To ambisiøse - hvordan fordele "oppmerksomheten"?

[Gjest Gjest_Jennifer_*]

Jeg er 22, kjæresten 2 år eldre. Vi har datet i snart 5 måneder og begynner å kjenne hverandre godt. Utad er vi det mange sikkert tror er det "perfekte" par: ser greie ut, har god utdannelse, mange venner, eier egne leiligheter. Alt burde med andre ord være perfekt, men det er det ikke.

Jeg er veldig glad i ham, beundrer og ser opp til det han driver med og jeg er ganske sikker på at han føler det samme for meg. Problemet er at han ser ut til å mene at hans karriere kommer først hele tiden. Hvis dette utvikler seg er det ikke aktuelt å flytte dit jeg vil, vi bør dra til byer hvor han kan utvikle seg og sånn går regla.

Jeg kjenner at jeg blir oppgitt, han prioriterer jobb høyt og lurer på om det vil fungere med et forhold hvor begge er ambisiøse?

Jeg fullførte høyere utdanning med toppresultater, han er i ferd med å gjøre det samme. Begge har relevant arbeidserfaring, drevet med frivillig arbeid, gjort det som kreves. Jeg har begynt å innse at jobb ikke er det viktigste i livet lenger, men han er ikke helt der.

Noen som har vært i samme situasjon som kan komme med tips, erfaringer?

[Gjest Gjest]

Dere er jo veldig unge da. Min erfaring er at dette er et problem som bare blir værre og værre med årene, særlig når det kommer barn og andre forpliktelser på toppen.

Har selv to mastergrader (juss og økonomi) og har en lederstilling, og er gift med en lege med doktorgrad som også er i full gang med spesialiseringen sin. Vi har alltid spilt på hverandre. Det har aldri vært "meg" og "mitt", men "oss". Hvor skal vi flytte for at vi totalt skal ha det best mulig. I perioder jeg har det travelt står han på og gjør det meste i huset, og omvendt. Da vi fikk barn delte vi permisjonen 50-50. Så mitt tips er å få frem "vi" tankegangen, det handler om at begge totalt sett skal ha det best mulig, og at det aldri kun skal være den ene som ofrer seg.

Men vi har mange venner der dette aldri har fungert. Alle venneparene våre er også akademikere, og vi har gang på gang sett det du beskriver. Nå har ingen fått problemer i så ung alder, i alle fall ikke sånn at det har blitt diskutert utad med venner. Det er ofte noe som dukker opp når man får barn - og da ender det nesten uten unntak med skilsmisse.

[Gjest XXena]

Dette var som å lese om meg og eksen. Han var alltid viktigere enn meg, mine ambisjoner, mine drømmer.

Selvfølgelig gikk det ikke i lengden. Jeg tror det viktige i en sånn situasjon er å akseptere at det går opp og ned hvem som må fokuseres på. Begge må være villige til å gi og ta, rett og slett.