Voksne, er her en undersøkelse for dere!

[Lillemy144]

jeg skrev et innlegg lengere nede, og jeg ville bare si at jeg synes det er forferdelig som voksne maser!

så... hvordan føler dere det atte deres tenåringsbarn er sur og deprimert? hva ville dere gjøre da? jeg vil gjerne vite hva dere ville gjøre slik at jeg kan vite hva mor kanskje gjør når hun innser hvordan jeg har det...

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke krysset fra på noe, ettersom det egentlig ikke har noe fasit.

Det er jo veldig avhengig av forskjellige situasjoner.

En kan ikke sette et standarsvar på et slik spørsmål, ettersom hver enkelt situasjon kan ha mange forskjellige svar.

Det virker som om du er veldig opptatt av din egen situasjon nå, og kanskje bør ta deg en prat med dine foreldre, slik at du kan få løst ditt problem med de som er foreldrene dine.

[Gjest Turi]

Du virker veldig reflektert til å være så ung :D

Du virker også som om du virkelig ønsker at moren din skal forstå :D :D

Det er et kjempegodt utgangspunkt for en åpen dialog!!

Snakk med moren din om det som plager deg - det er ikke lett for henne å trøste deg om hun ikke skjønner at du er deprimert, men bare ser at du er sur og tverr.

Snakk med henne om at du ikke syns du får lov til noen ting. Kanskje dere kan bli enige om noen ting du kan får lov til nå, og sette opp en form for tidsplan for når du får lov til andre ting. Så vet du at det ikke er slik for alltid.

Stå på - syns du er tøff jeg!

[Gjest gjesta]

Dersom barnet mitt var "sur og deprimert"?:

Jeg valgte alternativ nr 2. Ikke fordi det nødvendigvis er riktig å be en tenåring med problemer om å slutte å være sur, men vet du - det er ikke alltid så lett å være voksen heller Det er ikke så lett å vite om tenåringen er sur fordi h*n har problemer eller om h*n bare er sur..som jo tenåringer ofte er, ihvertfall mot foreldrene.

Prøv å prate med moren din, - fortell henne hvordan du føler det. Da har du det beste utgangspunkt for at hun faktisk skal forstå deg.

[Kittykat]

Jeg hadde håpet på at datteren min kom til meg og sa hvorfor hun var sur og deprimert, spurt om hjelp rett og slett.

Eller hvis jeg så det på henne, så hadde jeg snakket med henne og spurt hva som var i veien.

Det finnes ingen fasit så jeg krysset ikke av på noe, men dette er hva jeg ville ha gjort. Eller kommer til å gjøre hvis datteren min noen gang skal komme til å føle seg sur og deprimert en gang i livet.

Jeg håper på at barna mine kan snakke med meg/oss om alt. Når jeg vokste opp så kunne ikke jeg det med mine foreldre og det ble til at jeg stenge meg selv inne og følelsene hopet seg opp. I dag når det er noe jeg sliter meg, så holder jeg det også inne helt til jeg ikke klarer mer. Og så når jeg først er i gang så kommer alt sammen.

Dette gjelder mest ting som sambo gjør, så det er ikke så lett.......