Har ikke barnetekke :-/

[Gjest cimil]

Samboeren min har ett barn fra tidligere forhold, han er ca ett år. Jeg har møtt han kun ett par ganger, og da har vi vært på farten og gjort ting, handlet på ikea, shoppingsentre etc. Greia er at jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til barnet hans, har holdt meg litt i bakgrunnen nå, siden de ikke ses så ofte. Men hvordan "bryte isen" med ett så lite barn, føler at sambo følger så innmari med på hvordan jeg forholder meg til barnet hans. Syns det er vanskelig å hoppe inn i rollen som tullete og leke med han, har ikke hatt anledning til det heller, men hvordan oppfører man seg med et så lite barn? Vet det er en rar problemstilling...

[Gjest Gjest]

Nå er absolutt ikke jeg noen barneekspert, og har ikke barn selv, men da passer det kanskje bra at en sånn som meg svarer: Jeg pleier å være litt avventende, dvs ikke avvisende eller noe, men etter å ha hilst på barnet følger jeg ikke etter det og "maser" Jeg henvender meg til den/de andre voksne som er der, og er oppmerksom mot barnet. Oftest pleier de å komme bort for å vise fram leker, få hjelp til noe, eller de bare ser nysgjerrig på deg, og da smiler jeg/sier noe/tuller litt e.l, men endel er litt skeptiske og sjenerte i starten, og jeg synes det er greit å respektere det og ikke trenge meg på - etter hvert løsner de fleste og viser at de vil ha kontakt. Ettåringer er jo veldig forskjellige når det gjelder modenhet og motorikk og sånt, men det kan funke fint å sette seg ned på gulvet og prøve å leke med dem? Ettåringen til ei venninne av meg ble helt vill da jeg lekte borte-borte-tittei under et teppe, tror han kunne holdt på i timesvis... de viser fort om de er interessert eller ikke. Synes generelt oppmerksomhet er et stikkord, man skjønner jo ofte endel av hva de vil. Hjelpe til litt når de spiser osv. Hvis samboern din følger så mye med på hvordan du er ovenfor barnet at du blir ukomfortabel kan du jo be ham slappe av litt...

[Gjest *Mim*]

Husk at små unger er like forskjellige som voksne. Noen liker tøys og tull, andre vil helst bli snakket til på en "ordentlig" måte. Prøv deg fram, og vær så naturlig som du klarer. Det er bedre å ta det litt piano enn å kjøre på med underholdning, syns jeg, da.

[Gjest Gjest]

Jeg har flere barn selv, men overhodet ikke barnetekke! Så du er ikke alene og det har igrunnen lite å si. Behandle barnet som en selvstendig person og ta hensyn til alder. Så tenker jeg det går seg til.

[Gjest Gjest]

Dessuten er jo ikke alltid det å ha barnetekke noe kjempemessig "kvalitetstegn". Niesen min digger et par voksne familiemedlemmer fordi de underholder henne og er litt "ville" slik at det blir spennende, høyt tempo osv, men erfaringsmessig vet jeg at én av dem nesten alltid ender med å være FOR voldsom/oppfarende slik at det ender i hyl og skrik, den andre kjenner jeg ikke så godt (men antar noe av det samme), men som person er h*n ikke noen spesielt god eller oppmerksom omsorgsperson. Og når de er med og være barnevakter o.l er det aldri de som skifter bleie, legger eller passer tiden. Jeg synes heller ikke du skal tenke så mye på å tekkes barnet, bare vær deg selv/avslappet rundt det, vær oppmerksom og ta den tiden det tar. Kjøpesentre og sånt er forøvrig ikke den letteste måten å bli kjent på, så det går seg sikkert til

[Gjest Gjest]

Har en ettåring selv, og rådet fra gjest ovenfor høres fint ut. La barnet bestemme farten litt, ikke press deg på men gi det oppmerksomhet med smil og gjerne lek på gulvet og delta i måltider,bytt bleie etterhvert osv. Blir jo ganske kjent med et barn bare ved å gi det et måltid f.eks:)

Jeg har alltid følt det samme som deg, at jeg ikke har barnetekke- og syntes også altid at foreldre (og andre) var veldig oppmerksomme på hvordan jeg oppførte meg sammmen med barna... jeg tenker nok at det oftest var noe jeg innbilte meg siden jeg selv var usikker.

Etter at jeg selv fikk barn er jeg mere sikker på meg selv ang. andres barn- men det er jo uansett vanskeligere når det er barn man ikke kjenner, barn er jo selvsagt utrolig forskjellige, selv om de er jevngamle!

[Yummy_Mummy]

Med en 1-åring kan du prøve å sende ball eller bil fram og tilbake på gulvet. Ellers bruker barn ofte være glade i å fly (men pass på så det ikke blir for mye, de skal helst ikke bli kvalme). Ellers er typisk titt-tei-leker også morsomt.

[Gjest Gjest]

Jeg har flere barn selv, men overhodet ikke barnetekke! Så du er ikke alene og det har igrunnen lite å si. Behandle barnet som en selvstendig person og ta hensyn til alder. Så tenker jeg det går seg til.

Typisk at kjipe voksne får barn, mens de kule med barnetekke er uten barn...de frie single

[Gjest Supermimz]

Det er viktig som de andre sier at det er barnet som tar kontakt, mens du er åpen og imøtekommende selv. Jeg tror barn elsker å bli sett, og om du feks viser at du har gledet deg til å se barnet, så er det veldig positivt og isbrytende mener jeg.

Jeg vet hvordan det er og jeg synest selv det er litt tøfft med småunger fordi man har jo så lyst at man skal komme overens, spesielt i din situasjon..Så jeg kan forstå deg godt.

Noe som kan hjelpe er også at far er veldig snill blid og omfavnende ovenfor deg, fordi når barnet ser at pappa stoler på deg, så blir jo barnet tryggt også.

[Gjest Smaragd]

Jeg var ekstramamma for mange år siden. hun var 1 år når jeg møtte henne første gangen.

Jeg fikk ikke holde vognen, hun var furten og alt var bare "pappa,pappa,pappa"

Jeg er god med barn, men ble veeeldig i tvil på hvordan dette skulle gå!

Jeg holdt meg på sidelinjen hele den første helgen, lot henne ta initiativet, men var åpen og smilte mye til henne.

Satt litt på gulvet og puslet og tegnet med henne, så nærmet hun seg meg - og ikke omvendt.

Vi fikk tilslutt en utrolig god kontakt, og jeg savner henne den dag i dag. (Ex'n min ville ikke ha kontakt med meg etter bruddet - darav mistet jeg kontakten med jenta også... )

Så ta det forsiktig TS, ja barnet bestemme farten.

Ikke la barnet bestemme over deg selv om du vil imponere ham - du er fortsatt en voksen som skal sette grenser - men la far ta slikt den første tiden.

(Klyper barnet deg i nesen, skal du selvfølgelig si nei og ta bort hånden...men tror du skjønner hva jeg mener )

Det er en glede og en sorg å vere bonusmamma. Håper du er heldig med moren - det var jeg - aldri problemer med kontakten der

Nå fikk jeg og X'n aldri egne barn sammen, og da mistet jeg kontakten med jenta, og det er bakdelen ved å vere bonusforeldre syns jeg. Etter fem år blir man skikkelig glad i dem...

Men det var verdt et forsøk, så jeg angrer ingenting