Midtlivskrise ?

[Fortvilet jente]

Hei alle sammen !

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne ... Veksler bare mellom å være dypt ulykkelig , fortvilet , frustrert og forbannet ..

Jeg er en jente på 36 år , har vært samboer i 17 flotte år , ingen barn .For 3 uker siden slapp samboeren min plutselig ut av det blå og uten noe forvarsel en kjempebombe .. Han hadde bestemt seg for at han ikke var lykkelig og kom til å flytte ut !!

Han hadde chattet i 2 mnd med ei jente han gikk på gymnaset for 18 år siden ,truffet henne 1 gang siden da over en kaffe.. Hun er gift med to små barn på 3 og 5 år og bor halve landet unna .Hun skulle visstnok nå sette igang med skilsmisse .. Jeg satt i sjokk og så hele livet mitt , alle mine/våre planer og drømmer for fremtiden rase sammen ..Jeg måtte jo spørre han om han skulle flytte ? Nei , det skulle han ikke .. Skal hun flytte , si opp jobben , dra barna bort fra faren og komme hit ? Neeei , det var vel lite sannsynlig ... OMG !! ; hele greia er så tåpent og fortvilende !!! Men han ser fortsatt for seg at det er der paradiset og gull og grønne skoger er ! Han som får fnatt hvis unger skriker og skråler rundt han !! Nei , han var ikke lykkelig , alt var blitt en vane , følte det hadde vært en slik tung energi tilstede , måtte være alene og finne seg selv .. Og for dette avslutter han et 17 års forhold bare sånn uten videre ! Jeg har skjønt det visst vi har kranglet så busta føk , sure meldinger og sur stemning , men det har ikke vært noe av dette .Alle venner + familie sitter i sjokk og skjønner ingenting!

Når jeg kom meg over det aller verste sjokket , søkte jeg opp et par medisinske artikler på nettet om menns overgangsalder/midtlivskrise og det var som om jeg leste om han . Han har tidligere gått til psykolog , hatt angstanfall osv . I tillegg fikk han kreft for to år siden , ble operert og vært frisk siden .Men dette tror jeg har forsterket det hele ! Han har jo i utgangspunktet ikke noe spesiell grunn til å være så ulykkelig , flott hus og hjem , kjærlig og snill samboer , godt sexliv , venner , familie , hobbyer , jobb , god økonomi , vi står fritt til å gjøre akkurat det vi vil og gjør det . Dette innrømmer han .

Jeg ba han lese artiklene med et åpent sinn og se om ikke dette kunne være en liten årsak til alt dette . Det var som jeg sa kanskje ikke løsningen på alle problemene , men at han kanskje fikk en forståelse hva han gikk igjennom , og ikke tok noen overilte beslutninger . Han leste dem og innrømmet at han så alle tegnene og signalene , men trodde fortsatt at dette ikke kunne være problemet , at han hadde hatt sin midtlivskrise og var ferdig med den ..

Han pakket kofferten på onsdag og flyttet til foreldrene sine i første omgang ... Jeg har tryglet og bedd han om å være helt for seg selv en tid og tenke seg om , og ikke hoppe rett inn i noe annet . Om ikke annet for i respekt for meg og de 17 årene vi har ilag . Er det liksom ikke verd det engang ?

Men jeg tror han er helt blind .. Problemet er også at han , og kanskje menn generelt ikke prater med noen om dette , sitter alene og lager seg en masse tanker og merkelige ideer ..De tror sikkert de er helt alene i verden om å føle det slik . Jeg har også bedd han ta kontakt med psykologen sin og ta en prat med han . Han skulle vurdere det ...

Jeg er så overbevisst om at det ligger noe annet bak som han sliter med , skylder på forholdet vårt og bygger seg noen fantasi luftslott og jeg er redd for han ikke innser det før det faktisk er for sent .

Vi har fortsatt en fin tone mellom oss ,mest fordi jeg klarer å forholde meg rolig og saklig , men jeg må dra ordene ut av han .Når jeg gjør det virker det som om jeg når inn til han og han begynner å tenke , innrømmer at jeg har gode poeng . Det virker nesten som han bare flyter oppå dette , later som ingenting og ikke tenker på hva han holder på med , fortrenger det .. Det innrømmer han , men det er som jeg sier at dette er du nødt til å tenke på og ta tak i !! Det er en megabeslutning som innvolverer så mye og mange . Jeg synes også det er veldig merkelig at når sønnen i huset kommer hjem etter 17 år med kofferten i hånda , så er det ingen som reagerer !! De snakker bare om hverdagslige ting og later som alt er normalt !! Det er så frustrerende !! Som jeg sier til han er det jo bare jeg som er ærlig med han og sier som det er , alle andre klapper ham bare på skulderen og sier dette går sikkert bra ! Men må jeg bli den store stygge ulven , så greit nok .. Hele denne kvinnehistorien er jo bare tåpent og ganske urealistisk , eller ? Det hele er så lite gjennomtenkt og lite rasjonelt at jeg holder på å¨bli sprø !!! Har mest lyst til å riste ham og si HALLOOO VÅKN OPP !

Jeg tror ærlig talt han vil angre og at han ikke vet hvor godt han har det før han mister det .. Jeg mister min aller beste venn , elsker og fortrolige ..Men jeg kan ikke godta hva som helst heller ..

Hva kan jeg gjøre ? Tar mer enn gjerne imot synspunter og råd på dette ! Trenger virkelig det !!

Hilsen fortvilet jente

[Gjest Gjest]

Han er forelska. Og så lenge han er helt rusa på det så kan du snakke og gjøre hva du vil, du når ikke inn. Han jatter med deg og sier seg enig. Men han kommer fortsatt til å holde på med det han gjør.

Det er så vanlig det der, mannen finner seg noe nytt og får plutselig for seg at han ikke har hatt det bra de siste ti årene. Og så stikker han, igjen sitter damene og forsøker å få ham til å "se".

Som oftest er det ikke noe å se. Når dette har skjedd er skaden uopprettelig. Kanskje det ikke blir noe med den andre dama, men episoden har vært en såpass kraftig vekker at forholdet ikke lar seg lappe sammen igjen. Han lever i en tåkeverden til virkeligheta slår ham ihjel. Og når han kommer krypende tilbake så er du gått videre.

Eller det viser seg rett og slett at han har gjort det rette for ham og at forholdet med den nye varer!

Mitt heteste råd til deg er å godta situasjonen og begynne å leve ditt eget liv uavhengig av ham. Hvor vanskelig det høres akkurat nå. Gi det tid. Plutselig en dag våkner du opp og ser at du har fått en unik sjanse til å gjøre noe annet du og.

[Havbris]

Min historie er omtrent identisk med din. Han våknet opp 2 dager etter at han hadde tatt med tannbørsten og så at han var blitt forelsket i forelskelsen og hadde levd i ei boble som heldigvis sprakk! Tiden etterpå har vært tøff men det har vært en anledning til å tak i forholdet vårt, jobbe med det og nå har vi detmye, mye bedre enn vi har hatt det på lenge. jeg valgte å jobbe for å kunne tilgi. det kan aldri glemmes men jeg lærer å leve med det.