Emosjonell utro-blitt i forhold...

[Gjest Gjest_sissi_*]

For et år siden falt jeg "head over heals" for en kollega- det var gjensidig og utrolig sterkt! Det var aldri noe intimt mellom oss- men mye ble sagt og skrevet, og store ord ble brukt.

Min samboer gjennomskuet at det var en annen, og vi vurderte å bryte opp.... Etter mye om og men klarte jeg ikke "la min samboer i stikken". Hun har slitt mye, og jeg var redd for hvordan hun ville klare et brudd....

Vi avklarte, meg og kollegaen min, og har noe kontakt på et kameratslig forhold i dag.

Men......følelesene mine for henne er jo ikke borte. For meg fremstår hun som drømmedama, og jeg er like head over heals forelsket- til tross for at vi ikke snakker om dette lengre sammen.

Noen som kjenner seg igjen i situasjonen? Hvordan gikk det med forholdet dere ble i, og glemte dere den andre til slutt?

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke svare stort på akkurat det du spør om. Jeg har selv opplevd å være veldig tiltrukket av andre i forholdet mitt, men jeg har aldri latt følelsene gro på den måten du og din kollega gjorde og dermed har de lett gått over av seg selv.

Når en følelse har fått lov til å gro og sette skikkelig rot kan det være verre med at det går over. Jeg tenker her at det er sentralt hva slags type forhold du har til din partner. Er dere gift og har barn? Når man er gift har man lovet at man ikke skal gi opp på forholdet, og da mener jeg at du bør kjempe en del til for å få ekteskapet til å fungere. I så måte ville det innebært å bytta jobb og brutt all kontakt med den andre personen. Man må ta et skikkelig valg og få personen ut fra livet sitt. Dersom man har barn er man enda mer forpliktet til å virkelig kjempe for forhodlet sitt og gjøre allt det som må til for at det skal fungere (ofte gjør det ikke det likevel, man jeg mener man bør kjempe i lang tid før man legger ned flagget).

Dersom dere ikke er gift og har barn stiller dette seg litt annerledes. Da er du mer fri til å følge hjertet ditt, fordi du ikke har gitt noen store løfter om at du skal gjøre noe annet. Det vil være vanskelig å bli kvitt disse følelsene du har for den andre, og jeg mener at dersom du ikke har veldig tungtveiende grunner for å kjempe dem vekk vil det ikke gå. Partneren din fortjener også å ha en som elsker og begjærer henne på den måten du gjør med din kollega.

Til neste gang vil jeg likevel bemerke at det for mange er naturlig å falle for andre når man er i et langvarigforhold. Dette løser man med å holde seg vekke fra personen det gjelder, og aldri gi liv til følelsene. Da vil de etter hvert gå over. Dersom man skal lytte til hormonene våre som passer på å peke ut potensielle partnere for oss, vil vi mange av oss aldri klare å være i et langvarig forhold til noen. Jeg har et slik overaktivt hormonaparat, men jeg velger å ikke lytte til det da jeg vet at partnern min er den jeg elsker mest av allt. lar man ikke følelser få gro slår de heller ikke rot.

[Gjest Gjest]

Så du har "umyndiggjort" din samboer og er sammen med henne fordi du frykter at hun ikke kan klare seg selv? Jeg håper jeg dør før noen gjør meg en slik "tjeneste".

[Gjest Gjest_sissi_*]

Jeg kan ikke svare stort på akkurat det du spør om. Jeg har selv opplevd å være veldig tiltrukket av andre i forholdet mitt, men jeg har aldri latt følelsene gro på den måten du og din kollega gjorde og dermed har de lett gått over av seg selv.

Når en følelse har fått lov til å gro og sette skikkelig rot kan det være verre med at det går over. Jeg tenker her at det er sentralt hva slags type forhold du har til din partner. Er dere gift og har barn? Når man er gift har man lovet at man ikke skal gi opp på forholdet, og da mener jeg at du bør kjempe en del til for å få ekteskapet til å fungere. I så måte ville det innebært å bytta jobb og brutt all kontakt med den andre personen. Man må ta et skikkelig valg og få personen ut fra livet sitt. Dersom man har barn er man enda mer forpliktet til å virkelig kjempe for forhodlet sitt og gjøre allt det som må til for at det skal fungere (ofte gjør det ikke det likevel, man jeg mener man bør kjempe i lang tid før man legger ned flagget).

Dersom dere ikke er gift og har barn stiller dette seg litt annerledes. Da er du mer fri til å følge hjertet ditt, fordi du ikke har gitt noen store løfter om at du skal gjøre noe annet. Det vil være vanskelig å bli kvitt disse følelsene du har for den andre, og jeg mener at dersom du ikke har veldig tungtveiende grunner for å kjempe dem vekk vil det ikke gå. Partneren din fortjener også å ha en som elsker og begjærer henne på den måten du gjør med din kollega.

Til neste gang vil jeg likevel bemerke at det for mange er naturlig å falle for andre når man er i et langvarigforhold. Dette løser man med å holde seg vekke fra personen det gjelder, og aldri gi liv til følelsene. Da vil de etter hvert gå over. Dersom man skal lytte til hormonene våre som passer på å peke ut potensielle partnere for oss, vil vi mange av oss aldri klare å være i et langvarig forhold til noen. Jeg har et slik overaktivt hormonaparat, men jeg velger å ikke lytte til det da jeg vet at partnern min er den jeg elsker mest av allt. lar man ikke følelser få gro slår de heller ikke rot.

Ja- hadde jeg kunne gjort det igjen hadde jeg holdt meg unna for et år siden og ikke latt følelsene få blomstre slik de gjorde....

Takk for fint svar!

[Gjest YY]

Jeg synes også at Gjest sitt innlegg var veldig bra.

Du spør om noen kjenner seg igjen i situasjonen.

Jeg er kvinne og forelsker meg både i kvinner og menn (mest menn).

For 6 år siden ble jeg kjent med en jente som jeg ble forelsket i. Da var jeg i et forhold med en gutt, og valgte å bli. Vi er sammen fortsatt.

Jeg valgte å bli fordi:

- Jeg tenkte at jeg ikke hadde noen garanti for at jeg ville bli forelsket i noen andre igjen. Om jeg ble sammen med jenta, kunne det hende jeg ble forelsket på nytt - i noen andre. Og jeg ønsket å være i et monogamt forhold - ikke gå fra den ene til den andre.

- Jeg følte forholdet til gutten jeg var sammen med ellers fungerte bra. Jeg likte (liker) mange av hans egenskaper. Følte han var perfekt på flere måter.

- Jeg vil ha barn. Biologiske barn, sammen med partneren min.

Følelsene var gjengjeldt, men hun visste ikke at jeg likte henne. Hun unngikk meg. Etter noen år fortalte jeg at jeg hadde hatt følelser for henne. Vi hadde lite kontakt, hun ville ikke treffe meg.

I fjor begynte hun å skrive ofte til meg på nettet. Før det hadde følelsene mine for henne begynt å kjølne. Så besøkte hun meg i byen jeg bor i. Vi kysset masse, og sa fine ting til hverandre. Så har vi flørtet litt.

Kjæresten min vet om alt, og liker det ikke.

Hvis jeg skal tillate meg å komme med råd, er nok det beste å kutte kontakten - noe som jo blir vanskelig for deg TS siden dere er kollegaer.