Åpenhet om følelser

[Gjest håpløst forelska]

Jeg er en veldig åpen, ærlig og direkte person. Jeg sier hva jeg mener, tenker og føler og det er ikke bare fordi jeg er "uredd" når det gjelder sånt - jeg tror også jeg har et behov for å gjøre det.

Dette fungerer fint for meg i hverdagen og livet generelt.

Problemet kommer når jeg først en sjelden gang blir virkelig forelsket. Jeg klarer ikke å sette på bremsene, jeg må bare fortelle alle følelsene som bobler inni meg. Og de kan være intense, selv etter kort tid. Alle sier man skal være åpen, at man ikke skal spille spill, at man ikke må være redd for å fortelle om følelser. Men dette er da en sannhet med sterke modifikasjoner?

Før var jeg ikke redd for å gjøre meg sårbar, for å gi han all "makten" i forholdet. Etter å ha brent meg et par ganger så gjør jeg ikke dette lengre, jeg innser at det faktisk ikke er så spesielt smart - det har konsekvenser, f eks at han stikker! Tenker dette må være enda verre for dere menn som er sånn ?

Rabler ned alt dette våset fordi jeg, mot min vilje, har blitt forelsket igjen. Denne gangen vil jeg ikke ødelegge det. Vi har sagt mye fint til hverandre, men når jeg ligger i armene hans så holder hodet mitt på å eksplodere av alt det usagte og jeg trekker pusten for å si noe hele tiden men stopper meg selv.

Noen andre som har det som meg? Hvordan takler dere det, hva gjør dere? Skulle ønske noen kunne si akkurat hva som er greit og fint og søtt og sjarmerende, og når man går over en grense. Jeg vet han føler det sterkt selv, men likevel føler jeg at man må dosere ut kjærlighetserklæringene og at det å gå for langt for tidlig kan ha konsekvenser. Isj.

Beklager langt og rotete innlegg. Vet det er vanskelig å gi konkrete tips og råd her, men er interessert i andres erfaringer og innspill.

[Gjest Gjest]

Hei,

jeg har det på akkurat samme måte selv - er også åpen, ærlig og har vanskelig for å legge skjul på følelsene mine, både når jeg har det bra og når jeg har det dårlig. Alle, til og med folk som ikke kjenner meg, kan lett se hvordan jeg har det. Så jeg kjenner meg igjen med dette å utspille følelser i det daglige. Det funker som regel bra for meg også, uansett har jeg vanskelig med å forandre dette hos meg selv - er rett og slett slik jeg er på godt og vondt.

At jeg er så åpen med følelsene mine og har behov for å uttrykke dem, har også for meg ført til mye kluss og stress ved innledningen av nye forhold. Som regel har det imidlertid gått greit - de som har blitt skremt har blitt skremt, og de som ikke har blitt det har jeg hatt det utrolig bra med. I bunn og grunn knytter det seg nok til at partneren min må leve med meg som jeg er - noe som innebærer mye følelser. Synes egentlig det er mest fair å ikke legge skjul på det når man treffer en man er interessert i, tåler han deg på ditt mest intense - ja da tåler han deg også i det lange løp.

Det var kanskje ikke de rådene du ønsket når du faktisk uttrykker at du må/bør dempe deg i startsfasen med en ny kjæreste. Men at du gir uttrykk for følelsene dine er jo en av de tingene som gjør deg til nettopp deg eller hva?