Sosial angst i dagens skole

[Gjest Gjest_anonym_*]

Joda, jeg ser den. Men poenget mitt var at hvis man bevisst unngår fremlegg gjennom hele skolegangen og aldri får trent på dette før man tar fatt på høyere utdanning, da kan det bli svært vanskelig.

Ja, det er jo klart. Men jeg tenker som så at det uansett hadde vært mer hensiktsmessig å kunne hatt en fremføring bare for læreren f.eks da. Da kunne man kanskje fått veiledning til hvordan man kan legge frem noe osv, istedet for at fokusområdet blir at man bare skal klare å stå foran klassen å vise seg fra sin beste side for å få kred i klassen. Satt litt på spissen.

Jeg tvang meg gjennom noen fremlegg i skoletiden, men vil ikke si det har hjulpet noe for høyere utdanning - heller tvert imot, siden jeg har fremlegg så langt oppe i halsen at jeg trodde det var såå mye verre enn det nødvendigvis var. Fikk en liten oppvåkning av det under nettopp høyere utdanning, der fokuset var et helt annet enn på u.skolen.

Så hvis målet med fremlegg i ungdomsskolen er at man skal trene på dette til senere i livet, så synes jeg at man likevel bør gjøre det på en helt annen måte.

[Gjest Gjest_India_*]

Denne tråden har virkelig fått meg til å tenke!

Jeg holder på å utdanne meg til lærer (på universitet, så jeg har ikke luktet på pedagogikken enda), og jobber som lærervikar på videregående, i norsk for yrkesfag.

Nå etter jul har vi hatt muntlig framføring, og flere av elevene har nektet. Jeg har latt de som vil, få framføre bare for meg, og da har det gått greit. Jeg har fortalt dem at de kan få framføre bare for meg resten av semesteret, og at det er mye bedre å snakke foran meg, enn å velge å ikke snakke i det heletatt.

Den forrige læreren deres, som jeg har litt kontakt med, sier at de må få litt trekk for dette, ettersom at det å ha muntlig framføring er en del av læreplanen. Hun gir feks aldri 5-er til de som ikke vil framføre for klassen. Men hun sier at det er opp til meg hvordan jeg vil gjøre det i min klasse.

Jeg er veldig usikker! Ingen av disse elevene har noen diagnose/skriv fra fagfolk om at de har problemer med dette, og de er stort sett utadvente ellers (i allefall i forhold til prating med venner osv). Ingen av dem er "stille mus i hjørnet", som dere prater om, da hadde jeg jo ikke vært i tvil om å la dem slippe.

Her er det altså sikkert snakk om vanlig sjenerthet, selv om ei sier at hun fryser helt når hun må snakke foran folk. Hun er ellers tøff, og hevder seg godt i vennegjengen. Hvor skal en dra grensa for disse?

Jeg føler meg slett ikke kompetent til å ta slike valg, spesielt ikke ettersom at det er så vanskelig å vite hvor grensa går!

Jeg vil jo ikke at de som faktisk framfører foran alle, skal føle at noen slipper (urettmessig) billig unna, men samtidig vil jeg ikke skape vonde opplevelser for de som eventuelt faktisk sliter med dette.

Noen tips?

Angst i ulike former er selvfølgelig ingenting å kimse av, men at de fleste av oss synes det er ubehagelig og blir nervøs av å skulle fremføre noe foran mange mennesker er helt naturlig. Her høres det jo ikke ut som flere av de som "nekter" har problemer med sosiale relasjoner utenom når de selv skal prestere, noe som er vanlig, da man står "på prøve" foran masse folk og kanskje ikke er helt sikker på om de kan stoffet godt nok o.s.v.

Om læreplanen burde endres er en ting, men når den er slik den er i dag, må du som lærer/vikar forholde deg til denne. Jeg vet ikke om "muntlig fremføring" foran bare deg er godt nok i forhold til læreplanen, men istedet for strykkarakter p.g.a fremføringsnekt foran klassen, ville jeg ha tilbudt å fremføre foran bare meg, men samtidig informert om at dette betyr at toppkarakter er utelukket.

Kan det være aktuelt å dele klassen inn i grupper på 7-8 stk, og la dem fremføre foran hverandre? (Om dette blir høyt nok antall til at fremføringen kan gis den karakteren som fortjenes, uavhengig at ikke hele klassen er tilstede?!)

På denne måten blir gruppene godt kjent med hverandre, og det kan virke mindre skummelt evt, slik at man kanskje kan arbeide opp mot fremføring foran alle sammen. Om dette er en mulighet kan man jo være litt beregnende når gruppene settes sammen, slik at sosiale hensyn tas ved f.eks å splitte "de 3 som tøffer seg når de er sammen" eller "de 2 jentene som alltid gjør narr av en annen jente" eller spre de faglig sterke og svake på flere grupper, slik at de blir komplekse/sammensatte på nye måter som kanskje hindre gamle mønstre å tre frem. Lykke til!

[Gjest Gjest_jente20_*]

Det værste er jo at mange lærere (unnskyld språk bruke) Gir FAEN i om du har sosial angst og ikke klarer å stå foran hele klasse å holde foredrag. Da jeg gikk helse og sosial på vgs hadde vi ofte gruppearbeid og fremføringer. Jeg nekta plent i å fremføre for dette er noe av det værste jeg vet! Men læreren min sa at jeg MÅTTE hvis ikke fikk jeg stryk og hun ville ikke vudere arbeidet mitt hvis jeg ikke fremførte.

Jeg får helt panikk av sånt.Like før jeg svimer av. Det er grusomt. Synes lærere burde ta hensyn til dette. Noen synes det er helt greit mens andre hater det. Å det er enda verre å stå foran folk du ikke kjenner.

På vgs kom jeg i klasse med folk jeg ikke kjente. Allerede på dag 2-3 ble det en stor klikk i klassen. De ballet seg sammen og slapp ingen inn i gjengen sin. Jeg var den stille og sjernerte i klassen som ikke turte å si et ord. Fikk mye kjeft av læreren min for at jeg var så stille i timen og hun sa jeg måtte skjerpe meg og bli mer muntlig av meg. Vel det er ikke så lett akkuratt!!!!

[Gjest Gjest_hei_*]

På ungdomsskolen var vi flere som ikke taklet og fremføre foran resten av klassen. Læreren gjorde det enkelt å sa, de som ikke vil fremføre foran klassen kan fremføre foran bare meg på grupperommet. MEN da får dere maks 3 i karakter..

Syns det var litt dårlig, burde iallefall hatt muligheten til å få en 4.

Tror det ødelagte endel for meg for selvom det var utrolig hardt å fremføre foran den ene læreren endte jeg opp med 3 vær gang.

[DysterPytten]

Jeg synes du bør kreve dokumentasjon. Det å la "halve klassen" slippe muntlige foredrag vil egentlig bare være å gjøre dem en bjørnetjeneste. Siden dette er en yrkesskole er det nok ikke så viktig for disse elevene, som for dem som skal viderere på høyere utdanning. Men det kan jo likevel tenkes at noen av dem velger å ta høyere utdanning senere og da er det bare til deres eget beste at de har litt erfaring med slike fremlegg.

Hvor mener du da at de skulle få denne dokumentasjonen fra? Min skole krever å få dokumentasjon fra elever som er syke, ala influensa. Spiller ingen rolle, vi får jo fravær uansett, men de krever dokumentasjon for å skulle gi oss karakter. Når jeg kommer til legekontoret, forteller ståa både for meg selv og skolen, nekter legene å skrive ut en egenmelding til elever med bare influensa. De har bedre ting å bruke akuttimene sine på. Det er så uendelig lett for dere lærere å disse ned elever og kreve ditten og datten. Dere hadde kommet MYE lenger ved å faktisk bare sette dere ned og prate med elevene og høre på elevene om deres situasjon.

Og når det gjelder vikaren, så bør hun virkelig ta tak i lærerene og prate med de om hvordan elevene ellers oppfører seg, og om de bare oppfører seg sånn siden hun er vikar. Det er ikke vanskelig for en lærer å finne ut om andre lærere. At det er dårlig kommunikasjon mellom dem, synes jeg blir en for enkel løsning, da har man som lærer virkelig ikke prøvd. En lærer skal tross alt være der for elevene.

[Sandie]

På høgskolen der jeg gikk hadde vi endel fremlegg, men med unntak av muntlig høring på bacheloroppgaven, var alle fremleggene gruppevis.

Hvis klimaet på gruppen er bra går det ofte greit å avtale at vedkommende som sliter med muntlige fremlegg kan få si mindre enn de andre, eller gjøre noe annet under presentasjonen. F.eks.styre fremdriften på power-point slidene. For lærerene var dette uproblematisk og ingen følte seg tvunget til noe.

[Gjest Gjest]

Hvor mener du da at de skulle få denne dokumentasjonen fra? Min skole krever å få dokumentasjon fra elever som er syke, ala influensa. Spiller ingen rolle, vi får jo fravær uansett, men de krever dokumentasjon for å skulle gi oss karakter. Når jeg kommer til legekontoret, forteller ståa både for meg selv og skolen, nekter legene å skrive ut en egenmelding til elever med bare influensa. De har bedre ting å bruke akuttimene sine på. Det er så uendelig lett for dere lærere å disse ned elever og kreve ditten og datten. Dere hadde kommet MYE lenger ved å faktisk bare sette dere ned og prate med elevene og høre på elevene om deres situasjon.

Og når det gjelder vikaren, så bør hun virkelig ta tak i lærerene og prate med de om hvordan elevene ellers oppfører seg, og om de bare oppfører seg sånn siden hun er vikar. Det er ikke vanskelig for en lærer å finne ut om andre lærere. At det er dårlig kommunikasjon mellom dem, synes jeg blir en for enkel løsning, da har man som lærer virkelig ikke prøvd. En lærer skal tross alt være der for elevene.

Man klarer da å ordne seg med en legerklæring dersom man virkelig har et problem med å holde foredrag.

[Gjest Gjest]

Jeg slet virkelig med dette på u skolen. Altså fremføringer. Når jeg viste det var fremføring pleide jeg som regel å skulke. Fake syk.

Når jeg fremførte pleide jeg hele tiden å stamme og ordene bare rota seg hvis dere skjønner. Jeg skalv og svettet. Huff helt forferdelig!!! Er så glad jeg ferdig med slike ting. Og er ferdig med skolen

[DysterPytten]

Man klarer da å ordne seg med en legerklæring dersom man virkelig har et problem med å holde foredrag.

Det er da virkelig ikke alle legekontor som ønsker å gi ut slike erklæringer til elever, fordi de føler at skolen maser og man blir møtt med en kald skulder og beskjed om å gå på skolen og prate med læreren igjen.

[Gjest Gjest]

Det er da virkelig ikke alle legekontor som ønsker å gi ut slike erklæringer til elever, fordi de føler at skolen maser og man blir møtt med en kald skulder og beskjed om å gå på skolen og prate med læreren igjen.

Skolen kan ikke sette seg over legen.

[ihearttom]

huff, jeg har virkelig vonde minner med ungdomskolen og videregående og alle foredragene og gruppearbeid som vi måtte gjennom.

Da jeg fullførte første året på videregående, måtte jeg ta opp naturfag, fordi jeg strøk i det, grunnet altfor mye fravær. Dette var på grunn av så mye gruppearbeid og prosjekter i faget, som gjorde meg usikker og nervøs.

Jeg likte ikke å bli 'tvunget' til å bli satt sammen med 3-4 fra klassen som ikke var i min vennekrets og jobbe med de. Jeg ville jobbe og lese alene, og følte ikke jeg hadde stort å bidra med i disse prosjektene, siden det alltid ville bli en 'ledertype' i gruppa, to som var enige i alt 'lederen' sa, og så meg da.. som bare satt der, og hvis jeg foreslo en ting, så var det urelevant for resten.

Så da jeg tok opp naturfag, i sommerferien etter at skolen var ferdig, var vi en liten klasse der, på 5-6 stk som, slik som meg, hatet disse 'sosiale' måtene å gjøre oppgaver på.

Læreren sto og fortalte ut ifra pensum, vi tok notater og leste i boka, pugget, hadde prøve, så kom eksamen, og plytselig hadde jeg 4'er i naturfag, istedenfor stryk karakter.

Jeg er ikke sjenert, og har alltid hatt venner å prate med i de klassene jeg har gått i. Så nei, du må ikke lete etter en 'grå mus' for å finne ut hvem som har sosial angst.

Det er bare hele scenariet som er meget skremmende, og det at en gjeng mennesker (ikke bare læreren) sitter der og vurderer og dømmer alt du sier og gjør når du fremfører oppgaven din.

[Gjest Gjest]

Jeg har vel noe som ligner på angst i fremføringssituasjoner.

Jeg blanker ut, jeg kan slutte å prate, jeg må ta meg 5min, jeg må gå ut av klasserommet, jeg skjelver på hendene i etterkant og forkant, hjertet banker, jeg svetter osv. Jeg fullfører alltid, selv om jeg raser gjennom pres og bruker ca 1/4 av normert tid. Veldig dårlige presentasjoner med andre ord.

Men dette blir gradvis bedre for hver gang jeg fremfører, så jeg benytter enhver anledning og hopper ut i det. Forsøker å forberede meg best mulig, men det hjelper ikke. Før jeg begynner pres. så gir jeg beskjed om at jeg er klumsete, at jeg blanker ut, men at jeg trenger trening og kommer til å prøve mitt beste. Men dette betyr at man må være mye sikrere på seg selv en jeg var på ungdommsskolen

Men tilbake til saken så tror jeg ikke at man blir bedre av å ikke bli konfrontert med ting man ikke liker. Men kanskje skulle man tilbudt valgfag fremføring på ungdomsskoler og videregående for de som trenger dette. Der kunne man gått sakte frem og tatt hensyn. Det hadde i alle fall jeg hatt godt av, selv om jeg kanskje ikke hadde hatt innsikt nok til forstå det. Man vil jo gjerne unngå det som er ubehagelig.

[Gjest Gjest]

Noe av det værste jeg viste på vgs var gruppearbeid! For viste liksom aldri hvem jeg skulle jobbe med. Jeg likte best å jobbe alene. Men dessverre så ville alle de andre jobbe i grupper. Jeg ble som regel bare plassert i en gruppe av læreren min. Hun spurte går det greit hvis hun jobber sammen med dere? De andre bare joda. Jeg ble som regel bare sittendes der uten å si noe. Var ekstremt sjenert av meg. Følte meg litt som outsideren i klassen.

Fremføringer var enda verre. Utrolig ubehagelig å ha en hel klasse sitte å glo på akkurat på deg. Læreren min sa bare ting som: Det går fint, Det er bare klassen, du kjenner de osv. Men nei det går ikke fint. Er bare glad jeg er ferdig med skolen og fremføringer og gruppearbeid osv.

[Gjest Diane]

Hvordan ivaretas barn eller ungdommer med sosial angst i dagens skole? Jeg var et slikt barn, av de snille flinke som satt i en krok og gjorde lekser og leverte prøver til toppkarakter. Men slik skolen er lagt opp i dag så ville jeg ikke hatt en sjans, tror jeg. Masse gruppearbeid, fremføring, foredrag, teater, rollespill og denslags. Dette må være helt topp for de utadvendte barna, men de som har sosial angst må jo slite voldsomt i en slik setting. Gjøres det noe for disse barna, utover å pushe dem og si at du må bare prøve, det går nok bra? Jeg er bare så glad jeg ble ferdig med skolegang på den tiden da det lønte seg å jobbe flittig i stillhet. Nå om dagen er det jo de utadvendte som vinner på alle fronter, det virker i hvert fall slik. Vi som satt stille og leste i gamle dager ble riktignok ikke så populære, men vi fikk i hvert fall gode karakterer.

Hmm, jeg har gått på både privat og offentlig videregående skole, og det hersker ingen tvil om hva jeg vil sende mine fremtidige barn på.

Da jeg gikk på offentlig videregående fikk jeg inntrykk av at lærere/rådgivere egentlig ikke brydde seg om jeg fullførte eller ikke. Som rektor så pent sa da han, jeg, foreldrene mine, to psykologer, helsesøster og rådgiveren satt i møte sammen: "Hun kan være så syk hun bare vil, er hun ikke tilstede mister hun undervisning, og klarer hun ikke å ta det igjen på en eller annen måte, vel, da er toget gått." Så kontant kan man få det.

I ettertid blir jeg litt forbanna over å tenke tilbake på det. Eneste grunn til jeg klarte meg er jo fordi jeg har motivasjon og innsatsvilje til å jobbe på egenhånd, samt ressurssterke foreldre som kunne hjelpe meg når jeg hadde behov for faglig oppfølging. hva med de som ikke har det? Jeg husker også at det var et salig slit å overbevise lærerne om at jeg fortjente toppkarakterer, selv om jeg gjorde alle innleveringer, tok prøver på samme måte som andre, og hadde muntlige fremføringer. Personlig hadde jeg ingen problemer med å holde muntlige fremføringer foran klassen (faktisk elsket jeg det, da så de at jeg var noe, jeg også). Likevel mente de at jeg misset så mye av undervisningen, og diskusjonene i klassen, at det kunne være vanskelig å forsvare å gi meg toppkarakter. (De gikk riktignok litt utenom 15 prosent-regelen i mitt tilfelle, men det måtte vanvittig mye dokumentasjon til før de droppet den helt). Mitt problem var ikke muntlige fremføringer eller den type ting. De få gangene jeg faktisk kom meg på skolen, deltok jeg som bare det i diskusjoner, faglig selvsikkerhet hadde jeg mer enn nok av, det var ikke _der_ problemet lå. Det eneste jeg ikke taklet var gruppearbeid, og mislikte sterkt å forholde meg til folk utenfor de faglige rammene. Kravene til gruppearbeid fikk jeg alltid tilpasset da, det skal de ha.

Jeg tror jeg må ha overbevist veldig, for selv i dag, 4 år etter, tror mange i klassen at jeg var sykemeldt så mye av tiden på grunn av migrene og kyssesyke. (Jeg hadde det også en periode, men det var helt klart spiseforstyrrelsene, depresjonen og den sosiale angsten som var verst). Da jeg begynte på privatskole fikk jeg mye bedre oppfølging. Rådgiverne der hadde større anledning til å tilpasse ting, og jeg hadde aldri dårlig samvittighet de dagene jeg holdt meg hjemme fordi jeg var syk. De fokuserte mer på at det var bra de dagene jeg møtte opp, noe som gjorde meg ytterligere motivert for være tilstede. Hadde også verdens beste klasse siste året, husker jeg.

Jeg synes det er synd at det er så individuelt hvilken type oppfølging man får. Jeg har venninner som har blitt trukket drastisk i karakterer på grunn av høyt fravær. Viser av typen "men du vet jo hva som kreves" blir så feil i sånne sammenhenger. Det er tross alt alvorlig syke 16-17-åringer det er snakk om. Å være så syk er i seg selv en belastning, og hvis man i tillegg skal følge opp skolearbeidet (og forsøke å gjøre det bra, som jeg ville), samt grue seg til å møte på skolen hver dag... vel, det er slitsomt. Det tror jeg altfor få lærere og rådgivere har forståelse for. Jeg husker ene rådgiveren sa til meg at de aldri hadde vært borti noen som meg før, som gjorde alt jeg skulle, men bare ikke klarte å være der. De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til det, rett og slett.

Slik samfunnet har utviklet seg synes jeg det burde være større fokus på barn/unge med psykiske problemer i spesialpedagog/lærerutdanninger. Det finnes så uendelig mange myter, ikke minst om sosial angst. Jeg opplevde faktisk at matematikklæreren min sammenlignet min sosiale fobi med sin høydeskrekk, og at hun mente at jeg bare måtte komme over det. Jadda, man må jobbe for å bli bedre, men bare ved å prøve å fullføre skolen, gjør man jo det. Selv ble jeg utslitt av å anstrenge meg for mye fordi jeg presset meg på skolen dager jeg burde lagt hjemme.

Å jobbe med sosial angst er en fulltid jobb i seg selv, det er ofte noe som har bygget seg opp over tid, så å forvente at man over natta skal kunne tilpasse seg er i mine øyne intet annet enn urealistisk. Jeg tror jeg hadde over 100 dager fravær på videregående. Noen fag tok jeg som privatist, men mesteparten fullførte jeg på vanlig måte. Jeg tør ikke å vise frem vitnemålet mitt til mange fordi fraværet er skyhøyt, og i stor kontrast til karakterene. Det burde egentlig ikke være mulig med et såpass høyt karaktersnitt når man hadde så mye fravær som jeg hadde en periode. Heldigvis endte jeg til slutt opp med lærere som styrkene i meg som den jeg var. Som lot meg jobbe med meg selv i eget tempo. Hadde jeg ikke møtt dem, tror jeg neppe jeg hadde klart å fullføre videregående, iallfall ikke med de karakterene jeg visste jeg kunne klare å oppnå.

Jeg kunne skrevet mye om dette temaet, men det blir litt vel personlig, iallfall med brukernavn.

Endret 5. februar 2010 av Diane

[Gjest Xanthi]

Husker tilbake på barneskoleårene med skrekk og gru.

Kan definitivt si at den klasseforstanderen vi hadde i de 6 årene er skyld i at jeg nesten ikke klarte å skaffe meg utdanning senere.

Jeg var et stille og sjenert barn som var dårlig i matematikk.

I klassen måtte vi ofte regne ut regnestykker på tavla, og når jeg stod foran klassen regnet jeg veldig ofte feil fordi jeg var nervøs.

Da vanket det hånlatter fra både læreren og de matte-flinke guttene i klassen.

Lærerens standardkommentarer var

"Nå ler de av deg, hører du det"?, og

"Du skal få det moro du,når du blir stor. Tror du noen vil ansette en som ikke klarer å regne?".

Når man hører slikt ofte tror man på det etterhvert, og de andre elevene hengte seg selvfølgelig på.

Det hendte at jeg stiftet meg med stiftemaskin i fingertuppene for å slippe unna mattetimene, for da visste jeg at jeg kunne få gå til helsesøsteren istedet.

Jeg fortalte aldri noe hjemme, men hadde bare lyst til å dø.

Følte meg som et null og var overbevist om at læreren hadde rett i at jeg aldri ville klare meg siden jeg var så dårlig i matte.

Har fullført en 3-årig høgskoleutdanning, faktisk med matematikk som et av fagene. Men det har vært svært vanskelig, og ofte helt umulig å klare å holde foredrag. Jeg gruer meg flere måneder i forveien og har vanligvis lurt meg unna.

Kroppen husker liksom det man vil glemme, og selv om jeg er voksen nå blir jeg fortsatt det lille sjenerte barnet igjen hvis jeg må stå foran klassen eller får alles øyne rettet mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å tatt mer utdanning men vet ikke om jeg klarer det pga.angsten for å holde foredrag.

Håper inderlig at alle foreldre med sjenerte barn passer på at barnet ikke utsettes for slik negativ eksponering foran klassen.

Jeg hørte en psykolog på tv en gang som sa at for særlig for sjenerte barn,så er dette regelrett psykisk tortur.

Det er jeg helt enig i.

[Gjest Gjest_linn_*]

Husker tilbake på barneskoleårene med skrekk og gru.

Kan definitivt si at den klasseforstanderen vi hadde i de 6 årene er skyld i at jeg nesten ikke klarte å skaffe meg utdanning senere.

Jeg var et stille og sjenert barn som var dårlig i matematikk.

I klassen måtte vi ofte regne ut regnestykker på tavla, og når jeg stod foran klassen regnet jeg veldig ofte feil fordi jeg var nervøs.

Da vanket det hånlatter fra både læreren og de matte-flinke guttene i klassen.

Lærerens standardkommentarer var

"Nå ler de av deg, hører du det"?, og

"Du skal få det moro du,når du blir stor. Tror du noen vil ansette en som ikke klarer å regne?".

Når man hører slikt ofte tror man på det etterhvert, og de andre elevene hengte seg selvfølgelig på.

Det hendte at jeg stiftet meg med stiftemaskin i fingertuppene for å slippe unna mattetimene, for da visste jeg at jeg kunne få gå til helsesøsteren istedet.

Jeg fortalte aldri noe hjemme, men hadde bare lyst til å dø.

Følte meg som et null og var overbevist om at læreren hadde rett i at jeg aldri ville klare meg siden jeg var så dårlig i matte.

Har fullført en 3-årig høgskoleutdanning, faktisk med matematikk som et av fagene. Men det har vært svært vanskelig, og ofte helt umulig å klare å holde foredrag. Jeg gruer meg flere måneder i forveien og har vanligvis lurt meg unna.

Kroppen husker liksom det man vil glemme, og selv om jeg er voksen nå blir jeg fortsatt det lille sjenerte barnet igjen hvis jeg må stå foran klassen eller får alles øyne rettet mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å tatt mer utdanning men vet ikke om jeg klarer det pga.angsten for å holde foredrag.

Håper inderlig at alle foreldre med sjenerte barn passer på at barnet ikke utsettes for slik negativ eksponering foran klassen.

Jeg hørte en psykolog på tv en gang som sa at for særlig for sjenerte barn,så er dette regelrett psykisk tortur.

Det er jeg helt enig i.

Jeg kan virkelig ikke skjønne at en lærer kan si noe så frekt? Å ikke minst noe så sårende til en av sine elever. Når man gjør en feil på tavla og hele klassen sitter å ler av deg som du skulle vært en idiot så burde jo læreren gripe inn og fått de til å slutte å le. IIkke komme med slike kommentarer som får deg til å føle deg enda verre.

Litt of tpoic: men jeg synes det er utrolig irriterendes med lærere som har sine favotitt elever. De som hele tiden får bra karakter uansett. Da jeg gikk på ungdomskolen så var vår kontaktlærer slik. Han hadde noen favoritter i klassen og de var de eneste han brydde seg om. Jeg var ikke en av de. Uansett å mye jeg pugga og hvor bra jeg gjorde det på prøver så fikk jeg aldri mer en 3. Husker på en samfuns prøve vi hadde så fikk en av hans favoritter 5+ på prøven. Jeg fikk 2-. Jeg hadde svart på nesten alle spørsmåla og når jeg sammenligna prøvene våre så hadde vi svart nesten likt og skrevet like mye. Men hun fikk 5+ og jeg fikk 2-. Skjønner dere?

Og en anna episode var da vi skulle ha fremføring. Jeg som mange andre hata å fremføre ting. Jeg spurte om jeg kunne slippe men nei. Det kom ikke på tale. Men da en av hans favoritter spurte da fikk hun lov til å slippe! Ganske urettferdig men.

[venus_]

Joda, jeg ser den. Men poenget mitt var at hvis man bevisst unngår fremlegg gjennom hele skolegangen og aldri får trent på dette før man tar fatt på høyere utdanning, da kan det bli svært vanskelig.

Tror ikke løsningen er å tvinge elevene til å fremføre. Man får jo øvd seg på fremføring selv om man bare gjør det for læreren.

For meg har alle fremføringer på ungdomsskole og vgs mildt sagt vært et helvete. Det har gjort at jeg bevisst unngår å gi meg utpå ting som gjør at jeg må ha slags fremføring, og dette har også i stor grad påvirket utdanningsvalget mitt. Så for meg har disse "pedagogiske" undervisningsalternativene ødelagt mye.

[Anglofil]

Jeg synes egentlig det er trist å høre at barn blir pushet på denne måten. Joda, de med sosial angst må få trene seg opp, men å bli dyttet foran en hel klasse er kanskje ikke måten å gjøre det på.

På høgskoler og universitet er det faktisk, slik jeg har inntrykk av, lettere for de med sosial angst. Kommer vel litt an på studiene, men da en som står meg nær ikke nesten klarte å fullføre et semester grunnet sosial angst, fikk h*n hjelp. Studiene ble lagt til rette for ham, og det var også et nært samarbeid mellom studieveileder, foreleser og student. I tillegg var det god tilgang til hjelp med psykososialt tilbud gjennom studentskipnaden.

På mange skoler i dag har de omtrent ikke en helsesøster engang, men det er små og enkle grep som kan gjøre dette på en bedre måte. Jeg husker jeg var i praksis en gang, og der var det en elev som slet veldig med sosial angst. Vi/jeg valgte at eleven skulle få framføre for meg eller eventuelle andre lærere som eleven følte seg trygg på - og gradvis så vi faktisk en overraskende stor framgang. Det handler litt om å legge til rette for at elevene skal bli trygge, problemet er hvis mange elever sliter med dette og læreren tross alt skal få tiden til å strekke til. I praksis var jo læreren i den klassen jeg var i såpass heldig at h*n hadde hjelp av fire medstudenter som kunne ta med seg elevene ut. MEN, i spesielle tilfeller så må det kunne gå an å komme til en løsning altså, barn burde slippe å grue seg så mye at de nesten svimer av når de framfører.

Mvh Yvonne

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Bond, mod