Hypotetisk spørsmål om samlivsbrudd

[lillesol20]

Her kommer et hypotetisk spørsmål som jeg lurer fælt på.

Hvordan vet man når et forhold ikke lenger er noe å satse på?

Dette har jeg lurt på lenge- hører om folk som prøver og prøver å få ting til å funke, og så blir det slutt in the end likevel.

Kan man ikke forhindre å sløse så mye energi?

Er det nødvendig med alt strevet, gråtingen, tanngnissingen og huepine?

Burde man ikke hatt et punkt der man visste at "Nå, nå går det ikke lenger." Eller kanskje man har det, men overser det fordi man ikke vil gi opp? (Kanskje pga frykt?)

Noen som kan svare?

[Gjest GreenSky]

Egentlig synes jeg spørsmålet ditt var ganske merkelig. Det finnes da ikke noe fasittsvar på noe slikt!?

[Ronja]

Man kan da ikke vite at - that's it, nå bare slutter vi her. Man er da så glad i hverandre og har delt så mye sammen at det bare ikke går. Jeg vet om et par som er sammen et halvt år, går fra hverandre en måneds tid og så er de sammen igjen. Det funker ikke å være sammen men det funker slett ikke å ikke være sammen. Og de klarer ikke å si til hverandre (og mene det) : nå er det siste gang. Dessverre.

Så enkelt er det bare ikke.

[bollapinnsvin]

Når det er mere negativt enn positivt!

(Vet ikke helt selv hva det innebærer, men det gjør kanskje du...?)

Spør deg selv: "Er du lykkelig?"

Det gjorde jeg, og svaret var nei, så da avsluttet jeg forholdet ila. noen måneder. Høres banalt ut, men det funket for meg...

[Gjest Anonymous]

Et veldig godt spørsmål mener jeg. Men jeg tror ikke det finnes noe fasitsvar. Noen tåler det bedre enn andre.

Og etter et langvarig forhold med en mann som skyr krangel, tenners gnissel, hodepine - ja alt det man kan kalle følelser må jeg advare verden: Pass opp, her kommer jeg :blunke:

[OppNed]

Det var ikke et dumt spørsmål.

Og lillesol20 ba heller ikke om noe fasitsvar.

Jeg visste, lillesol. Andre har andre terskler, men den dagen det gikk opp for meg at jeg var mer ensom i tosomheten med ham, så visste jeg at dette ikke gikk lengre.

Selv føler jeg at jeg hadde gjort mye for å få dette til å gå, blant annet i forhold til dette som går på kommunikasjon. Men...når kommunikasjon ikke funker, når man får følelsen av at kommunikasjon er ok så lenge det kun skal utøves på den andres premisser...da takler ikke jeg å være der, rett og slett.

Da kommuniserer jeg heller med meg selv :o

Når berøring ikke lengre kjennes intimt ut, men heller blir et desperat forsøk på å reparere noe... Når du etter å ha vært intime ikke ønsker å krype inn i armkroken, fordi den ikke kjennes trygg ut... Det er en fryktelig erkjennelse, men den er ekte. Når det blir slik mellom to, så må man, slik jeg ser det, kjenne etter om det var slik du ønsket at livet skulle bli.

Når tillit brytes, der hvor det betyr noe for deg... Dette med tillit er kompleks. Tillit er kanskje ofte basert på at du har satt grenser for deg selv, og derfor forventer at den andre skal forstå disse til bunns. Og, sett i etterpåklokskapens lys, så ser jeg at mye av det som var viktig for meg den gangen, ikke er like viktige nå. Men der og da ble stoltheten så rammet at jeg ikke greide å se annerledes på det.

Resultatet av tillitsbrudd, er ofte at man slutter å stole på den andre. Og det å vri rundt på sine egne oppfatninger av hva som er tillit og hva det betyr å kunne stole på et annet menneske er vanskelig, når man er midt oppi et emosjonelt kaos.

For å sortere i slikt, så må man i det aller minste kunne være helt åpne med hverandre, tror du ikke? Fordi at hvis man ikke kan være åpne, så får man heller ikke behandlet kjernen til problemet. Og da er vi vel tilbake på det som har med kommunikasjon å gjøre.

Enkelte mener kommunikasjon kan læres. Personlig tror jeg det er noe man bare finner i et annet menneske. Og du *vet* når du har det. Du finner det ihvertfall ut, den dagen du får bruk for det.

Mange blir, til tross for slike ting. Fordelene veier opp for ulempene. Jeg beundrer mange av dem, andre forstår jeg rett og slett ikke. Skjønner ikke motivasjonen, hvis du skjønner. Men respekterer det, selvsagt. Ofte, som regel, så er det vel barn med i bildet, som gjør dette fryktelig mer komplisert.

Jeg har veldig sterk tro på selvstendighet i parforholdet. At begge to har sine bein å stå på, og at man kan jobbe ut fra dette.

[Mathias]

Når forholdet ikke GIR deg noe, når du ikke klarer glede deg til 30 år til...

[lillesol20]

Spør deg selv: "Er du lykkelig?"

Det gjorde jeg, og svaret var nei, så da avsluttet jeg forholdet ila. noen måneder. Høres banalt ut, men det funket for meg...

Dette er egentlig essensen av spørsmålet mitt, da. Hvis man føler det sånn- (og som Maiken også nevner; at man kan være mer ensom sammen med en person enn om man er alene)- skal man da kutte forholdet med en gang man får den følelsen? Hva om følelsen bare kommer av og til? Og hva om man ER lykkelig- ivertfall mesteparten av tiden, men når man ikke er lykkelig så føles det også sterkt?

Hvor mange sånne ...lykkelig-ikke lykkelig-lykkelig-ikke lykkelig... skal man gå igjennom før man setter en strek og sier at nok er nok?

Hva når man, som Ronja forteller om, ikke klarer å leve med hverandre alltid- men at det føles like sterkt at man ikke klarer å leve UTEN hverandre?

Det er riktig, Maiken, jeg ba ikke om noe fasitsvar.

Jeg synes dette spørsmålet er vanskelig. Og så er det så individuelt. Man må bruke skjønn, og det forutsetter at man stoler på seg selv. Hvilket det er mange som ikke gjør. (Bevisst eller ubevisst)

Vil gjerne lese fleres tanker om dette.

[lillesol20]

Når forholdet ikke GIR deg noe' date=' når du ikke klarer glede deg til 30 år til...[/quote']

Mener du at forholdet må være ikke-givende over en viss periode da, eller går du med en gang du får den følelsen?

[Mathias]

Det er en utopi å forvente å være i himmelen og stormforelsket hele tiden. snakker om tendenser i forholdet, og når det blir overvekt av det ene eller andre... Når det blir for mye negativt... Når man kjenner på seg at tross de små gode periodene har man det generellt ikke bra...

[Gjest Anonymous]

Det var et veldig godt sporsmal som jeg har spurte meg selv og andre flere ganger.

Svaret fra mine kloke venninner var : Nar det er over sa vet du det.

Jeg var da i et opp og ned forhold. Nar alt var bra var det helt fantastisk, men dessverre var det sjeldnere og sjeldnere.

Det er vanskelig aa innromme for seg selv hva man foler.

Jeg tvilte lenge, men turte ikke tenke tanken ut engang.. Vi hadde jo lovet hverandre gull og groenne skoger. Og han var jo saa glad i meg og sa ofte han ikke kunne leve uten.. osv osv.

Og vi hadde det jo bra sammen... eller..

Slik hadde jeg det i nesten to aar. Jeg tok meg selv i aa tenke: Haaper han ikke frir, men om han gjoer det saa gaar det jo an aa skilles...

Men plutselig, etter en uke ferie uten han og samtaler med en venninne som for forste gang sa til meg at jeg ikke var den samme lenger og at jeg burde gjore det slutt, bestemte jeg meg. Og da var det ingen vei tilbake.. Neste skritt var bare aa finne riktig tid og sted. Helt j... men det gikk utrolig mye bedre enn forventet.

Jeg gikk for lenge.

Jeg tror svaret er forskjellig fra forhold til forhold. Men ut i fra egne erfaringer er mitt svar:

- Vaag aa lytt til din indre stemme.

Hvis det ikke er riktig, vet du det innerst inne, men det er ikke alltid man toer aa innroemme det.

[Anie]

Et godt spørsmål som jeg ikke helt klarer å svare på, bortsett fra at man bør unngå å vente for lenge.

Jeg ventet så lenge at jeg ble syk og fikk mage sår. Du kjenner nok på kroppen og deg selv når forholdet ikke er noe å satse på lenger, men fra det og faktisk ta det steget til å bryte er nok den vanskeligste biten.

Så svaret må vel være at jeg tror man vet det når et forhold må brytes og som flere andre sa her inne - er forholdet mer negativt enn positivt så er det nok best at man går hver sin vei.

[Gjest Embla s]

Et godt spørsmål som jeg ikke helt klarer å svare på, bortsett fra at man bør unngå å vente for lenge.

Jeg ventet så lenge at jeg ble syk og fikk mage sår. Du kjenner nok på kroppen og deg selv når forholdet ikke er noe å satse på lenger, men fra det og faktisk ta det steget til å bryte er nok den vanskeligste biten.

Så svaret må vel være at jeg tror man vet det når et forhold må brytes og som flere andre sa her inne - er forholdet mer negativt enn positivt så er det nok best at man går hver sin vei.

Det der var veldig bra skrevet, Anie. Jeg tenker at man bør bryte opp før det går så langt at man hater hverandre. Men dillemmaet er jo nettopp at før det kommer så langt, er man fortsatt veldig glad i hverandre, og da er det vanskelig å bryte opp, man har jo tross alt mange gode stunder bak seg og gode minner.. Og det er jo en tøff prosess med veldig mye usikkerhet angående mye.. Kanskje det er lett å feige ut og bli på tross av?