Unikt eller ikke, kommer jeg alltid til å angre?

[Gjest Gjest]

Egentlig lurer jeg på om det er vits i å skrive et innlegg om dette, for samme hvordan jeg fremstiller det, vil det virke grunnere og mer useriøst enn jeg trodde det var.

Jeg får vel ta alt fra scratch, også får jeg få de svarene som kommer. Okay, jeg er ei jente i begynnelsen av 20-årene som klarte å forelske meg i en fyr. Omstendighetene rundt skal jeg ikke gå så nøye inn på, men vi møtes via en nettside. Før vi møttes hadde vi snakket mye på MSN, sendt hverandre lange avhandlinger på mail, så vi kjente hverandre godt.

Da vi ble kjent, sa jeg hele veien at jeg trodde vi hadde det best som venner, fordi han snakket om at han muligens kom til å reise til utlandet. Han snakket det bort der og da, og sa flere ganger at "om det blir aktuelt, tror jeg ikke at jeg kan klare å reise fra deg." Den biten forandret seg relativt raskt. Jeg er ikke bitter over det, for all del, men plutselig skulle han dra likevel. Han drar antakeligvis over sommeren, da ble det med en gang et spørsmål om vi skulle fortsette, eller ikke fortsette dette.

Jeg har selv en utdanning bak meg, to år med et annet fag, og vurderer å begynne på en tredje utdanning som utfyller den andre over sommeren. Jeg har også mye relevant jobb på CVen, og føler at jeg har prøvd mye av det som er å prøve innen det fagfeltet jeg jobber. Begynte tidlig i tenårene, og har jobbet masse ved siden av studier, hvis noen lurer på hvordan det er mulig. Han, derimot, har av forskjellige grunner ikke gjort så mye ennå, men skal begynne på høyere utdanning over sommeren, med sikte på mastergrad.

Etter å ha snakket frem og tilbake konkluderte han vel med at jeg antakeligvis ville føle meg nedprioritert hva han gjorde. Han sa at ambisjoner er viktig for ham, og jeg som er så ambisiøs (men som riktignok etter hvert har innsett at det finnes viktigere ting her i livet), burde jo ha forståelse for det. Og det har jeg. Hadde aldri klart å prøve å overtale ham til å bli igjen og studere her når han har store muligheter i utlandet. Vi diskuterte at jeg kunne fullføre en toårig utdanning der, også eventuelt flytte over.

Jeg er veldig fleksibel med tanke på sånt, problemet er vel at jeg ikke følte han var det samme tilbake. Logisk sett skjønner jeg at han ikke vil gifte seg før han er ferdig med studier, at han ikke vil få noe barn det siste året han studerer blablabla. Akkurat det der med unger er ikke så viktig for meg, men det er for å illustrere noe av det vi snakket om. Men, jeg føler at hvis jeg hadde gått inn i dette, så hadde alt blitt på hans premisser. Det har aldri vært noen drøm å flytte utenlands, men jeg vet at jeg kunne gjort det, for ham. Kan han virkelig føle det samme, så sterkt, når han ikke ser ut til å være villig til å kompromisse på -noe-?

Han ønsket ikke å avbryte dette, det gjorde ikke jeg, heller. Men vi diskuterte forskjellige løsninger i går, og kom vel frem til at det er veldig stor sannsynlighet for at dette vil skjære seg. Vi er på ulike stadier i livet, og vi vil forskjellige ting. Det han vil ha om kanskje ti år, vil jeg begynne å tenke på om fire- fem.

I og for seg hadde vel ikke det vært den avgjørende faktoren for å droppe alt fra min side, men det er også noe med omstendighetene rundt det. Han har hele tiden sagt at dette er vanvittig unikt, at jeg har nådd inn til ham på en måte ingen andre har, at jeg har forandret ham som person, og det tror jeg faktisk. Det som er unikt ved denne fyren, er at han aldri har løyet til meg. Han forandrer tanker og meninger etter hvert, men da er han alltid ærlig om det. Kanskje for ærlig. Han innrømmer selv at han har en tendens til å være for objektiv og se alle mulige utfall hele tiden. Jeg tror mye av grunnen til at han gir opp dette, er at han tror at han ikke kan gjøre meg lykkelig. Jeg tenker likevel at han er feig som ikke vil prøve.

I går, da vi snakket sammen, kom han også med løse påstander om at han var sikker på at jeg ville finne noe bedre enn ham, han visste ikke, kanskje ville vi angre på dette, eller kanskje ville vi finne noe bedre begge to. Da tenkte jeg at hvis det er sånn han ser på det, allerede nå, er det liten vits i å fortsette. Jeg tenker at hvis et forhold, som i utgangspunktet er dømt til å mislykkes, skal funke, må man hs en vilje av stål for å få det til å funke. Jeg vet at jeg hadde hatt det, om jeg følte at han hadde det samme. Men, når han kan si noe sånt, hvor dypt kan det egentlig stikke, da?

Jeg har sagt at jeg ikke vil nøye meg med noen som ikke vil satse alt på meg. Det føler jeg ikke at han er villig til å gjøre, så det i seg selv burde jo være nok til å glemme og begrave hele fyren.

Det som er mest tragisk, er at jeg sitter med følelsen av at vi vil angre på dette, lenge. Jeg tror vi er ambisiøse nok til å få det til å fungere, om vi absolutt hadde ønsket det. Problemet er at vi diskuterer så mye at alt virker meningsløst. Jeg tror jo, innerst inne, at dette hadde gått.

Men, vil han det like mye som meg? Jeg prøver å overbevise meg selv om at nei, det vil han ikke. Hadde han ønsket det, hadde vi ikke sittet på hvert vårt sted og vært deprimerte nå. Jeg skulle ønske at han var mer villig til å fokusere på, og finne løsninger, men det virker nesten som om han fant masse problemer for å utelukke at dette kunne funke.

Må legge til at jeg har hatt mine tvil jeg også. Det skjer mye i andre deler av livet mitt om dagen, og etter en samtale der han skisserte disse problemene for første gang, har jeg nok vist at jeg ikke har like stor tillit til ham lenger i form av spørsmål, måten jeg reagerer på når vi snakker sammen etc.

Jeg tror ikke at jeg ser direkte motbydelig ut, uten at det betyr at jeg føler meg outstandig vakker. Jeg er vel ikke direkte dum, heller. Og ambisjoner har jeg jo. Alle forteller meg (og det før dette) at jeg kommer til å finne noen. "Du som har så mye å spille på vil helt sikkert finne noen". Jadda, jeg tviler ikke et sekund på at jeg vil det. Men vil det være det samme? Jeg tviler, det tror jeg han gjør også. For han sa faktisk, i går, at han var usikker på om jeg kom til å finne noen som ville kjenne meg så godt på så kort tid. Han er en av de, om ikke den, som kjenner meg best her i verden. Jeg vet at jeg er det samme for ham. Så, hvorfor lar vi hverandre gå?

Jeg klamrer meg til grunnen om at dette ikke er unikt nok for ham. Det tragiske er at det var det for meg.

Beklager at dette sikkert blir en usammenhengende, lang og totalt uinteressant utblåsning. Jeg trengte bare å skrive av meg litt dritt!

[Gjest Gjest]

Jeg tror konklusjonen er ganske realistisk.