Lite tid sammen

[Gjest Gjest]

Jeg er så fortvilt! Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre:(

Har vært og er fremdeles sammen med en mann jeg er utrolig glad i. Kjenner fremdeles at jeg gleder meg masse til å være sammen med han, og at jeg er like forelsket som da vi møttes for ett år siden.

Problemet er at jeg synes vi har så altfor lite tid sammen. Jeg mener ikke å overdrive, men siden vi begge har en hektisk timeplan så synes jeg det er viktig å sette av tid til å være sammen. Og ikke bare sammen ute med venner, men alene sammen. En hel kveld/dag. Lage mat, gå tur, se film, snakke sammen, rett og slett kose seg. Slik det har blitt nå bruker vi de få timene vi har sammen til å krangle om hvor lite tid vi har sammen.

Det starter stort sett med at jeg forsøker å være kontruktiv, og fortelle hvor kjipt jeg synes det er at han hele tiden legger masse planer. At jeg føler at han ikke er glad i meg når vi maks har en dag sammen, og så velger han å dra ut med en kompis istedet.

Det er vanskelig å få forklart situasjonen godt nok. Men jeg lurer egentlig på hvor mye tid dere har med deres kjære, i en gjennomsnitts uke? Vi bor riktignok ikke sammen, men jeg tør ikke å flytte sammen med en person som alltid er på farten, slik at jeg blir den som blir sittende hjemme alene.

Og ja, jeg har et aktivt liv selv, men jeg er bare flinkere til å gjøre unna ting, og klare timeplanen min for at vi skal ha tid. Og blir så utrolig lei meg for at han ikke gjør det samme. Selv om han sier han er glad i meg, så føles det jo ikke slik. Ender med at jeg har grått nærmest hver gang vi tar opp dette, og liker ikke dne personen jeg holder på å utvikle meg til. Tenker hele tiden på at jeg må slå opp, fordi jeg er i et forhold hvor han ikke syns det er så nøye om vi møtes eller ikke...Lei meg!!!

[Smarties]

Nå bor jeg sammen med min kjære da, så det blir litt vanskelig å sammenligne.. Men hvor mye ser dere hverandre stort sett i løpet av en uke, da?

[Gjest ts]

Det blir veldig oppstykket, på grunn av kveldsvakter, hobbyer som tar tid, osv. Men denne uken var vi sammen noen timer på mandags formiddag, noen timer natt til onsdag, en time torsdags kveld og oppholdt oss på samme lokale fredagskveld, selv om vi egentlig ikke var så mye sammen. Vi har altså ikke en hel kveld sammen, eller en hel dag. Han skviser meg inn i timeplanen en time her og en time der...

[Mamoli]

Litt trist å si det, når du virker til å være veldig begeistra for denne mannen, men; det virker ikke som han er like interessert i å være sammen med deg, som du er i å være sammen med ham, og når du ikke liker den du blir pga. denne situsjonen, burde du jo gjøre det slutt. Min erfaring er at man har mange dager i uka sammen om man er i et forhold, selv om man bor hver for seg. Man er iallefall interessert i å få til så mye tid sammen som mulig.

[Gjest ts]

Det er jeg helt enig i, det er vel derfor jeg gråter så mye også. Fordi jeg innerst inne vet dette selv! Men det er så rart, fordi vi har hatt det så utrolig bra sammen, og han har sagt at han både ser for seg giftemål og barn, full pakke. Og så har det liksom bare dratt på seg med aktiviteter som han ikke kan si nei til. Han sier selv at han har lyst til å være med på at som byr seg. Og er ikke så spesielt hjemmekjær virker det som. En kveld i sofaen med litt mat og god film er midt i blinken for meg etter en hektisk uke, men nå føler jeg at vi alltid må ut og finne på noe, hvis ikke så blir jeg det "kjedelige" alternativet:/

Han forsikrer meg om at han er glad i meg, og skjønner ikke helt hvorfor jeg er så lei meg. Han må få frihet til å være seg selv, samtidig som han er kjæresten min, mener han. Men er det normalt å ha planer hver eneste kveld i løpet av uka, av typen fotballtrening, konsert, kino, pub, sene jobbkvelder, kamper og så videre?

[I Grosny]

Det er jeg helt enig i, det er vel derfor jeg gråter så mye også. Fordi jeg innerst inne vet dette selv! Men det er så rart, fordi vi har hatt det så utrolig bra sammen, og han har sagt at han både ser for seg giftemål og barn, full pakke. Og så har det liksom bare dratt på seg med aktiviteter som han ikke kan si nei til. Han sier selv at han har lyst til å være med på at som byr seg. Og er ikke så spesielt hjemmekjær virker det som. En kveld i sofaen med litt mat og god film er midt i blinken for meg etter en hektisk uke, men nå føler jeg at vi alltid må ut og finne på noe, hvis ikke så blir jeg det "kjedelige" alternativet:/

Han forsikrer meg om at han er glad i meg, og skjønner ikke helt hvorfor jeg er så lei meg. Han må få frihet til å være seg selv, samtidig som han er kjæresten min, mener han. Men er det normalt å ha planer hver eneste kveld i løpet av uka, av typen fotballtrening, konsert, kino, pub, sene jobbkvelder, kamper og så videre?

Du har fått en aktiv, energisk mann i stedet for en feit sofagris. Energien er også medaljens bakside. Han ser ikke ut til å ha tid til å sitte stille. men han vil bære mannen din og er glad i deg. Hvis du skal ha det bra med han, så må du nok bli glad i høy aktivitet du også, og akseptere at det blir begrenset kosetid. Det beste hadde selvfølgelig vært om han satset mer på deg, men han er ikke kosekrokgutt på det nivået. Han kan kanskje trenes opp littegrann. Slike menn som han er det alle kvinner faller for, men det er jo litt stress da.

Han blir nok en god og aktiv far, gjetter at han tjener bra.

Jeg koser mye mer med dama mi, men er sannsynligvis feitere, slappere og fattigere.

Endret 30. januar 2010 av I Grosny

[Gjest ts]

Han tjener bra ja. Og er svært sosial, omgjengelig og har omtrent null behov for sofakos. Han er lite interessert i film, serier, eller bøker. Og rastløs, må liksom skje noe hele tiden. Sitter ofte med mobilen, tekst-tv eller dataen.

Men dette har liksom ikke vært noe problem frem til nå. Vi har begge satt pris på konserter, cafebesøk, gåturer, og ha hatt mange timer med gode samtaler i sofaen med en kopp te. Altså drømmemannen for meg tenkte jeg. Men nå virker det litt stressende å aldri føle at han vil ha en rolig kveld hjemme. Joda, vi har det innimellom. Men da er det jeg som foreslår det, og han dilter med, mer eller mindre. Siden jeg har fått en følelse av at han ikke er glad nok i meg, sitter jeg egentlig mest med en vond klump i magen når vi er hjemme, fordi jeg er livredd for at han egentlig vil være en annen plass.

[I Grosny]

Han tjener bra ja. Og er svært sosial, omgjengelig og har omtrent null behov for sofakos. Han er lite interessert i film, serier, eller bøker. Og rastløs, må liksom skje noe hele tiden. Sitter ofte med mobilen, tekst-tv eller dataen.

Men dette har liksom ikke vært noe problem frem til nå. Vi har begge satt pris på konserter, cafebesøk, gåturer, og ha hatt mange timer med gode samtaler i sofaen med en kopp te. Altså drømmemannen for meg tenkte jeg. Men nå virker det litt stressende å aldri føle at han vil ha en rolig kveld hjemme. Joda, vi har det innimellom. Men da er det jeg som foreslår det, og han dilter med, mer eller mindre. Siden jeg har fått en følelse av at han ikke er glad nok i meg, sitter jeg egentlig mest med en vond klump i magen når vi er hjemme, fordi jeg er livredd for at han egentlig vil være en annen plass.

Vet du hva, jeg synes jeg kjenner igjen mennesketypen. Han er glad i deg, men har bare for stor fart. Det skulle ikke forundre meg om han koser mer og roer seg mere ned hvis han tar ett par glass vin. Jeg tror du bare må godta det, og iallfall ikke mase. Da bør du heller forføre han litt. Vær direkte , fysisk og seksuell med han.

Endret 30. januar 2010 av I Grosny

[Gjest ts]

Takk for tipset, men kanskje litt leit om jeg må sjenke han alkohol for at han skal trives med meg?:D Neida, skjønner poenget! Han liker ikke vin, men øl er han med på!

[Gjest ts]

Må forresten bare få legge til at det er ikke no i veien med den fysiske kjæreligheten oss i mellom. Det fungerer svært bra:)

[I Grosny]

Må forresten bare få legge til at det er ikke no i veien med den fysiske kjæreligheten oss i mellom. Det fungerer svært bra:)

Problemet er jo bare at han har for stor fart.

Jeg antar at han forholder seg til alle mennesker på en kjapp måte.

Du må nok bare skaffe deg mer aktivitet for deg selv, med venniner, kurs, trening, hobby, vet ikke hva. Når dere får barn, så blir det de som får mesteparten av din kjærlighetstid, mens mannen din vil kose deg hurtig og intenst . Du må lære deg å like det livet som gir deg en god del tid for deg selv.

[Gjest Gjest]

Men om du ikke blir med han ut, og heller velger å gå ut alene når fredagen kommer for å la han få tid til å savne deg litt? Vet ikke om det fungerer. Noen er så oppslukt i sine egne vaner at de ikke vil legge merke til det. Hvordan var begynnelsen på forholdet?

Har på følelsen av at du ble med på alle hans interesser, og la dine på hylla? Jeg har gjort samme feil selv og det er derfor jeg spør.

Men i kjærlighet kan man ikke få i pose og sekk. En sofagris ville heller ikke passet inn hos meg.

Jeg gjorde den samme feilen som mange kvinner gjør, og jeg tror det er bare kvinner som ofrer seg helt i starten på et forhold og lurer på hvor det ble av en selv når hverdagen begynner?

[Mir]

Noen mennesker er veldig sosiale, er han en av dem ? Kanskje han tenker han må ta vare på vennene sine i stor grad selv om du føler at han ikke setter av tid til deg. Dette er noe dere evt må finne en balanse i, eller så kan det jo hende at dere faktisk ikke passer sammen på det området. Det med å flytte sammen og at du blir "sittende mye alene hjemme" skjønner jeg. Dog så synes jeg du gjør det mer negativt enn det kanskje er, med at det høres så stusselig ut å være hjemme alene. Det blir jo ditt hjem, med dine ting, dine hobbyer, du kan fremdeles møte andre venner, ut og trene etc uten ham. Du ser kanskje ham også mer da dere våkner opp sammen, spiser middag sammen etc. hvis han er så på farten hele tiden hadde jeg nok tenkt meg om, om du klarer å leve med det eller ikke. Jeg vet ikke hva du driver med på fritiden, men prøv å gjøre mer for deg selv, og ikke still så høye krav til ham, så kan det hende at det virker bedre? kanskje du har et bilde av hvordan det skal være? Skal dere være sammen i hvert eneste ledige minutt om dagen så kan jo det bli mye også.

For å svare på spørsmålene dine..

Vi er samboere, vært det i litt over 1 år. Har lange dager på universitetet og jobb og vi spiser middag sammen hver dag rundt klokken 18.00 . Noen ganger har han hjemmekontor eller at jeg må gjøre mye skolearbeid og ikke er sammen med han på 2 kvelder, og det synes jeg personlig er kjedelig, siden jeg har lyst å være sammen med han. Dog, vi er like på det området at vi er hjemmekjære og liker å "gjøre" ting sammen. Det trenger ikke være mye! Vi kan se på film, vi leser bøker på sofaen sammen med en kopp te osv. Forskjellen her er vel at vi kanskje ikke er så sosial som samboeren din at trenger å møte folk hele tiden. Jeg kjenner ingen her vi bor, han har barndomsvenner her, og jeg forventer da at han går ut og treffer de av og til, og at jeg blir værende hjemme, for meg er ikke det noe problem siden jeg trives i mitt eget selskap.

Dere må nok snakke sammen og se om dere finner en balanse og om dere har ulikt bilde av hvordan dere ønsker forholdet skal være.

[Gjest Gjest]

Han tjener bra ja. Og er svært sosial, omgjengelig og har omtrent null behov for sofakos. Han er lite interessert i film, serier, eller bøker. Og rastløs, må liksom skje noe hele tiden. Sitter ofte med mobilen, tekst-tv eller dataen.

Men dette har liksom ikke vært noe problem frem til nå. Vi har begge satt pris på konserter, cafebesøk, gåturer, og ha hatt mange timer med gode samtaler i sofaen med en kopp te. Altså drømmemannen for meg tenkte jeg. Men nå virker det litt stressende å aldri føle at han vil ha en rolig kveld hjemme. Joda, vi har det innimellom. Men da er det jeg som foreslår det, og han dilter med, mer eller mindre. Siden jeg har fått en følelse av at han ikke er glad nok i meg, sitter jeg egentlig mest med en vond klump i magen når vi er hjemme, fordi jeg er livredd for at han egentlig vil være en annen plass.

Er han her drømmemannen? Fyren leser jo ikke bøker. Personlig ville jeg vært mer skeptisk pga. dette enn grunnet høyt aktivitetsnivå sånn generelt.

[Gjest ts]

Jeg synes det er veldig vanskelig å beskrive situasjonen så reell som mulig her inne. Men skal prøve så godt jeg kan. Han er svært sosial, det virker som han ikke trives i eget selskap i det hele tatt. Han er nesten aldri hjemme hos seg selv, muligens fordi han bor alene. Han er alltid på farten, på fritidsaktiviteter, jobb, cafe og så videre. Jeg er flink til å ta vare på mitt eget liv, så er selv på trening, cafe med venninner, konserter, ulike fritidssysler osv. Koser meg ofte med bøker, filmer, serier, håndarbeider, skravler mye i telefonen etc. Den store forskjellen er vel at jeg stortrives i eget selskap, og synes en kveld i sofakroken er godt etter en hektisk uke. Det virker ikke som han setter like stor pris på dette. Han sitter ofte med noe, enten det er teksttv,mobil,data...Føler at han en fysisk tilstede, men ikke psykisk, om dere skjønner. Og jo mer jeg forsøker å ta opp dette, jo verre blir det.

Til nå har jeg reigstrert at han er veldig aktiv, men det har ikke vært noe problem for meg. Han har vært kjærlig, oppmerksom, og veldig snill. Vi har hatt mange gode stunder sammen, når vi har tid sammen. Nå virker det som om det ekstra mye osm skjer i livet hans, og han vil ha med seg alt. Det får meg til å føle meg nedprioritert, siden jeg setter av tid til han. JEg har i allefall snakket med han om det nå, og om det ikke blir noen bedring så vet jeg ikke om jeg grieer mer. men vanskelig å slå opp med noen du er så utrooolig gladi:(

[Gjest Undrende Kvinnemenneske]

Hei du, IKKE gi opp ! Kjære deg, ikke gi opp

Jeg har hatt det N Ø Y A K T I G likt, ALT til punkt og prikke som du skriver, altså ALT passer inn på min kjære. Eneste han ikke gjør er å gå på cafe, ellers er A L T likt

Vi hadde også til slutt så mye krangler om dette at forholdet alene pga det nesten tok slutt. Gi det tid, sakte, men sikkert vil han forhåpentligvis ta deg mer inn i livet sitt. Han er ikke vant, han har vært vant til å gjøre hva han vil, når han vil med hvem han vil.

Vi har nå to barn sammen, mannen har fridd og ting er bra. Han har forandret seg, nå er vi pri nr 1, noe jeg I K K E var i starten. Til de grader så ikke... Jeg følte at han tok seg tid til meg hvis han hadde tid til overs, og kanskje den tiden han hadde til overs ETTER til overstiden sin, ja den fikk jeg..

Da vi ikke bodde sammen så han på "tid sammen" som når han kom hjem fra trening eller venner kl 22, og vi skulle legge oss. På et punkt følte jeg meg som en sexmadrass han kun kom seeent til og hadde sex med for så å legge seg. Da jeg sa det til han fikk han øynene litt mer opp faktisk.. !

Snakk med han, men prøv å la det ligge i feks. 1 mnd. Klarer du det tror du ?Å bestemme deg for at nå skal jeg ikke si noe på en mnd, også ser du, hva som skjer. Ikke foreslå EN ENESTE gang at dere skal møte. Legg ALT i hendene hans og se det an. Jeg prøvde dette, og det endte opp med at jeg så kjæresten min en dag i uken, men da fikk jeg i allefall faktisk sett hvor lite han var villig til å foreslå tid sammen. Det hjelper jo ikke for noe annet enn at du får konkrete svar på det du tenker. Altså, for vår del så hjalp det jo ikke, men jeg kunne da etter en mnd si til han: "jeg har faktisk sett denne mnd om du tar iniativ eller ikke, og vi har sett hverandre nøyaktig 4 ganger...normalt synes du?"

Om du foreslår hele tiden, og så etterpå sier: men du foreslår jo aldri, så GARANTERER jeg deg at han svarer deg: "men altså, du spør jo ALLTID først, jeg rekker jo f..en meg ikke å spørre fordi du spør jo ALLTID"...Derfor sier jeg at du skal la være en mnd. Gutter forstår seg mer på logikk og fakta derfor funket det for meg.

Som jeg sier, gi det tid. Elsker du han er det for en grunn, og for min del var det verdt å vente. Om du ikke vil gjøre det slutt, VENT ! Ikke angre på å ha forlatt noe som "kunne blitt noe". Mine venner sa også: forlat han, han er ikke verdt det..

Vel, hvem er nå forlovet og har to barn, mens de andre enten er single eller dater Jeg har det FLOTT !

Håper det går din vei, jeg vet nøyyyyyyyyyaktig hvordan du har det og jeg veet faktisk hvor slitsomt det er å krangle og gråte seg i søvn med verdens jævligste følelse i magen !

IKKE BRA !

Lykke til !!!

[Gjest Undrende Kvinnemenneske]

En ting til, hvor gamle er dere ? Hvor lenge har dere vært sammen ? Og et siiiste spm. var han som dette de første 3 mnd ? Eller var han bra i starten, for så å bli mer og mer utilhgjengelig ??

[*Numi*]

Det starter stort sett med at jeg forsøker å være kontruktiv, og fortelle hvor kjipt jeg synes det er at han hele tiden legger masse planer. At jeg føler at han ikke er glad i meg når vi maks har en dag sammen, og så velger han å dra ut med en kompis istedet.

Du sier du forsøker å være konstruktiv, men når du sier at du synes det er kjipt at han legger planer og at det gjør at du tror han ikke er glad i deg - det tror jeg virker mot sin hensikt. Det kan virke anklagende, så han flykter til kompisen i steden for å bli hos deg som gir ham dårlig samvittighet.

Jeg er dessverre dårlig på å finne ut hva du kan gjøre isteden. Men kanskje du heller kan si noe sånt som at du synes dere har sett så lite til hverandre i det siste, at du gjerne vil sette av en dag til å være sammen med han, for du er så glad i ham og liker å tilbringe kvalitetstid med ham? Da anklager du ikke, da bare foreslår du og fremhever det positive ved ham og hans nærvær.

[Havbris]

Det starter stort sett med at jeg forsøker å være kontruktiv, og fortelle hvor kjipt jeg synes det er at han hele tiden legger masse planer. At jeg føler at han ikke er glad i meg når vi maks har en dag sammen, og så velger han å dra ut med en kompis istedet.

Huff da - jeg forstår at dette ikke er lett for deg, det er vondt å føle at man er tilsidesatt og du søker råd her. Jeg forstår at du vil være konstruktiv, slik du skriver. Men det er slett ikke sikkert at kjæresten din opplever det du sier som konstruktivt. Kanskje han oppfatter det kun som anklager (når du sier at du synes det er kjipt at han legger planer etc etc). Og hvis du fortsetter - så kan det hende at han oppfører seg som om han var døv ja. Er det en annen måte du kan formidle ønsker og behov på - som ikke inneholder anklager (som jo egentlig forteller ham at han ikke er bra nok...?) Hvis du ønsker en god og konstruktiv dialog med ham så er det ikke sikkert at inngangen skal være slik.

Jeg har ingen løsning men forsøker bare å se på hva kommunikasjonen betyr. Det er jo ofte slik at det man ønsker å kommunisere ikke oppfattes slik av partneren. Budskapet kan forvandles radikalt på turen fra avsender til mottager.

Du synes du gjør alt for ham (rydder tid etc) mens han ikke gjør det (synes du) Det kan hende at han også synes at han gjør "alt for deg" men det er du ikke fornøyd med. Kanskje dere har så forskjellige behov at hvis du skal få det bedre med deg selv, selvfølelsen din, så må du (slik I Grosny skriver) lære å like ham for det han gir deg, og glede deg over det, være glad for at han er glad i deg.

Kanskje han ikke ser dette på samme måte som deg - at kvantiteten på samværet er et uttrykk for hvor glad han er i deg. Han er sikkert veldig glad i deg - men tenker kanskje annerledes.

Ikke lett dette - har som sagt ingen gode svar - men kanskje det kan hjelpe deg til å stille noen spørsmål til deg selv. Det er kanskej viktigere enn å finne normen på hva som er "normalt".

Du har iallefall ikke funnet deg en sofagris - mange vil være misunnelige på akkurat det!

[Gjest ts]

Først vil jeg takke for gode tilbakemeldinger. Det hjelper så utrolig mye å høre at det er noen som har opplevd det samme, og ikke minst at det har gått bra!Det finnes håp=)Fordi jeg er så glad i denne mannen. Skal prøve å svare så godt jeg kan på spørsmålene.

Jeg er 28, han er 32. Jeg har aldri hatt samboer eller "seriøst" forhold over flere år enn tre, han har hatt to lange forhold med samboerskap. Han var også svært aktiv da vi ble sammen, men den tiden ble i stor grad brukt på meg, vi dro sammen på ting, og brukte mye tid på å prate,gå tur, drikke te og bare ligge og kose. Det føltes over natten som om alt annet plutselig ble så spennende, og jeg kjedelig. Han tar fremdeles kontakt, men det er vel kanskje nå jeg merker hvor utmattende er at det alltid må skje noe. Bare vi sitter i sofaen forventer jeg at det når som helst tikker inn en mld om ett eller annet. Det er så slitsomt å føle at det livet vi har ikke er spennende nok.At tankene hans er et annet sted. Satt på spissen så må han sjekke nyheter og fotballresultater med en gang han kommer inn døra, før han ser meg, og føler for å gi meg en klem. Det er litt sårt!

Tror jeg skal følge rådet jeg fikk ovenfor her, om å ikke mase eller nevne noe på en måned, og se hva som skjer. Kanskje bli flinkere til å kjøre mitt eget løp uten å ta hensyn til han. Så får vi se=)