Å leve med en prokrastinatør

[Gjest Usikker_fisk]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget… få ut litt frustrasjon og få noen råd fra noen vennlige, kloke sjeler kanskje?

Saken er slik at jeg har en superflott kjæreste bortsett fra én ting. Han er så utrolig flink til å utsette ting. Han kommer ofte for seint, får ikke gjort ting og vimser generelt sett mye rundt. Dette er vel noe mange kan kjenne seg igjen i, meg selv inkludert. Men etter hvert som jeg har innsett hvor ille det faktisk er, så lurer jeg på om dette er noe jeg kan leve med.

Det virker som om denne utsettingen særlig knytter seg til ting han har negative følelser rundt. Jeg vil ikke gå for mye i detalj, men det er ting som knytter seg både til arbeid og personlig økonomi. Han skyver ting unna hvis de er ubehaglige å tenke på, slutter å åpne post som kan være kjip, og går i stedet rundt med gnagende dårlig samvittighet. Han har fått alvorlige problemer på grunn av det før.

Selv om han definitivt innser at dette er et problem selv, så tror jeg ikke han helt skjønner alvoret i det (eller fortrenger det). Jeg har noen av disse trekkene selv, og jeg er sikker på at det ikke er snakk om latskap eller noe lignende, men et reelt psykologisk problem hvor det ikke bare er ”å ta seg sammen”. Likevel virker det som om han ikke har noen planer om å jobbe med dette, og det plager meg.

Det har fungert frem til nå. Vi har bodd hver for oss og jeg har ikke lagt meg opp i hans saker. Men nå har vi begynt å planlegge å flytte sammen. Jeg er fryktelig usikker på hva jeg egentlig tenker om dette. Orker jeg å bo men en person som jeg ikke vet om jeg kan stole på at gjør det han må? Jeg har ingen planer om et liv hvor jeg er den som konstant må sjekke at alle regninger er betalt og at fyren gjør jobben sin. Samtidig så stemmer absolutt alt annet så godt. Han har ALT jeg ser etter i en fyr, og vi har det så bra sammen.

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal ta opp dette. Jeg har aller mest lyst til å si at ”jeg vil ikke flytte sammen med deg før du viser at du er villig til å jobbe med dette”. På den andre siden synes jeg det er helt feil å stille ultimatum eller å kreve noe på denne måten i et forhold. Samtidig vet jeg at han har masse vonde følelser rundt dette, og jeg vil ikke såre ham unødvendig (samtidig som dette selvfølgelig må snakkes om).

Er det noen som har erfaring med denne typen problemer? Hvor går det an å få hjelp for slikt? Psykolog? Andre steder? Neon som har erfaring med å være sammen med noen som sliter med dette? Jeg føler jeg tråkker ham på tærne uansett hva jeg gjør…

[Gjest TS]

Ingen som har vært borti dette, altså?

[Gjest navnelapp]

Eg kan vere litt slik sjølv, jobbar litt i rykk og napp. I eit parforhold kan slikt fungere viss ein er einige om ei ansvarsfordeling, og har klare rutiner. Faste trekk på konto til faste utgifter, autogiro der det er mogeleg, ikkje kredittkort, eller at den som "styrer" styrer kredittkorta osv. Det verste er viss ansvaret flyt.

[Gjest Gjest]

Sånn er kjæresten min også... men nå er han 35 og har ikke fått "alvorlige" problemer på grunn av det enda (sånn foruten at vi ikke kan ta opp huslån).. så han får vel få styre det selv. Har dessverre ingen råd, men du er iallefall ikke alene

[Gjest Gjest]

Jeg synes egentlig godt du kan stille et slags ultimatum. Du kan selvsagt ikke forvente eller kreve at han forandrer seg, men du kan jo si at dette er årsaken til at du ikke vil flytte sammen med ham. jeg skjønner deg godt (og jeg er ikke noen spesielt effektiv person selv og kjenner meg også igjen i å være en prokrastinatør, men alt innen rimelighetens grenser... man MÅ rett og slett gjøre endel ting...). Jeg vil tro at det kan være mye hjelp i å gå til en psykolog, helst en som driver med kognitiv terapi. Jeg gikk selv til en slik terapeut en kortere periode, og noe av problemet mitt var faktisk relatert til det samme som er din kjærestes utfordringer (dvs jeg jobbet selvstendig og slet med deadlines og stress, samtidig som jeg utsatte mange arbeidsoppgaver - og private ting - til siste liten. Jeg fikk riktignok alltid gjort ting til fristen, men det er MYE stress bare å ha noe hengende foran seg hele tiden i stedet for å ta tak i det). Psykologen er flink til å stille deg spørsmål rundt temaet slik at du på en måte avslører deg for deg selv, og kan hjelpe til med å jobbe fram bedre rutiner og metoder å ta tak i det på Jeg vil imidlertid tro at han må en oppsøke privatpraktiserende psykolog, og dette koster litt. Men det er antagelig verdt det dersom problemet er omfattende og det også går over grensa for betaling av regninger, jobb osv.

[Rosalie]

Spør deg selv om dette er noe du kan leve med når dere får barn, og vil være den som må ordne opp i alt som er vanskelig og kjipt.

[Gjest TS]

Se her var det plutselig masse svar, jo! Åh, dere er supre altså!

Eg kan vere litt slik sjølv, jobbar litt i rykk og napp. I eit parforhold kan slikt fungere viss ein er einige om ei ansvarsfordeling, og har klare rutiner. Faste trekk på konto til faste utgifter, autogiro der det er mogeleg, ikkje kredittkort, eller at den som "styrer" styrer kredittkorta osv. Det verste er viss ansvaret flyt.

Ja, jeg er mye sånn jeg og. Problemet er at jeg alltid får ting gjort før fristen, han kan gå langt over, og det skremmer meg. En god ansvarsfordeling er nok kjempeviktig ja, og det har vi forsåvidt snakket om i forbindelse med samboerskap allerede. Han er i utgangspunktet veldig positiv til å fordele oppgaver, lage lister og slikt, og det er jo bra! Men så var dte å se hvordan det fungerer i praksis da...

Sånn er kjæresten min også... men nå er han 35 og har ikke fått "alvorlige" problemer på grunn av det enda (sånn foruten at vi ikke kan ta opp huslån).. så han får vel få styre det selv. Har dessverre ingen råd, men du er iallefall ikke alene

Åh, takk! Det betyr endel å få sånne kommentarer også

Jeg synes egentlig godt du kan stille et slags ultimatum. Du kan selvsagt ikke forvente eller kreve at han forandrer seg, men du kan jo si at dette er årsaken til at du ikke vil flytte sammen med ham. jeg skjønner deg godt (og jeg er ikke noen spesielt effektiv person selv og kjenner meg også igjen i å være en prokrastinatør, men alt innen rimelighetens grenser... man MÅ rett og slett gjøre endel ting...). Jeg vil tro at det kan være mye hjelp i å gå til en psykolog, helst en som driver med kognitiv terapi. Jeg gikk selv til en slik terapeut en kortere periode, og noe av problemet mitt var faktisk relatert til det samme som er din kjærestes utfordringer (dvs jeg jobbet selvstendig og slet med deadlines og stress, samtidig som jeg utsatte mange arbeidsoppgaver - og private ting - til siste liten. Jeg fikk riktignok alltid gjort ting til fristen, men det er MYE stress bare å ha noe hengende foran seg hele tiden i stedet for å ta tak i det). Psykologen er flink til å stille deg spørsmål rundt temaet slik at du på en måte avslører deg for deg selv, og kan hjelpe til med å jobbe fram bedre rutiner og metoder å ta tak i det på Jeg vil imidlertid tro at han må en oppsøke privatpraktiserende psykolog, og dette koster litt. Men det er antagelig verdt det dersom problemet er omfattende og det også går over grensa for betaling av regninger, jobb osv.

Takk for tips! Da skal jeg definitivt foreslå psykolog for ham, kan til og med prøve å finne en konkret psykolog. (den jobben er jeg villig til å ta på meg altså, ellers tar det vel 500 år før han finner en i telefonkatalogen) Selv om det er dyrt så tror jeg det er verdt det, ihvertfall om det hjelper.

Problemet da er jo om han er villig eller ikke til å gå. Jeg kan jo ikke kreve at han gjør det. Jeg nevnte terapi/psykolog i forbifarten en gang, og hans reaksjon var noe i retning av "men å gå til psykolog betyr jo at jeg har et problem". Ja, hallooo... Han har jo innrømt før at dette sliter masse på ham, også er det vanskelig å definere det som problem? Er det et nederlag for mange å måtte gå til psykolog eller?

Spør deg selv om dette er noe du kan leve med når dere får barn, og vil være den som må ordne opp i alt som er vanskelig og kjipt.

Jepp, jeg har spurt meg selv om dette, og svaret er NEI. Ikke f*** om jeg, som er dumsnill og alt for samvittighetsfull vil ende opp i en sånn situasjon. Det er derfor jeg vil ta tak i dette nå, før vi har barn, hus og felles gjeld.

[Gjest Gjest]

Du trenger jo ikke flytte sammen med han.

[Gjest TS]

Du trenger jo ikke flytte sammen med han.

Nei, det har du selvfølgelig helt rett i! Men jeg har jo veldig lyst da, men bare ikke uten forbehold.

[Anjah]

Hvis det er slik at du er oppriktig glad i denne gutten, ser jeg ikke noe problem med å fortsette samlivet med han

Kan du ikke gjøre det så enkelt som at du blir den ansvarlige for regningene? For jeg regner med at det er det økonomiske som blir den største utfordringen...(?) La ham overføre en fast sum til din konto i måneden, også er DU den som kan holde styr på utgiftene og hva som skal betales i tide.

Og jepp; dere må jo selvfølgelig ta opp dette temaet før dere flytter i lag, men med god kommunikasjon ordner det aller meste seg, skal du se

Klem klem

[Gjest Gjest_panda_*]

Slik var min eks og samboer i 3 år. Selvom jeg var veldig glad i han og gjorde alt jeg kunne, endte det med at hans mor og far måtte ta opp lån i tide og utide, og kom jevnlig med 500-lapper...dette var flaut. Må også nevne at alt gikk på halv 8, han kvittet seg med både telefon og internett for å forhindre seg selv muligheten til å kunne ta fatt i noe. Til slutt klarte jeg ikke lenger å respektere han, og gikk, for jeg kan ikke se et menneske med en slik disponering som hverken fullgod partner eller far til mine barn. Etter det jeg vet er han slik ennå.

Også min fetter er slik, bare ikke fullt så ille. Han holder nå på å betale sin gjeld på 600 000 kroner, måtte selge leiligheten, og selv om han har en jobb der han tjener godt, sløser han heller bort og vil låne av alt og alle ennn å lage seg et budsjett. Han har hatt 9 forhold i løpet av 4 år, og alle har gått fra ham innen 3 mnd. Så det hjelper ikke å være sjarmerende, snill og kjekk, når det praktiske er uholdbart.

Jeg ønsker ikke å si til deg hva du skal gjøre, men siden du spør om råd vil jeg be deg tenke deg om. Per dags dato er det ingen kvinne som har klart å "kurere" en mann, og det er heller ikke så bra om du lider av det velkjente "hjelpesyndromet". Håper du ikke tar det ille opp, for det er ikke stygt ment. Lykke til<3

[Gjest Gjest_laban_*]

Kan du ikke gjøre det så enkelt som at du blir den ansvarlige for regningene? For jeg regner med at det er det økonomiske som blir den største utfordringen...(?) La ham overføre en fast sum til din konto i måneden, også er DU den som kan holde styr på utgiftene og hva som skal betales i tide.

Jeg ler meg i hel:D Hva får deg til å tro at den summen blir overført? Hvorfor tror du at en skyhøy andel av saker i Forliksrådet er saker som omhandeler økonomi mellom samboere? Har kvinner ingenting lært?

Dessuten, hvorfor skal HUN ta seg av regninger og økonomi, når han åpenbart ikke er klar til et seriøst samarbeid?

Dette er faktisk ikke NORMALT i forhold, og et forhold er basert på samarbeid i alle ting, drar den ene parten mer enn den andre av lasset går det ikke bra...det burde være en indikasjon. (praktisk sett, ikke ved sykdom.)

[Gjest Gjest]

Hvis det er slik at du er oppriktig glad i denne gutten, ser jeg ikke noe problem med å fortsette samlivet med han

Kan du ikke gjøre det så enkelt som at du blir den ansvarlige for regningene? For jeg regner med at det er det økonomiske som blir den største utfordringen...(?) La ham overføre en fast sum til din konto i måneden, også er DU den som kan holde styr på utgiftene og hva som skal betales i tide.

Og jepp; dere må jo selvfølgelig ta opp dette temaet før dere flytter i lag, men med god kommunikasjon ordner det aller meste seg, skal du se

Klem klem

Takk for råd og varme tanker

Joda, det kan hjelpe at jeg tar ansvaret for regningene - noe jeg i utgangspunktet ikke har noe i mot så lenge han får et tilsvarende ansvar for noe annet (evig oppvasktjeneste, kanskje? ). Men jeg tror det strekker seg litt lengre enn det. Økonomisk sett tror (med vekt på tror) jeg han ikke er helt på jordet, men denne prokrastinasjonen strekker seg egentlig mye lengre. Og jeg er så himla flink til å gå og bekymre meg for alt mulig rart, så når han er for sent ute med noe på jobben eller med noe annet så går det ut over meg. Litt av dette er sikekrt ting jeg ikke burde legge meg oppi uansett, men problemet er nå likefullt der.

Kommunikasjon er alltid viktig, ja. Jeg har definitivt tenkt å snakke med ham ordentlig om dette, men tenkte det var lurt å høre om noen har lignende erfaringer først. Da er det kanskje lettere å vite hvilke temaer jeg skal ta opp.

Slik var min eks og samboer i 3 år. Selvom jeg var veldig glad i han og gjorde alt jeg kunne, endte det med at hans mor og far måtte ta opp lån i tide og utide, og kom jevnlig med 500-lapper...dette var flaut. Må også nevne at alt gikk på halv 8, han kvittet seg med både telefon og internett for å forhindre seg selv muligheten til å kunne ta fatt i noe. Til slutt klarte jeg ikke lenger å respektere han, og gikk, for jeg kan ikke se et menneske med en slik disponering som hverken fullgod partner eller far til mine barn. Etter det jeg vet er han slik ennå.

Også min fetter er slik, bare ikke fullt så ille. Han holder nå på å betale sin gjeld på 600 000 kroner, måtte selge leiligheten, og selv om han har en jobb der han tjener godt, sløser han heller bort og vil låne av alt og alle ennn å lage seg et budsjett. Han har hatt 9 forhold i løpet av 4 år, og alle har gått fra ham innen 3 mnd. Så det hjelper ikke å være sjarmerende, snill og kjekk, når det praktiske er uholdbart.

Jeg ønsker ikke å si til deg hva du skal gjøre, men siden du spør om råd vil jeg be deg tenke deg om. Per dags dato er det ingen kvinne som har klart å "kurere" en mann, og det er heller ikke så bra om du lider av det velkjente "hjelpesyndromet". Håper du ikke tar det ille opp, for det er ikke stygt ment. Lykke til<3

Tror ikke det var stygt ment, er bare glad for at du deler av erfaringen din, jeg!

Dette hørtes kjent ut, ja. Hakket værre enn han jeg er sammen med, men mye av det samme mønsteret. Og jeg har definitivt hatt noen runder med meg selv for å finne ut om jeg har naive drømmer om hvor perfekt han kan bli bare jeg får "fiksa" litt på ham. Jeg har vel kommet frem til at slik situasjonen er i dag kan jeg ikke leve med. Så får jeg legge det frem for ham, og se hvor det fører oss. Ingen menn er perfekte, og denne fyren har gode sider som jeg setter utrolig pris på - men jeg kan jo ikke godta alt heller.

Litt av poenget her er jo at jeg har skjønt at dette er noe han er veldig misfornøyd med selv, og kanskje vil gjøre noe med. Det er viktig, han skal øsnke dette for seg selv og ikke fordi jeg krever det. Men kanskje jeg kan gi ham sparket i rævva han trenger? Om det ikke fungerer så synes jeg ikke at jeg kan si noe mer, da har han tatt sitt valg.

[Gjest Gjest]

Hvis det er slik at du er oppriktig glad i denne gutten, ser jeg ikke noe problem med å fortsette samlivet med han

Kan du ikke gjøre det så enkelt som at du blir den ansvarlige for regningene? For jeg regner med at det er det økonomiske som blir den største utfordringen...(?) La ham overføre en fast sum til din konto i måneden, også er DU den som kan holde styr på utgiftene og hva som skal betales i tide.

Det handler jo litt om at for å kunne trives sammen og leve sammen, så må en klare å respektere den andre. Om det bare er snakk om økonomi, så vet jeg også om endel som finner en slik løsning på det, og så lenge det fungerer for dem, så fint. Men det virker jo omfattende dette her, og litt som å skulle leve sammen med en som ikke tar ansvar for ting på mange områder, litt som et stort barn. Og da begynner det å bli duket for konflikter. Jeg tror den beste løsningen er den trådstarter er inne på selv. Han trenger å "lære" at det faktisk ikke er helt umulig og utmattende å løse små hverdagslige oppgaver som å betale regninger (eller overføre penger til den andre, for den saks skyld), ta telefoner, komme tidsnok osv.

[Anjah]

Jeg ler meg i hel:D Hva får deg til å tro at den summen blir overført? Hvorfor tror du at en skyhøy andel av saker i Forliksrådet er saker som omhandeler økonomi mellom samboere? Har kvinner ingenting lært?

Dessuten, hvorfor skal HUN ta seg av regninger og økonomi, når han åpenbart ikke er klar til et seriøst samarbeid?

Dette er faktisk ikke NORMALT i forhold, og et forhold er basert på samarbeid i alle ting, drar den ene parten mer enn den andre av lasset går det ikke bra...det burde være en indikasjon. (praktisk sett, ikke ved sykdom.)

Joda, av og til hører du om slike kjipe historier, men det er ikke dermed gitt at det er slik det går for ALLE som velger å hjelpe noen som har det litt vanskelig.

Jeg lever med denne ordningen selv, og har gjort det i flere år. Jeg overfører en fast sum i måneden til min mann, og han gjør opp de nødvendige, obligatoriske regningene. Så det så!

Jeg tror forresten at det ofte vil være en av partene som drar et litt større del av lasset i et parforhold uansett. Det være seg barneoppdragelse, økonomi eller husarbeid. Å få fordelingen til å gå opp 100% er ganske vanskelig, men hvis du og din kjære fikser dette, så 'ære være dere'....!

Endret 28. januar 2010 av Anjah

[Gjest Gjest]

Jeg ler meg i hel:D Hva får deg til å tro at den summen blir overført? Hvorfor tror du at en skyhøy andel av saker i Forliksrådet er saker som omhandeler økonomi mellom samboere? Har kvinner ingenting lært?

Dessuten, hvorfor skal HUN ta seg av regninger og økonomi, når han åpenbart ikke er klar til et seriøst samarbeid?

Dette er faktisk ikke NORMALT i forhold, og et forhold er basert på samarbeid i alle ting, drar den ene parten mer enn den andre av lasset går det ikke bra...det burde være en indikasjon. (praktisk sett, ikke ved sykdom.)

Hvis jeg skal være ærlig med meg selv så tror jeg nok du har et poeng. Det vil si: jeg har ikke noe problemer med å ta ansvar for økonomien så lenge han kan ha ansvar for noe annet og jeg kan stole på at det blir gjort. Det er vel der problemet ligger i bunn og grunn, jeg vil ikke ha et liv hvor jeg føler jeg må følge ham opp på alt han gjør. Mamma kan jeg være for barna mine (om jeg får noen), ikke for kjæresten. Jeg vil gjerne føle meg likeverdig med ham. Og det gjør jeg på absolutt alle andre plan enn det praktiske. Vi passer så bra sammen, og jeg har ikek tenkt å gi opp dette uten å prøve å løse problemene først - det ville vært for dumt.

Noe av grunnen til at jeg vil foreslå terapi er nok at jeg mistenker at det ligger litt depresjon til grunn for dette også. Vet ikke helt om han har vurdert dette selv, men han er alltid veldig sliten, sover mye og lar ting gå veldig inn på seg. Jeg har vanskelig å tro at denne typen prokrastinering kun skyldes latskap, for han viser få tegn på det ellers. Tar initiativ til mye, også lite morsomme ting, og er aktiv. Men når det kommer ting som er ubehagelige eller virker vanskelige å gjennomføre så skyver han disse vekk. Det gjør jeg i stor grad også, og jeg er konstant irritert på meg selv for det (jeg burde f.eks. gjøre noe HELT annet enn å sitte på KG nå). han er bare mye verre enn meg, Egentlig handler vel dette litt om at jeg vil se om det er håp for meg og?

[Rosalie]

Joda, av og til hører du om slike kjipe historier, men det er ikke dermed gitt at det er slik det går for ALLE som velger å hjelpe noen som har det litt vanskelig.

Jeg lever med denne ordningen selv, og har gjort det i flere år. Jeg overfører en fast sum i måneden til min mann, og han gjør opp de nødvendige, obligatoriske regningene. Så det så!

Jeg tror forresten at det ofte vil være en av partene som drar et litt større del av lasset i et parforhold uansett. Det være seg barneoppdragelse, økonomi eller husarbeid. Å få fordelingen til å gå opp 100% er ganske vanskelig, men hvis du og din kjære fikser dette, så 'ære være dere'....!

jeg lever også i et sånt forhold. Rett og slett fordi min samboer har gjort en del valg i fortiden som viser at han er en potensiell økonomisk katastrofe på to bein. Ergo er jeg finansminister i heimen, og det er faktisk slitsomt å være den som til enhver tid må ha oversikt over parøkonomien. Én fellesregning har min samboer ansvaret for å få betalt i tide, og det er TV-lisensen. han ender opp med purregebyr hver bidige gang.

Å være samboer med en slik mann er én ting. Men å få barn med han uten at han skjerper seg og begynner å ta sin del av ansvaret, er fullstendig uaktuelt.

Heldigvis er det kun når det gjelder økonomi at han utsetter og lar være. Hadde han vært slik på flere punkter, hadde jeg ikke orket.

[Lissi]

Google: passiv aggressiv.

Dette er en personlighetsforstyrrelse, og lykke til til alle dere som tror at de vil endre seg på dette område.

Slike som kommer for sent har ikke respekt for andre og deres tid, det er noe som læres fra barndommen og mennesker som tillater seg å være sene en gang og bestandig er mennesker som er utrolig vimsete, ikke klarer planlegge eller rett og slett gir fan. Dette kan de ikke gjøre noe med over natta! Mange vil ikke gjøre noe med det heller, for de skulle/måtte jo bare.... er jo viktig det...!

Det å bo med eksen min var som å bo med et barn, slet meg totalt ut. Nå vil jeg ha en MANN!

[Gjest Gjest_laban_*]

Joda, av og til hører du om slike kjipe historier, men det er ikke dermed gitt at det er slik det går for ALLE som velger å hjelpe noen som har det litt vanskelig.

Jeg lever med denne ordningen selv, og har gjort det i flere år. Jeg overfører en fast sum i måneden til min mann, og han gjør opp de nødvendige, obligatoriske regningene. Så det så!

Jeg tror forresten at det ofte vil være en av partene som drar et litt større del av lasset i et parforhold uansett. Det være seg barneoppdragelse, økonomi eller husarbeid. Å få fordelingen til å gå opp 100% er ganske vanskelig, men hvis du og din kjære fikser dette, så 'ære være dere'....!

Ja, det er fint at det en skjelden gang fungerer. Jeg ville påpeke litt tydelig at det som regel ikke er slik, og jeg ønsker ikke at TS skal være en det IKKE går bra med, fordi ingen har nevnt hvordan det KAN gå. Men ser på svaret hun kom med litt lenger opp, og da blir dette irrelevant. Hun sier det er ikke bare økonomien, det strekker seg litt utover det:(

TS, jeg visste ikke at det strakk seg utover økonomien før i sted. Jeg ønsker deg lykke til, og håper du treffer en beslutning som er i forenlighet med både intellekt og følelser.

[Gjest Gjest]

Jeg tror forresten at det ofte vil være en av partene som drar et litt større del av lasset i et parforhold uansett. Det være seg barneoppdragelse, økonomi eller husarbeid. Å få fordelingen til å gå opp 100% er ganske vanskelig, men hvis du og din kjære fikser dette, så 'ære være dere'....!

Ja, også er det noe som på godt norsk heter "to pick your battles". Jeg er faktisk villig til å ta på meg ansvaret for økonomien om jeg føler det gjør hverdangen min og hans bedre uten at det er an urettferdig løsning. Å velge minste motstands vei har jeg tro på i forhold (kun til en viss grad selvfølgelig!!!) og hvis jeg, som faktisk får gjort det, kan ta økonimiansvaret så kan han ta oppvasken (teit eksempel, men det var dte jeg kom på). greia er vel at dette er en løsning man skal komem frem til sammen og som ER basert på samarbeid og kompromisser, ikke at jeg gir opp og sier "ja, du får det ikke til så da kan jo like gjerne jeg gjøre det" og så være hemmelig sur på ham for det. Det blir gæli' det.