krangling om bagateller eskalerer

[Gjest Gjest_rådvill_*]

hei,

er i et forhold der vi fikk barn for under et år siden. Vi er begge glad i hverandre og er sterke mennesker med sterke meninger- dette har ført til at vi har hatt mange krangler opp gjennom årene og har gjort det slutt to ganger. Eller dvs- da var det slutt "på ekte", men dessverre er dette ord som har kommet frem mange ganger når vi har kranglet. Det siste året har kranglene våre eskalert- det blir kjempekrangler utifra bagatellmessige årsaker- så bagatellmessige at man nesten blir flau over å si dem høyt. Han er sliten fra jobb, jeg er sliten fra fulle dager med baby og begge føler de bidrar men ikke får nok tilbake. Kjæresten min føler seg mislykket forteller han meg- at han gir og gir og har prøvd å tilpasse seg mine ønsker så godt han klarer, men at jeg ikke er fornøyd og klager. Han er flink til å utlevere våre problemer til sine nærmeste, der jeg er en mer privat person og ikke har behov for dette. Ved å fortelle sin versjon av historien, fremstår jeg som den "skyldige", og får høre det fra våre nærmeste. Nå har det gått så langt at jeg virkelig tror jeg er problemet- at jeg er misfornøyd, sur og får høre at jeg er deprimert og må snakke med noen. Jeg mener det skal to til for å krangle og ønsker at vi begge oppsøker familieterapeut for å forsøke å komme til bunns ift årsakene til våre krangler. Tror ingen av mine venner ville oppfattet meg som deprimert- men jeg må innrømme at jeg har kort lunte ift kjæresten min- og dessverre tyr han til så dramatiske beslutninger når vi krangler, at jeg føler det ødelegger våre sjanser til noensinne å ha et godt samliv. Med dramatiske beslutninger mener jeg at han plutselig ikke skal sove på samme soverom, eller at han sover borte (hos familie el på hotell)- jeg vet virkelig ikke hvordan vi skal komme oss ut av dette sporet.

Når jeg sitter her alene, og babyen har sovnet, tenker jeg gjennom hva vi krangler om (dette har jo skjedd så mange ganger), og det er flaut, men det er virkelig ingenting- hva den ene har sagt/hvordan den andre har oppfattet det/hvordan den ene føler seg angrepet osv? Det er vel relativt klassisk, men her er vi to mennesker som har brukt så mye tid på å krangle opp gjennom årene, men som samtidig er så glad i hverandre (derfor finner vi tilbake til hverandre også). Og så har vi et barn som vi begge er uendelig glad i. Selv om vi har kranglet mye det siste året, vil jeg si at problemet våre med å skape "katastrofer" ut av ingenting, alltid har vært tilstede.

Har noen av dere der ute vært i lignende situasjon? Hvordan kom dere ut av det dårlige sporet? Hvordan klarer man å unngå å provosere hverandre uten å føle at man må tie hvis det er noe man vil ta opp? Har dere vært i familieterapi- og hvis ja- hjalp det?

Hadde satt pris på gode råd.

[Gjest ♥B♥B♥]

Jeg mener at han mangler noe oppi hodet om han går å forteller andre folk om deres krangler !

Virker som han må ha en slags "godkjennelse" ifra vennene deres at han ikke er den "stygge" i forholdet ..

Jeg hadde blitt kjempe sint om jeg hadde fått vite at Samboeren min hadde godt rundt og sagt hva eller om vi hadde kranglet !

Men hvem vet , kanskje min kjæreste også gjør det ?

[Gjest ts]

han forteller om det til familie.

[Havbris]

Det du forteller er nok en ganske klassisk historie - men den er ikke mindre alvorlig og vanskelig for det. Jeg skal ikke gi meg inn på de store analysene av forholdet deres - men jeg tror kanskje det ville være bra for dere å skaffe dere hjelp fra en familiterapeut - samlivsterapeut e.l. Når man har vært sammen en god stund kommer man gjerne inn i mønstre i kommunikasjonen - de kan være positive eller negative. Det ser ut som dere sitter fast i et negativt mønster som ingen av dere kommer ut av - og da trenger dere en objektiv tredjeperson som kan hjelpe dere med dette.

At dere sannsynligvis ikke har for mye overskudd etter å ha fått et barn gjør det sannsynligvis ikke bedre - og det ser ut til at begge lider. Ta kontakt med et familievernkontor og sett igang prossessen først som sist. Jeg er sikker på begge vet at det er viktig med kommunikasjon etc etc etc - men det har sikkert låst seg.

Poenget er jo ikke å vurdere om den ene eller den andre har rett - eller om det er riktig av den ene å fortelle det til andre etc. det blir liksom en annen problemstilling. Nå er vel problemstillingen først og fremst hvordan dere skal komme dere ut av det uføret dere sitter i og som dere begge bidrar til.

Jeg vet om mange som har hatt stort utbytte av parterapi når ting har gått i stå!

Lykke til

Endret 25. januar 2010 av Havbris

[Gjest ts]

takk for godt råd Havbris- du har rett i at dette er et mønster i kommunikasjonen vår- det som er trist er at det har låst seg, og vi befinner oss på et sted der han blir kjempeprovosert av den minste setning og jeg er tydeligvis altfor flink til å trykke på de rette knappene. Jeg er ikke noe bedre selv, som ikke klarer å bite i meg ting som jeg vet kan virke provoserende på han- derfor skulle jeg ønske han ville sett verdien av å snakke med en objektiv 3. part. Familiene våre klarer tydeligvis ikke å bidra med noe,for rådene de kommer med er enten meget "lettvinte" eller så anbefaler de som tidligere nevnt at jeg må skjerpe meg (da de har fått servert en versjon av historien). Jeg for min del kunne sett behovet for å snakke med en 3. part nettopp for også å høre om det er måter jeg kan forbedre min kommunikasjon på overfor han.

[Havbris]

takk for godt råd Havbris- du har rett i at dette er et mønster i kommunikasjonen vår- det som er trist er at det har låst seg, og vi befinner oss på et sted der han blir kjempeprovosert av den minste setning og jeg er tydeligvis altfor flink til å trykke på de rette knappene. Jeg er ikke noe bedre selv, som ikke klarer å bite i meg ting som jeg vet kan virke provoserende på han- derfor skulle jeg ønske han ville sett verdien av å snakke med en objektiv 3. part. Familiene våre klarer tydeligvis ikke å bidra med noe,for rådene de kommer med er enten meget "lettvinte" eller så anbefaler de som tidligere nevnt at jeg må skjerpe meg (da de har fått servert en versjon av historien). Jeg for min del kunne sett behovet for å snakke med en 3. part nettopp for også å høre om det er måter jeg kan forbedre min kommunikasjon på overfor han.

Jeg tror ikke du skal hverken kreve eller forvente at familiene deres skal kunne hjelpe dere med dette - de vil alltid være partiske og da er det ikke lett å se det hele utenfra. Dere trenger noen som kan ta et "ovenfraperspektiv" fordi dere sannsynligvis trigger hverandre hele tiden.

Har vært gjennom noe tilsvarende i forholdet med mannen min - og det krever mye jobbing og selvdisiplin (!) for å komme ut av det. Vi måtte endre tankemønstre radikalt - lage uformelle regler - lære oss å holde kjeft med negative impulser - svelge mange kameler og lære å se hverandre med andre briller enn "det - ligger-sikkert-noe negativt-bak-det-du-sier" - brillene. Vi har klart det uten hjelp utenfra - men hadde det ikke fungert hadde vi søkt hjelp. Poenget er at det er ikke en som har mer skyld enn den andre - det er alltid 2 som bidrar i et slikt mønster. Og ingen av dere må forvente at det å gå i parterapi vil føre til noen skyldfordeling, dvs at en av dere får rett - men dere vil kanskje lære hvordan dere bevisst kan kommunisere uten å trigge det verste hos hverandre.

Anbefaler dere å søke hjelp.

Endret 25. januar 2010 av Havbris

[Disturbed]

Uffda, kjære deg... dette høres ikke greit ut, og jeg vet hva du snakker om for jeg har vært i omtrent samme sko (og føler innimellom at jeg til tider befinner meg der ennå). Jeg vil ikke komme med direkte råd, for parforhold er individuelt, men jeg kan dele noen av mine erfaringer iallefall (i et dessverre milelangt innlegg...).

Vi har aldri vært i familieterapi, mest fordi min kjære kranglefant ikke vil slippe noen 3.part inn i våre konflikter. Han har ingen tro på at andre kan medvirke til å løse våre personlige problemer. Og fordi jeg ikke har tro på å tvinge igjennom slike ting, så har vi måttet gjøre noe med det på egen hånd.

Og fordi han, som din kjæreste; mener at det er meg det har vært noe galt med, har jeg prøvd å gjøre noe for å rette opp det inntrykket. For jeg begynte på lik linje som deg, å tro på det han sa om at jeg var gal, og umulig å leve med.

Jeg fant ut etter mye tankevirksomhet og refleksjon over min egen person og oppførsel, at jeg var nødt til å finne meg selv igjen, slik at jeg på nytt kunne sette meg i respekt både hos meg selv og hos ham. Og jeg valgte å ikke fokusere på hva som var opphavet til konfliktene, men hvordan jeg best kunne komme ut av de der og da.

Selvsagt må det to til for å krangle, men jeg kan ikke ta ansvar for andre enn meg selv. Jeg kan ikke knipse med en finger og så krangler han på en mer logisk måte i forhold til meg! Jeg fant ut at jeg måtte konsentrere meg om meg selv og min oppførsel i kranglene, for på den måten prøve å få snudd det hele. Jeg prøvde å bli bevisst på når kranglene gikk over fra diskusjoner til ufin drittslenging, og stoppet det hele da. Sa for eksempel helt nøytralt og rolig at "nå begynner dette å utarte til noe jeg ikke har kontroll over, så nå gir vi oss; er du enig?" Og forbausende ofte så var han altså enig! Jeg (og han) bruker dette fortsatt, og kommer sikkert alltid til å gjøre det, og det har stoppet mang en meningsutveksling i å gå over i stygg krangel hos oss...

Og om han har behov for å demonstrere sin "selvstendighet" ved å sove på sofaen, så er ikke dette noen big deal. Kanskje er det like greit at han får kjølt seg ned alene. Men å storme ut av huset for å sove hos andre, hadde jeg ikke likt i det hele tatt!

Løsningen min ble altså både det at jeg måtte tilbake til meg selv; sette grenser for hvordan jeg ville bli behandlet og snakket til, jeg satte foten rett ned uten diskusjon idet jeg følte meg dårlig behandlet. Det å utlevere deres privatliv til familie går i min verden innunder det å bli behandlet dårlig. Jeg ville sagt klart ifra at det takler jeg ikke, selvsagt skal han få snakke ut med andre enn meg, men velg noen andre enn nær familie!

Det andre jeg fant ut var at hvis jeg ville ha endret på noe, så måtte jeg gjøre noe med det! Det nytter ikke sitte å vente på at andre skal endre seg, man må gjerne gjøre en innsats selv. Man tilpasser seg gjerne hverandre, og da jeg endret kurs på endel områder så han også litt lyset og andre måter å gjøre det på. Og ikke minst så han andre sider ved meg; både sider han hadde sett tidligere i forholdet, men som var blitt borte, og også helt nye sider som gav ny dimensjon i hans syn på meg.

Det er ikke noe hokus-pokus, og det er heller ikke alle som er ment å være sammen resten av livet. Men det er verdt en innsats, det er verdt å jobbe for. Vårt samliv er til tider en kamp, men jeg holder ut den kampen fordi jeg vet at han er den jeg vil ha, med alle hans feil og mangler.

For det er litt viktig å innse det også, fant jeg ut: Min kjære har en del feil og mangler som jeg ikke får gjort noe med! Og da handler det om å kunne skille litt på om han er problemet, eller om det er du som har problemer med noe ved hans person?!

Er det reelt at han kan endre på akkurat det? For om det ikke er det, så burde man kanskje prøve å se forbi det, løse det på en annen måte enn å forvente endring hos ham...

"Pick your fights" sier man gjerne om barneoppdragelse; og det samme kan man bruke i parforhold. Det er ikke alt det er verdt å krangle på, mener nå jeg. Det er rett og slett ikke alt en får endret på ved en annen person, og det trenger ikke bety at den andre ikke elsker eller ikke respekterer. Det handler mye om kompromisser, om å møtes på midten.

Og det handler også eventuelt om å gi opp det litt rosa idealbildet man har av hvordan et forhold skal være, hvordan idealmannen er og hvordan idealkvinnen er... For jeg har inntrykk av at mange (jeg sier ikke at dette er ts, nå snakker jeg generelt!) har et på forhånd satt ideal av hvordan forholdet deres skal være, der hverken de selv eller partneren egentlig passer inn. Ingen forhold er like, og hver og en må finne sin greie, finne ut hvordan de skal leve sammen.

Jeg håper det ordner seg for dere

[Havbris]

Uffda, kjære deg... dette høres ikke greit ut, og jeg vet hva du snakker om for jeg har vært i omtrent samme sko (og føler innimellom at jeg til tider befinner meg der ennå). Jeg vil ikke komme med direkte råd, for parforhold er individuelt, men jeg kan dele noen av mine erfaringer iallefall (i et dessverre milelangt innlegg...).

Vi har aldri vært i familieterapi, mest fordi min kjære kranglefant ikke vil slippe noen 3.part inn i våre konflikter. Han har ingen tro på at andre kan medvirke til å løse våre personlige problemer. Og fordi jeg ikke har tro på å tvinge igjennom slike ting, så har vi måttet gjøre noe med det på egen hånd.

Og fordi han, som din kjæreste; mener at det er meg det har vært noe galt med, har jeg prøvd å gjøre noe for å rette opp det inntrykket. For jeg begynte på lik linje som deg, å tro på det han sa om at jeg var gal, og umulig å leve med.

Jeg fant ut etter mye tankevirksomhet og refleksjon over min egen person og oppførsel, at jeg var nødt til å finne meg selv igjen, slik at jeg på nytt kunne sette meg i respekt både hos meg selv og hos ham. Og jeg valgte å ikke fokusere på hva som var opphavet til konfliktene, men hvordan jeg best kunne komme ut av de der og da.

Selvsagt må det to til for å krangle, men jeg kan ikke ta ansvar for andre enn meg selv. Jeg kan ikke knipse med en finger og så krangler han på en mer logisk måte i forhold til meg! Jeg fant ut at jeg måtte konsentrere meg om meg selv og min oppførsel i kranglene, for på den måten prøve å få snudd det hele. Jeg prøvde å bli bevisst på når kranglene gikk over fra diskusjoner til ufin drittslenging, og stoppet det hele da. Sa for eksempel helt nøytralt og rolig at "nå begynner dette å utarte til noe jeg ikke har kontroll over, så nå gir vi oss; er du enig?" Og forbausende ofte så var han altså enig! Jeg (og han) bruker dette fortsatt, og kommer sikkert alltid til å gjøre det, og det har stoppet mang en meningsutveksling i å gå over i stygg krangel hos oss...

Og om han har behov for å demonstrere sin "selvstendighet" ved å sove på sofaen, så er ikke dette noen big deal. Kanskje er det like greit at han får kjølt seg ned alene. Men å storme ut av huset for å sove hos andre, hadde jeg ikke likt i det hele tatt!

Løsningen min ble altså både det at jeg måtte tilbake til meg selv; sette grenser for hvordan jeg ville bli behandlet og snakket til, jeg satte foten rett ned uten diskusjon idet jeg følte meg dårlig behandlet. Det å utlevere deres privatliv til familie går i min verden innunder det å bli behandlet dårlig. Jeg ville sagt klart ifra at det takler jeg ikke, selvsagt skal han få snakke ut med andre enn meg, men velg noen andre enn nær familie!

Det andre jeg fant ut var at hvis jeg ville ha endret på noe, så måtte jeg gjøre noe med det! Det nytter ikke sitte å vente på at andre skal endre seg, man må gjerne gjøre en innsats selv. Man tilpasser seg gjerne hverandre, og da jeg endret kurs på endel områder så han også litt lyset og andre måter å gjøre det på. Og ikke minst så han andre sider ved meg; både sider han hadde sett tidligere i forholdet, men som var blitt borte, og også helt nye sider som gav ny dimensjon i hans syn på meg.

Det er ikke noe hokus-pokus, og det er heller ikke alle som er ment å være sammen resten av livet. Men det er verdt en innsats, det er verdt å jobbe for. Vårt samliv er til tider en kamp, men jeg holder ut den kampen fordi jeg vet at han er den jeg vil ha, med alle hans feil og mangler.

For det er litt viktig å innse det også, fant jeg ut: Min kjære har en del feil og mangler som jeg ikke får gjort noe med! Og da handler det om å kunne skille litt på om han er problemet, eller om det er du som har problemer med noe ved hans person?!

Er det reelt at han kan endre på akkurat det? For om det ikke er det, så burde man kanskje prøve å se forbi det, løse det på en annen måte enn å forvente endring hos ham...

"Pick your fights" sier man gjerne om barneoppdragelse; og det samme kan man bruke i parforhold. Det er ikke alt det er verdt å krangle på, mener nå jeg. Det er rett og slett ikke alt en får endret på ved en annen person, og det trenger ikke bety at den andre ikke elsker eller ikke respekterer. Det handler mye om kompromisser, om å møtes på midten.

Og det handler også eventuelt om å gi opp det litt rosa idealbildet man har av hvordan et forhold skal være, hvordan idealmannen er og hvordan idealkvinnen er... For jeg har inntrykk av at mange (jeg sier ikke at dette er ts, nå snakker jeg generelt!) har et på forhånd satt ideal av hvordan forholdet deres skal være, der hverken de selv eller partneren egentlig passer inn. Ingen forhold er like, og hver og en må finne sin greie, finne ut hvordan de skal leve sammen.

Jeg håper det ordner seg for dere

Veldig mange gode råd her - og det er så viktig å tenke - det at du selv får et mer bevisst forhold til egne tankemønstre og reaksjoner kan åpne opp for endringer hos den andre - og du vil fremstå som mer "uangripelig" - det blir mye som rett og slett ikke biter på deg samtidig som det blir vanskeligere å kaste dritt på hverandre.

[Gjest ts]

Vil takke for mange gode og vise råd. Har flere ganger tenkt at jeg/vi må forandre oss, men så varer det ikke lenge før vi er tilbake i samme gamle spor. Det er et godt poeng å ikke alltid tro at partneren mener "det verste", men det som er synd er at det gjør ofte min partner- han tolker mine utsagn som angrep og uttrykk for min misnøye overfor han. Og da lurer jeg på hvordan jeg skal klare å uttrykke meg om ting jeg ikke er fornøyd med uten at han automatisk tror det er pga hva han gjør/ikke gjør som er årsaken til at jeg ikke er fornøyd med en situasjon. Der har jeg tydeligvis et stort forbedringspotensiale.