Når alt er prøvd...

[Marquee]

Hei. Vet ikke helt hvordan jeg havnet her inne,men hoppet på lenker og fant forumet deres. Tror kvinner har lettere for å absorbere,og forstå kriser og problemer i livet. Har prøvd å snakke med menn,men det er mye vanskeligere. Det jeg vil dele med dere, er min historie om kjærlighet sterkere enn fjell,samt en tragedie (for meg) uten like. De av dere som ikke liker lange innlegg får bare hoppe over dette. Jeg traff min samboer en fuktig helg på Notodden bluesfestival. Tilfeldig snublet vi over hverandre på et nachspiel. På denne tiden var jeg i ett forhold som fungerte noenlunde. Hun var gift,hadde to jenter og var systemingeniør. Hun reiste jorda rundt og jobbet. Vi fant tonen,og pratet endel. Hun var sørlending,og det vakreste mennesket jeg har møtt. Og da snakker jeg ikke bare om utseendet.....jeg var snekker,og levde nok på en litt annen planet enn henne,sånt rent sosialt osv...anyway..dette er 12 år siden. Ingenting skjedde den gangen...vi rørte aldri hverandre,og det var aldri sånne tanker inne i bildet. Allikevel kunne jeg ikke glemme denne jenta..året etter var jeg igjen på Notodden. Håpte jo at hun var der også,men det var hun ikke.Nok et år gikk...Notodden igjen,og da var hun der Jeg var lettere pussa,da jeg snublet over henne og to venninner som bodde i en lånt campingvogn.Vi festet sammen hadde gøy,og dro hvert til vårt etter helga. Men denne gangen hadde vi utvekslet navn og nummer,og jeg var på trynet forelska. Fra den helga var hun det eneste som betød noe i livet mitt. Hun gjorde meg klar over at hun var gift,og vi hadde ingen fremtid. Jeg var også i et forhold som hadde vart en stund,men det mistet helt gnisten. Jeg snakket med min daværende samboer,valgte å være ærlig og fortelle alt. Sa jeg var blitt forelsket i en annen,og at jeg syntes det var urettferdig overfor henne å bli i forholdet da. Vi skiltes som venner.Skjebnen ville det sånn,at min beste kamerat ble sammen med en jente på sørlandet,og hun kjente min gudinne Hvor sannsynlig er det. Nå fikk jeg plutselig grunn til å dra masse på sørlandet i helgene,og jeg traff henne flere ganger.Også bla bla bla....vi ble sammen. Dette er nå 10 år siden. i 2006,fikk hun diagnosen Multiple Myeloma.(Benmargskreft) Dette er uhelbredelig. Kampen startet umiddelbart,med masse grusomme behandlinger. Cellegift,benmargstransplantasjon,hårtap osv. Hele tiden har det vært oss to Hun har ennå aldri vært til en legetime alene. Jeg vil være der for henne gjennom alt. Vi har nå kjempet i 4 år mot denne dritten,og nå har vi prøvd alt...jeg jobber ikke lenger,har sluttet for å kunne være med henne hele tiden. Har klart å kjempe meg til en elendig omsorgslønn fra kommunen (10 timer i uka),men vi klarer oss. Vi hadde ett bra liv før dette,så vi er så heldige å ha nedbetalt hus,bil osv. Det som er så forferdelig nå,er at vi går og venter....det finnes ikke flere behandlinger,og hun blir svakere for hver dag. Vi bor hjemme,og jeg tar meg av alt husarbeid,samt steller for henne. Nå har vi kommet så langt at hun ikke klarer å gå til badet uten støtte av meg. Hva kan jeg gjøre? Trodde ikke noe kunne gjøre så vondt. Å se det mennesket som har betydd alt for deg,og som du så på som en klippe,forfalle til det ugjenkjennelige...legene sier at jeg bare må si ifra,så legger de henne inn på sk lindrende avdeling. Men hun vil ikke og jeg vil ikke,så vi prøver å klare oss hjemme. To ganger i uken må vi på sykehuset,sånn at hun kan få blodoverføring. Immunforsvaret hennes er så lavt,at vi kan ikke ha besøk,eller dra noe sted. Vi er som fanger i eget hjem pga dette...noe av det vondeste er at "venner" forsvinner. Vi var sosialt aktive,og hadde en raus venneflokk. Plutselig er de borte. Er de redde? Hmmm...ble litt av ett klageinnlegg dette. Følte bare for å skrive ned litt. Også her da gitt Velvel...en ny dag venter, og vi skal på sykehuset for første gang denne uka. Vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget,men håper det kan gi ett perspektiv på livet til dere som synes det er litt traust i blant. Gi meg traust...når som helst. Ha en fin dag. Klem fra Marquee

[NoAngel]

[Havbris]

Du forteller en sterk historie som berører meg veldig. Jeg har ingen forutsetninger for å sette meg inn i din situasjon - men jeg kan fornemme fortvilelsen din i det du skriver. Du beskriver en kjærlighet og omsorg for kvinnen i ditt liv - men også en fortvilelse over at alt er prøvd og dere er i en "ventesone".

Jeg tror ikke du er den eneste som opplever at venner trekker seg vekk i denne situasjonen. Jeg tror ikke det er vondt ment - men mange blir veldig usikre i en slik situasjon, vet ikke hva de skal si, gjøre - og vet heller ikke om dere ønsker å prate om det. Og mange blir konfrontert med angsten for det faktum at livet kan ta en slik retning når som helst i et livsløp. Det er vondt at det skal være slik - siden dere helt sikkert trenger all styrke, omsorg og kjærlighet som finnes akkurat nå. Og du føler sikkert at venner svikter deg i en livsfase hvor du trenger all styrke og støtte som finnes. Jeg håper virkelig at det en dag i fremtiden vil komme en tid da vennene deres kan svelge sin egen angst og betingelsesløst være til stede for deg, du kommer til å trenge det.

En dag - vil du kunne se tilbake og vite at du ga all den kjærlighet som fantes - og at den bidro til å bære dere begge i denne vonde fasen.

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg beklager at jeg ikke har noen gode råd å komme med. Jeg mista faren min pga kreft da jeg gikk på videregående, og har selv vært døden nær av sykdom for noen år siden.

Det er blant annet slike ting som gjør meg sikker på at det ikke fins noen gud. Mennesker har forskjellige genetiske disposisjoner, i tillegg til at miljøet og livsvilkårene spiller inn. Både gode og onde mennesker blir rammet av sykdommer, det er ikke noe system i det.

Det eneste vi mennesker kan gjøre er å prøve å leve livet hele tida, ikke jobbe oss i hjel og tro at vi skal kunne nyte livet om 20 år, og så får vi kreft før den tid. Jeg håper dere har gjort mye sammen i de årene dere begge var friske og at dere har mange gode minner å se tilbake på.

[Marquee]

Jeg håper dere har gjort mye sammen i de årene dere begge var friske og at dere har mange gode minner å se tilbake på.

Takk for svar. Vi har fantastiske minner å se tilbake på,men synes ikke dette trøster stort...vi har så mye ugjort. Vi har såvidt rundet 40. Vi vil se barnebarn,reise,bruke hytta osv...tanken på å miste dette,er altoppslukende. Føler meg hjelpeløs. De tingene jeg kan gjøre er av praktisk art. Mitt høyeste ønske og mål kan jeg aldri nå....

[Ella_Grey]

Uff. Jeg har heller ikke muligheten til å sette meg i din situasjon eller komme med råd. Jeg syns det du forteller er utrolig trist, og hvis mine venner hadde opplevd noe sånt så håper jeg at jeg ikke hadde trukket meg unna.

Jeg kan godt forstå at du føler deg hjelpesløs, dere er i en situasjon som ligger utenfor deres kontroll. Den følelsen av maktesløshet... det er et sted ingen vil være, og nettopp det tror jeg er en grunn til at mange trekker seg unna. Man vet ikke hva man kan /bør gjøre, og føler at man ikke kan bidra med noe - så da gjør man kanskje det som er verst: ingenting.

Håper at alt går fint på sykehuset i dag.

[Sugerøret]

Dette var vondt å lese TS- en

Ufattelig sørgelig historie samtidig så leser jeg om enormt mye kjærlighet.

Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er å være dere.

[Gjest Gjest]

Det er vondt at mennesker med så mye godhet og omtanke skal ha det så vondt. Mulig er det disse egenskapene som hjelper dere i denne tiden.....jeg vet ikke.

Jeg håper inderlig at du har noen som kan ta seg av deg og støtte og hjelpe deg når det røyner på som verst.

Muligens kan en lokal omsorgsgruppe i regi av Kreftforeningen kontaktes hvis du ønsker det.

Umulig å gi råd....men jeg ønsker deg absolutt alt godt...selv om jeg vet du ikke kan få det du vil.

[Gjest Gjest]

Ville det forresten vært mulig at dere begge kunne fått vært på lindrende avdeling noen dager...så kunne dere reist hjem igjen når dere følte for det?

[Gjest minou]

Ufattelig trist det du forteller. Og jeg er sikker på at din kjære er veldig takknemlig for at du er der for henne. Jeg er dessverre ikke så flink til å komme med råd i slike situasjoner, men ville bare gi deg en klem

[Gjest Gjestsiri]

Hva med å blogge om livet med sykdommen og kreften? Da har dere begge noe å bidra med, og slik kan dere hjelpe andre også

[lykkelig84]

Nå fikk jeg tårer i øynene.. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært om min kjære skulle få en liknende sykdom. Jeg vet bare at jeg ville elsket han og støttet han gjennom alt, uansett hva. Har du noen du kan snakke med? Støttegruppe eller liknende?

[Gjest mann26]

Jeg ville kanskje ha fulgt det rådet som har blitt gitt før i denne tråden, å dra til en lindrende avdeling et par dager, slik at du også får kvalifisert støtte og omsorg, og det tror jeg dere begge nyter godt av i de kommende ukene med vanskeligheter.

Jeg får også tårer i øynene av å lese dette innlegget, og det er tydelig lett å se hvor mye denne kvinnen betyr for deg.

lykke til

[Gjest MikeWaters]

Sikkert mager trøst, men "Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt"

[Marquee]

Sikkert mager trøst, men "Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt"

Vel...det er vel en sannhet med modifikasjoner...tror heller jeg aldri ville ha elsket enn å oppleve dette. Tusen takk til alle som svarer her inne. Regner ikke med så mange råd,men gjør godt å høre at folk man ikke aner hvem er,bryr seg mer enn folk man faktisk kjenner...btw,ble ikke noen tur på sykehuset idag Hun var for sliten,så vi må utsette det til i morgen. Gruer meg som vanlig. 5 timer med blodoverføringer,og stille medlidenhet fra pleiere...lurer på om man blir i stand til å elske igjen etter noe sånt? Kommer til å være vettskremt resten av livet...igjen...takk alle sammen. Holder dere oppdatert dersom dere orker sutringa mi

[Disturbed]

Vel...det er vel en sannhet med modifikasjoner...tror heller jeg aldri ville ha elsket enn å oppleve dette. Tusen takk til alle som svarer her inne. Regner ikke med så mange råd,men gjør godt å høre at folk man ikke aner hvem er,bryr seg mer enn folk man faktisk kjenner...btw,ble ikke noen tur på sykehuset idag Hun var for sliten,så vi må utsette det til i morgen. Gruer meg som vanlig. 5 timer med blodoverføringer,og stille medlidenhet fra pleiere...lurer på om man blir i stand til å elske igjen etter noe sånt? Kommer til å være vettskremt resten av livet...igjen...takk alle sammen. Holder dere oppdatert dersom dere orker sutringa mi

Dette er ikke sutring; det er ventilering og det er viktig for å kunne puste normalt i livskriser...

Det er gripende å lese innleggende dine, og jeg synes det er flott at du skriver "til oss".

Støtter forresten forslaget om å blogge, sammen eller alene. Du skriver godt, har behov for å dele og jeg vet av egen erfaring at blogging kan være en god avlastning for trøkket inni hodet og hjertet når det står på som verst.

[Marya]

Huff Huff veldig rørende historie:(

Jeg ser at du er virkelig engod mann med hjerte på plass og en omsorgsperson overfor din kjære!!Du må vite en ting at hun er utrolig takknemelig for akuratt det du gjør og hun setter storrr pris på det:)Du må bare fortsette med det du gjør mot henne,du gjør det beste i ditt liv og jeg forstår veldigggg godt at dette er vondt og tanken med å miste din kjære er drepene!!!

Jeg ønsker deg masse lykke til og håper virkelig at det går bra med deg:)

En god klem

[Marquee]

Støtter forresten forslaget om å blogge, sammen eller alene. Du skriver godt, har behov for å dele og jeg vet av egen erfaring at blogging kan være en god avlastning for trøkket inni hodet og hjertet når det står på som verst.

Kanskje blogging er en idè...har aldri gjort det før men...hvor en en bra plass å blogge? Kan jeg blogge her på KG f.eks, eller er det forbeholdt dere damer? Er vel litt usikker på om noen gidder å lese det også...er jo ikke akkurat munter lesning. Takk for klemmer fra dere alle. Mange tilbake

[lykkelig84]

Kanskje blogging er en idè...har aldri gjort det før men...hvor en en bra plass å blogge? Kan jeg blogge her på KG f.eks, eller er det forbeholdt dere damer? Er vel litt usikker på om noen gidder å lese det også...er jo ikke akkurat munter lesning. Takk for klemmer fra dere alle. Mange tilbake

Jeg kan love deg at folk vil lese en eventuell blogg du lager. Se bare på hun unge jenta som var mye i media, hun som nettopp døde av blodkreft. Hun blogga, og nå blir bloggen en bok. Jeg tror en blogg vil være en god måte for deg å få ut tanker og følelser på, kanskje støtte andre i samme situasjon og få objektive innspill fra folk som ikke kjenner deg eller vet hvem du er. Jeg kjenner deg ikke, men jeg merker at jeg syns det er på en måte spennende å lese det du skriver. Du skriver som en sa godt, og man blir engasjert og lurer på hvordan det går med deg og dere.. Blogspot.com tror jeg er et bra bloggested. Klemm!

[Gjest Gjest]

Vel...det er vel en sannhet med modifikasjoner...tror heller jeg aldri ville ha elsket enn å oppleve dette. Tusen takk til alle som svarer her inne. Regner ikke med så mange råd,men gjør godt å høre at folk man ikke aner hvem er,bryr seg mer enn folk man faktisk kjenner...btw,ble ikke noen tur på sykehuset idag Hun var for sliten,så vi må utsette det til i morgen. Gruer meg som vanlig. 5 timer med blodoverføringer,og stille medlidenhet fra pleiere...lurer på om man blir i stand til å elske igjen etter noe sånt? Kommer til å være vettskremt resten av livet...igjen...takk alle sammen. Holder dere oppdatert dersom dere orker sutringa mi

Ja, du vil bli i stand til å elske igjen. Du kommer aldri til å glemme henne og du vil alltid elske henne, men det er faktisk mulig at du kan elske en annen senere. Selv om du går en veldig trist nær fremtid i møte, og jeg kan ikke forestille meg den smerten og sorgen du må føle og kommer til å føle fremover. Og selv om du nå er fylt med vonde tanker og følelser så kommer det en dag hvor det vonde har kommet litt på avstand og du er i stand til å sette pris på livet og alt det gode livet har å by på.

Vennene deres vet nok ikke hvordan de skal reagere. De er nok litt skremt, et menneske de holder av og ser på som et "normalt", ressurssterkt menneske har endret seg og tankene faller nok i hodene deres om at dette er noe de selv kan komme til å oppleve. Det har sikkert ikke vært meningen å holde seg unna, men det blir nok verre og verre å ta kontakt jo lenger tid som går. Enn om du hadde ringt noen av vennene deres og sagt at dere savner kontakt? Og si at de ikke må være redde for å snakke om det som skjer, eller stille spørsmål?

En blogg er nok ikke dumt, det ser ut som du kan få sortert endel tanker ved å skrive dem ned.

Ønsker dere alt godt.