Jeg er syk i sinnet

[Gjest Oslodama]

Jeg trenger hjelp. Hjelp til å håndtere meg selv slik at jeg kan bli et bedre menneske. Hjelp til å se lyst på ting og ikke overanalysere alt og grave meg ned.

I våres traff jeg en mann som fikk meg til å gå fra han jeg var gift med. Jeg falt pladask, men det var aldri noen løfter om noe fra hans side. Han kom dog med ord og fraser vi jenter gjerne kan misforstå når han var beruset av alkohol. Dagen etter mente han noe annet. Ble veldig mye klabb og babb pg.a. mistolkninger. "Du er som en engel sendt fra himmelen" osv (æsj, for noe kliss). Vel... Ble litt mye slikt, som ikke betydde stort allikevel. Etterhvert ordnet det seg med meg og min mann igjen, og da begynte denne fyren å styre med venninna mi. Da dét var over - var det neste venninne. Sistnevnte venninne er min aller beste og de er bare venner, men intensjonene hans er "slik og slik" i mitt hode. Blir så påfallende å hoppe fra den ene til den andre liksom, og alle vet jo at menn bare tenker på én ting...

Og jeg holder på å gå fra konseptene. Jeg bryr meg ikke om han får seg ei ny dame. Men jeg blir gal av å tenke på alt som ble sagt og gjort i sommer. Gal av å føle meg played. Hans politisk korrekte måte å snakke på, som gjør at han etterpå kan vri og vende på alt han har sagt. Hans smiger på venninnene mine, og hans "du er veldig OK" til meg. Kunne han bare holdt seg vekk så hadde jeg også sluppet å tenke på han. Da hadde jeg fått en sjans til å komme over fyren helt og holdent og slippe å tenke på alt han sa som irriterer meg.

Det går periodevis fint, men plutselig kan jeg våkne opp om morgenen kvalm og uvel. Har sendt et par sms eller mail til han når det har vært som verst. Kanskje én pr måned i snitt. Skjønner jo han blir irritert, og jeg vet ikke hva jeg forventer meg. Et "uff, så dum jeg var" liksom? Jeg vet ikke. Føler meg bare så lurt lurt lurt og dum dum dum.

O. annen side så elsker jeg mannen min, og han vet ingenting om dette. Da hadde jeg måttet flytte fordi det hadde tært på hans stolthet. Da vi gikk fra hverandre hadde jeg ikke vært utro, men jeg hadde snakket en del med denne fyren.

Vennligst IKKE nevn noe på akkurat denne delen ("du sier du elsker han...." etc. - ja, jeg gjør faktisk dét=, da jeg kjenner jeg allerede holder på å spy av meg selv pg.a. dårlig samvittighet og anger på at det ble som det ble. Hadde det ikke vært fordi det er barn i bildet så hadde jeg ikke orket mer. Men man går ikke og henger seg pg.a. en fyr heller.

Jeg har sagt til venninna mi at jeg tar en time-out. At jeg ikke kan hjelpe for at jeg føler slik jeg gjør fordi det er så mye usagt. Men at det er urettferdig ovenfor dem å hindre et godt vennskap bare fordi det tærer på mine følelser.

Jeg er et patetisk nek, og jeg har det nok best for meg selv. Jeg skaper bare trøbbel for andre, og skulle ønske jeg hadde en større evne til å glemme ting og la alt bare være "fint og gøy". Jeg synes i tillegg synd på meg selv fordi jeg er så patetisk og fjern. Ingen fortjener å ha det så vondt med seg selv når det sikkert ikke burde være grunnlag for det.

Hvorfor føler jeg slikt. Hvorfor får jeg slike sterke følelser når det sikkert er helt urasjonelt? Jeg sier "sikkert", for jeg vil på en måte ikke fornekte meg selv HELT heller. Noe må jeg da få lov til å føle.

Hjelp! Jeg trenger hjelp...

[Gjest Oslodama]

Ble visst ikke helt ferdig

Siste mail sendte jeg han i går. Han reagerte i dag med å sende meg en mail tilbake hvor han sier at han har videresendt mailen i sin helhet til min venninne. Hva han nå vil oppnå med dét. Han sier i tillegg at hvis han noensinne mottar en eneste sms eller mail til, så videresender han til mannen min. At det ikke er en trussel men et løfte. Og avslutter med et "men for all del - få det ut..."

Jeg er ikke helt god. Har overhode ingen intensjoner om å koke kaninene hans eller noe i den gata ("farlig begjær" gikk på tv i går, og jeg er absolutt ikke fristet til slikt :gjeiper: ).

Men. Hva er FEIL med meg?

[Jentepusen]

Det du forklarer hørtes litt ut som meg -

Jeg tror du ikke er kommet over denne romansen.....

Slutt å sende han mail og sms - det vil kun gjøre deg vondt i lengden - been there done that

Prøv å glemme han å gå vider med mannen din... Plei dere 2...

[Gjest Oslodama]

Det er det jeg prøver, men da jeg stadig får høre om han via venninna mi så klarer jeg liksom ikke å gå videre. Eller da jeg møtte han ute på byen for et par måneder siden (før jeg irriterte han), og han gir venninna mi en klem og hilser men ikke gir meg et blikk engang. Føler meg så utrolig ydmyket, og kjenner dette kjempebehovet for å fortelle han hvor DUM han er.

Samtidig er jeg kjempeparanoid for at min mann skal få vite. Skulle ønske jeg kunne si det, men da er alt over. Det bare VET jeg.

Selv om det ikke var så veldig mye sex i bildet (han var stort sett for full til å få det til), og det var tross alt andre ting som gjorde at jeg og mannen gikk fra hverandre enn denne fyren. Alliekvel så tenker jeg at han var den utløsende faktor. Vi har hatt kjempegodt av bruddet, mannen og jeg, men han må aldri aldri få vite.

Nå er det bare denne fyren og jeg som vet hva som foregikk innenfor husets 4 vegger da vi var alene, og jeg må da få lov til å snakke med folk når jeg er singel. Allikevel... Jeg har en konstant kvalmende, paranoid redsel som blander seg sammen med alt det andre.

Det hadde selvagt lettet for meg å legge alle korta på bordet, men o.a. side så vet jeg ikke om jeg vil prøve livet som alenemor igjen samt skape trøbbel for fler enn meg selv. Det kommer liksom ingenting godt ut av dét heller. Bortsett fra at mannen ser hvilken bitch jeg er - noe jeg heller egentlig ikke har vært.

Livet er jammen tøft...

[Gjest Gjest]

Det er det jeg prøver, men da jeg stadig får høre om han via venninna mi så klarer jeg liksom ikke å gå videre. Eller da jeg møtte han ute på byen for et par måneder siden (før jeg irriterte han), og han gir venninna mi en klem og hilser men ikke gir meg et blikk engang. Føler meg så utrolig ydmyket, og kjenner dette kjempebehovet for å fortelle han hvor DUM han er.

Samtidig er jeg kjempeparanoid for at min mann skal få vite. Skulle ønske jeg kunne si det, men da er alt over. Det bare VET jeg.

Selv om det ikke var så veldig mye sex i bildet (han var stort sett for full til å få det til), og det var tross alt andre ting som gjorde at jeg og mannen gikk fra hverandre enn denne fyren. Alliekvel så tenker jeg at han var den utløsende faktor. Vi har hatt kjempegodt av bruddet, mannen og jeg, men han må aldri aldri få vite.

Nå er det bare denne fyren og jeg som vet hva som foregikk innenfor husets 4 vegger da vi var alene, og jeg må da få lov til å snakke med folk når jeg er singel. Allikevel... Jeg har en konstant kvalmende, paranoid redsel som blander seg sammen med alt det andre.

Det hadde selvagt lettet for meg å legge alle korta på bordet, men o.a. side så vet jeg ikke om jeg vil prøve livet som alenemor igjen samt skape trøbbel for fler enn meg selv. Det kommer liksom ingenting godt ut av dét heller. Bortsett fra at mannen ser hvilken bitch jeg er - noe jeg heller egentlig ikke har vært.

Livet er jammen tøft...

Men synes du ikke at mannen din har rett til å få vite om bedraget ditt?

[Gjest Oslodama]

Men synes du ikke at mannen din har rett til å få vite om bedraget ditt?

Hvis bedrag er å henge med noen andre når det er slutt. Jo, han har rett til å vite det, men synes det har gått for langt. Jeg vet heller ikke om det kommer noe godt ut av det for noen. Og hvis du hadde kjent på kroppen hvor jævlig jeg føler meg 24/7, så hadde du kanskje tenkt at det var straff god nok.

[Gjest Gjest]

Hvis bedrag er å henge med noen andre når det er slutt. Jo, han har rett til å vite det, men synes det har gått for langt. Jeg vet heller ikke om det kommer noe godt ut av det for noen. Og hvis du hadde kjent på kroppen hvor jævlig jeg føler meg 24/7, så hadde du kanskje tenkt at det var straff god nok.

Vel, i og med at du har gjort noe du selv mener ikke tåler dagens lys så er det jo snakk om en eller annen form for bedrag, ikke sant? Jeg mener han har rett til å få vite uavhengig av hvordan du føler deg. Kunne aldri vært i forhold med en kvinne hvor jeg lever i uvisshet om at hun bedro meg, eller var forelsket i en annen. Det ville jo vært å uforskyldt bygge forholdet på en livsløgn.

[Gjest Oslodama]

Vel, i og med at du har gjort noe du selv mener ikke tåler dagens lys så er det jo snakk om en eller annen form for bedrag, ikke sant? Jeg mener han har rett til å få vite uavhengig av hvordan du føler deg. Kunne aldri vært i forhold med en kvinne hvor jeg lever i uvisshet om at hun bedro meg, eller var forelsket i en annen. Det ville jo vært å uforskyldt bygge forholdet på en livsløgn.

Nå er jeg ikke forelsket i denne fyren mer, men sykelig plaget av irritasjon. Jeg ba spesifikt om at akkurat dette ikke ble tatt opp.

Det er ikke dette som er tema akkurat nå, men du er kanskje ikke fornøyd før du leser at jeg har gått drastisk til verks og gått og hengt meg?

Kanskje noen kan slette denne forpulte tråden før det klikker for meg? Jeg angrer på alt. Jeg angrer som satan på denne også.

[Gjest Oslodama]

Nå er jeg ikke forelsket i denne fyren mer, men sykelig plaget av irritasjon. Jeg ba spesifikt om at akkurat dette ikke ble tatt opp.

Det er ikke dette som er tema akkurat nå, men du er kanskje ikke fornøyd før du leser at jeg har gått drastisk til verks og gått og hengt meg?

Kanskje noen kan slette denne forpulte tråden før det klikker for meg? Jeg angrer på alt. Jeg angrer som satan på denne også.

O. annen side; du "gjest" er kanskje HAN. Like jævlig snusfornuftig.

[Gjest Oslodama]

Moralske pekefingre er det siste jeg trenger akkurat nå. Beklager altså, men jeg ba bare om respekt for å unngå og ta opp akkurat dét. er mye annet jeg trenger hjelp til. Å kverulere med meg vedrørende moralen i å fortelle/ikke fortelle blir litt for dumt.

[Gjest Gjest]

O. annen side; du "gjest" er kanskje HAN. Like jævlig snusfornuftig.

Du legger ut problemet ditt på et diskusjonsforum. Da må du regne med å få svar som ikke stryker deg med hårene. Og nei, det er ikke snusfornuftig å ville spille med åpne kort når man er sammen med noen. Det er et minstekrav.

[Gjest Gjest]

Moralske pekefingre er det siste jeg trenger akkurat nå. Beklager altså, men jeg ba bare om respekt for å unngå og ta opp akkurat dét. er mye annet jeg trenger hjelp til. Å kverulere med meg vedrørende moralen i å fortelle/ikke fortelle blir litt for dumt.

Jeg kverulerer ikke, jeg bare konstaterer at han har rett til å få vite. Det er alt.

[Gjest Oslodama]

Du legger ut problemet ditt på et diskusjonsforum. Da må du regne med å få svar som ikke stryker deg med hårene. Og nei, det er ikke snusfornuftig å ville spille med åpne kort når man er sammen med noen. Det er et minstekrav.

Jeg regnet absolutt IKKE å få svar som skulle stryke meg med hårene. Heller et stort spark i ræva.

Allikevel vet ikke du grunnen til at jeg ikke har fortalt. Jeg skulle fortelle, men han har spesifikt sagt at han ikke vil vite om noe som skjedde da det var slutt - samtidig som han sier han ikke ville vært sammen med meg dersom etc. Et aldri så lite dilemma med andre ord.

Nå er ikke dette det største problemet. Er andre ting jeg trenger hjelp til enn "uff for ei slem jente som ikke forteller mannen hva som skjedde da det var slutt". Jeg gjorde faktisk ikke noe galt da vi var sammen. Og jeg er heller ikke forelsket i denne fyren mer.

[Gjest Oslodama]

Jeg kverulerer ikke, jeg bare konstaterer at han har rett til å få vite. Det er alt.

Jeg vil kalle det kverulering å aldri klare og gi noen siste ordet. Mele om det samme hele tiden. Akkurat som jeg gjør nå.

[Gjest Gjest]

Dette blir bare rør. Skaff deg en profesjonell terapeut. Og gå ut i skogen og lag en "offisiell" avslutning der du mentalt brenner fyren på bål og ønsker med månen som vitne at han får kreft i hjernen. Med litt flaks slår karma til.

Så går du videre med livet ditt. Og be "venninna" di om å ta med seg fyren til #/&¤(/%¤=?`¤ av det innerste eller vennligst se til helvete å klappe igjen.

[Gjest Oslodama]

Dette blir bare rør. Skaff deg en profesjonell terapeut. Og gå ut i skogen og lag en "offisiell" avslutning der du mentalt brenner fyren på bål og ønsker med månen som vitne at han får kreft i hjernen. Med litt flaks slår karma til.

Så går du videre med livet ditt. Og be "venninna" di om å ta med seg fyren til #/&¤(/%¤=?`¤ av det innerste eller vennligst se til helvete å klappe igjen.

Haha. Den er grei. Hørtes faktisk ikke så dumt ut.

[Gjest gjest6]

Tror ikke det er her du trenger hjelp fra gitt. Sier du hadde tatt livet ditt om det ikke hadde vært for at det var barn i bildet? Pga en sommerflørt? Som du forøvrig ikke er forelsket i lengre, bare sykelig sjalu og forbanna på? Jeg gjentar; tror ikke det er her på kvinneguiden du bør søke hjelp.

[Gjest Oslodama]

Tror ikke det er her du trenger hjelp fra gitt. Sier du hadde tatt livet ditt om det ikke hadde vært for at det var barn i bildet? Pga en sommerflørt? Som du forøvrig ikke er forelsket i lengre, bare sykelig sjalu og forbanna på? Jeg gjentar; tror ikke det er her på kvinneguiden du bør søke hjelp.

Neida. Jeg sa jo også at "man tar da ikke livet sitt pg.a. en fyr". Føles bare håpløst noen ganger denne situasjonen. At det skal gi utløp i så mye sinne og frustrasjon. Når man atpåtil ikke er forelsket lenger.