Samfunnets syn på fattigdom

[Gjest XXena]

Det er utrolig mye uvitenhet ute og går her. Som noen påpekte; fattigdom avler fattigdom. Det er ikke beint frem å tro at et menneske med begrensede ressurser er i stand til å redde seg selv ut av en akutt krise. MEN, med riktig hjelp og riktig innstilling (ja, vi har alle ansvar for våre egne liv) kan man over tid får et menneske tilbake på beina og bli selvhjulpen både økonomisk og på andre måter. Jeg sitter i en bedre offentlig stillig og hører høyt utdannede kolleger av meg si at det ikke finnes fattigdom i Norge. Det finnes dem som trenger hjelp av sosialkontor o.l. men da er det mennesker som enten ikke kan styre penger eller har levd over evne. Uttalelser som dette gjør meg både trist og sint, og viser at vi generelt i NOrge (vi "andre") har det så godt og er så mette og selvtilfredse at vi er blitt avstumpet. Manglende empati vil er et større problem enn mange tror.

Det finnes fattigdom i Norge og det finnes på mange ulike måter. Og for de som absolutt må blande politikk inn i dette. Samtlige av mine kolleger som prater slik stemmer SV og dets like. Selv er jeg FRP - så det så! (Frp er heller ingen homogen gruppe, selv om partiet dessverre tiltrekker seg en del ekstreme, mindre intelligente elementer...)

Selvfølgelig er det mye uvitenhet ute og går. Jeg studerer selv et samfunnsfag på universitetet, og mange av de som går der vet jo ikke hvordan samfunnet henger sammen en gang. Så at det florer uvitenhet på diskusjonsforum har jeg sluttet å irritere meg over.

Hva politiske partier har med dette å gjøre har ikke jeg heller skjønt, men det er jo morsomt når man først skal generalisere, da.

[Brunhilde]

Det er ihvertfall tydelig at det er mange som ikke har hatt kontakt med NAV.

Jeg har sett veldig mange voksne mennesker stå og gråte inne på NAV.

Det har jeg også sett, du! Spesielt i disse dager med omlegginger, endrede arbeidsoppgaver og dertil hørende frustrasjon hos de ansatte, kan det å nå frem hos NAV være ganske så vanskelig.

Jeg er enig med vidvandre i at det å være fattig kan være lammende. Det hjelper ikke å bo i et land med "gratis" utdannelse hvis man ikke har ressurer til å benytte seg av dette, noe ikke alle har.

Jeg tror vi må innse at vi lever i et samfunn der forskjellen mellom fattig og rik blir større. Dette gir oss ingen rett til å trykke noen som allerede ligger nede enda lenger ned. De færrste blir store av å gjøre andre små!

[Gjest Gjest_pasta_*]

Hva mener du med "ikke ressurser til å gripe mulighetene"?

Å ikke ha ressurser til å gripe mulighetene, innebærer i mitt hode at en person er litt, uhm, intelligensmessig svak. At personen selv ikke ser hva som gjøres feil, skylder på alle andre og mener samfunnet skal øse ut penger slik at en klarer seg.

Det er i dag svært få mennesker som har en somatisk diagnose av et slikt slag at en ikke kan jobbe i det hele tatt. De fleste klarer å jobbe et par timer for dagen noen dager i uken. Problemet her, er at arbeidsgivere ofte er uvillige til å sysselsette feks mennesker med psykiske lidelser.

Samtidig er det slik at barn av fattige, selv blir fattige. Gradientutfordringen blir ikke jobbet godt nok med. Det er fortsatt slik at de med lavest utdanning og lavest lønn, er de med dårligst helse. Dermed er det også denne gruppen som får lave uførestønader og som har høyest utgifter til medikamenter og ulike behandlinger. Da blir man sittende fast i fattigdommen.

Ressurssterke mennesker vet at det finnes løsninger, at motgang er midlertidig og finner ut hvordan de skal håndtere livene sine.

[Gjest Gjest]

Jeg stemmer Høyre, og mener at man bør gi folk "fridom under ansvar". Er man voksen nok til å starte en familie, bør man ha en viss plan om hvordan man skal overleve. Jeg vet om flere på min alder som vil ha barn nå, en ble til og med ufrivillig gravid, men ingen av dem stiftet familie. Hvorfor? Fordi de innså at situasjonen var for ustabil, og tok konsekvensene av det.

Folk må få barn om de er 18, 20 eller 23 for min del, men hvis de gjør det til tross for at de vet at de befinner seg i en usikker økonomisk situasjon, synes jeg de bør ta til seg at dette har de utsatt seg for selv. Man kan bare ikke få i pose og sekk, men det er klart, hvis man fokuserer på konsekvensene av valgene noen tar, da er man kynisk og uten empati.

Jeg stemmer også Høyre, men er da for at man skal ha sosialhjelp og en redningsplanke til de som ikke er like flink til å tenke konsekvenser som det du er. Men det Høyre sier - og som jeg er enig i, er at man må stille krav til de som mottar for eks sosialhjelp.

Problemet er at dersom man blir syk, fattig, har sittet i fengsel, ikke fikser skolen eller har hatt en periode med arbeidsledighet, så er det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet fordi ingen vil ansette dem! Og da ender man i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Det er lett å sitte og fortelle hvor flink en selv er, og hvor fantastisk lite flinke de er - de som mislykkes... Men det hjelper ikke, gjør det?

[Gjest XXena]

Jeg stemmer også Høyre, men er da for at man skal ha sosialhjelp og en redningsplanke til de som ikke er like flink til å tenke konsekvenser som det du er. Men det Høyre sier - og som jeg er enig i, er at man må stille krav til de som mottar for eks sosialhjelp.

Problemet er at dersom man blir syk, fattig, har sittet i fengsel, ikke fikser skolen eller har hatt en periode med arbeidsledighet, så er det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet fordi ingen vil ansette dem! Og da ender man i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Det er lett å sitte og fortelle hvor flink en selv er, og hvor fantastisk lite flinke de er - de som mislykkes... Men det hjelper ikke, gjør det?

Hvor har jeg sagt at jeg er imot sosialhjelp? Jeg synes det er et viktig gode, men i likhet med deg, mener jeg at det bør stilles krav til de som får det. Når TS og kjæresten i dette tilfellet ikke kvalifiserer til det, er det antakeligvis en grunn til det. Jeg sier ikke at det betyr at de ikke bør få krisehjelp, det er tydelig at de må komme seg over kneika.

Men jeg synes også at de som ønsket hjelp (TS og mannen) i dette tilfellet kunne gjort mer, da. Hun jobbet ikke, han hadde en provisjonsbasert jobb... Helgejobb/ekstrajobb, jeg synes man bør gjøre en innsats selv også. Det var det flere som påpekte i tråden, og det ble tatt ille opp.

Jeg mener ikke at jeg er fantastisk flink på noen måte, men jeg vet at jeg hadde gjort mye mer for å komme meg ut av en sånn situasjon. Jeg har lært å ta ansvar for egen økonomi. Skulle det en dag skjære seg, og jeg så tendenser til det, hadde jeg tatt hvilken som helst jobb for å unngå å forverre ting.

[Antoinette]

Jeg stemmer Høyre, og mener at man bør gi folk "fridom under ansvar". Er man voksen nok til å starte en familie, bør man ha en viss plan om hvordan man skal overleve. Jeg vet om flere på min alder som vil ha barn nå, en ble til og med ufrivillig gravid, men ingen av dem stiftet familie. Hvorfor? Fordi de innså at situasjonen var for ustabil, og tok konsekvensene av det.

Folk må få barn om de er 18, 20 eller 23 for min del, men hvis de gjør det til tross for at de vet at de befinner seg i en usikker økonomisk situasjon, synes jeg de bør ta til seg at dette har de utsatt seg for selv. Man kan bare ikke få i pose og sekk, men det er klart, hvis man fokuserer på konsekvensene av valgene noen tar, da er man kynisk og uten empati.

Amen til dette!

Når det er sagt så blir jeg hima provosert når kvinner som burde satt seg på skolebenken heller går hen å blir gravide Etter en tid når ting ikke går den veien de trodde så hyler de på NAV.

[Gjest Gjest]

Det syne sikke som enkelte skjønner at det faktisk er mye psykologi involvert i slike situasjoner. "Jeg ville gjort mye mer", "Man må være svak intelligensmessig om man ikke evner å gripe mulighetene". Saken er at når problemene tårner seg opp, er det mange ulike måter å reagere på. Mange (inkl. meg selv) er typen som gir seg selv et spark bak, bretter opp arma og gjør det man kan. For noen blir situasjonen lammende. Man blir apatisk og klarer ikke "å ta seg sammen" uten hjelp. (Dra parallellen til f.eks. en ulykke - noen kaster seg inn i situasjonen for å se om de kan hjelpe, andre blir stående lammet og se på selv om det kansje kunne ha vært til hjelp). Problemet er, som Brunhilde sier, at min/vår flinkhet ikke hjelper dem som sliter. Forøvrig vet vi heller ikke hvordan vi ville reagert før vi er i situasjonen. Vi kan ha meninger om at vi ville reagert slik eller sånn, men faktum er at det må oppleves for faktisk å vite...

[Gjest XXena]

Amen til dette!

Når det er sagt så blir jeg hima provosert når kvinner som burde satt seg på skolebenken heller går hen å blir gravide og kanskje ender opp som brukeren som ble heftig debattert i går. Etter en tid når ting ikke går den veien de trodde så hyler de på NAV.

Jeg har forståelse for at uforutsette ting kan skje, det er ikke det. Men når de skjer, og man velger å ta konsekvensene av det (ved å få i dette tilfellet barna), bør man ha en viss strategi for å takle det. Da jeg leste tråden til TS fikk jeg inntrykk av at det var svært mye som "gikk galt" der. Først disse uventede barna, deretter økonomien som følge av at de ikke hadde planlagt ordentlig.

Ingen budsjett, ikke noe regnskap, ingenting. Som jeg skrev; jeg håper TS og mannen får hjelp til å innarbeide rutiner som gjør at de takler økonomien i dagliglivet.

Hvis noe stadig går galt, eller alt blir uplanlagt og feil, er det vel bare å planlegge bedre? I bunn og grunn er det ikke vanskeligere enn det. Det er kjernen i problemet. Jeg skjønner at det kan sies på forskjellige måter, men essensen er og forblir den samme. Jeg skrev at jeg syntes situasjonen var trist, og at jeg håper at de kommer seg på beina igjen. Men jeg håper at de også ser seg selv i speilet og innarbeider bedre rutiner i denne prosessen.

[Gjest XXena]

Det syne sikke som enkelte skjønner at det faktisk er mye psykologi involvert i slike situasjoner. "Jeg ville gjort mye mer", "Man må være svak intelligensmessig om man ikke evner å gripe mulighetene". Saken er at når problemene tårner seg opp, er det mange ulike måter å reagere på. Mange (inkl. meg selv) er typen som gir seg selv et spark bak, bretter opp arma og gjør det man kan. For noen blir situasjonen lammende. Man blir apatisk og klarer ikke "å ta seg sammen" uten hjelp. (Dra parallellen til f.eks. en ulykke - noen kaster seg inn i situasjonen for å se om de kan hjelpe, andre blir stående lammet og se på selv om det kansje kunne ha vært til hjelp). Problemet er, som Brunhilde sier, at min/vår flinkhet ikke hjelper dem som sliter. Forøvrig vet vi heller ikke hvordan vi ville reagert før vi er i situasjonen. Vi kan ha meninger om at vi ville reagert slik eller sånn, men faktum er at det må oppleves for faktisk å vite...

Dette minner veldig om meg selv da jeg var tenåring, hadde det vanskelig, og prøvde å unnskylde alt. Heldigvis satte foreldrene mine krav til meg. Altså, TS og mannen er voksne. Voksne nok til at de mener at de kan ha ansvar for to barn. Med det medfølger det en rekke plikter. Ja, jeg skjønner at man kan miste hodet i en krisesituasjon, men når det går utover andre enn en selv, gjør man bare ikke det.

Ja, det er vanskelig. Man må få lov til å føle at alt er dritt, og bli deppa. Men man må samtidig gripe tak i situasjonen. Ved å la alt surre og gå blir det bare verre (jfr. strutseeffekten). Jeg har ingen problemer med å forstå at dette er vanskelig, men samme hvor tung situasjonen er, må man se løsninger. Blir man liggende, blir det bare enda tyngre å stable seg på bena igjen.

[Mette]

Tråden er ryddet og noen innlegg redigert, da dere dro en annen tråd som er stengt inn i denne diskusjonen.

Mette

[Gjest Gjest_Marion_*]

Jeg er veldig heldig. Jeg ble født inn i en familie som da jeg var liten var nokså fattig - vi hadde ikke råd til noen utskeielser. Heldigvis eide besteforeldrene mine en hytte, så vi fikk en ferie hvert år. Men min familie er veldig ressurssterk, den dårlige økonomien var resultatet av at min far ble lurt for penger av en han drev firma med, og disse pengene så vi aldri noe mer til. Heldigvis var mamma og pappa i stand til å finne løsninger på situasjonen.

Det er ikke alle som er så heldige at de har vokst opp i en familie der man har fokusert på løsninger. Det er ikke alle som er så heldige å at de har vokst opp i et ressurssterkt miljø der noen står parat til å hjelpe (ikke nødvendigvis økonomisk) situasjonen videre når man sliter.

Man kan si så mye man vil at "slik ville aldri jeg gjort", "jeg ville tatt meg selv i nakken", "å være fattig i Norge i dag handler om at man ikke griper muligheter"... Alt dette stemmer. Problemet er når man ikke har ressurser til å finne ut av det, ikke vet hvor man skal lete etter kunnskapen osv.

Jeg jobber i dag som lærer på en skole som ligger et sted preget av mye dårlig økonomi, samtidig som det er noen som vokser opp i familier med gode ressurser (på tross av dårlig økonomi) - og det er STOR forskjell på elevene fra de forskjellige familiene! Noen er på en måte blitt opplært til en "legg deg ned og dø, det finnes ingen løsning"-holdning - andre er opplært til å kjempe.

Som det blir sagt tidligere i tråden: Fattigdom avler fattigdom. Vokser man opp i en ressurssvak familie, ender man ofte opp som ressurssvak selv...

Hadde TS i den andre tråden vært min venninne, og jeg visste hvordan hun slet, ville jeg prøvd å hjelpe dem med å få orden på ting. Jeg har tatt med meg en venninne i butikken og forklart hvordan man skal handle billig før, og jeg ville gjerne gjort det med TS. Det er faktisk ikke slik at alle ser løsninger selv osv.

Selvfølgelig har alle et ansvar for seg selv (er skikkelig blå, så stor tilhenger av enkeltindividets frihet og ansvar for seg selv). Problemet i Norge er når man ikke vet hvordan man skal ta det ansvaret. Det må man bli lært - og da nytter det ikke med moralprekener, men man må gi konstruktive råd. Da må man tåle at noen ubehageligheter sies, men man må klare å hoppe ned fra sin høye hest og innse at mennesker er forskjellige - og det jeg lærte som 10-åring da jeg gikk i butikken med mamma på jakt etter billig mat, det er det ikke alle som har lært selv i voksen alder...

[gbnj]

Jeg lurer på hvilket politisk parti dere som rakket ned på moren som bekymret seg for om hun hadde råd til mat stemmer på. Jeg vet ikke om frp er langt nok til høyre.

Og jeg lurer på om dere har ofret et sekund på å sette dere inn i dagens norske fattigdomsproblematikk. Den oppofrende arbeiderklassefamilien som jobber 12 timer om dagen, spinker og sparer, lever på sild og poteter og likevel ikke får endene til å møtes, finnes ikke lenger. Men det var åpenbart mer synd på dem enn det er på dagens fattige. Det er like meningsløst å komme med historier fra ens egen barndom, for de historiene handler om et annet samfunn.

Problemet i dag er ikke at mulighetene ikke er der. Utfordringen ligger i hvorvidt folk har nok ressurser til å gripe mulighetene som finnes, om de klarer å strukturere livet sitt. Løsningene er enkle og åpenbare. Få deg en skikkelig jobb, vær forsiktig med penger. På samme måte som løsningen på en rekke andre problemer er enkel. Tren og spis mindre, så blir du ikke så feit. Reis fra den konemishandleren du er gift med. Er du alkoholiker? Så slutt å drikke da, for helvete.

Så mange smarte folk og så enkle løsninger som det finnes der ute er det rart at det er et eneste problem igjen i verden.

Det er vel relativ fattigdom som sees på som et problem, og den eneste måten å løse det på er planøkonomi, med de problemene det medfører, dvs vondt verre. Endret 2. februar 2010 av gbnj

[gbnj]

Jeg støttet også TS og stemmer til venstre for høyre, så det er ingen fasit tror jeg. Kjenner også til noen andre som var kritiske, eller i alle fall rådet henne til å ta tak i det, og de er ikke direkte høyreekstreme de heller.

Men det tok av litt og hun følte seg nok ikke høy i hatten

Hvordan skal venstresiden kunne løse noe?

[gbnj]

.

Når det er sagt, er det åpenbart at mange ikke har snøring på hva det vil si å leve som fattig i Norge i dag. Jeg har jobbet med ulike grupper vanskeligstilte i vårt samfunn, og bruker mye tid på å hjelpe dem med å prioritere økonomien riktig, slik at pengene varer ut måneden.

Den "gruppen" jeg arbeidet med frem til sist sommer, var unge uføre, alvorlig psykisk syke mennesker med en ung uføre-stønad på ca 11000 utbetalt i måneden. Det høres ikke fryktelig lite ut. Men trekk fra 6000 i husleie (ja, det koster i min kommune 6000 kr, og da snakker vi om kommunale leiligheter...), 1000 i strøm, telefonutgifter, forsikring, riks-tv, tv-lisens og diverse, og hver måned blir et puslespill. Det sier seg selv at uforutsette utgifter i et slikt regnskap vil gi store utslag. En ødelagt vaskemaskin vil føre til "vann og brød" i flere måneder fremover.

For fattigdomsbegrepet endrer seg i takt med tiden man lever i. Det er et viktig moment som jeg savner i fattigdomsdebatten. Unger faller utenfor og blir sett som, og føler seg som, fattig dersom foreldrene ikke har råd til å kjøpe mobiltelefon fra ung alder (for ikke å snakke om riktig merke), eller de riktige merkeklærne, eller den nyeste spillkonsollen.

I dag er man fattig lenge før man ikke lenger har tak over hodet, eller klær på kroppen. Tenker jeg.

Såløsningen er å fokusere på unødvendige materielle duppeditter og la staten sørge for at alle får tilgang til unødvendige duppeditter, skulle tro du var fascist, da næringslivet vil tjene bra på myndighetene sin hamstring av duppeditter?

[gbnj]

Selvfølgelig er det mye uvitenhet ute og går. Jeg studerer selv et samfunnsfag på universitetet, og mange av de som går der vet jo ikke hvordan samfunnet henger sammen en gang. Så at det florer uvitenhet på diskusjonsforum har jeg sluttet å irritere meg over.

Hva politiske partier har med dette å gjøre har ikke jeg heller skjønt, men det er jo morsomt når man først skal generalisere, da.

Ikke alle politiske partier er sosialdemokratiske.

[Gjest strykebrett]

Å ikke ha ressurser til å gripe mulighetene, innebærer i mitt hode at en person er litt, uhm, intelligensmessig svak. At personen selv ikke ser hva som gjøres feil, skylder på alle andre og mener samfunnet skal øse ut penger slik at en klarer seg.

Det er i dag svært få mennesker som har en somatisk diagnose av et slikt slag at en ikke kan jobbe i det hele tatt. De fleste klarer å jobbe et par timer for dagen noen dager i uken. Problemet her, er at arbeidsgivere ofte er uvillige til å sysselsette feks mennesker med psykiske lidelser.

Samtidig er det slik at barn av fattige, selv blir fattige. Gradientutfordringen blir ikke jobbet godt nok med. Det er fortsatt slik at de med lavest utdanning og lavest lønn, er de med dårligst helse. Dermed er det også denne gruppen som får lave uførestønader og som har høyest utgifter til medikamenter og ulike behandlinger. Da blir man sittende fast i fattigdommen.

Ressurssterke mennesker vet at det finnes løsninger, at motgang er midlertidig og finner ut hvordan de skal håndtere livene sine.

Jamen, NÅR er det meningen at disse folkene skal lære da? På et eller annet tidspunkt må de jo bli sittende raka blakk uten penger når de har brukt opp alt. NAV kan jo ikke fungere som en sareptas krukke for "ressurssvake" folk. Hva mer er det meningen at samfunet skal gjøre for folk her, det skjønner jeg virkelig ikke. IQ-test system, alle med score under 90 får ekstra penger utbetalt halvveis i måneden fodi de ikke greier å spre de utover? Medlemmer av Mensa blir nektet adgeng på NAV?

Kanskje flk bare blir dummmere fordi vi bahandler de som dumme.

[Gjest farge]

Et lite apropos; det er vel Venstre som går ut med "Frihet under ansvar".

[bombadilla]

Såløsningen er å fokusere på unødvendige materielle duppeditter og la staten sørge for at alle får tilgang til unødvendige duppeditter, skulle tro du var fascist, da næringslivet vil tjene bra på myndighetene sin hamstring av duppeditter?

Fascist intet mindre! Du verden.

Jeg har nok fått meningen min frem for dårlig dersom det er dette du trekker ut av mitt innlegg. Jeg prøver å påpeke dette som kalles relativ fattigdom,- at fattigdomsbegrepet endrer seg med tiden vi lever i, og at det skal ikke "mye fattigdom" til for å bli regnet som fattig i Norge.

Noen i "den andre tråden" mente at den omtalte familien måtte ha det bra når de hadde råd til en leilighet på 5000. Og det er da jeg lurer på om det går an å diskutere litt hva fattigdom egentlig er HER og NÅ. Er det slik at man må kle seg i en striesekk og bo i en pappkasse for å være regnet som fattig? Eller er det nok å havne på "siden av samfunnet" i den grad at man ikke kan delta på de arenaer som de fleste av oss kan delta på i større eller mindre grad.

Å få en avklart holdning til hva man forstår som fattigdom i Norge i dag, er etter min mening en forutsetning for å kunne holde en fruktbar diskusjon. Hvis man ikke evner å se at mennesker fort blir fattig i et veldig materiellfokusert samfunn, og at man tviholder på tanken om at det bare er å "ta seg selv i nakken", så kan man like godt stoppe diskusjonen,- da ønsker man egentlig ikke en løsning. Da ønsker man bare å slippe å forholde seg til problematikken.

Hvis jeg skal kunne trekke noen konklusjon, så blir det kanskje det motsatte av det du trakk frem fra mitt forrige innlegg. Jo mer vekt vi tillegger de materielle duppedingsene, jo mer bidrar vi til å øke forskjellene mellom "fattig og rik".

Når jeg nekter å kjøpe steindyre merkeklær til mine stebarn, er det ikke kun fordi jeg ikke har råd, eller kun fordi jeg mener det er tull å fokusere på merker. Det er VEL så mye fordi jeg ikke vil bidra til å synliggjøre forskjellen mellom fattig og rik på ungdomsskolen. Når mine stebarn vil ha med seg mer enn fastsatt max-sum som lommepenger til leirskole og klassetur som de skal på nå i vår, sier jeg nei, selv om de har spart penger til det selv. Av samme grunn.

ALLE har et ansvar for samfunnsutviklingen. Vi kan påvirke samfunnet med selv små bevegelser om vi er mange nok.

Endret 2. februar 2010 av bombadilla

[aline]

Til Gjest_Marion:

Veldig bra skrevet, her kjenner jeg meg igjen. Oppvokst med veldig lite penger men ressurssterk og positiv innstilling, som til tross for problemene fokuserte på å få det til. Det som måtte gjøres, ble gjort, være seg 3 jobber eller spise spagetti, brød eller pannekaker til middag til tider.

Som du sier, vi er nok heldige, det ER tross lettere når man er oppvokst med en grunntanke om at "dette klarer vi!!"

Jeg vet om noen som er oppvokst med familie som synes det er helt greit å ikke ta utdanning, ikke engang PRØVE å komme seg i jobb, for de lever godt på NAV, barna deres har dessverre (men kanskje selvfølgelig?) endt opp med samme innstilling. Tidlig foreldre, sier rett ut at de ikke trenger få seg jobb, for de har lært seg å leve helt fint på pengene fra staten. Etterhvert nå så ser jeg jo de sliter med det, det ER jo ikke så mye å leve på, med to voksne og to små... og det er da de sliter, for DE har ikke blitt lært opp til å tenke løsninger (annet en NAV).

Synd, og jeg ser nok at mine fordommer der er litt stygge og egentlig feil, men dersom ingen da dytter dem litt i riktig retning, forteller dem hvordan tross alt de fleste av oss overlever (altså jobbe, nok til å forsørge seg og familien sin), så vil de vel bare bli stående fast?

Så det å være litt krass, eller faktisk også ha litt fordommer, trenger ikke ha med verken hvilken side man tilhører politisk eller at man ikke har følt fattigdom og vanskeligheter på kroppen, men rett og slett pga at man er heldig nok til å bli oppdratt på en måte der man lærer å tenke løsninger, og jobbe for dem.

[Gjest Gjest]

Dette minner veldig om meg selv da jeg var tenåring, hadde det vanskelig, og prøvde å unnskylde alt. Heldigvis satte foreldrene mine krav til meg. Altså, TS og mannen er voksne. Voksne nok til at de mener at de kan ha ansvar for to barn. Med det medfølger det en rekke plikter. Ja, jeg skjønner at man kan miste hodet i en krisesituasjon, men når det går utover andre enn en selv, gjør man bare ikke det.

Ja, det er vanskelig. Man må få lov til å føle at alt er dritt, og bli deppa. Men man må samtidig gripe tak i situasjonen. Ved å la alt surre og gå blir det bare verre (jfr. strutseeffekten). Jeg har ingen problemer med å forstå at dette er vanskelig, men samme hvor tung situasjonen er, må man se løsninger. Blir man liggende, blir det bare enda tyngre å stable seg på bena igjen.

Som tidligere fattig, så må jeg si at innleggene dine får meg til å tenke på Amerika. 40 millioner fattige, som ikke kan lese, skrive, fø seg selv. Hvorfor virker ikke "medisinen din" på alle disse, om det er så forbanna enkelt?

Eller for den saks skyld i enkelte byer i England. Der 90% av den voksne befolkningen lever på sosialbidrag.

Og alle får barn...