Sosial angst i dagens skole

[Gjest Gjest]

Hvordan ivaretas barn eller ungdommer med sosial angst i dagens skole? Jeg var et slikt barn, av de snille flinke som satt i en krok og gjorde lekser og leverte prøver til toppkarakter. Men slik skolen er lagt opp i dag så ville jeg ikke hatt en sjans, tror jeg. Masse gruppearbeid, fremføring, foredrag, teater, rollespill og denslags. Dette må være helt topp for de utadvendte barna, men de som har sosial angst må jo slite voldsomt i en slik setting. Gjøres det noe for disse barna, utover å pushe dem og si at du må bare prøve, det går nok bra? Jeg er bare så glad jeg ble ferdig med skolegang på den tiden da det lønte seg å jobbe flittig i stillhet. Nå om dagen er det jo de utadvendte som vinner på alle fronter, det virker i hvert fall slik. Vi som satt stille og leste i gamle dager ble riktignok ikke så populære, men vi fikk i hvert fall gode karakterer.

[Gjest dødde]

Hvordan ivaretas barn eller ungdommer med sosial angst i dagens skole? Jeg var et slikt barn, av de snille flinke som satt i en krok og gjorde lekser og leverte prøver til toppkarakter. Men slik skolen er lagt opp i dag så ville jeg ikke hatt en sjans, tror jeg. Masse gruppearbeid, fremføring, foredrag, teater, rollespill og denslags. Dette må være helt topp for de utadvendte barna, men de som har sosial angst må jo slite voldsomt i en slik setting. Gjøres det noe for disse barna, utover å pushe dem og si at du må bare prøve, det går nok bra? Jeg er bare så glad jeg ble ferdig med skolegang på den tiden da det lønte seg å jobbe flittig i stillhet. Nå om dagen er det jo de utadvendte som vinner på alle fronter, det virker i hvert fall slik. Vi som satt stille og leste i gamle dager ble riktignok ikke så populære, men vi fikk i hvert fall gode karakterer.

Dette lurer jeg på også. Jeg var også et slikt barn, og husker fullstendige panikktanker om hva jeg kunne gjøre for å unngå foredrag osv..

[Gjest Gjest]

Dette lurer jeg på også. Jeg var også et slikt barn, og husker fullstendige panikktanker om hva jeg kunne gjøre for å unngå foredrag osv..

Ja, og man blir sjelden tatt på alvor om man prøver å hinte frempå at man har slike problemer. Man får bare beskjed om å prøve, og så havner man i situasjoner som fullstendig ødelegger for alle fremtidige forsøk på å komme seg ut av det. Det blir litt som å kaste barn ved vannskrekk i bassenget for å kurere dem.

[Gjest gk]

Ja, og man blir sjelden tatt på alvor om man prøver å hinte frempå at man har slike problemer. Man får bare beskjed om å prøve, og så havner man i situasjoner som fullstendig ødelegger for alle fremtidige forsøk på å komme seg ut av det. Det blir litt som å kaste barn ved vannskrekk i bassenget for å kurere dem.

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Ja, og man blir sjelden tatt på alvor om man prøver å hinte frempå at man har slike problemer. Man får bare beskjed om å prøve, og så havner man i situasjoner som fullstendig ødelegger for alle fremtidige forsøk på å komme seg ut av det. Det blir litt som å kaste barn ved vannskrekk i bassenget for å kurere dem.

Så sant man ikke har foreldre eller andre voksne som kan tale ens sak, så står man vel ofte ganske alene. Fokus på fremføringer, rollespill,gruppearbeid og lignende har jo tatt fullstendig av de siste årene...

Det å være litt sjenert og sosialt "klønete" er på mange måter noe av de verste "merkelapper"/stigmataer et menneske kan få på seg i dagens supersosiale samfunn.

[WRorschachK]

Så sant man ikke har foreldre eller andre voksne som kan tale ens sak, så står man vel ofte ganske alene. Fokus på fremføringer, rollespill,gruppearbeid og lignende har jo tatt fullstendig av de siste årene...

Det å være litt sjenert og sosialt "klønete" er på mange måter noe av de verste "merkelapper"/stigmataer et menneske kan få på seg i dagens supersosiale samfunn.

Vet ikke hvordan det forholder seg i barne- eller ungdomsskolen, men på videregående har fokuset de siste årene dreid seg mer over på faglighet, så det er det faglige produktet som er det viktigste, men mediet er i en del sammenhenger fortsatt framføringer av diverse art. Hos oss (en videregående skole) opplever jeg at det er et bevisst forhold til dette blant personalet, og man forsøker etter beste evne å legge til rette for at slike situasjoner skal bli situasjoner til å lære av og ikke til å drite seg ut i.

Men det er klart, sosial angst er ei stor utfordring for mange elever i skolen, det gir seg nesten sjøl når man føler ubehag ved å omgås mange andre i forskjellige sammenhenger. Det er dog viktig å skille klart mellom å ha sosial angst og å være sjenert eller "sosialt klønete", der de sistnevnte tilfellene nok har en langt lettere veg å gå enn førstnevnte.

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Vet ikke hvordan det forholder seg i barne- eller ungdomsskolen, men på videregående har fokuset de siste årene dreid seg mer over på faglighet, så det er det faglige produktet som er det viktigste, men mediet er i en del sammenhenger fortsatt framføringer av diverse art. Hos oss (en videregående skole) opplever jeg at det er et bevisst forhold til dette blant personalet, og man forsøker etter beste evne å legge til rette for at slike situasjoner skal bli situasjoner til å lære av og ikke til å drite seg ut i.

Men det er klart, sosial angst er ei stor utfordring for mange elever i skolen, det gir seg nesten sjøl når man føler ubehag ved å omgås mange andre i forskjellige sammenhenger. Det er dog viktig å skille klart mellom å ha sosial angst og å være sjenert eller "sosialt klønete", der de sistnevnte tilfellene nok har en langt lettere veg å gå enn førstnevnte.

Ja, det er en stor forskjell. Men jeg tror nok at en del barn som i utgangspunktet kanskje "bare" er sjenerte, kan utvikle sosial angst dersom de ikke får hjelp til å mestre slike situsjoner.

Det er derfor flott å lese det du skriver, om at lærerne prøver å tilrettelegge. Håper det er slik på barne- og ungdomsskolene også.

[Gjest Gjest]

Da jeg gikk på u-skolen gruet jeg meg til skolen hver enste dag, fordi jeg var så redd for at det skulle være gruppearbeid, fremføring eller skuespill! Hvis jeg visste på forhånd at det skulle være et rollespill feks, så skulka jeg.. men hvis det kom uforberdt fikk jeg nesten anfall. begynte å svette, skjelve, følese av å bare falle sammen og å ikke få puste.

I tillegg spurte læreren meg i timen helt tilfeldig hele tiden hva jeg mente om det og det, siden jeg ikke rakk opp hånda av eget intiativ, noe som var helt jævlig for meg for det var det værste jeg kunne tenke som kunne skje. og jeg fikk nedsatt i omtrent alle fag pga. liten muntlig akttivitet i timene.

Så for meg var skolen helt jævlig pga. sosial angst og lærere som ikke tok hensyn til det..

[Gjest Gjest]

Det er dog viktig å skille klart mellom å ha sosial angst og å være sjenert eller "sosialt klønete", der de sistnevnte tilfellene nok har en langt lettere veg å gå enn førstnevnte.

Ja, og det er mange som ikke greier å skille mellom de gruppene, og dermed i beste mening presser elevene til ting som bare gjør angsten verre. Sier man at man ikke klarer holde foredrag så sier læreren at alle er litt engstelig for det, men man må bare øve. Og så blir ikke de som har virkelig panikkangst hørt.

[Gjest witness93]

Det ble mange diskusjoner med læreren ang framføring på meg.

Jeg nektet plent, jeg kunne ikke stå foran alle i klassen å fortelle om noe jeg ikke kunne, eller noe jeg egentlig ikke hadde noen mening om.

Dessuten er ikke det min sterkeste side, å stå foran forsamlinger, har aldri likt det å kommer aldri til å like det. HÅPER det blir lettere til vgs, at jeg blir "tøffere" men det er vel heller tvilsomt. Klassen har jo ganske mye å si den også, da.

[Gjest Gjest_S_*]

Jeg tror det beste er å prøve å lære seg til å holde foredrag mens man enda er i grunnskolen. På videregående blir det vanskeligere å komme unna, og på høyere utdanning blir det nesten umulig, da det å kunne ha en god muntlig framstillingsevne er en del av den akademiske tradisjonen.

Da jeg tok høyere utdanning var det flere som prøvde å få fritak for muntlige presentasjoner men ingen fikk det. Bacheloroppgaver og masteroppgaver avsluttes dessuten ofte med en muntlig høring. Og hvis det er mye PBL (problembasert læring) i fagplanen er det ofte mye fremlegg,rollespill,gruppearbeid osv..

[Gjest Gjest]

Da jeg tok høyere utdanning var det flere som prøvde å få fritak for muntlige presentasjoner men ingen fikk det. Bacheloroppgaver og masteroppgaver avsluttes dessuten ofte med en muntlig høring. Og hvis det er mye PBL (problembasert læring) i fagplanen er det ofte mye fremlegg,rollespill,gruppearbeid osv..

Jeg vet, det er mange avbrutte utdannelser og ødelagte karrieremuligheter som følge av dette. Jeg håper at man en dag kan bli like opplyst om sosial angst i skolen som man sakte, men sikkert begynner å bli om blant annet dysleksi. Sånn at folk kan få tilrettelagt utdannelsen på en slik måte at de får brukt ressursene sine. Man kan jo ha en fin karriere selv om man har dette handicappet. På min skole fikk dyslektikerne ta muntlig prøve istedenfor skriftlig, mens de med angst ikke fikk gjøre det omvendt. Selv om altså begge deler handlet om å best få fram hva man hadde lært. Den siste gruppen måtte bare "ta seg sammen".

Mens det heldigvis begynner å bli en selvfølge at man skal tilrettelegge ting hvis det er et fysisk handicap det dreier seg om, så ligger man langt etter når det kommer til psykisk helse. De med sosial angst er også i mange tilfeller langt smartere enn de selvsikre som har kommet dit de er fordi de er flinke til å snakke for seg.

[Gjest gjest_lærer]

Denne tråden har virkelig fått meg til å tenke!

Jeg holder på å utdanne meg til lærer (på universitet, så jeg har ikke luktet på pedagogikken enda), og jobber som lærervikar på videregående, i norsk for yrkesfag.

Nå etter jul har vi hatt muntlig framføring, og flere av elevene har nektet. Jeg har latt de som vil, få framføre bare for meg, og da har det gått greit. Jeg har fortalt dem at de kan få framføre bare for meg resten av semesteret, og at det er mye bedre å snakke foran meg, enn å velge å ikke snakke i det heletatt.

Den forrige læreren deres, som jeg har litt kontakt med, sier at de må få litt trekk for dette, ettersom at det å ha muntlig framføring er en del av læreplanen. Hun gir feks aldri 5-er til de som ikke vil framføre for klassen. Men hun sier at det er opp til meg hvordan jeg vil gjøre det i min klasse.

Jeg er veldig usikker! Ingen av disse elevene har noen diagnose/skriv fra fagfolk om at de har problemer med dette, og de er stort sett utadvente ellers (i allefall i forhold til prating med venner osv). Ingen av dem er "stille mus i hjørnet", som dere prater om, da hadde jeg jo ikke vært i tvil om å la dem slippe.

Her er det altså sikkert snakk om vanlig sjenerthet, selv om ei sier at hun fryser helt når hun må snakke foran folk. Hun er ellers tøff, og hevder seg godt i vennegjengen. Hvor skal en dra grensa for disse?

Jeg føler meg slett ikke kompetent til å ta slike valg, spesielt ikke ettersom at det er så vanskelig å vite hvor grensa går!

Jeg vil jo ikke at de som faktisk framfører foran alle, skal føle at noen slipper (urettmessig) billig unna, men samtidig vil jeg ikke skape vonde opplevelser for de som eventuelt faktisk sliter med dette.

Noen tips?

[Gjest Gjest]

Den forrige læreren deres, som jeg har litt kontakt med, sier at de må få litt trekk for dette, ettersom at det å ha muntlig framføring er en del av læreplanen. Hun gir feks aldri 5-er til de som ikke vil framføre for klassen. Men hun sier at det er opp til meg hvordan jeg vil gjøre det i min klasse.

Dette viser jo at det er veldig vilkårlig hvordan elever med sosial angst behandles. I ytterste konsekvens kan hvilken lærer man får være avgjørende for om man fullfører utdannelsen, og sånn bør det jo ikke være. Hvis du er usikker på om det er angst eller ikke så bør kanskje elevene snakke med noen som kan stille en diagnose?

[Gjest gjest_lærer]

Dette viser jo at det er veldig vilkårlig hvordan elever med sosial angst behandles. I ytterste konsekvens kan hvilken lærer man får være avgjørende for om man fullfører utdannelsen, og sånn bør det jo ikke være. Hvis du er usikker på om det er angst eller ikke så bør kanskje elevene snakke med noen som kan stille en diagnose?

Ja, det kan du si. Som jeg vet finnes det i allefall ikke noe "nasjonalt skriv for behandling av elever som ikke vil ha muntlig framføring".

Ingen av mine elever har sosial angst slik dere beskriver det, det er jeg ganske sikker på. Alle i klassen sitter sammen med noen, ler sammen med andre, støyer litt og babler. Problemet er altså at de blir veldig sjenerte når du skal framføre! Og som dere skriver over her; vanlig sjenerthet kan jo eskalere dersom de konstant blir ignorert eller blir presset av læreren.

DESSVERRE er det ekstremt dårlig kommunikasjon mellom lærerne på denne skolen. Jeg vet ikke engang hva kontaktlæreren deres heter. Jeg vet ikke om de framfører for klassen i andre fag, og om de kanskje bare sier at de ikke tør, ettersom at jeg er ny og lettere vil føye dem. Problemet med denne klassen er at de er to klasser som slås sammen til èn (kun i norsk), og den ene halvparten kjenner derfor ikke den andre halvparten så godt. Og her kan det jo ligge mye nervøsitet og usikkerhet. Hm, vanskelig situasjon!

[Gjest Gjest_Line_*]

Ja, det kan du si. Som jeg vet finnes det i allefall ikke noe "nasjonalt skriv for behandling av elever som ikke vil ha muntlig framføring".

Ingen av mine elever har sosial angst slik dere beskriver det, det er jeg ganske sikker på. Alle i klassen sitter sammen med noen, ler sammen med andre, støyer litt og babler. Problemet er altså at de blir veldig sjenerte når du skal framføre! Og som dere skriver over her; vanlig sjenerthet kan jo eskalere dersom de konstant blir ignorert eller blir presset av læreren.

DESSVERRE er det ekstremt dårlig kommunikasjon mellom lærerne på denne skolen. Jeg vet ikke engang hva kontaktlæreren deres heter. Jeg vet ikke om de framfører for klassen i andre fag, og om de kanskje bare sier at de ikke tør, ettersom at jeg er ny og lettere vil føye dem. Problemet med denne klassen er at de er to klasser som slås sammen til èn (kun i norsk), og den ene halvparten kjenner derfor ikke den andre halvparten så godt. Og her kan det jo ligge mye nervøsitet og usikkerhet. Hm, vanskelig situasjon!

Jeg synes du bør kreve dokumentasjon. Det å la "halve klassen" slippe muntlige foredrag vil egentlig bare være å gjøre dem en bjørnetjeneste. Siden dette er en yrkesskole er det nok ikke så viktig for disse elevene, som for dem som skal viderere på høyere utdanning. Men det kan jo likevel tenkes at noen av dem velger å ta høyere utdanning senere og da er det bare til deres eget beste at de har litt erfaring med slike fremlegg.

Basert på det du skriver om oppførselen deres, og at de "krever sin rett", og nekter å holde foredrag, sier egentlig ganske mye om at de umulig kan ha noe særlig sjenanse eller sosial angst. En person som virkelig har sosial angst og vegrer seg for å snakke høyt foran andre vil ofte holde dette skjult fordi han/hun opplever det som skammelig. Slike elever gruer seg ofte flere måneder eller uker i forveien og møter ofte ikke opp den dagen forefraget skal holdes.

Det er tross alt helt normalt å være nervøs og føle ubehag i en slik situasjon. Jeg synes det er viktig at man ikke sykeliggjør slike følelser for mye.

[Gjest Gjest]

Det er tross alt helt normalt å være nervøs og føle ubehag i en slik situasjon. Jeg synes det er viktig at man ikke sykeliggjør slike følelser for mye.

Det er nettopp dette at det er vanlig i varierende grad som gjør det så vanskelig for de som sliter med virkelig angst. De blir bare bedt om å skjerpe seg. Og til læreren som var sikker på at ingen i klassen har sosial angst, det er det slett ikke sikkert at du merker. For det er sant at man som regel prøver så godt man kan å skjule det, fordi det blir enda verre når alle vet. Og at det ofte bare fører til at man pushes enda mer.

[Gjest Gjest_anonym_*]

. Bacheloroppgaver og masteroppgaver avsluttes dessuten ofte med en muntlig høring.

Men det er noe HELT annet å ha muntlig høring av en bacheloroppgave under høyere utdanning, enn det er å bli tvunget til en framføring på ungdomsskolen.

I høyere utdanning så er faget i fokus, og man har dessuten fremlegget som regel bare for sensor og faglærer.

Slike situasjoner TS beskriver blir noe helt annet, der man blir tvunget til å stå foran en hel klasse - som er i en alder hvor sosiale ferdigheter osv er totalt avgjørende for hvordan man blir likt/ikke likt og godtatt. Når man da sliter litt med sosial angst osv og blir tvunget til stå foran alle disse dommerne i klassen sin og ikke mestre situasjonen pga angsten - da syns jeg det ikke kan sammenlignes.

[Gjest SvevendeTeppe]

Men selv om elevene ikke akkurat har angst, hva er problemet med at de framfører for deg? Jeg skjønte ikke at framføringer skulle komme meg til gode når jeg gikk VGS. Så enten skulket jeg, eller så bare sa jeg det som falt meg inn mens jeg stod der (brydde meg ikke med andre ord).

De fleste med angst er flinke å skjule den. Du vil ikke kunne finne folk med angst bare ved å lete etter de stille personene.

Når de står på sitt, så kan det være desperasjon, ikke selvsikkerhet.

Jeg har hatt angst siden jeg var omtrent 11, og jeg skjønte det ikke før jeg var en 20 år. Jeg hadde jo hørt om angst, men forstod ikke at det var det som gjorde at jeg ikke taklet fremføringer. På ungdomsskolen hadde jeg problemer med å bare sitte i klasserommet. Men jeg var også utagerende (på grunn av angsten). Derfor er det nok ikke noen som hadde koblet disse to elementene. Inkludert meg selv.

På VGS greidde jeg meg litt bedre, men jeg skulket unna det jeg ikke taklet. Jeg hadde gode venner i klassen, og jeg kunne smile og le i timene med dem. Noen ganger kunne jeg være i ekstra godt humør og være ekstra livlig. Tror ikke mange så at jeg hadde problemer med å gå på butikken for å handle, for å si det sånn.

I forfjor avsluttet jeg studie fordi jeg ikke taklet å studere mer. Det var bare så vidt jeg ikke hadde for mye fravær. Det spilte likevel ingen rolle da jeg strøk på to eksamener fordi jeg ikke klarte å sitte i klasserommet. Til vennene mine sa jeg at jeg var syk. Når jeg sluttet sa jeg det var fordi jeg ikke likte studiet. De okket seg og sa jeg burde bare fullføre. De ante ikke hvorfor jeg egentlig sluttet. Selv om de var mine nærmeste venner i 4år, så hadde jeg aldri gitt dem inntrykk av at jeg hadde angst.

Jeg har blitt en ganske god skuespiller med årene, jeg har lært meg et selvsikkert kroppspråk og en vennlig innstilling. Ingen kan ane at det er noe galt med meg. Ingen kan ane at jeg bare har en venn igjen, og sitter hjemme hele dagen etter jobb fordi den ene vennen er et døgns bilkjøring unna. Ikke liker jeg å bevege meg for mye utenfor leiligheten heller. Jeg lyver alltid, slik at ingen har sjans til å forstå at jeg har angst.

[Gjest Gjest_S_*]

Men det er noe HELT annet å ha muntlig høring av en bacheloroppgave under høyere utdanning, enn det er å bli tvunget til en framføring på ungdomsskolen.

I høyere utdanning så er faget i fokus, og man har dessuten fremlegget som regel bare for sensor og faglærer.

Slike situasjoner TS beskriver blir noe helt annet, der man blir tvunget til å stå foran en hel klasse - som er i en alder hvor sosiale ferdigheter osv er totalt avgjørende for hvordan man blir likt/ikke likt og godtatt. Når man da sliter litt med sosial angst osv og blir tvunget til stå foran alle disse dommerne i klassen sin og ikke mestre situasjonen pga angsten - da syns jeg det ikke kan sammenlignes.

Joda, jeg ser den. Men poenget mitt var at hvis man bevisst unngår fremlegg gjennom hele skolegangen og aldri får trent på dette før man tar fatt på høyere utdanning, da kan det bli svært vanskelig.

Det er klart at tilhørerne på dette nivået som regel er mer høflige og voksne. Men det kreves også mer av den som holder framlegget. Så hvis man i utgangspunktet har store problemer med å snakke foran mange mennesker vil det kunne bli svært så vanskelig å holde et fremlegg på en høyskole eller et universitet.Jeg vet det fra meg selv.