Jeg blir kraftig deprimert

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år nå, og har et stort problem jeg trenger hjelp til, nemlig at jeg blir kraftig deprimert når han er ute med venner å har det gøy uten meg.. Kvelder når han er ute, får jeg en helt jævlig følelse inni meg når jeg tenker på hva han gjør på, og det hender at jeg sitter å gråter hele natta. Jeg vet ikke hvorfor, jeg stoler jo på ham, jeg vet at han aldri ville vært utro.

Om ikke lenge skal han på ferie med en vennegjeng på ca 10 stk (menn og kvinner) til Nederland, og dette har jeg jo selvsagt sagt at er greit for meg, jeg vil jo ikke ødelegge moroa for han. Der skal han være i 1 uke, og jeg vurderer faktisk å slå opp med ham fordi følelsen av å miste han kan kanskje være mildere enn den bekymringsfølelsen jeg får når han er borte fra meg. Vi har det alltid fint ellers, absolutt ingenting som plager forholdet vårt, vi er som nyforelsket hele tida når vi er sammen.

Og denne vonde følelsen kommer kun når jeg vet at han er ute og har det gøy med andre, jeg har aldri fått den av at vi bare er borte fra hverandre 5 dager, og jeg vet det eneste han har gjort på er å spilt playstation (feks)

Jeg har ikke lyst å fortelle ham om følelsen heller, i redsel for at han skal ta hensyn, og slutte å være med vennene sine fordi han syns synd på meg. Og jeg er redd for å ødelegge Nederland-turen hans ved at han ser at jeg er deprimert når han reiser, og dermed blir han bare bekymra og har det ikke gøy fordi han tenker på meg.. Men på en annen side så klarer jeg ikke 7 dager med den grusomme følelsen heller

Uff dette ble vanskelig å forklare, men jeg ber dere sårt om hjelp fordetom, spør så kan jeg prøve å forklare bedre ! Vi elsker hverandre veldig høyt, og jeg vet at den vonde følelsen ikke gir noe mening

[Pjukset]

Dette høres veldig slitsomt ut, TS Slike følelser har nok rot i noe helt annet.

Jeg hadde litt samme problem før, og for å gjøre laaang historie kort, så fant jeg ut at det hadde rot i dårlig selvbilde, og seperasjonsangst som følge av situasjoner med min far.

Det tok lang tid før jeg klarte å komme til den konklusjonen, og jeg trengte hjelp for å komme dit.

Er dette et problem du bare har hatt med han du er sammen med nå, eller har det skjedd før også? Gjelder det kun i kjærestesituasjoner? Har du prøvd å gjøre noe sosialt på egenhånd når kjæresten din er ute med andre? eks besøke venner, familie osv, eller blir du sittende hjemme og vente?

[Gjest Gjest]

Dette er et problem jeg har hatt med flere kjærester ja, og kun i kjærestesituasjoner. Det er som oftest jeg sitter hjemme å venter, det er slik at det rett og slett ikke blir gøy å være med venner når jeg bare tenker på han. Jeg har prøvd psykolog, hun sier at jeg er sjalu og løsningen er at jeg må skaffe meg og være med venner men dette tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg har vært litt med venner nå og da, og jeg synes ikke det er gøy så hvorfor skal jeg? Og jeg vet om mange som har kjærester, og som tilbringer hele dagene med PCen eller ett eller annet, som ikke har noe problem med dette, hvorfor kan ikkje jeg være sånn? og Pjusket, vet du om noe jeg kan gjøre for å redusere følelsen? =/

[Pjukset]

Dette er et problem jeg har hatt med flere kjærester ja, og kun i kjærestesituasjoner. Det er som oftest jeg sitter hjemme å venter, det er slik at det rett og slett ikke blir gøy å være med venner når jeg bare tenker på han. Jeg har prøvd psykolog, hun sier at jeg er sjalu og løsningen er at jeg må skaffe meg og være med venner men dette tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg har vært litt med venner nå og da, og jeg synes ikke det er gøy så hvorfor skal jeg? Og jeg vet om mange som har kjærester, og som tilbringer hele dagene med PCen eller ett eller annet, som ikke har noe problem med dette, hvorfor kan ikkje jeg være sånn? og Pjusket, vet du om noe jeg kan gjøre for å redusere følelsen? =/

Du syns ikke det er noe gøy å være med vennene dine? Hva med å prøve noe annet du syns er gøy da? En ting er at du er sjalu, men jeg tror egentlig at hovedproblemet ditt er at du er lite selvstendig og mangler selvtillit.

For å redusere følelsen må du jobbe med deg selv og følelsene dine. Jeg vil anbefale terapi, kanskje du har bedre hell med en annen pyskolog, eller en annen form for behandling.

[Gjest MikeWaters]

Fortsett med samtaler med kvalifiserte fagfolk, dine tvangstanker kommer til å kjøre deg (og ditt forhold) rett i grøfta.

Dette er ikke en sunn innstilling til livet, kjærligheten og egen evne til å bidra positivt i et parforhold.

Endret 25. januar 2010 av MikeWaters

[Gjest Gjest]

Gjøre ting jeg syns er gøy hadde vært bra ja, men jeg vet ikke hva dette skulle vært, jeg har ingen hobbyer eller lignende.

Vurderer en annen psykolog ja. Er bare så redd for at h*n ikke forstår, og at vedkommende bare syns jeg er patetisk eller noe. Dessuten er det sikkert folk som trenger mer hjelp enn meg, problemet mitt er liksom kjæresteforhold, andres problem er som oftest hele livet som kan endes i selvmord.

[aline]

En tanke som slo ned i meg, dersom det er slik at du ikke har noen eller noe du synes det er gøy å bruke tiden din på/med, andre en ham, så blir han ditt ett og alt.

Dersom det ER slik, at en kjæreste er det/den eneste du har å være sammen med og det eneste du har å gjøre, så er det kanskje ikke så rart at du blir sjalu, men det kan da virke som du blir mer sjalu på HAM, ikke sjalu på de som er sammen med ham, men sjalu på ham fordi han har mer en bare forholdet deres?

Det kan hende dette er helt feil altså, var bare en følelse jeg fikk når jeg leser det du skriver.

Og om det ER noe i det, så ligger det nok mye i det som Pjukset sier, at du er lite selvstendig?

Dersom det er problemet, så er det viktig å ta tak i DET og ikke å ta tak i den delen av sjalusi som betyr at du er redd for utroskap eller er sjalu på de kjæresten din bruker tid med. Det blir liksom to helt forskjellige ting.

Har du vært singel innimellom? Lenge nok til at du har vært nødt til å finne på ting for deg selv?

Er det virkelig ingenting du synes er interessant, bortsett fra å bruke tid med kjæresten din?

[Gjest Gjest]

Det kan godt hende jeg er for lite selvstendig, men hvaaa kan jeg gjøre?

Det kan godt hende at du har rett aline. Jeg har ikke vært singel på nærmere 3 år. Er ikke så mye annet jeg synes er interessant, nei Men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Er det noe poeng i å være med venner hvis jeg ikke har det gøy? Takk for alle svar

[Pjukset]

Gjøre ting jeg syns er gøy hadde vært bra ja, men jeg vet ikke hva dette skulle vært, jeg har ingen hobbyer eller lignende.

Vurderer en annen psykolog ja. Er bare så redd for at h*n ikke forstår, og at vedkommende bare syns jeg er patetisk eller noe. Dessuten er det sikkert folk som trenger mer hjelp enn meg, problemet mitt er liksom kjæresteforhold, andres problem er som oftest hele livet som kan endes i selvmord.

En terapeut syns ingen pasienter er patetiske, og ditt problem er svært reellt. Alt avhenger av deg og din innstilling til å ønske endring for deg selv, skal du bli bedre må du fortsette i en eller annen form for behandling.

Men kanskje psykolog ikke er riktig for deg, eller kanskje akkurat den psykologen var riktig. Terapi er uansett ikke gjort i en fei, du må ha tålmodighet for å se resultater.

[aline]

Det kan godt hende jeg er for lite selvstendig, men hvaaa kan jeg gjøre?

Det kan godt hende at du har rett aline. Jeg har ikke vært singel på nærmere 3 år. Er ikke så mye annet jeg synes er interessant, nei Men vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Er det noe poeng i å være med venner hvis jeg ikke har det gøy? Takk for alle svar

Terapi på i en eller annen form er nok èn ting du kan gjøre, for å få hjelp til å finne ut ting.

Ellers, dersom du prøver å plukke fra hverandre ting litt på egenhånd, se for deg at du ikke HADDE noen kjæreste, start deg selv på helt blanke ark.

Der du KUN har deg selv, se bort ifra kjæresten, se bort ifra de vennene du har.

Dersom du ikke hadde noen, og skulle forsøke å holde det slik en periode, tenk igjennom om det ikke finnes NOE i hele vide verden du synes er vits i å bruke tid på. Det kan i utgangspunktet være så sprøtt og teit du bare vil, ta en regelrett brainstorming på deg selv og hva du finner i det minste LITT interessant.

Hva er det av interesser, men også hva er det i andre mennesker du tror kunne interessert deg nok til at du ville fått noe igjen fra å ha dem som venner.

Dette er uansett ingen easy fix, og du MÅ regne med å bruke tid på det, og derfor må du også være tålmodig med deg selv. Men dersom du virkelig ikke ønsker å fortsette på denne måten, så må du bare ta denne runden, for å finne hva som kan gi livet ditt glede, spenning og opplevelser, uten å være kjæresten din.

Trener du?

Trening/aktivitet er med på å lette humør og depresjoner, og mange opplever at når de trener, så må de slutte å tenke på alt det som opptar hjernen til vanlig, og fokusere på det de gjør. Noe som kan gi mange en etterlengtet pause fra daglige bekymringer og mas. Det trenger ikke være å løfte vekter på helsestudio, om du ikke synes det er noe stas, men det kan være alt fra hjemmetrening, lange powerwalk-turer, dans, ballspill, ski, skøyter, aerobic, sirkeltrening...you name it.

og, kanskje du skal se på hans reise til nederland som en mulighet for deg til å jobbe med akkurat det du trenger? Prøv om du kan flytte energien din FRA å grue deg til di følelsene du er redd for, til å endre fokus til å forberede tankene til å jobbe med deg selv den uka. Gjør det til DIN uke, der DU skal jobbe?

Også kanskje om smerten kommer sigende, at det kan være en påminnelse som får deg til å jobbe enda mer med hva du kan gjøre, din bevissthet på din egen situasjon?

[Amanda28]

Hei!

Har ikke noen gode råd til deg dessverre. Vil bare si at du er ikke alene, jeg er AKKURAT som deg. Jeg har alltid vært sånn.Hvis jeg vet at han er ute fks, sitter jeg heller hjemme enn å finne på noe selv.

Jeg er i et avstandsforhold og har funnet ut at kjæresten mest sannsynlig har vært utro mot meg. Jeg elsker han så høyt at jeg klarer ikke å gå i fra han Patetisk ja.

Når jeg vet at han er ute nå er faktisk ikke følelsen værre nå som jeg ikke stoler på han. Så det er helt forferdelig å ha det slik.

Kan jeg spørre hvor gammel du er?

[Gjest Gjest_Tittei_*]

Jeg er også slik som deg, så det er jo tydligvis ikke bare du som har det som dette. Må ærlig innrømme at jeg ble litt lettet nå som jeg leser at det finnes flere. Ser jo at enda en over her sier hun har det slik.

Jeg er forresten 27, hvor gamle er dere da ?

[Gjest MikeWaters]

Hei!

Har ikke noen gode råd til deg dessverre. Vil bare si at du er ikke alene, jeg er AKKURAT som deg. Jeg har alltid vært sånn.Hvis jeg vet at han er ute fks, sitter jeg heller hjemme enn å finne på noe selv.

Jeg er i et avstandsforhold og har funnet ut at kjæresten mest sannsynlig har vært utro mot meg. Jeg elsker han så høyt at jeg klarer ikke å gå i fra han Patetisk ja.

Når jeg vet at han er ute nå er faktisk ikke følelsen værre nå som jeg ikke stoler på han. Så det er helt forferdelig å ha det slik.

Kan jeg spørre hvor gammel du er?

Dere må ikke blande kjærlighet og disse tingene dere føler, de har ingenting med hverandre å gjøre.

Endret 25. januar 2010 av MikeWaters

[Havbris]

Veldig mange kloke råd fra Aline og Pjukset her. Det er vil sikkert veldig smart å ta tak i dette nå - det vil være en stor og god investering i resten av ditt liv! "Oppskriften" til Aline ser veldig bra ut - det vil kreve at du går systematisk til verks - og du vil kanskje oppdage mye ved deg selv som du ikke var deg bevisst. Jeg er sikker på at listen over ting du liker å gjøre etterhvert vil inneholde mye mer enn "bare" å være sammen med kjæresten din. Jo flere muligheter du gir deg selv - jo mindre energi vil du bruke på å bekymre deg når kjæresten din ikke er sammen med deg. Sannsynligvis har det du strever med ikke noe med kjæresteforholdet å gjøre - men det er der det kommer tydeligst til uttrykk.

Holder du på med utdanning - eller jobber du?

En psykolog (som du har en god kjemi med) vil sikkert kunne hjelpe deg - og ikke noe "problem" er for stort eller lite. Men uansett om det er en flink psykolog - så er det bare du selv som kan gjøre jobben.

Endret 25. januar 2010 av Havbris

[Amanda28]

Jeg er også slik som deg, så det er jo tydligvis ikke bare du som har det som dette. Må ærlig innrømme at jeg ble litt lettet nå som jeg leser at det finnes flere. Ser jo at enda en over her sier hun har det slik.

Jeg er forresten 27, hvor gamle er dere da ?

Ja, veldig "godt" å se at det er flere som har det sånn..er skikkelig kjipt er 28 år..

[Amanda28]

Dere må ikke blande kjærlighet og disse tingene dere føler, de har ingenting med hverandre å gjøre.

Så du mener man ikke kan elske personen når man føler slik som dette?

[Gjest Gjest_Tittei_*]

til deg over her som sier at disse følelsene ikke har noe med kjærlighet å gjøre:

blir glad når du skriver det, fordi da vet jeg at jeg faktisk ikke føler slik fordi jeg vil han vondt eller ikke stoler på han, for det gjør jeg ! Når det er sagt tror jeg at det har noe med redsel for å ende opp alene (for min del da) å gjøre. Hvorfor denne følelsen slår ut når han hat det gøy vet jeg ikke, men jeg jobber med saken. Jeg finner ofte på noe annet å gjøre, besøke venner/familie, shoppe, se film, trene etc. Og ja, det hjelper =)

Jeg i motsetning til de andre her, har pratet med min mann om det, og er ærlig rundt det. Slik at han forstår mine reaksjoner og kanskje kan hjelpe meg med å bli bedre. I tillegg føler man seg ikke så alene når den andre part vet. Min kjære tar hensyn uten å måtte ofrem han sender meg feks. en sms når han er ute, fo r å lette trykket mitt, noe som hjelper enormt. Dette var bare et par eksempler da, men min anbefalning er å fortelle din kjære om det =)

[Gjest MikeWaters]

Så du mener man ikke kan elske personen når man føler slik som dette?

Man kan innbille seg at man elsker noen, men dette vitner mye om pseudokjærlighet. Ting er selvsagt alltid nyansert og det er sikkert kjærlighet inne i bildet, men oppriktig og ekte kjærlighet bygger opp, gir selvtillit, gir trygghet og et genuint ønske om at ens partner skal ha det bra til enhver tid.

Hvis dere tror at det er oppriktig og ekte kjærlighet som gjør at dere føler slik som dere gjør, så har dere misforstått og dere vil følgelig få problemer med å skille i framtiden.

Dere sliter med ting inni dere, ting som ikke har noe med deres partner eller kjærlighet til ham/henne å gjøre. Hva er selvsagt vanskelig for meg å svare på, men sykelig sjalusi, eietrang, lavt selvbilde, usikkerhet, depresjon, separasjonsangst etc......kan være en eller flere grunner

Endret 25. januar 2010 av MikeWaters

[Gjest Gjest_Tittei_*]

Man kan innbille seg at man elsker noen, men dette vitner mye om pseudokjærlighet. Ting er selvsagt alltid nyansert og det er sikkert kjærlighet inne i bildet, men oppriktig og ekte kjærlighet bygger opp, gir selvtillit, gir trygghet og et genuint ønske om at ens partner skal ha det bra til enhver tid.

Hvis dere tror at det er oppriktig og ekte kjærlighet som gjør at dere føler slik som dere gjør, så har dere misforstått og dere vil følgelig få problemer med å skille i framtiden.

Dere sliter med ting inni dere, ting som ikke har noe med deres partner eller kjærlighet til ham/henne å gjøre. Hva er selvsagt vanskelig for meg å svare på, men sykelig sjalusi, eietrang, lavt selvbilde, usikkerhet, depresjon, separasjonsangst etc......kan være en eller flere grunner

Jeg vet a jeg elsker min kjæreste, samboer, vordende mann og far til mine barn. Jeg vet derimot også at denne følelse ikke har noe med kjærlighet å gjøre. Det betyr dermed ikke at jeg ikke elsker han. Kun at det er to forskjellige ting. Jeg for min del kan vel kalle det separasjonsangst iom. at jeg merker at jeg er redd for å havne alene.

Hvorfor jeg er redd for det vet jeg faktisk ikke, da jeg aldri har opplevd noe som jeg klarer å koble det opp mot.

Om det var sykelig sjalusi hadde jeg nok vært mer direkte redd for ting som utroskap, og/eller brydd meg om det var damer der eller ei, hvilket jeg ikke er/gjør.

Jeg kan kun snakke for meg i dette tilfellet, og det at det er verre når han har det gøy, tror jeg kommer av mat man DA er redd for at partneren skal finne seg et "bedre sted, som er artigere å være på", og pga. det som følge, forlate en.

Det høres nok for en som ikke sliter med separasjonsangst, helt latterlig ut, men det er alikevel den beste måten jeg klarer å forklare det på.

Som jeg sa så jobber jeg med saken, jeg er klar over det og føler at jeg kommer litt lengre for hver gang. Så det er ikke slik at noen av dere som føler som dette skal ta til dere at dere ikke elsker deres partner, for det er jeg ikke litt i tvil om en gang

Man kjenner seg selv best i andre Ergo om dere har det som meg er det ingenting i veien med kjærligheten. Derimot sliter man med en ting selv som ikke vil gå bort uten at man jobber for det !

[Gjest Gjest]

TS her igjen som skriver

Takk for mange råd! Jeg er jo ikke mer enn 18 år da, men jeg ser veldig seriøst på forholdet til min kjære, og det er utrolig frustrerende når den samme grusomme følelsen kommer tilbake i hvert eneste forhold, for jeg vil så gjerne være glad i noen uten at det skal gjøre så vondt! Nå har jeg akkurat tatt kontakt med psykolog på helsestasjon og skal til behandling førstkommende torsdag, håper det hjelper meg..

Jeg vurderer sterkt å si det til kjæresten min idag, hvordan jeg føler det. Men jeg vil ikke virke svak, og når jeg først har sagt det til han, er det jo ingen vei tilbake.. Er redd for at alt skal gå galt, at han bare skal gå rundt å syns synd på meg osv.

Når det er sagt, så sender alltid kjæresten min meg masse sms når han er ute, men jeg syns det bare gjør alt verre av en eller annen grunn :/ Så jeg ber han heller ikke kontakte meg de gangene han er ute..