Respekt i forhold

[Gjest Tirsdagsgjest]

Respekt er viktig.

Helt klart..

Man skal gi det - og få det!

Helt nødvendig.

MEN; hva ligger i ordet respekt?

Hvordan gir vi det uforbeholdent..?

Vi har slitt med respekt de siste årene.. Krangler har "tatt av".. vi har sagt slemme ting til hverandre.. Så har vi "elsket og blitt venner igjen". Det har vært et stormfullt forhold..

Helt til en dag..

Vi våknet opp.. Da hadde vi skapt oss familie.. barn.. blitt voksne.. og der stod vi; uten respekt som er helt nødvendig (merker vi nå) for å overleve sammen.

Jeg kan nevne hundre eksempler på hvordan vi IKKE har respektert hverandre.. men jeg trenger eksempler som viser HVORDAN vi respekterer hverandre istedet..

-for å lære.. og kanskje kunne o p p a r b e i d e ny respekt?

Er det mulig tro?

Vi vil.. men er slitne.. vet ikke om vi klarer..

[Gjest MikeWaters]

Det er ofte en grunn til at man ikke respekterer hverandre, kjærligheten opphører når man føler at ens partner ikke lenger vil en vel. Respektløshet bygger opp under denne følelsen.

Jeg tror det er vanskelig å snu en slik negativ trend, kjærlighet over langen er ofte myntet på felles positive opplevelser, er disse av negativ art kan det bli vanskelig.

[I Grosny]

Respekt er viktig.

Helt klart..

Man skal gi det - og få det!

Helt nødvendig.

MEN; hva ligger i ordet respekt?

Hvordan gir vi det uforbeholdent..?

Vi har slitt med respekt de siste årene.. Krangler har "tatt av".. vi har sagt slemme ting til hverandre.. Så har vi "elsket og blitt venner igjen". Det har vært et stormfullt forhold..

Helt til en dag..

Vi våknet opp.. Da hadde vi skapt oss familie.. barn.. blitt voksne.. og der stod vi; uten respekt som er helt nødvendig (merker vi nå) for å overleve sammen.

Jeg kan nevne hundre eksempler på hvordan vi IKKE har respektert hverandre.. men jeg trenger eksempler som viser HVORDAN vi respekterer hverandre istedet..

-for å lære.. og kanskje kunne o p p a r b e i d e ny respekt?

Er det mulig tro?

Vi vil.. men er slitne.. vet ikke om vi klarer..

Hva er problemet? Hvorfor respekterer ikke dere hverandre?

Begynn med å lete etter positive sider med hverandre, og øv dere på å gjøre gode ting for hverandre. Hvis dere bestemmer dere for å lykkes, så har dere satt i gang en positiv prosess.

Jeg tror dere skal prøve samlivskurs.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Respekt er viktig.

Helt klart..

Man skal gi det - og få det!

Helt nødvendig.

MEN; hva ligger i ordet respekt?

Hvordan gir vi det uforbeholdent..?

Vi har slitt med respekt de siste årene.. Krangler har "tatt av".. vi har sagt slemme ting til hverandre.. Så har vi "elsket og blitt venner igjen". Det har vært et stormfullt forhold..

Helt til en dag..

Vi våknet opp.. Da hadde vi skapt oss familie.. barn.. blitt voksne.. og der stod vi; uten respekt som er helt nødvendig (merker vi nå) for å overleve sammen.

Jeg kan nevne hundre eksempler på hvordan vi IKKE har respektert hverandre.. men jeg trenger eksempler som viser HVORDAN vi respekterer hverandre istedet..

-for å lære.. og kanskje kunne o p p a r b e i d e ny respekt?

Er det mulig tro?

Vi vil.. men er slitne.. vet ikke om vi klarer..

Jeg er separert fra min eksmann nå. en av hovedårsakene til dette er mangel på respekt i forholdet. Jeg synes respekt er fullstendig avgjørende. Mistillitt, sterk sjalusi, latterliggjøring er tegn på mangel på respekt.

Har du respekt for partneren din, viser du h*n tillitt, gir h*n rom til å være seg selv, finner personens grenser og tråkker ikke over dem.

Når dere har respekt for hverandre vil kommunikasjonen mellom dere bli mer sivilisert. Å respektere hverandres grenser er det avgjørende. At begge beholder sin personalige integritet. At ingen av dere behøver å gå på akkord med seg selv. At begge blir lyttet til. Dere trenger ikke være enige hele tiden, og ofte må en inngå kompromisser. Det må da ikke være den ene part som hele tiden må gi seg.

Tillitt er helt avgjørende for å ha respekt for den andre. Mistillitt er virkelig drepen for et godt respektfullt forhold.

[Gjest ts]

Hva er problemet? Hvorfor respekterer ikke dere hverandre?

Begynn med å lete etter positive sider med hverandre, og øv dere på å gjøre gode ting for hverandre. Hvis dere bestemmer dere for å lykkes, så har dere satt i gang en positiv prosess.

Jeg tror dere skal prøve samlivskurs.

Etter alle godordene du har fått her I Grosny, må jeg innrømme jeg håpet du kunne gi meg et hint

Jeg har lest noen av innleggene dine.. og lurer på om du var litt singel i mange år.. før du traff din kjære..i rimelig voksen alder.

Det gir jo deg et godt utgangspunkt; du var voksen.. dere var voksne.. og hadde større forutsetninger for (kanskje?) å plukke ut noen dere ønsket i "gode og onde" dager.. enn det man har når man treffer noen når man er nitten år - og ukysset

Hmmm.. her skyter jeg meg kanskje selv i leggen..? Jeg mener bare at når man treffes som unge... har man jo tross alt ikke den erfaringen man har som voksen.

Hva er det vi ikke respekterer ved hverandre..?

Mye!

Føler vi har gått ut og inn av forholdet vårt i "alle år".. Jeg har alltid ønsket "mer".. uten at jeg har helt klart å sette ord på det - før nå. Jeg har ønsket en tilhørighet.. et samhold og fellesskap.. som rett og slett har glimret med sitt fravær i alle år.

Jeg har taklet dette på et barnslig vis, for i stedet for å komme med klare bemerkninger om dette.. har jeg kranglet i hvert enkelt tilfelle istedet.. Jeg har grått og skreket når jeg har følt meg uprioritert.. og så har vi som jeg sier "elsket og blitt venner igjen"..

Selv om de siste årene har det vært lite av det også.. Vi har aldri kommet oss helt opp av gropen..

Jeg er og har alltid vært en tilsynelatende sterk, selvstendig jente Det betyr ikke at jeg ikke gråter og er usikker og fryktelig lei.. men jeg har meninger om mye ()

Etter unger og etterhvet som jeg ble voksen.. ble jeg likevel mykere.. rundere i kantene.. og mildere..

Vi bor for tiden ikke sammen..

Mannen gjør alt han kan for å vise at han NÅ vil prioritere familien.. og være tilstede for oss..

Jeg er usikker.. for dette burde han vel skjønt for mange år siden?

Jeg kan kjenne et drag av bitterhet i meg.. Jeg blir fort stram og får behov for å låse døren og slå av mobilen og være for meg selv.

Jeg er bitter fordi jeg føler jeg la ned så enormt mye i den mannen i så veldig, veldig mange år. Jeg var vilt forelsket i ham, og elsket ham dypt og inderlig.. Han var Mannen i Mitt Liv!

Men, for hver gang. For hvert år.. Merket jeg at jeg tvilte på mine egne følelser.. var han virkelig Mannen?

Hva var det jeg egentig elsket ved denne mannen?

Han hadde tid og rom og råd til alt han selv ville.. fiske/golf og andre hobbyer.. Men, en lysestake til huset.. eller noe til ungene var oftest "unødvendig"..

Gledene mine ved å "shoppe" litt.. ble etterhvert borte.. for den kommentaren eller blikket når jeg kom hjem ødela gleden min.

(og dette kunnne jeg forstått hvis han spinket og sparte selv.. men som sagt; til seg selv han det vært råd til det han har trengt!)

(og for ordens skyld; vi har hatt felles økonomi. vi har tjent ganske likt opp igjennom alle år..)

Jeg tar meg i lure på hvorfor jeg lurer på å gi ham en sjanse.. ?

Han er mannen til barna mine.

Han er trofast (ikke all er det..)

Han virker som han har skjønt at det kobles endel forpliktelser til "barn og familie" - selv om det er en litt sein oppdagelse.. er den jo nå endelig der..(virker det som.. ja, jeg er skeptisk!)

Så var det den respekten..

Hvordan finne den igjen.. for det er den største utfordringen vår - slik jeg ser det!

vi har nok begge forandret oss..

Så i tillegg til å lære å respektere hverandre på alt vi ikke har respektert hverandre på.. trenger vi å respektere hverandre på at vi har forandret oss litt dette året vi har vært "apart"..

Når det gjelder kurs.. går vi til samtaler hos eksterne..

-uten de hadde dette vært h e l t nyttesløst!

[Gjest ts]

Det er ofte en grunn til at man ikke respekterer hverandre, kjærligheten opphører når man føler at ens partner ikke lenger vil en vel. Respektløshet bygger opp under denne følelsen.

Jeg tror det er vanskelig å snu en slik negativ trend, kjærlighet over langen er ofte myntet på felles positive opplevelser, er disse av negativ art kan det bli vanskelig.

Ja, MikeWaters, du peker på noe vesentlig her..

Respekt og kjærlighet trenger næring.. og når man stadig føler seg..uprioritert.. (for jeg har jo følt han har elsket meg.. eller?.. hmmm.. Nei! jeg har egentlig følt han har "vært der".. "hengt med" vært mer og mindre fornøyd.. Men jeg har ikke følt meg spesiell.. har ikke følt han egentlig VALGTE meg!

Gode opplevelser bygger opp under en god relasjon - helt klart!

Planen er å være lite sammen, men ha det hyggelig.. = gode opplevelser.. og skape en ny historie.. med uanstrengte stunder.. og lett glede..

Føles bare så mye enklere å låse døren.. Bli hjemme!

[I Grosny]

Etter alle godordene du har fått her I Grosny, må jeg innrømme jeg håpet du kunne gi meg et hint

Jeg har lest noen av innleggene dine.. og lurer på om du var litt singel i mange år.. før du traff din kjære..i rimelig voksen alder.

Det gir jo deg et godt utgangspunkt; du var voksen.. dere var voksne.. og hadde større forutsetninger for (kanskje?) å plukke ut noen dere ønsket i "gode og onde" dager.. enn det man har når man treffer noen når man er nitten år - og ukysset

Hmmm.. her skyter jeg meg kanskje selv i leggen..? Jeg mener bare at når man treffes som unge... har man jo tross alt ikke den erfaringen man har som voksen.

Hva er det vi ikke respekterer ved hverandre..?

Mye!

Føler vi har gått ut og inn av forholdet vårt i "alle år".. Jeg har alltid ønsket "mer".. uten at jeg har helt klart å sette ord på det - før nå. Jeg har ønsket en tilhørighet.. et samhold og fellesskap.. som rett og slett har glimret med sitt fravær i alle år.

Jeg har taklet dette på et barnslig vis, for i stedet for å komme med klare bemerkninger om dette.. har jeg kranglet i hvert enkelt tilfelle istedet.. Jeg har grått og skreket når jeg har følt meg uprioritert.. og så har vi som jeg sier "elsket og blitt venner igjen"..

Selv om de siste årene har det vært lite av det også.. Vi har aldri kommet oss helt opp av gropen..

Jeg er og har alltid vært en tilsynelatende sterk, selvstendig jente Det betyr ikke at jeg ikke gråter og er usikker og fryktelig lei.. men jeg har meninger om mye ()

Etter unger og etterhvet som jeg ble voksen.. ble jeg likevel mykere.. rundere i kantene.. og mildere..

Vi bor for tiden ikke sammen..

Mannen gjør alt han kan for å vise at han NÅ vil prioritere familien.. og være tilstede for oss..

Jeg er usikker.. for dette burde han vel skjønt for mange år siden?

Jeg kan kjenne et drag av bitterhet i meg.. Jeg blir fort stram og får behov for å låse døren og slå av mobilen og være for meg selv.

Jeg er bitter fordi jeg føler jeg la ned så enormt mye i den mannen i så veldig, veldig mange år. Jeg var vilt forelsket i ham, og elsket ham dypt og inderlig.. Han var Mannen i Mitt Liv!

Men, for hver gang. For hvert år.. Merket jeg at jeg tvilte på mine egne følelser.. var han virkelig Mannen?

Hva var det jeg egentig elsket ved denne mannen?

Han hadde tid og rom og råd til alt han selv ville.. fiske/golf og andre hobbyer.. Men, en lysestake til huset.. eller noe til ungene var oftest "unødvendig"..

Gledene mine ved å "shoppe" litt.. ble etterhvert borte.. for den kommentaren eller blikket når jeg kom hjem ødela gleden min.

(og dette kunnne jeg forstått hvis han spinket og sparte selv.. men som sagt; til seg selv han det vært råd til det han har trengt!)

(og for ordens skyld; vi har hatt felles økonomi. vi har tjent ganske likt opp igjennom alle år..)

Jeg tar meg i lure på hvorfor jeg lurer på å gi ham en sjanse.. ?

Han er mannen til barna mine.

Han er trofast (ikke all er det..)

Han virker som han har skjønt at det kobles endel forpliktelser til "barn og familie" - selv om det er en litt sein oppdagelse.. er den jo nå endelig der..(virker det som.. ja, jeg er skeptisk!)

Så var det den respekten..

Hvordan finne den igjen.. for det er den største utfordringen vår - slik jeg ser det!

vi har nok begge forandret oss..

Så i tillegg til å lære å respektere hverandre på alt vi ikke har respektert hverandre på.. trenger vi å respektere hverandre på at vi har forandret oss litt dette året vi har vært "apart"..

Når det gjelder kurs.. går vi til samtaler hos eksterne..

-uten de hadde dette vært h e l t nyttesløst!

Jeg klarer ikke å gi gode svar foreløbig, selv om du gjorde det lettere med dette innlegget. Det ser ut som om du plages av litt manglende generøsitet hos mannen din. Og at du har hatt lyst på mer oppmerksomhet enn det han har gitt. Mange kjekke menn slenger ikke rundt seg med oppmerksomhet til kona støtt og stadig. Så da er det egentlig bare å nyte det man får. Å mase han til å gi oppmerksomhet blir negativt stress, jeg tror ikke det går. Jeg tror at fiske og golf er viktig rekreasjon, og at du egentlig trenger noe tilsvarende. Jeg lurer på om han er flinkere enn deg til å ta vare på seg selv.

Jeg lurer litt på om du kan trene han opp? Gi han en liten positiv respons hver gang han gjør noe riktig. Adferdsanalytikere bruker gjerne 7 peanøtter som belønning for bra greier. Liker han små kjærtegn, ett lite kyss i nakken, å bli strøket lett på låret. Ett lite smil.

Greia med små belønninger er at det skal være godt, men så lite at man ikke blir mett , men får lyst på mer.

Jeg tror egentlig det dere trenger er å dele fin tid sammen.

En ev mine favorittaktiviteter er å ligge i senga med min kjære , og blande kos og prat. Kommunikasjon i verdens deiligste omgivelser. Hvis dere liker slikt, så anbefales det.

PS, jeg har ikke lang singelerfaring etter jeg ble 20, men siste del av ekteskapet var ett slit, og relativt singelt. Jeg må innrømme at en grunn til at ekteskapet havarerte var at jeg ikke var nøye nok med å velge meg kone.

[Havbris]

Ja, MikeWaters, du peker på noe vesentlig her..

Respekt og kjærlighet trenger næring.. og når man stadig føler seg..uprioritert.. (for jeg har jo følt han har elsket meg.. eller?.. hmmm.. Nei! jeg har egentlig følt han har "vært der".. "hengt med" vært mer og mindre fornøyd.. Men jeg har ikke følt meg spesiell.. har ikke følt han egentlig VALGTE meg!

Gode opplevelser bygger opp under en god relasjon - helt klart!

Planen er å være lite sammen, men ha det hyggelig.. = gode opplevelser.. og skape en ny historie.. med uanstrengte stunder.. og lett glede..

Føles bare så mye enklere å låse døren.. Bli hjemme!

Ja - respekt og kjærlighet trenger næring - og denne næringen kommer ikke av seg selv - den må tilføres. Har vært gift med samme mann i snart 20 år og i mange år var vi ikke flinke til å sørge for at forholdet fikk næring. Vi gikk vel i den grøfta som mange går i - lot oss spise opp av alle hverdagene med barn, jobb, skole, etc etc (listen med unnskyldninger kan bli veldig lang...). Til slutt sluttet vi å se hverandre positivt og vi kom inn i den onde sirkelen der alt negativt bare gjentar seg og forsterkes. Det førte til taushet, mangel på tiltakslyst og mangel på respekt. Vi bare "var tilstede".

En oppvåkning førte til at vi begynte å jobbe med å snu tankemønstre og "tvinge" oss inn i mere positive måter å tenke om hverandre på. Å grave i gammel gørr kan være lite hensiktsmessig fordi man ikke kan gjøre noe med det som har vært - men vi måtte begynne å snakke om hvordan vi ønsker å ha det for å kunne ha det godt begge to. Anklager og beskyldninger gir ingen næring - det bare opprettholder et negativt mønster.

For min del har det vært viktig å legge prosjektet med å ville forandre mannen min (i mitt eget bilde) helt dødt. Betydningen av å tolerere og akseptere at han rett til å være seg selv sammen med meg har sent men godt, "gått opp" for meg. I det jeg erkjenner det er det ikke lenger vanskelig å være åpen og raus, og de forskjellige bidragene vi tilfører forholdet blir en berikelse istedefor et tema for krangel. Ingenting av det jeg ville forandre er så viktig at jeg ikke kan leve med det. Det har vært mye å ta tak i for min egen del - samtidig som det er viktig å beholde "meg selv". Jeg har måttet jobbe for at godta at vi ikke er tvillinger, at han tenker annerledes enn meg om mange ting, at han ikke har like stort behov for å prate som meg, at han trenger rom og at jeg aksepterer at han ikke alltid forstår meg (istedetfor å oppfatte det som vrangvilje...). Og så kan vi glede oss over alt det vi har felles.

Vi har satset på å skaffe oss masse positive opplevelser sammen, enten det er å gå turer, gå på kino, teater, dra på hyttetur, gå på restaurant etc etc etc. I den perioden vi ikke hadde det bra hadde jeg aldri i verden kunne tenkt meg en weekend alene på en hytte med ham. Nå er det helt flott og vi gjør det ofte, dyrker kjærligheten og gleden ved å være sammen. Forsøker å si positive ting til hverandre så ofte vi kan, møte hverandre med smil og vise hverandre at vi betyr noe for hverandre. Det har blitt en form for trening - men for oss har det bidratt med masse godt.

[I Grosny]

Ja - respekt og kjærlighet trenger næring - og denne næringen kommer ikke av seg selv - den må tilføres. Har vært gift med samme mann i snart 20 år og i mange år var vi ikke flinke til å sørge for at forholdet fikk næring. Vi gikk vel i den grøfta som mange går i - lot oss spise opp av alle hverdagene med barn, jobb, skole, etc etc (listen med unnskyldninger kan bli veldig lang...). Til slutt sluttet vi å se hverandre positivt og vi kom inn i den onde sirkelen der alt negativt bare gjentar seg og forsterkes. Det førte til taushet, mangel på tiltakslyst og mangel på respekt. Vi bare "var tilstede".

En oppvåkning førte til at vi begynte å jobbe med å snu tankemønstre og "tvinge" oss inn i mere positive måter å tenke om hverandre på. Å grave i gammel gørr kan være lite hensiktsmessig fordi man ikke kan gjøre noe med det som har vært - men vi måtte begynne å snakke om hvordan vi ønsker å ha det for å kunne ha det godt begge to. Anklager og beskyldninger gir ingen næring - det bare opprettholder et negativt mønster.

For min del har det vært viktig å legge prosjektet med å ville forandre mannen min (i mitt eget bilde) helt dødt. Betydningen av å tolerere og akseptere at han rett til å være seg selv sammen med meg har sent men godt, "gått opp" for meg. I det jeg erkjenner det er det ikke lenger vanskelig å være åpen og raus, og de forskjellige bidragene vi tilfører forholdet blir en berikelse istedefor et tema for krangel. Ingenting av det jeg ville forandre er så viktig at jeg ikke kan leve med det. Det har vært mye å ta tak i for min egen del - samtidig som det er viktig å beholde "meg selv". Jeg har måttet jobbe for at godta at vi ikke er tvillinger, at han tenker annerledes enn meg om mange ting, at han ikke har like stort behov for å prate som meg, at han trenger rom og at jeg aksepterer at han ikke alltid forstår meg (istedetfor å oppfatte det som vrangvilje...). Og så kan vi glede oss over alt det vi har felles.

Vi har satset på å skaffe oss masse positive opplevelser sammen, enten det er å gå turer, gå på kino, teater, dra på hyttetur, gå på restaurant etc etc etc. I den perioden vi ikke hadde det bra hadde jeg aldri i verden kunne tenkt meg en weekend alene på en hytte med ham. Nå er det helt flott og vi gjør det ofte, dyrker kjærligheten og gleden ved å være sammen. Forsøker å si positive ting til hverandre så ofte vi kan, møte hverandre med smil og vise hverandre at vi betyr noe for hverandre. Det har blitt en form for trening - men for oss har det bidratt med masse godt.

Dette var et innlegg av meget høy kvalitet!!!

[Gjest ts]

Jeg klarer ikke å gi gode svar foreløbig, selv om du gjorde det lettere med dette innlegget. Det ser ut som om du plages av litt manglende generøsitet hos mannen din. Og at du har hatt lyst på mer oppmerksomhet enn det han har gitt. Mange kjekke menn slenger ikke rundt seg med oppmerksomhet til kona støtt og stadig. Så da er det egentlig bare å nyte det man får. Å mase han til å gi oppmerksomhet blir negativt stress, jeg tror ikke det går. Jeg tror at fiske og golf er viktig rekreasjon, og at du egentlig trenger noe tilsvarende. Jeg lurer på om han er flinkere enn deg til å ta vare på seg selv.

Jeg lurer litt på om du kan trene han opp? Gi han en liten positiv respons hver gang han gjør noe riktig. Adferdsanalytikere bruker gjerne 7 peanøtter som belønning for bra greier. Liker han små kjærtegn, ett lite kyss i nakken, å bli strøket lett på låret. Ett lite smil.

Greia med små belønninger er at det skal være godt, men så lite at man ikke blir mett , men får lyst på mer.

Jeg tror egentlig det dere trenger er å dele fin tid sammen.

En ev mine favorittaktiviteter er å ligge i senga med min kjære , og blande kos og prat. Kommunikasjon i verdens deiligste omgivelser. Hvis dere liker slikt, så anbefales det.

PS, jeg har ikke lang singelerfaring etter jeg ble 20, men siste del av ekteskapet var ett slit, og relativt singelt. Jeg må innrømme at en grunn til at ekteskapet havarerte var at jeg ikke var nøye nok med å velge meg kone.

Jeg har ikke vært flink til å "nyte det jeg får".. helt åpenbart ikke. Jeg har villet ha mer..

Jeg er aktiv og liker å sosialisere både meg og oss..

Jeg har invitert venner... og vært glad når vi har vært invitert bort. Jeg har deltatt på symøter, jenteturer.. en fest i ny og ne.. partyer.. Nei, jeg har ikke blitt den "isolerte konen med to barn".. Jeg har en jobb jeg "vokser og trives i"...og masse venninner.

Jeg har etterhvert forsynt meg av "vår tid" jeg også.. det begynte jeg med de siste par årene. Da ga jeg meg litt ned p prøve å skape den "inkluderende tilhørigheten" jeg ønsket OSS..

Nei, han har ikke vært flinkere til å ta vare på seg selv.. Det har vi igrunnen begge gjort.. men han gjorde det (syns nå jeg!) på en måte som alltid fikk meg til å føle meg på andre plass.

Det var alltid til og lyst og ork til en ny hobby.. utstyr etc.. men mine forslag fikk sjelden applaus.. Sjeldent ble han ivrig på mine forslag om reiser eller aktiviteter.. passiv var han! Til alt fra kino til utenlandsreiser..

Å trene han opp.. åhh.. jeg kjenner det vrir seg i meg..

Jeg er så leiii

Jeg har prøvd på det i alle år...

Men, heldigvis da; så tror jeg han ser en hel masse nå.. Han ser hva jeg trenger.. hva vi trenger.. Hva han må - og like mye hva vi IKKE må ha.

Vi trenger helt klart å dele fin tid.

Hyggelige stunder.

Vi trenger positive opplevelser som igjen gir lyst på mer positive opplevelser..

Vi trenger å snu handlingsmønsteret vårt.. slik at vi ikke mistror men istedet ser mulighetene hos hverandre..

Havbris sa mye riktig her. Om dette med å akseptere at vi er forskjellige.. Se det som en berikelse, fremfor en belastning.

Jeg har hørt at en god kamp er "Kampen om å gjøre hverandre gode". DEN vil jeg gjerne være med på.. men føles vanskelig å skulle "melde seg på"..

Å ligge i sengen en hel dag høres nyyyydelig ut..

-bare akkurat nå frister det ikke

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Nå er jeg i noe av samme situasjon som deg. Vi har ikke noen barn og tenke på, men tenker på om det vil bli det noen dag, så kan det ikke fortsette sånn.

Men vi hadde en alvorlig samtale om dette her om dagen, og han ville virkelig jobbe for det. Jeg hadde mannet meg opp, og trodde ikke det var mer og gjøre, så akkuratt nå er jeg veldig usikker på om det kommer til og forandre seg (og nei, det er ikke rett innstilling). For det har jo blitt sagt før, kjedt at man må gå så lang for at ting skal funke også.

Han legger alt i det, skjønner at jeg mener dette veldig, men jeg er så usikker, siden jeg vet det kan gå tilbake fortere enn man vet ordet av det.:/ Og jeg vil ikke gå og være "hønemor" resten av livet heller.

Ikke akkuratt til hjelp, men jeg skjønner i alle fall hvordan du har det nå, siden jeg sliter med det selv. Det er absolutt ikke godt..

[Gjest ts]

Nå er jeg i noe av samme situasjon som deg. Vi har ikke noen barn og tenke på, men tenker på om det vil bli det noen dag, så kan det ikke fortsette sånn.

Men vi hadde en alvorlig samtale om dette her om dagen, og han ville virkelig jobbe for det. Jeg hadde mannet meg opp, og trodde ikke det var mer og gjøre, så akkuratt nå er jeg veldig usikker på om det kommer til og forandre seg (og nei, det er ikke rett innstilling). For det har jo blitt sagt før, kjedt at man må gå så lang for at ting skal funke også.

Han legger alt i det, skjønner at jeg mener dette veldig, men jeg er så usikker, siden jeg vet det kan gå tilbake fortere enn man vet ordet av det.:/ Og jeg vil ikke gå og være "hønemor" resten av livet heller.

Ikke akkuratt til hjelp, men jeg skjønner i alle fall hvordan du har det nå, siden jeg sliter med det selv. Det er absolutt ikke godt..

Ja, sukk..

Gjør dine valg. Vær bevisst.. Ikke bare "surf med" og satse på at det ordner seg i fremtiden.

Finn ut hva du vil.. hvor du vil. Hva du ønsker og hva du liker.. Er det sammenfallende med hva mannen din vil/liker/ønsker?

Forstår du ikke gidder å gå å være hønemor resten av livet..

Vi vil jo ha en voksen å samarbeide med..

Hønemor er vi jo for barna våre.. :ø)

Lykke til iallefall..

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Ja, sukk..

Gjør dine valg. Vær bevisst.. Ikke bare "surf med" og satse på at det ordner seg i fremtiden.

Finn ut hva du vil.. hvor du vil. Hva du ønsker og hva du liker.. Er det sammenfallende med hva mannen din vil/liker/ønsker?

Forstår du ikke gidder å gå å være hønemor resten av livet..

Vi vil jo ha en voksen å samarbeide med..

Hønemor er vi jo for barna våre.. :ø)

Lykke til iallefall..

Han drar bort i morgen, og blir borte en uke, så da skal jeg tenke litt, uten at han er rundt meg. Kjenne litt på hvordan det er og sånn. Og ja, ikke minst hva jeg vil og det der..

Takk for gode ord, og selv lykke til. Håper det ordner seg rette veien.

[Havbris]

Jeg klarer ikke å gi gode svar foreløbig, selv om du gjorde det lettere med dette innlegget. Det ser ut som om du plages av litt manglende generøsitet hos mannen din. Og at du har hatt lyst på mer oppmerksomhet enn det han har gitt. Mange kjekke menn slenger ikke rundt seg med oppmerksomhet til kona støtt og stadig. Så da er det egentlig bare å nyte det man får. Å mase han til å gi oppmerksomhet blir negativt stress, jeg tror ikke det går. Jeg tror at fiske og golf er viktig rekreasjon, og at du egentlig trenger noe tilsvarende. Jeg lurer på om han er flinkere enn deg til å ta vare på seg selv.

Jeg lurer litt på om du kan trene han opp? Gi han en liten positiv respons hver gang han gjør noe riktig. Adferdsanalytikere bruker gjerne 7 peanøtter som belønning for bra greier. Liker han små kjærtegn, ett lite kyss i nakken, å bli strøket lett på låret. Ett lite smil.

Greia med små belønninger er at det skal være godt, men så lite at man ikke blir mett , men får lyst på mer.

Jeg tror egentlig det dere trenger er å dele fin tid sammen.

En ev mine favorittaktiviteter er å ligge i senga med min kjære , og blande kos og prat. Kommunikasjon i verdens deiligste omgivelser. Hvis dere liker slikt, så anbefales det.

PS, jeg har ikke lang singelerfaring etter jeg ble 20, men siste del av ekteskapet var ett slit, og relativt singelt. Jeg må innrømme at en grunn til at ekteskapet havarerte var at jeg ikke var nøye nok med å velge meg kone.

TS, jeg tror også faktisk på de mer systematiske forsterkningsprosedyrene som atferdsanalytikere benytter seg av, selv om jeg ikke er behaviorist. Ikke nødvendigvis med peanøtter (det virker bare hvis han liker peanøtter hehe) men klem, kyss, en måte å se ham på som du tror vil være godt for ham. Det kan høres ut som et ork og som "trening" - men jeg tror du vil se at noe skjer. Og det er en trening man må igjennom inntil dette er "automatisert" og blir en naturlig del av det repertoiret av postive tilbakemeldinger dere kan gi hverandre. Når forhold tar en retning som ikke er bra for noen av dere må man faktisk "trene" siden et nytt repertoir ikke kommer av seg selv. Når prosessen med å se hverandre med et positivt fortegn "går av seg selv" så har jeg opplevd at jeg ser alle de gode egenskapene/kvalitetene ved mannen min mye bedre (har jo visst om de før men de har druknet i mye dritt).

Gjensidighet, balanse, og trygghet på å kunne være seg selv har blitt viktige begreper for meg. Jeg er mye mer verbal enn mannen min, har sannsynligvis en mer analyserende tilnærming til det meste og jeg tror jeg har hugget hodet av ham verbalt mange ganger. Overkjøring i diskusjoner, bruk av anlyser og logikk har gjort ham taus gang på gang. Han har ikke hatt sjans. Og han kunne ikke lese tankene mine som kretset omkring alt det jeg ikke hadde fått (oppnmerksomhet etc) som jeg forventet å få når det passet meg - men som lå utenfor det som var naturlig for ham....

Det ble nok et langt innlegg fra meg - men jeg er så glad over å ha sett at vi har fått det til og vil mer enn gjerne dele med andre. Og - I Grosny, jeg deler din begeistring for kommunikasjon under rolige betingelser i senga. Vi har begynt å sette vekkerklokka på litt tidligere på morgenen - da får vi oss en herlig, rolig, koselig prat før vi hopper ut i dagen - eller en omgang seksuell moro. Før la vi oss på forskjellige tidspunkter - nå hopper vi som regel i køya samtidig fordi det er hyggelig, og en fin måte å "lukke" dagen på.

Og kjenner jeg dette forumet rett - så kommer det snart spørsmål om det var bare jeg som endret meg. Da svarer jeg på forhånd at det var det selvfølgelig ikke. men det er bare jeg som skriver her på forumet!

[Gjest ts]

TS, jeg tror også faktisk på de mer systematiske forsterkningsprosedyrene som atferdsanalytikere benytter seg av, selv om jeg ikke er behaviorist. Ikke nødvendigvis med peanøtter (det virker bare hvis han liker peanøtter hehe) men klem, kyss, en måte å se ham på som du tror vil være godt for ham. Det kan høres ut som et ork og som "trening" - men jeg tror du vil se at noe skjer. Og det er en trening man må igjennom inntil dette er "automatisert" og blir en naturlig del av det repertoiret av postive tilbakemeldinger dere kan gi hverandre. Når forhold tar en retning som ikke er bra for noen av dere må man faktisk "trene" siden et nytt repertoir ikke kommer av seg selv. Når prosessen med å se hverandre med et positivt fortegn "går av seg selv" så har jeg opplevd at jeg ser alle de gode egenskapene/kvalitetene ved mannen min mye bedre (har jo visst om de før men de har druknet i mye dritt).

Gjensidighet, balanse, og trygghet på å kunne være seg selv har blitt viktige begreper for meg. Jeg er mye mer verbal enn mannen min, har sannsynligvis en mer analyserende tilnærming til det meste og jeg tror jeg har hugget hodet av ham verbalt mange ganger. Overkjøring i diskusjoner, bruk av anlyser og logikk har gjort ham taus gang på gang. Han har ikke hatt sjans. Og han kunne ikke lese tankene mine som kretset omkring alt det jeg ikke hadde fått (oppnmerksomhet etc) som jeg forventet å få når det passet meg - men som lå utenfor det som var naturlig for ham....

Det ble nok et langt innlegg fra meg - men jeg er så glad over å ha sett at vi har fått det til og vil mer enn gjerne dele med andre. Og - I Grosny, jeg deler din begeistring for kommunikasjon under rolige betingelser i senga. Vi har begynt å sette vekkerklokka på litt tidligere på morgenen - da får vi oss en herlig, rolig, koselig prat før vi hopper ut i dagen - eller en omgang seksuell moro. Før la vi oss på forskjellige tidspunkter - nå hopper vi som regel i køya samtidig fordi det er hyggelig, og en fin måte å "lukke" dagen på.

Og kjenner jeg dette forumet rett - så kommer det snart spørsmål om det var bare jeg som endret meg. Da svarer jeg på forhånd at det var det selvfølgelig ikke. men det er bare jeg som skriver her på forumet!

Flott at du deler..

Du er flink til å ordlegge deg Havbris.. og du har tydelig lært en god lekse.. om forhold og samliv..

Det gleder meg virkelig å høre at voksne KAN finne ny glød i parfoholdet.. se hverandre med nye øyne... forelske seg på nytt.. komme hvernadre nærmere.. og til og med.. nå nye høyder på soverommet

Flott!

- så får jeg se om tiden kan hjelpe oss.. til de samme "synene"..

[Havbris]

Flott at du deler..

Du er flink til å ordlegge deg Havbris.. og du har tydelig lært en god lekse.. om forhold og samliv..

Det gleder meg virkelig å høre at voksne KAN finne ny glød i parfoholdet.. se hverandre med nye øyne... forelske seg på nytt.. komme hvernadre nærmere.. og til og med.. nå nye høyder på soverommet

Flott!

- så får jeg se om tiden kan hjelpe oss.. til de samme "synene"..

Takk TS - håper innspillene her kan være til noe hjelp. Men det som er riktig for oss trenger ikke være riktig for deg. Hvis du VIL så er det verdt forsøkene - og uansett utfallet så vet du iallefall at dere prøvde. Du kan ikke forandre mannen din men du kan gjøre endringer hos deg selv....som igjen vil påvirke mannen din - som igjen vil påvirke deg OSV!