Sjalusi og eiesyke

[Gjest Hilde, 25]

Jeg har drevet og rota litt med en fyr. I starten var alt veldig useriøst, vi "holdt på", men han var ute med andre jenter og jeg med andre gutter. Jeg syntes det var deilig å kunne gjøre hva jeg ville uten at noen stilte spørsmål eller ble sjalu, samtidig som jeg og fyren drev med typiske kjæresteaktiviteter.

Etter en tid ble han sjalu pga en gutt jeg var mye sammen med. Det fikk meg til å vurdere det vi to hadde sammen. Jeg sluttet å være sammen med gutter for andre ting enn typiske venneting. Vi ble mye mer knyttet til hverandre etter å ha snakket om hva vi ville fremover. Så lenge vi holdt på, skulle vi ikke drive med andre. Han sa at han savnet meg og lengtet etter meg når han ikke var i nærheten. Jeg savnet han også... Vi koste oss sammen, og alt har vært fint etter det. Han virker litt interessert, og jeg liker han også. Men tror ikke vi bør bli kjærester. Vi har snakket om det før og begge vet egentlig at det ikke hadde fungert.

Men jeg føler sjalusi...

Han er veldig sosial og kommer godt overens med de fleste. Jeg elsker å se han hygge seg med familien min, familien sin og vennene våre. Men det kan stikke litt når han snakker med ukjente jenter.

En gang var vi, to ukjente jenter (venninner) og en kompis av han ute sammen. Kompisen ville prøve seg på den ene jenta, så vi var med så det ikke skulle bli kleint mtp den andre jenta. Hun kompisen skulle prøve seg på, spurte om jeg og fyren var sammen. Jeg sa nei, vi er bare venner. Etter det syntes jeg det så ut som at den andre jenta flørta litt med han. Mens han tulla og fjasa som han alltid gjør. Det stakk litt da... Men jeg prøvde å tenke på noe annet. Det var jo meg han satt tett inntil og nussa litt på av og til.

En annen gang var vi i en ukjent by i utlandet sammen. Han kunne språket i landet og spurte ei jente som satt rett ved oss i bussen om hun visste hvor lang tid det tok til vi var fremme. De snakket litt mer sammen også. Da vi gikk av på samme sted som henne, sa han "Vi blir med henne, hun kan vise oss veien til sentrum". Jeg sa ingenting men kjente det vred seg i meg. Hun var ikke noe pen, og hun var jo bare hjelpsom tenkte jeg. Og tok meg litt sammen. Smilte og latet som at alt var i orden. Etter at hun hadde vist vei, så vi ikke mer til henne.

Hadde han visst at jeg ble sjalu pga disse to tingene, hadde jeg vært vekk fra livet hans forlengst. Han takler ikke veldig sjalu jenter... Det snakket vi om tidlig. Jeg var enig i det han sa om sjalusi, for jeg ser jo hvor innmari dumme og unødvendige ting den fører med seg. Ingenting godt kommer ut av for mye sjalusi.

Han har ikke sett min sjalu, eiesyke psykobitch-side. Ikke vil jeg at han skal se den heller. At han ikke tror jeg er så veldig sjalu har nemlig hjulpet meg i å reflektere litt over hvor tåpelig følelsene mine er og får meg til å skyve de vekk i større grad. Men jeg har det jo vondt når den siden av meg dukker opp, og vil gjerne finne en "kur".

At jeg ble mest sjalu pga jenta som viste oss veien i ukjent by, er helt sykt. Hun gjorde ikke noe flørtete... Ikke han heller. Og han var så søt mot meg, var ikke noe tvil for jenta om at vi var noe mer enn venner. Alt var som det skulle være. Og at jeg tenkte over utseende hennes, får meg til å føle meg som en veldig dårlig person.

Mye av det jeg liker ved fyren er jo at han er så omgjengelig. Han kan ha det gøy med alle mulige personer! En ting som er fint å se er at han oppfører seg helt likt blant ukjente gutter, som jenter. Liker å få folk til å føle seg vel... Men jentene kan tolke det som flørt, og kanskje prøve seg på han. Men ikke engang det bør være noe problem for meg. Han er jo ikke min. Nå er vi enige i å ikke drive på med andre, men om vi hadde vært kjærester til og med, så må jeg jo stole på han. At han ikke gjør noe galt. Han har aldri gjort noe som gjør at jeg har grunn til å være sjalu.

Jeg har opplevd endel ting som gjør at jeg sliter med å stole på folk, jeg er mistenksom og lurer på folks hensikter når de kontakter meg, jeg har ikke så bra selvtillitt, jeg har en grad av sosial angst og har perioder hvor jeg er veldig nedfor og deppa. Har ikke snakket med han om noe av dette... Vil ikke at noe av dette skal gå utover han på noe vis, vil ikke tynge han med det og han har lav toleranse for sånne "gærne" jenter.

Vil ordne opp selv, men vet ikke om jeg er istand til det.

Jeg trenger hjelp, men ser ikke helt for meg å få utbytte av å snakke med psykolog. Er psykiater/psykiatrisk sykepleier veldig annerledes? På hvilke måter?

Skammer meg over hvor ekstremt eiesyk jeg kan være... Jeg vet hvor feil og tåpelig det er å tenke som jeg av og til gjør. Finnes det spesialister innen sånne ting overalt i landet? Hva kalles de i så fall?

Finnes det noen selvhjelpsbøker om dette? Har lest noen før om endring av tankemønster, bli mer positiv osv, men de har vært for lite konkrete...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det høres ut som om du hverken er trygg på deg selv eller han. Er man 100 % trygg på en person så blir man ikke så sjalu. Da vet man hvor man har den andre parten og slår seg til ro med det.

En samtaleterapeut eller psykolog vil kunne veilede deg til å finne måter du kan endre din tankegang og reaksjonsmønster. Men den vanskelige jobben må du gjøre selv. Husk å være ærlig med deg selv og fortell deg selv at du har troen på deg.

Hvis du fortsatt ikke er trygg etter å ha gått mange runder med deg selv, så kanskje du burde vurdere om dette forholdet er bra. Kanskje underbevisstheten din prøver å fortelle deg noe som du ikke vil se selv??

En liten ting til slutt.... Han var sjalu først, men det er ikke greit for han at du er sjalu???

"En får være mot andre som man vil at andre skal være mot en"

Masse lykke til

[Gjest Gjest]

En liten ting til slutt.... Han var sjalu først, men det er ikke greit for han at du er sjalu???

Det reagerte jeg også på.

Jeg ville fortalt han om hvordan jeg følte det. Du trenger ikke å si "Noen ganger blir jeg så sjalu at det vrenger seg i meg. Jeg hater å se andre jenter snakke til deg! Jeg har lyst til å dytte de vekk og si "han er min!!" Jeg vil helst ha deg i et bur og ta deg med på luftetur en gang om da`n. Det er helt sykt, men sånn er det!" selv om du kanskje tenker det.

Kanskje du blir tryggere på han hvis han vet hva du føler?

Kanskje er han mer interessert i deg enn han viser?

Kanskje dere passer sammen som orntli` kjærester?

Kanskje det ikke passer deg å ha et liksomkjæresteforhold, men at du ville blitt tryggere med et mer definert forhold?

Møter man hverandres familier og venner, er det gjerne noe "mer"...