Renske ut..

[Gjest Gjest_Pet_*]

Jeg og min samboer har vært i sammen i 5 år til sommeren. Vi er både like og ulike, men nå tror jeg kanskje jeg føler at vi glir og vokser fra hverandre bare mer og mer. Forholdet ble ganske raskt skapt i grunn, og etter knapt 2 måneder bodde vi sammen. Vi var jo i sammen hele tiden allikevel på mitt lille hybelrom, så vi tenkte det var like greit og finne noe sammen. Første tiden gikk veldig bra. Vi fant på ting sammen, vi kunne gå ut sammen med felles venner, hadde ofte besøk osv.

For bare og hoppe fort fram og ikke skrive for mye, kan jeg nå si at dette er totalt forandret. Vi kan ikke gå ut sammen stort sett lengre, i alle fall ikke om det er drikke inne i bildet, siden da ender kvelden i en eller annen stor krangel. Dagen etter har han som glemt alt, og jeg sier til han noe av det som skjedde, og da hugser han det ikke. Om det virkelig er fylla, eller om han ikke orker og prate vet jeg ikke. Sjelden finner vi på noe, for han sitter klint inntil dataen hele tiden. Om vi bare skal se en film, klarer han ikke holde fingrene unna, og plutselig er han ikke med på filmen lengre. Jeg blir så møkk lei det der, og har tatt det opp flere ganger, men han klarer bare og vende det mot meg, eller misforstår alt jeg sier, og det ender meg og ikke ende rett og slett. For etter en stund, er han som om ingenting har skjedd igjen. Han velger spill fremfor de meste andre ting. Han har et spill problem, men han vil ikke innse det.

Han har også hatt "damer" i disse spillene som han har holdt på med, og jeg har oppdaget det. Men han sier at det er jo bare et spill, men etter meldinger jeg har sett, har det vært mye mer enn spill, og jeg ser nesten på det som utroskap, uansett om de ikke har truffet hverandre. Han sier at det er jo meg han vil være sammen med, og han forstår rett og slett ikke problemet mitt, og hvorfor jeg blir sjalu på det uansett hvor mye jeg forklarer meg.

En annen ting er at han blir mer og mer lat. Han har aldri tatt noe del i husarbeid, og jeg er nøye på at om jeg har det ryddig og rent rundt meg, er jeg i mye bedre humør. Jeg har til og med laget en "vaskeliste" over hva som skal gjøres de forskjellige dagene, men den har han nok ikke en gang sett på, selv om han likte ideen da jeg sa jeg hadde gjort det. Det kommer bare mange dårlige unnskyldninger. Jeg har både skole, jobb og trening, og det er ikke alltid jeg rekker over alt jeg heller! Men han gidder det uansett ikke.

Han kommer heller ikke og legger seg før om natta/morgenkvisten, for han sitter ved dataen. Og jeg må legge meg alene hver en kveld. Dette syns jeg er kjedelig og leit i et forhold, siden det er når man legger seg eller våkner sammen de fleste gode samtalene blir gjort.

Vi har også noen økonomiske problemer, Jeg har tatt opp det som jeg har, og jeg betaler en fast sum på dette hver mnd, dette er da noe som vi opprinnelig har startet sammen. Han har mye mer, og han tar ikke fatt i det, og får han brev vil han ikke en gang åpne de, uansett hvor mye jeg prøver og snakke med han. Da får jeg bare høre at meste pengene går til meg, i og med at jeg betaler på det jeg har. Men det stemmer ikke, jeg har ikke spurt han om penger på noen måneder nå, bortsett fra til mat, og det er det mine restrerende penger går til også. Jeg ser da ikke fremtiden. Hva med når vi en gang skal stifte familie, og sitter med gjeld opp over øra? Det orker jeg ikke.

Jeg har nå innsett at det kanskje er best at vi går hver til vårt, men det gjør vondt. Jeg er jo ufattelig glad i han oppi alt det her. Men jeg har behov for noe mer.

Jeg skal ærlig innrømme at det som ofte holder meg tilbake er katten vår. Det høres kanskje rart ut for de fleste, men denne katten betyr alt for meg, han er helt spesiell, og jeg kommer mest sannsynlig til og miste han også. Det var hans katt som fikk denne katten vi nå har, og jeg vet at han kommer til og ta opp det, uansett om jeg mener han er like mye min for det.. Katten er jo like gammel som vårt forhold.

Det er med tungt hjerte at jeg tenker på og gjøre det slutt, men det må da være til det beste..? Så i siste tiden har det vært masse tårer og tanker rundt dette, og jeg måtte bare blåse det litt ut et eller annet sted. Jeg har enda ikke klart og snakke med han om det, for han har så lett for og "blåse seg opp" og bare misforstå og ta opp gamle ting. Jeg vet på en måte at det er noe jeg har lyst til og gjennomføre, men er det riktig av meg, hva vil jeg miste, hva vil jeg få?

Jeg har ikke snakket med noen spesielt om dette, ikke gått så dypt inn på det iallefall, så er godt og bare få det ut et sted, og jeg tar gjerne imot tilbakemeldinger og kommentarer rundt dette med et takk.

[Humleblomst]

Det var ikke noe kort innlegg du har skrevet, men jeg har faktisk lest alt.

Om du fremdeles ønsker å komme tilbake til den mannen du engang hadde kontakt med, har jeg et lite forslag før du bare går fra ham: Si at du ser behov for at dere skal gå på et samlivskurs sammen, og si at han må gå aktivt inn for det for at det skal ha noe for seg. Jeg vil absolutt anbefale et PREP-kurs, jeg og min mann har tatt et slikt. Der lærer man å kummunisere uten at det ender i katastrofe og krangling, man lærer teknikker som gjør at man kommer frem til en forståelse før krangelen bryter løs. For de fleste krangler i samlivet bygger på misforståelser og følelser som dukker opp i forbindelse med disse. Samlivsboka er kurset i bokform, men siden dere sitter såpass dypt i det vil jeg anbefale å ta et kurs fremfor å lese boken. For på kurset har dere veiledere som kan hjelpe dere å komme igang, og det er nok lettere å komme igang uten at det hele resulterer i ny krangling. Det har også lett for å bli utsatt i det uendelige om man skal lese en bok sammen.

Ellers vil jeg si at jeg har full forståelse for dette med katten, jeg har selv en hund fra et tidligere samboerskap. Ønsker deg lykke til uansett hvordan dette ender!

[Gjest Gjest_pet_*]

:gjeiper: Nei, det ble litt lengre enn planlagt ja, selv om jeg prøvde og få ned det bare noe av det. Men jeg har visst mer på hjertet enn jeg tenker selv.

Å gå i samlivsterapi er noe jeg har tenkt på ja, men jeg vet ikke helt. Det ligger litt dypere enn bare kommunikasjon, og man kan jo ikke forandre en person for mye, da ender det bare med at man ikke blir lykkelig uansett? For det er ganske mye, selv om det sikkert kunne ryddes opp i med bedre kommunikasjon, er det en del som burde vært endret i tillegg. Men takker uansett for tipset, for det er som sagt noe som har vært innom i tankene det og. Jeg tenker også at kanskje vi har vokst fra hverandre, og at det er der mye ligger.

I neste uke, skal han reise bort, og være borte om lag en uke. Da har jeg tenkt og ta meg god tid til og tenke gjennom dette, og kjenne litt på hvordan det føles. For jeg tenker at det vil være rett og gå fra hverandre, men det er jo også en grunn til at jeg har holdt ut i disse årene. Jeg er jo tross alt glad i han. Men er det nok?

[Holar]

Om ikke annet, hvis dere tar samlivskurs, så vil han iallefall bli litt mere forberedt på at samborerskapet går i vasken.

Tenkte slik at det blir lettere for dere å akseptere bruddet..

Men håper det går i orden da. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår på en måte at du ikke vil gå, pga katten. Men det er jo noe galt i forholdet deres. Hvis katten betyr mye for deg kan det hende han lar deg ta vare på den. Jeg synes uansett ikke du bør bli værende hos han hvis ting ikke kan fikses!

[Gjest Gjest_pet_*]

Takker for svar.

I går kveld fikk jeg samlet såpass mot til meg at jeg fikk satt meg ned og snakket med han. Det ble mye frem og tilbake, og når han skjønte at jeg hadde tenkt på at det kunne være over, ville han stresse med og dra og det der, før jeg følte jeg hadde fått sagt det jeg trengte. Men jeg fikk sagt at jeg mente at vi har prøvd før, og visste ikke hvor mye mer vi kunne legge i det. Han sa opp igjen og opp igjen at han ville prøve, og jeg ga etter til slutt, og sa vi kan prøve. Jeg skylder han vel såpass. Det som nå er så utrolig vanskelig, er at jeg er så usikker, siden det har vært for mange "brudte løfter" i dette forholdet. Men nå vet han i alle fall helt klart hvordan vi ligger an. Kanskje får vi ordnet opp i det, eller kanskje ikke.

Føler meg ikke i beste humøret i dag så klart, men skal gi det noen dager og så, så får vi se om vi kan jobbe med det og om VI fortsatt er der.

Er bare redd for at det ender med at vi må anstrenge oss alt for mye for at det skal funke. Og nå går jeg inn i dette også med en litt negativ innstilling, noe som heller ikke er særlig bra. Men skal gi det litt tid, så ser man bedre hva som er riktig vei.

[Humleblomst]

Takker for svar.

I går kveld fikk jeg samlet såpass mot til meg at jeg fikk satt meg ned og snakket med han. Det ble mye frem og tilbake, og når han skjønte at jeg hadde tenkt på at det kunne være over, ville han stresse med og dra og det der, før jeg følte jeg hadde fått sagt det jeg trengte. Men jeg fikk sagt at jeg mente at vi har prøvd før, og visste ikke hvor mye mer vi kunne legge i det. Han sa opp igjen og opp igjen at han ville prøve, og jeg ga etter til slutt, og sa vi kan prøve. Jeg skylder han vel såpass. Det som nå er så utrolig vanskelig, er at jeg er så usikker, siden det har vært for mange "brudte løfter" i dette forholdet. Men nå vet han i alle fall helt klart hvordan vi ligger an. Kanskje får vi ordnet opp i det, eller kanskje ikke.

Føler meg ikke i beste humøret i dag så klart, men skal gi det noen dager og så, så får vi se om vi kan jobbe med det og om VI fortsatt er der.

Er bare redd for at det ender med at vi må anstrenge oss alt for mye for at det skal funke. Og nå går jeg inn i dette også med en litt negativ innstilling, noe som heller ikke er særlig bra. Men skal gi det litt tid, så ser man bedre hva som er riktig vei.

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men jeg vil bare si noen ord som jeg håper du vil tenke over. Du sier at dere har vokst fra hverandre. Men hva betyr det da? Om dere har kommet til et veikryss der dere vil to forskjellige ting med livet som ikke kan forenes, er jeg enig i at dere har vokst fra hverandre. Eller om dere har endret dere som mennesker og fått andre og nye egenskaper, og da gjerne også behov når det gjelder en partner. Om det derimot er slik at du føler at dere har mistet kontakten og at dere har lagt til side/glemt å vedlikeholde det som dere hadde sammen og det som holdt dere sammen, vil jeg si at det ikke handler om å vokse fra. Og da kan nok veldig mye repareres.

Disse brudte løftene som du snakker om forstår jeg at det er vanskelig å håndtere. Men det du kan tenke igjennom er om samboeren din har visst hvordan han skal holde disse løftene som han har gitt. Eller har han gitt løfter i en litt presset situasjon, og så har han lovet noe uten at han egentlig har visst hva som skal til for gjennomføre det han har lovet? (jeg bare gjetter) Kanskje dere ved hjelp av kommunikasjon kunne sammen funnet måten som kan løse problemene, slik at han (og kanskje også du i noen tilfeller) vet hva som skal til for å gjøre ting bedre?

Det er tøft å jobbe med et forhold, men det er for de fleste også verdt det. Og det å jobbe med et forhold er noe man må holde på med i større eller mindre grad hele tiden så lenge forholder varer. Den første perioden med nyforelskelsen er vel unntaket i dette, da går det meste i forholdet av seg selv. Men etter at man har vært nyforelsket en stund er det som oftest andre ting man må rydde opp i, man må gjerne få tilbake det nære forholdet til venninne sine, muligens ta igjen deler av studier man har gått glipp av, få sjefen til å ta en seriøs igjen osv. Når man er nyforelsket kan man bli litt utilregnelig. Når man har vært sammen så lenge at forelskelsen har gått over faller det ikke like naturlig å bruke hvert eneste ledige minutt sammen, man tenker ikke så automatisk på partnerens behov hele tiden, og man er nødt til å prioritere litt mer variert i dagliglivet. Og veldig mange tenker at de er så trygg i forholdet at de nesten helt glemmer å fortsette å prioritere det. Og da glir man fra hverandre.

Enten du blir i dette forholdet eller finner deg en annen å leve med, så må du jobbe for forholdet for at det skal fungere. Og han du lever med må også jobbe for forholdet for at det skal fungere. Om han du er sammen med i dag ikke har de kvalitetene og egenskapene som du ønsker og trenger av en partner, da vil ikke kommunikasjon og arbeid ha noe for seg. Men om du skal gi din samboer en sjanse, så gjør deg selv en tjeneste og gjør det med en innstilling om at dette skal dere klare! Hvis ikke kaster du bare bort tid, både din og hans. Om du føler at du har jobbet din andel for forholdet og gir opp, og han endelig har forstått at noe må gjøres, og han så møter det samme som du møtte fra ham da du prøvde, da blir det hele ganske meningsløst. Ønsker du bare å ta hevn, da bør du heller gå fra ham. Synes du ikke denne mannen er verdt å være sammen med, gå fra ham. Men ønsker du å gi ham flere sjanser, gi det da fullt og helt enten du mener du skylder ham det eller ikke. Gjør det fordi du ønsker å få det til. For det er ikke mulig å bygge et forhold fra en side, dere må være to.

Jeg har visst klart å skrive ganske langt denne gangen, jeg også...

[Gjest Gjest_Pet_*]

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, men jeg vil bare si noen ord som jeg håper du vil tenke over. Du sier at dere har vokst fra hverandre. Men hva betyr det da? Om dere har kommet til et veikryss der dere vil to forskjellige ting med livet som ikke kan forenes, er jeg enig i at dere har vokst fra hverandre. Eller om dere har endret dere som mennesker og fått andre og nye egenskaper, og da gjerne også behov når det gjelder en partner. Om det derimot er slik at du føler at dere har mistet kontakten og at dere har lagt til side/glemt å vedlikeholde det som dere hadde sammen og det som holdt dere sammen, vil jeg si at det ikke handler om å vokse fra. Og da kan nok veldig mye repareres.

Disse brudte løftene som du snakker om forstår jeg at det er vanskelig å håndtere. Men det du kan tenke igjennom er om samboeren din har visst hvordan han skal holde disse løftene som han har gitt. Eller har han gitt løfter i en litt presset situasjon, og så har han lovet noe uten at han egentlig har visst hva som skal til for gjennomføre det han har lovet? (jeg bare gjetter) Kanskje dere ved hjelp av kommunikasjon kunne sammen funnet måten som kan løse problemene, slik at han (og kanskje også du i noen tilfeller) vet hva som skal til for å gjøre ting bedre?

Det er tøft å jobbe med et forhold, men det er for de fleste også verdt det. Og det å jobbe med et forhold er noe man må holde på med i større eller mindre grad hele tiden så lenge forholder varer. Den første perioden med nyforelskelsen er vel unntaket i dette, da går det meste i forholdet av seg selv. Men etter at man har vært nyforelsket en stund er det som oftest andre ting man må rydde opp i, man må gjerne få tilbake det nære forholdet til venninne sine, muligens ta igjen deler av studier man har gått glipp av, få sjefen til å ta en seriøs igjen osv. Når man er nyforelsket kan man bli litt utilregnelig. Når man har vært sammen så lenge at forelskelsen har gått over faller det ikke like naturlig å bruke hvert eneste ledige minutt sammen, man tenker ikke så automatisk på partnerens behov hele tiden, og man er nødt til å prioritere litt mer variert i dagliglivet. Og veldig mange tenker at de er så trygg i forholdet at de nesten helt glemmer å fortsette å prioritere det. Og da glir man fra hverandre.

Enten du blir i dette forholdet eller finner deg en annen å leve med, så må du jobbe for forholdet for at det skal fungere. Og han du lever med må også jobbe for forholdet for at det skal fungere. Om han du er sammen med i dag ikke har de kvalitetene og egenskapene som du ønsker og trenger av en partner, da vil ikke kommunikasjon og arbeid ha noe for seg. Men om du skal gi din samboer en sjanse, så gjør deg selv en tjeneste og gjør det med en innstilling om at dette skal dere klare! Hvis ikke kaster du bare bort tid, både din og hans. Om du føler at du har jobbet din andel for forholdet og gir opp, og han endelig har forstått at noe må gjøres, og han så møter det samme som du møtte fra ham da du prøvde, da blir det hele ganske meningsløst. Ønsker du bare å ta hevn, da bør du heller gå fra ham. Synes du ikke denne mannen er verdt å være sammen med, gå fra ham. Men ønsker du å gi ham flere sjanser, gi det da fullt og helt enten du mener du skylder ham det eller ikke. Gjør det fordi du ønsker å få det til. For det er ikke mulig å bygge et forhold fra en side, dere må være to.

Jeg har visst klart å skrive ganske langt denne gangen, jeg også...

Takker for dette svaret og og gode råd.

Har ikke fått satt meg ned og skrevet, for det er så masse som har skjedd. Men uansett, når han dro bort, prøvde jeg og tenke litt på det. Kjenne litt på hvordan ting var, og jeg følte at jeg merket ikke så stor forskjell om han var der eller ikke i grunn. Og i tillegg, at jeg ikke stolte på han, klarte ikke få inn at han sa han skulle forandre seg og alt det der, og jeg så rett og slett ikke for meg oss lengre.

Jeg bestemte meg for og gjøre det slutt. Så det gjorde jeg.. Kjenner meg mye lettere allerede, at jeg ikke må gå og tenke på alt dette, hva som er sant og ikke sant, om han kommer til og forandre seg, noe jeg ikke hadde tro på osv. Og det var også mye med oppførselen han hadde når jeg prøvde og snakke med han nå, og ting han sa, som rett og slett bare gjorde meg sterkere på at jeg har gjort rett..

Han sa nå at han uansett skulle forandre seg om jeg gjorde det slutt eller ikke, dataen skulle pakkes ned når han kom for eksempel, men han sitter nå der like mye, om ikke mer også, nå som han ikke er på jobb. Men som sagt, nå har jeg ikke noe med det lengre, så jeg sier ikke noe, og bryr meg ikke om det.

Vi nå fortsatt i samme hus. Det går forsåvidt greit, vi går sånn helt greit overens, men det er fort et eller annet som kan bryte ut så klart. Men han skal dra i neste uke, og jeg ser så frem til det. Skal bli godt og få det over.

Nå skal jeg bare se fremover, og tenke på meg.

(og jeg må "dessverre" ha katten da, han kan ikke ha med han dit han skal... )

Blei visst kanskje litt langt det her og. Men slik ligger det iallefall an..

[Gjest Nyljho]

Blir stadig forbauset over hvor mange som lever i ubalanserte forhold. Der enten den ene eller begge ikke tar ansvar for at forholdet skal være optimalt. Da spør jeg ofte meg selv, hvilke standard har man da for livskvalitet? Tør du ikke gå fra han? Er ikke det et tegn på at noe er galt? Det er iallefall ikke frihet. Frihet er at du er fri til å gå når du vil, og frihet til å snakke om alt du vil uten å bli redd.

Hilsen en forbauset grubler

[Gjest Gjest]

Blir stadig forbauset over hvor mange som lever i ubalanserte forhold. Der enten den ene eller begge ikke tar ansvar for at forholdet skal være optimalt. Da spør jeg ofte meg selv, hvilke standard har man da for livskvalitet? Tør du ikke gå fra han? Er ikke det et tegn på at noe er galt? Det er iallefall ikke frihet. Frihet er at du er fri til å gå når du vil, og frihet til å snakke om alt du vil uten å bli redd.

Hilsen en forbauset grubler

Hun har gått fra ham.

[Humleblomst]

Takker for dette svaret og og gode råd.

Har ikke fått satt meg ned og skrevet, for det er så masse som har skjedd. Men uansett, når han dro bort, prøvde jeg og tenke litt på det. Kjenne litt på hvordan ting var, og jeg følte at jeg merket ikke så stor forskjell om han var der eller ikke i grunn. Og i tillegg, at jeg ikke stolte på han, klarte ikke få inn at han sa han skulle forandre seg og alt det der, og jeg så rett og slett ikke for meg oss lengre.

Jeg bestemte meg for og gjøre det slutt. Så det gjorde jeg.. Kjenner meg mye lettere allerede, at jeg ikke må gå og tenke på alt dette, hva som er sant og ikke sant, om han kommer til og forandre seg, noe jeg ikke hadde tro på osv. Og det var også mye med oppførselen han hadde når jeg prøvde og snakke med han nå, og ting han sa, som rett og slett bare gjorde meg sterkere på at jeg har gjort rett..

Han sa nå at han uansett skulle forandre seg om jeg gjorde det slutt eller ikke, dataen skulle pakkes ned når han kom for eksempel, men han sitter nå der like mye, om ikke mer også, nå som han ikke er på jobb. Men som sagt, nå har jeg ikke noe med det lengre, så jeg sier ikke noe, og bryr meg ikke om det.

Vi nå fortsatt i samme hus. Det går forsåvidt greit, vi går sånn helt greit overens, men det er fort et eller annet som kan bryte ut så klart. Men han skal dra i neste uke, og jeg ser så frem til det. Skal bli godt og få det over.

Nå skal jeg bare se fremover, og tenke på meg.

(og jeg må "dessverre" ha katten da, han kan ikke ha med han dit han skal... )

Blei visst kanskje litt langt det her og. Men slik ligger det iallefall an..

Ut i fra det du skriver virker det som om du har tatt et bra valg. Et samlivsbrudd er tøft å gå gjennom enten det er noe man har valgt selv eller ikke, og jeg vil ønske deg lykke til i tiden framover. Hold fokusen på deg selv og det du vil med livet ditt, og kos deg med pusen din!