rundt barnet.

Det hele handler om å diskutere seg frem til hvordan man ønsker å ha tiden det første året. Det er lett for henne å bli sjalu når hun egentlig kjenner seg ensom og lurer på hvorfor han ikke har lyst å være hjemme med dem. Det er lett for ham å oppfatte at hun er masete og kjedelig og dermed ikke skjønne hva hun egentlig snakker om. Disse tingene kommuniseres ofte ganske feil, ved at han angripes for å være ute og hun angripes for å være kontrollerende og masete. Men underliggende dette tror jeg det hele handler om at man har forskjellige forventninger og forskjllig forståelse av hva det innebærer å ha en familie og barn og at dette for dem begge gjør at de føler seg angrepet (hun fordi han drar og han fordi han opplever at hun klager). Da må det være mulig å ha en samtale om hvordan man vil ha ting og om det er mulig å omprioritere.

Kvinner snakker seg mellom mye om dette å være mor. Jeg er ikke mor, men jeg vet langt mer om dette enn mannen min i og med at mine venner er mødre og de snakker mye om barna sine. Jeg har dermed mer oppdatert informasjon på tilknytning, hva som er bra for barnet og ikke og hva som er viktig i de første leveårene. Menn snakker ikke like mye om dette, og mannen holdes dermed utenfor en stor mengde informasjon. Det å dele denne informasjonen slik at mannen kan gjøre et mer informet valg når han nedprioriterer familien mener jeg da er helt rett. Han har ofte ikke forutsettninger for å vite disse tingene av seg selv.

Igjen, det handler ikke om å være sjalu eller nekte noen å være hjemme, men det kan handle om å forsøke å få faren til å se hvor viktig han er for barnet sitt og at deres relasjon det første året lett setter føringer for hvordan relasjonen dem mellom også blir de neste årene. Ønsker han å være en pappa som "låner" barnet av og til eller ønsker han å være en pappa som virkelig kenner barnet og som barnet ønsker å komme til når det slår seg, er lei seg, er redd etc. Mange barn går da til mamma fordi pappa ikke kjenner deres særegenheter nok til å vite hvordan de skal trøstes feks.

PS. dette er ikke et angrep mot fedre generellt, det finnes mange gode fedre som prioriterer familien høyt. Jeg ønsker å understreke akkurat hvor viktig far er for barnet, og dermed også hvor viktig det er å fortelle dette til far selv. Det å si at "han velger selv" går til syvende og sist ut over barnet, så det å forsøke og ha en ordentlig dialog om disse tingene er dermed viktig, for barnet.

[Amidala]

Takk for mange gode innspill og svar.

Jeg vil bare si at han ikke er en fraværende pappa sånn generelt. Når man er sliten og er hjemme med 3 barn så er det vel lett å bli litt vel overfølsom og man har et ønske om å bli "sett". Forventer vel ikke at han skal være tankeleser heller så her må vi nok sette oss ned å prate igjennom forventinger.