Hvordan fortelle mor at hun ikke skal bli mormor?

[Gjest Gjest]

Hvordan forteller man mødre og svigermødre som venter på barnebarn at det ikke blir noe av, og at det er et valg man har tatt? Selv om man ender opp med enten å knuse deres håp om å bli bestemødre, eller å ikke bli tatt på alvor, så er det vel bedre å si fra? Enn å la dem bare leve i håpet om at man forandrer mening? Det finnes jo sikkert mange som respekterer et slikt valg fullt ut, men det finnes også de som synes det å føre slekten videre er eneste mening med livet. For dem ville det vært helt utenkelig at noen kan velge det bort.

[Miss moneypenny]

Jeg ville nok kanskje venta litt med å si det, for tenk om du ombestemmer deg? Men hvis du absolutt vil si det så må du jo bare forklare det etter beste evne fra ditt ståsted,og håpe på forståelse.Det er ingen som kan forlange at du skal sette et barn til verden, det er helt og holdent ditt valg, og kun ditt. Hvordan du kan velge bort en sånn opplevelse kan jeg derimot ikke forstå, men vi er alle forskjellige, og for noen er det ikke aktuelt, det må respekteres.

[Gjest Elfrida]

Du kan jo ta det i en situasjon der det faller seg naturlig å si det. Og så bør du være åpen for forskjellige reaksjoner, fra sorg til sånn "du ombestemmer deg sikkert en dag" og vantro, slik som Miss moneypenny over her står for.

[Kosemose]

Jeg ville nok kanskje venta litt med å si det, for tenk om du ombestemmer deg? Men hvis du absolutt vil si det så må du jo bare forklare det etter beste evne fra ditt ståsted,og håpe på forståelse.Det er ingen som kan forlange at du skal sette et barn til verden, det er helt og holdent ditt valg, og kun ditt. Hvordan du kan velge bort en sånn opplevelse kan jeg derimot ikke forstå, men vi er alle forskjellige, og for noen er det ikke aktuelt, det må respekteres.

Hva så om hun skulle ombestemme seg? Tror du mamman hennes blir skuffet og sier "nei det nekter jeg å godta, når du først har sagt at jeg ikke skal bli bestemor så kan du ikke komme her og skifte mening". Det blir vel heller bare en gledelig overraskelse? Syns heller ikke TS trenger "håpe på forståelse". Hun skal ikke be om aksept eller forståelse, hvis mamman hennes ikke vil akseptere eller forstå, så er det hennes problem. Det er ingen menneskerett å få barn og det er i allefall ikke noen menneskerett å bli besteforeldre.

TS - jeg syns du skal si fra så fort som mulig jeg. Så slipper du mas og gnål. Hva framtiden vil bringe vet man ikke uansett...

[Gjest Gjest_senna_*]

TS - jeg syns du skal si fra så fort som mulig jeg. Så slipper du mas og gnål. Hva framtiden vil bringe vet man ikke uansett...

Jeg synes også du skal si det. Helst mens du er ung, så kan besteforeldre få tid til å godta det. Det er mange som har hørt det samme, men opplevd å få barnebarn. Tror ikke det er noen fare for grunnlag til krangel. Alle de som ikke kan få egne barn, har ikke advart foreldrene sine. Synes det er mer trist for dem.

[Gjest TS]

Jeg ville nok kanskje venta litt med å si det, for tenk om du ombestemmer deg?

Derav min bisetning om ikke å bli tatt på alvor. La oss formulere det litt annerledes da, hvordan forteller man at man har bestilt tid for sterilisering?

[Gjest Gjest]

Alle de som ikke kan få egne barn, har ikke advart foreldrene sine. Synes det er mer trist for dem.

Det er vel vanlig å "advare" eller fortelle foreldrene det om man ikke kan få barn også? Og i de tilfellene må de jo bare akseptere at de ikke blir besteforeldre. Men jeg tror det kan være vanskeligere å få aksept for at man ikke vil ha barn enn at man ikke kan få. Det siste er tross alt ikke noe man kan rå over.

[Gjest Gjest_senna_*]

Derav min bisetning om ikke å bli tatt på alvor. La oss formulere det litt annerledes da, hvordan forteller man at man har bestilt tid for sterilisering?

Det er vel en privatsak og ikke noe du trenger si til noen hvis du ikke er en dramaqueen.

[Gjest Gjest_senna_*]

Det er vel vanlig å "advare" eller fortelle foreldrene det om man ikke kan få barn også? Og i de tilfellene må de jo bare akseptere at de ikke blir besteforeldre. Men jeg tror det kan være vanskeligere å få aksept for at man ikke vil ha barn enn at man ikke kan få. Det siste er tross alt ikke noe man kan rå over.

Tror dette er forskjellige temaer.

[Gjest TS]

Det er vel en privatsak og ikke noe du trenger si til noen hvis du ikke er en dramaqueen.

Man må selvsagt ikke si det, men det er vel mye bedre enn å la dem vente og tro at det blir barnebarn?

[Gjest Gjest]

Jeg har i hvert fall sagt til mine foreldre at jeg ikke vil ha barn (og jeg er voksen og i et stabilt, langvarig forhold). De reagerte helt greit, de har aldri vært så opptatt av å få barnebarn selv om de er veldig glad i det de har så langt. Jeg har vel nevnt det i ganske naturlige sammenhenger, når det er snakk om oppdragelse og slikt (skal innrømme at det også har vært ment som en kommentar til ting jeg synes de har gjort helt galt, og som jeg er redd for å føre videre, noe som er én av flere årsaker til at jeg ikke ønsker meg egne barn). Samboern min har sagt det i hvert fall i generelle vendinger til min svigermor og den delen av familien, de har spurt og mast mer tidligere, tildels ganske ubetenksomt og ufint, så det er greit å stoppe kjeften på dem med en konkret beslutning, synes jeg.

[Gjest Gjest]

Det synes jeg ikke er noe poeng i å fortelle, rett og slett.

[Paisly]

Enig Null poeng i å si noe ...........

[Gjest Gjest]

Enig Null poeng i å si noe ...........

Ikke enig. Skal man bare late som ingenting eller lyve når alle spørsmålene kommer om barn, når, hvor mange, og etter en stund oppfordringer om å gå til legen for å sjekke om noe er galt? Folk går nemlig slett ikke av veien for å mase i det uendelige om slikt. Og da må det jo være mye bedre å fortelle sannheten.

[Chiyo]

Visst du er helt sikker. Så kan du jo si at du ikke kan få barn. Vet det er å juge, men hvis de har kjempe lyst på barnebarn, men du vil ikke ha barn, så kanskje det er enklest. Eller? Jeg vet ikke hvordan de ville reagert. Jeg tror du må spørre deg om de godtar ditt valg uten å gjøre noe stor sak ut av det.

[Rosalie]

Ser jeg ikke poenget i å fortelle. Kommer maset, så er det mange måter å svare på. Det jeg har svart med mest suksess (altså slipper senere mas), er "Nå må du huske at slett ikke alle kan få arn, heller, da. Og detå få barn er uansett privat, og noe du ikk har noe med".

Min mor er grei sånn: Hun tok selv initiativet da jeg hadde bikket 30 og var i seriøst forhold, med en setning om at hun kom aldri til å mase på barnebarn, for det var noe hun ikke hadde noe med. Svigermor har to andre barn som holder storken mer enn opptatt, så hun har heller ikke hintet noe.

[Aftensol]

Visst du er helt sikker. Så kan du jo si at du ikke kan få barn. Vet det er å juge, men hvis de har kjempe lyst på barnebarn, men du vil ikke ha barn, så kanskje det er enklest. Eller? Jeg vet ikke hvordan de ville reagert. Jeg tror du må spørre deg om de godtar ditt valg uten å gjøre noe stor sak ut av det.

Jeg tror jeg hadde gjort det på denne måten... Rett og slett for å slippe å diskutere noe jeg hadde allerede bestemt meg for og ikke hadde tenkt til å ombestemme meg om...

[Gjest Gjest]

Visst du er helt sikker. Så kan du jo si at du ikke kan få barn. Vet det er å juge, men hvis de har kjempe lyst på barnebarn, men du vil ikke ha barn, så kanskje det er enklest. Eller?

Det ville jeg i hvert fall ikke gjort, det blir jo som å lyve på seg en sykdom man ikke har for å få sympati. Og det ville jo vært mildt sagt pinlig å si noe slikt når det fins folk som har det problemet. Nei, sannheten må være det beste. Har man sterilisert seg så kan de jo forsone seg med tanken og slutte å mase om når man skal ombestemme seg.

[Gjest Gjest]

Ikke enig. Skal man bare late som ingenting eller lyve når alle spørsmålene kommer om barn, når, hvor mange, og etter en stund oppfordringer om å gå til legen for å sjekke om noe er galt? Folk går nemlig slett ikke av veien for å mase i det uendelige om slikt. Og da må det jo være mye bedre å fortelle sannheten.

Det er best å si at det er en privatsak om noen maser for mye. Det er jo ditt valg og ikke besteforeldrenes eller andre. Litt humor kan også være greit. Storken er ikke kommet enda...

Ser jeg ikke poenget i å fortelle. Kommer maset, så er det mange måter å svare på. Det jeg har svart med mest suksess (altså slipper senere mas), er "Nå må du huske at slett ikke alle kan få arn, heller, da. Og detå få barn er uansett privat, og noe du ikk har noe med".

Min mor er grei sånn: Hun tok selv initiativet da jeg hadde bikket 30 og var i seriøst forhold, med en setning om at hun kom aldri til å mase på barnebarn, for det var noe hun ikke hadde noe med. Svigermor har to andre barn som holder storken mer enn opptatt, så hun har heller ikke hintet noe.

Min søster har ett barn, og det etterlyses flere. Men det er kanskje lettere selv om det er mas likevel. Hun har ikke tenkt å få flere barn. Jeg kan ikke få og derfor er presset økt mot henne.

Hun tar det med litt finfølselse og spør hvorfor ikke de selv fikk flere barn slik at det ville bli flere barnebarn.

[Gjest Gjest]

Det ville jeg i hvert fall ikke gjort, det blir jo som å lyve på seg en sykdom man ikke har for å få sympati. Og det ville jo vært mildt sagt pinlig å si noe slikt når det fins folk som har det problemet. Nei, sannheten må være det beste. Har man sterilisert seg så kan de jo forsone seg med tanken og slutte å mase om når man skal ombestemme seg.

Enig i den. Jeg skjønner ikke poenget med å late som jeg eller samboern min har en eller annen medisinsk tilstand for å slippe spørsmål, og synes det er like greit å si rett ut at vi ikke vil ha barn, dersom temaet dukker opp. Ser ikke hva som er så veldig rart med å være ærlig. Folk som spør og graver er vel ærlige de også, selv om de i mine øyne er mer uhøflige enn meg...