Föles som om kjäresten ikke stiller opp....

[Gjest tinkelbell]

Jeg vet ikke helt om jeg krever alt for mye, så tenkte å höre deres meninger. Jeg er syk nå, veldig kvalm og feber, og kjäresten min sitter i naborommet. Han har värt innom noen ganger for å höre hvordan det går, og sist spurte han om jeg trengte noe. Da svarte jeg at det hadde värt godt med salt chips (fordi dette pleier å hjelpe), men han sa han var for sliten til å gå ned og kjöpe (butikken ligger rett utenfor leiligheten). Litt etter gikk han for å lage bröd til seg selv uten å spörre om jeg ville ha. Jeg vet dette höres utrolig lite ut, men det er bare det at hver gang jeg spör om noe, eller sier at jeg trenger han, svarer han at han er sliten selv og ikke har noe å gi. Jeg forvener kanskje mye, men det er fordi jeg også gir mye av meg selv når andre trenger meg (inklusiv han). Föles bare som om han aldri egentlig stiller opp. Vi har bodd fra hverandre lenge og når jeg har värt syk tidligere så har han sagt at han skulle önske han var hos meg og kunne ta vare på meg. Föles som om det egentlig bare er tomme ord. Har snakket med han om det, og da sier han at om jeg trenger noe så må jeg spörre (som for eksempel at jeg skulle spurt om bröd om jeg ville ha), men det komiske er jo at når jeg spör, så er han alltid for sliten. Hadde värt hyggelig om kanskje han kunne tatt initiativet og spurt meg, og tatt vare på meg når jeg er syk.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt om jeg krever alt for mye, så tenkte å höre deres meninger. Jeg er syk nå, veldig kvalm og feber, og kjäresten min sitter i naborommet. Han har värt innom noen ganger for å höre hvordan det går, og sist spurte han om jeg trengte noe. Da svarte jeg at det hadde värt godt med salt chips (fordi dette pleier å hjelpe), men han sa han var for sliten til å gå ned og kjöpe (butikken ligger rett utenfor leiligheten). Litt etter gikk han for å lage bröd til seg selv uten å spörre om jeg ville ha. Jeg vet dette höres utrolig lite ut, men det er bare det at hver gang jeg spör om noe, eller sier at jeg trenger han, svarer han at han er sliten selv og ikke har noe å gi. Jeg forvener kanskje mye, men det er fordi jeg også gir mye av meg selv når andre trenger meg (inklusiv han). Föles bare som om han aldri egentlig stiller opp. Vi har bodd fra hverandre lenge og når jeg har värt syk tidligere så har han sagt at han skulle önske han var hos meg og kunne ta vare på meg. Föles som om det egentlig bare er tomme ord. Har snakket med han om det, og da sier han at om jeg trenger noe så må jeg spörre (som for eksempel at jeg skulle spurt om bröd om jeg ville ha), men det komiske er jo at når jeg spör, så er han alltid for sliten. Hadde värt hyggelig om kanskje han kunne tatt initiativet og spurt meg, og tatt vare på meg når jeg er syk.

Ofte syk kanskje?

[Gjest tinkelbell]

absolutt ikke. I gjennomsnitt en gang i året. Og jeg föler ikke jeg krever veldig mye egentlig. Bare vanlig omsorg og oppmerksomhet. Som at han kunne spurt hvordan jeg fölte meg eller om jeg var bedre i dag morges i stedet for å minne meg på å ringe rörleggeren....