Sterk personlighet

[gbnj]

Jeg er det man kaller en sterk personlighet. Det betyr ikke at jeg ikke er trist eller lei meg eller følsom..

Men jeg er nok en som sees tydelig i rommet. Jeg har et ok (noen sier veldig bra) utseende, er høy, slank, ler høyt og prater min del. Jeg er ganske flink til å spørre folk spørsmål og få folk til å føle seg inkludert. Jeg får folk til å le og skaper liv.

Dette får gutter til å bli veldig fasinert i begynnelsen, og jeg kan få gutter til å falle hardt for meg.. Men, etter en stund, blir de redde for å havne i skyggen og stikker....

Har prøvd å forandre personlighet, men det funker dårlig

Gutter. Er det vanskelig med sterke jenter?

Ikke hvis man kommer overens. Ei føylig ei som man ikke kommer overens med i utgangspunktet, vil kanskje føye seg.

[Pokahonta]

Takker alle for en god debatt!! Nå legger jenta seg! I morgen skal jeg på 'blind date', eller tilfeldigvis møte broren til en kollega sammen med hennes familie i skisporene. Kan bli spennende! Får lytte til noen kloke råd herfra, men mest av alt være meg selv

god natt!

[Gjest Gjest_boomboom_*]

Du finn ut kven som har ein sterk personlighet, den dagen dei blir holdt over avgrunnen til ein vulkan.

[gbnj]

Du finn ut kven som har ein sterk personlighet, den dagen dei blir holdt over avgrunnen til ein vulkan.

Det fins vel bedre/mer sannsynlige metoder?

[Gjest Gjest]

Tja, garantert?

Jeg venter fremdeles.

[tøydokka]

Du finn ut kven som har ein sterk personlighet, den dagen dei blir holdt over avgrunnen til ein vulkan.

og hvordan reagerer den med sterk personlighet sammenlignet med den med svak? Bare lurte..

[Gjest Gjest]

Veldig... men jeg tror at jeg ofte dater menn som er litt 'under my league'.. jeg vil så gjerne tro at de takler meg, for egentlig vil jeg jo bare være 'som alle andre'. Men når man har en CV der man har reist halve jorda rundt, har en høyere utdannelse, en utadvendt personlighet, et bra utseende, er det nesten vanskligere kriterier for å finne en mann.

Jeg må finne en sterk mann, og det er ikke akkurat slik at de vokser på trær!

Ha ha ha, det eneste "sterke" med deg er nok et ganske så oppblåst selvbilde. Blitt litt vel mye dullet med av pappa og mamma i oppveksten, kanskje?

[vidvandre]

Pokahontas, du skriver ikke så mye her om hva som gjør personligheten din sterk. Altså hvordan dette kommer til uttrykk dere i mellom? Eneste jeg kan se er at du går godt overens med vennene hans, det kan kanskje virke litt truende om forholdet ikke har vart lenge. Bra utdannelse er det mange som har, det er ingen sensasjon i dag, og de andre egenskapene du lister opp er heller ikke spesielt 'skremmende' sånn i utgangspunktet Men det er klart at et strømlinjeformet liv og kanskje god inntekt, smak, kan virke intimiderene om man selv regner seg som 'vanlig', dette gjelder vel for begge kjønn.

Min erfaring er at sterke kvinner ikke er så sterke når det kommer til stykket, men nokså normale vesener med følelser og problemer som alle andre.

[Gjest Diane]

Jeg tror TS kan ta det med ro, det finnes menn som er trygge nok på seg selv - de stikker ikke av redsel for å komme i skyggen, i det minste.

Kanskje, men de er vanvittig vanskelig å finne.

Jeg har for eksempel kommet betraktelig lenger karrieremessig enn mange jevnaldrende. Jeg har tatt to høyere utdanningsløp parallelt, jeg har masse relevant arbeidserfaring, samt at jeg, da jeg var yngre, danset på et høyt nivå.

Det kunne aldri falt meg inn å nevne alt dette for en fyr på første date. Ikke andre, ikke tredje... Jeg husker at en jeg datet møtte venninnene mine en gang. Da sa den ene "Ja, Diane har jo gjort så mye, hva synes du om den gangen da hun gjorde blablablalbla?" Han ble helt satt ut, stakkars. Jeg hadde jo forklart hovedtrekkene i det jeg hadde gjort, men ikke kommet med utdypninger. Det samme skjer hvis de skal møte familien min. Jeg vet at foreldrene mine er stolte over det jeg har oppnådd.

Ja, det virker sikkert arrogant sånn jeg fremstiller det, men jeg er rimelig sikker på at jeg er det motsatte. Jeg ser på det jeg har gjort som bra, men jeg tenker hele tida at jeg vil lenger. Jeg er ung, og ja, jeg har gjort mye for alderen, men det finnes så mange der ute med mer liverfaring som har gjort langt mer enn jeg har. Problemet er at mange menn har vanskeligheter med å takle dette. Jeg siterer en type jeg datet en periode "Du hadde vært drømmedama, om du var sykepleier." Andre blir av en eller annen grunn livredde, fordi de tenker at de ikke er gode nok for meg... (?) Nei, jeg ser ikke ut som noe fugleskremsel.

Personlig er jeg glad i å lage mat, jeg er oppvokst i en konservativ familie, og har tradisjonelle verdier. Jeg får høre at jeg er feminin i oppførsel, væremåte og utseende. Men ofte, med en gang, de får vite alt jeg har gjort, eller hva jeg tjener (det har jeg faktisk sluttet å si), blir de helt satt ut.

Jeg er selvfølgelig oppegående nok til å tenke at jeg ikke kunne holdt ut med så usikre menn i lengden. Men, man blir jo litt oppgitt, da, så jeg skjønner TS veldig godt.

[Gjest Gjest_Mann_*]

Ville du blitt tiltrukket av en gutt som oppfører seg som ei jente?

Gutter liker jenter som ser ut og oppfører seg som jenter.

[Gjest Gjest]

For å bruke Kristian sitt svar for å utdype hvordan det er for meg;

Jeg tar ikke mye plass, jeg FÅR det.

Jeg ønsker ikke å være i sentrum, men blir ofte det.

Jeg snakker ikke høyest eller spør ikke om masse, med mindre jeg er på tomannshånd, da er jeg itnteressert og pratende og lyttende.

Jeg oppfattes nok som selvsikker, men vil heller beksrive det som å vite hvem jeg er.

Å si at en er ydmyk viser jo at en ikke er det, eller hur? Men jeg blir beskrevet som ydmyk, ja.

Reservert? Nope, men jeg slipper heller ikke folk innpå meg før jeg er trygg på dem

Forsiktig? Nope

Dette er jo helt utenom tema. TS sier selv at hun tar stor plass, så da skjønner jeg ikke hva det har med saken å gjøre at DU ikke tar det. Hvis du hadde bedt meg om å beskrive deg hadde ikke jeg brukt ordet ydmyk. Kanskje det siste ordet som ville falt meg inn.

[Gjest J]

Ville du blitt tiltrukket av en gutt som oppfører seg som ei jente?

Gutter liker jenter som ser ut og oppfører seg som jenter.

Sikkert et dumt spørsmål, men hva vil det si å oppføre seg som ei jente? Har du noen stikkord her?

[Gjest Gjest_mann_*]

Noen tips til sterke kvinner og da gjerne suksessfulle karrierekvinner:

Det vil nok gå skjeis hvis dere søker etter menn med samme bakgrunn som dere. For mange businessmenn er konkurranseelementet i jobben viktig, og de vil sjeldent ha selvtillit til å takle konkurranse på hjemmebane. Ei heller ork. Der vil de slappe av, og de søker ofte noen 'under' dem. De av mine venner som er veldig karriereorienterte (og da først og fremst innen business) har kjærester som er sykepleiere, sekretærer, treningsinstruktører etc.

For kvinner er det nok ikke like lett å finne noen 'under' dem. Der vil de også treffe på mange som vil ha selvtillitsproblemer pga deres suksess. Så det dere nok vil ha mest suksess med er å finne noen som har suksess på helt andre felt. En lege som redder liv til vanlig vil ikke føle seg truet av at kvinnen i hans liv har suksess i næringslivet, f.eks. Jeg kunne sikkert nevnt en haug med andre bakgrunner en slik mann kunne hatt, men dere er nok smarte nok til å finne ut av det. Det viktige er at mannen ikke føler at han må konkurrere med deg.

[Cuckold]

Jeg er det man kaller en sterk personlighet. Det betyr ikke at jeg ikke er trist eller lei meg eller følsom..

Men jeg er nok en som sees tydelig i rommet. Jeg har et ok (noen sier veldig bra) utseende, er høy, slank, ler høyt og prater min del. Jeg er ganske flink til å spørre folk spørsmål og få folk til å føle seg inkludert. Jeg får folk til å le og skaper liv.

Dette får gutter til å bli veldig fasinert i begynnelsen, og jeg kan få gutter til å falle hardt for meg.. Men, etter en stund, blir de redde for å havne i skyggen og stikker....

Har prøvd å forandre personlighet, men det funker dårlig

Gutter. Er det vanskelig med sterke jenter?

Det kan nok være et problem, men jeg tror det like ofte kan være at jenter bruker dette som forklaring når de ikke får de guttene de vil ha. For dette er jo en hyggeligere forklaring enn at man faktisk ikke har sjans på disse guttene.

Har skummet gjennom tråden og ser at det også er andre jenter som klager over det samme. De fleste har høy utdannelse. Hvis det var slik at gutta ble skremt av at jenter har høy utdannelse ville det etter hvert blitt stusselig på kjærlighetsfronten, for dette er jo helt vanlig i dag. Jeg tror problemet heller kan være at jenta forventer at utdannelsen og statusen skal gi ekstrapoeng, gjøre henne mer attraktiv. Noe som henger sammen med at kvinner ofte oppfatter menn med høy utdannelse og status som mer attraktive.

Men en kvinne blir ikke nødvendigvis så mye mer attraktiv av å ha god utdannelse og en lysende karriere. Det menn ofte lar seg sjarmere av er utseende og personlighet. Det er dette man forelsker seg i. Om drømmedama har høy utdannelse og en godt betalt jobb er det neppe noe hinder for forelskelsen. Det er bare det at det ikke er avgjørende, det betyr ikke så mye. Slik tenker i hvert fall jeg. Mulig jeg er unntaket som bekrefter regelen, men tror nok denne holdningen kan være mer utbredt enn som så.

[Gjest Gjest_lisa_*]

Det kan nok være et problem, men jeg tror det like ofte kan være at jenter bruker dette som forklaring når de ikke får de guttene de vil ha. For dette er jo en hyggeligere forklaring enn at man faktisk ikke har sjans på disse guttene.

Det kan være et poeng, ja. Når jeg blir avvist eller dumpet av en gutt, tenker jeg at det er jeg som ikke når opp til hans krav. At han er "over my league" hvis vi skal holde oss til slike uttrykk. Mens ts tolker det motsatt. Det er jo litt fascinerende. Det må være deilig å ha så god selvtillit. Men samtidig kanskje ikke helt realistisk...?

[Gjest Gjest_mann_*]

Det kan være et poeng, ja. Når jeg blir avvist eller dumpet av en gutt, tenker jeg at det er jeg som ikke når opp til hans krav. At han er "over my league" hvis vi skal holde oss til slike uttrykk. Mens ts tolker det motsatt. Det er jo litt fascinerende. Det må være deilig å ha så god selvtillit. Men samtidig kanskje ikke helt realistisk...?

Det er vel kanskje like realistisk som din tilnærming. Men hvilken av tilnærmingene tror du er det beste for deg selv? Den negative eller den positive?

[Gjest Gjest]

Det er mye som er sagt i denne tråden, men jeg tenker på en ting: Hvis man føler at mange av de mennene man har datet er under sitt "league", noe jeg faktisk mener er legitimt å si som en sammenlikning (da mener jeg ikke at det nædvendigvis er negativt, og det er ikke for å beskrive mennene, men det sier noe om hvordan en - med rette eller ei - oppfatter seg selv og sin "verdi"), så ville i hvert fall jeg tenkt at det var JEG som mistet interessen eller det skinte gjennom at jeg ikke var genuint opptatt av dem. En mann jeg interesserer meg for ville jeg aldri tenkt på som under mitt nivå, selv om han ikke nødvendigvis hadde samme IQ, utdanning eller livserfaring. Jeg er sånn at andre mennesker lett kan kjede meg, for all del ikke i det hverdagslige (jeg kommer godt overens med alle slags folk på jobb, skole osv), men i en nær relasjon. Jeg trenger utfordring, mest på det personlige planet. men også i forhold til hva annet vi kan diskutere og gjøre sammen. En mann som er "bare" flink og rolig og fornuftig ville jeg antagelig aldri falt for, ei heller en som virker sjalu (=svak) eller bare jatter med. De mennene jeg har falt for er likevel ikke en homogen gruppe høystatusmenn, langt i fra. Samboern min er ganske middels når det gjelder utdanning, inntekt og ambisjoner, men har tilført meg veldig mye når det gjelder personlig utvikling (et område hvor JEG har vært svak) - dessuten er han pen Han har hatt en utfordring i meg, slik noen her skriver om at man "skremmer" vekk menn, men er dysfunksjonell nok til å bli...

[Pokahonta]

Det kan være et poeng, ja. Når jeg blir avvist eller dumpet av en gutt, tenker jeg at det er jeg som ikke når opp til hans krav. At han er "over my league" hvis vi skal holde oss til slike uttrykk. Mens ts tolker det motsatt. Det er jo litt fascinerende. Det må være deilig å ha så god selvtillit. Men samtidig kanskje ikke helt realistisk...?

Hehe, liker alle innspill og vinkler her på tråden, for det finnes ingen gode fasitsvar! Mulig jeg har for god selvtillit. Jeg føler ikke selv det, men har ofte blitt sett på som heller 'vellykket' og dermed skremt bort en del. Kan leve med dem som misforstår, da jeg har et fint nettverk som kjenner meg. Det jeg har muligens feilvurdert i dating er at guttene 'forstår' at jeg er både sårbar og ikke alltid på topp.

Eller kanskje jeg bare ikke har møtt den rette ennå.

Vet ikke helt, men pokah er i tankeboks og selv om jeg ikke kan forandre meg, kan jeg både bli en mer reflektert utgave og den beste utgaven av meg selv.

[Gjest Vampen]

Jeg tror ikke nødvendigvis at det å ha en sterk, eller stor, personlighet er et "problem". Jeg kjenner folk jeg vil beskrive som sterke personligheter som er fantastiske, men jeg kjenner også sterke personligheter som er vanvittig slitsomme å ha rundt seg. Jeg tror foskjellen på fantastisk vs slitsom ligger i at førstnevnte klarer å tilpasse seg, og "tone ned" om det er nødvendig. Mens sistnevnte igjen ALLTID tar stor plass.

Når jeg leste innlegget til TS tenkte jeg umiddelbart på ei studievenninne. Hun er en sterk personlighet, bereist, smart, i gang med sin andre høyere utdannelse og tar stor plass. Hun er ei koselig dame som man legger merke til ganske fort. Jeg merker allikevel at hun er en person jeg bare klarer i små doser.. jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det egentlig, men etter et par timer i hennes selskap føler jeg meg tom i hodet, tappet for energi, rett og slett sliten. Det at hun tar stor plass kan være flott når det passer seg, men det at hun alltid tar stor plass blir et ork på de dagene hvor det ikke helt passer. Det går ikke på usikkerhet, misunnelse eller noe slikt.. jeg er fornøyd med mitt liv slik det er, og jeg er heller ikke en person som er redd for å si ifra eller "hevde" meg når det trengs. På en del områder, f.eks dette med reising, akademiske prestasjoner osv., så er vi faktisk også jevngode. Så det er på ingen måte "der" det ligger.. Hun verken skremmer meg, eller får meg til å føle meg underlegen.. det blir bare slitsomt til tider. For å prøve å komme med en skikkelig teit metafor, ild trenger okysgen for å brenne. Hun brenner alltid livlig og hett, men noen ganger føles det som om det er på bekostning av "vår okysgen". Hehe, teit liten forklaring, men dog..

Nå er som sagt dette en studievenninne, noe som gjør at jeg kan begrense kontakten slik at det går helt fint. Men jeg kunne aldri ha vært i et forhold med en slik person.. jeg blir rett og slett sliten bare ved tanken på å ha en slik person rundt meg så mye.

Nå sier jeg ikke at du, TS, er slik. Poenget mitt er at jeg tror ikke alltid forklaringen er så enkel som at folk blir skremt, fordi de føler seg underlegen eller hva det måtte være. Jeg tror vi alle har godt av å se oss selv med kritiske øyne noen ganger.

Nå skal det sies at jeg ikke har problemer med å forstå poenget ditt, for jeg har selv vært en som både tok stor plass og ble beskrevet som en med "sterk personlighet". Hendelser i mitt liv gjorde at jeg for noen år tilbake fikk alle mine tanker og verdier snudd på hodet over natta, og en av følgende av dette er at jeg i dag tar "mindre plass", det vil si, jeg har lært meg å tilpasse meg. Jeg kan ta stor plass, hevde meg og være midtpunkt, men jeg prøver å begrense det til det er nødvendig. Ellers trives jeg godt med å "tone meg litt ned", rett og slett fordi det har gjort omgang med andre mennesker lettere og bedre. Det viste seg at det bodde langt mer i folk rundt meg enn jeg hadde trodd, noe som ble lettere å legge merke til når de "fikk plass til å skinne".. Det handler ikke å endre personlighet, jeg føler ikke at jeg har gjort det, men om å gjøre plass til andre mennesker rundt seg. Jeg vet på en måte hvem jeg er, hva jeg kan, hva jeg har gjort, og hva jeg står for.. jeg har bare ikke det samme behovet for alltid å skulle hevde meg, være midtpunkt og "vise meg frem" lenger.

Så, for å oppsummere.. dette med en "sterk personlighet" kan være både en ressurs og en forbannelse. Det blir en forbannelse i det man tar så mye plass at man sliter ut omgivelsene sine. Hadde jeg vært deg hadde jeg gått litt inn i meg selv, og sett om det finnes muligheter for at du kan klare å gi andre plassen i spotlighten til tider, uten å måtte gi slipp på den du er av den grunn. Som andre her har nevnt, det ligger mye i det å kunne tilpasse seg.. de fleste syntes det er greit at mennesker tar stor plass til tider, mitt inntrykk er at problemene først kommer når noen alltid tar stor plass, i den grad at det blir for mye for andre å forholde seg til.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Vampen, tusen takk for et flott innlegg! Dette skal jeg lese et par ganger, jeg har mye å hente på å prøve å ta litt mindre plass tror jeg.