Kjæresten er reist i militære

[Gjest militærfruen]

Vi har vært sammen i 3,5 år og har et kjempe godt og sunt forhold. Vi har planer om å flytte i lag om ca ett år. (holder på å pusse opp huset) Det er mannen i mitt liv, han jeg vil gifte meg med og skape en familie med en dag. Jeg jobber i nordsjøen (2 uker på og 4 uker av)og kjæresten har nå reist i militæret. Og jeg har funnet ut at dette takler jeg helt forferdelig dårlig. Jeg har tvingt meg til å se alle de positive sidene med militæret, helt frem til dagen han reiste. "han lærer mye", "han får nye venner", "han får mange nyttige erfaringer", "han kan få sertifikater og kurs" og allt dette.. Men nå når han er reist føler jeg meg så ensom. Jeg er gått helt i oppløsning. Jeg har aldri vert så patetisk som jeg er nå. Og det irriterer meg noe helt grenseløst. Jeg har ikke lyst til å snakke med noen, være med noen, eller gjøre noe. Her om dagen måtte han snaue vekk alt håret, og jeg begynnte å grine. Jeg griner for alt! Han sendte meg et bilde av han i uniform (noe jeg trodde jeg kom til å like) men jeg hater egentlig den uniformen. Såg ut som en vikrelig soldat.. Selvfølgelig gjorde han det, det er jo det han er!! Fornuften er her, men det er følelsene mine som er helt banale. Så går jeg glipp av halve perm-en hans i påsken, siden jeg må jobbe da. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å få styr på følelsene igjen! Har aldri opplevd at de tar helt styringen, og at fornuften ikke slipper helt gjennom, liksom.

Måtte bare få det ut..

Sitter pris på om noen har noen gode råd.

[lykkelig84]

Har han dratt ut i førstegangstjeneste eller til utlandet i internasjonale operasjoner? Jeg er selv jente og har vært i førstegangstjeneste, og det er for det meste gutter der, om det er det du tenker på. Det er omtrent som en et år lang campingtur med gutta, hvor han vil lære mye nytt, få nye venner, og lære enormt mye om seg selv. Hva tenker du på? Hva er du urolig for? Er du redd for at dere skal vokse fra hverandre og han skal miste interessen for deg?

[ashera]

Og du jobber i Nordsjøen? Det betyr jo at dere er vant til å være fra hverandre uansett? Du reiser jo "fra ham" med jevne mellomrom, da. Kan det være at det er han som reiser denne gangen som utløser usikkerhet hos deg? Dere er jo tydeligvis vant til å ikke gå oppå hverandre i hverdagen til vanlig heller?

Jeg tror det lureste du kan gjøre er å prøve å bearbeide disse følelsene selv (eller med hjelp fra en fortrolig eller en profesjonell) uten å "handle" på dem (mase/grine/bråke med dette) når du og mannen er sammen. Sats heller på å ha det hyggelig når dere treffes.

På det du skriver skjønner jeg at du er overrrumplet og overrasket over din egen reaksjon. Men mange kan få slike sorg/usikkerhetsreaksjoner når det blir endringer i hverdagen. Men slapp av, det er bare for et år - og både du og han overlever. Bruk heller tiden konstruktivt. Første året vi var gift, var mannen min i forsvaret. Det var et av de mest romantiske årene vi har hatt (ikke at det er ille nå heller ). Dyrk hverandre når dere treffes, og kjenn på lengselen når dere ikke er sammen.

[Gjest Militærfrøkenen]

Jeg vet ikke helt hva det er jeg føler, og aner ikke hvordan jeg finner ut av det. Jeg er rett og slett bare helt knust, og skjønner ikke hvorfor. Det jeg vet, er at jeg ikke er redd for at det ikke forblir oss to. Og jeg er ikke redd han skal gjøre noe dumt eller at vi vokser fra hverandre. Jeg er heller kanskje litt redd for at han ikke trives (noe han sier at han gjør, så har ingen grunn til å uroe meg for det) og så liker jeg ikke så godt at vi ikke kommer til å se hverandre noe særlig dette året. Vet det er helt patetisk, men føler militæret har stjelt kjæresten min uten at vi får noe igjen for det... (utenom campingopplevelsene hans og mye savn.)

Er også litt slik at jeg føler meg litt utenfor. Jeg sitter på sidelinjen og hører om alt de gjør. Jeg skjønner rett og slett ikke mine egne følelser i dette tilfellet... Og det frustrerer meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler som jeg gjør, eller hva jeg føler!

[Gjest Gjest_Janne_*]

Vi har vært sammen i 3,5 år og har et kjempe godt og sunt forhold. Vi har planer om å flytte i lag om ca ett år. (holder på å pusse opp huset) Det er mannen i mitt liv, han jeg vil gifte meg med og skape en familie med en dag. Jeg jobber i nordsjøen (2 uker på og 4 uker av)og kjæresten har nå reist i militæret. Og jeg har funnet ut at dette takler jeg helt forferdelig dårlig. Jeg har tvingt meg til å se alle de positive sidene med militæret, helt frem til dagen han reiste. "han lærer mye", "han får nye venner", "han får mange nyttige erfaringer", "han kan få sertifikater og kurs" og allt dette.. Men nå når han er reist føler jeg meg så ensom. Jeg er gått helt i oppløsning. Jeg har aldri vert så patetisk som jeg er nå. Og det irriterer meg noe helt grenseløst. Jeg har ikke lyst til å snakke med noen, være med noen, eller gjøre noe. Her om dagen måtte han snaue vekk alt håret, og jeg begynnte å grine. Jeg griner for alt! Han sendte meg et bilde av han i uniform (noe jeg trodde jeg kom til å like) men jeg hater egentlig den uniformen. Såg ut som en vikrelig soldat.. Selvfølgelig gjorde han det, det er jo det han er!! Fornuften er her, men det er følelsene mine som er helt banale. Så går jeg glipp av halve perm-en hans i påsken, siden jeg må jobbe da. Vet liksom ikke hva jeg skal gjøre for å få styr på følelsene igjen! Har aldri opplevd at de tar helt styringen, og at fornuften ikke slipper helt gjennom, liksom.

Måtte bare få det ut..

Sitter pris på om noen har noen gode råd.

Få deg en på si så du har noen som kan ta vare på dette året.

[Gjest Gjest]

Få deg en på si så du har noen som kan ta vare på dette året.

Voksent svar!

Idiot.

[Nadine]

Vet hvordan du har det godt. Mannen min var først i førstegangstjeneste og deretter i utenlandstjeneste... Hatet det Men om man overlever noe sånt, så har man et ganske solid forhold. Det er plussiden.

[ashera]

Jeg vet ikke helt hva det er jeg føler, og aner ikke hvordan jeg finner ut av det. Jeg er rett og slett bare helt knust, og skjønner ikke hvorfor. Det jeg vet, er at jeg ikke er redd for at det ikke forblir oss to. Og jeg er ikke redd han skal gjøre noe dumt eller at vi vokser fra hverandre. Jeg er heller kanskje litt redd for at han ikke trives (noe han sier at han gjør, så har ingen grunn til å uroe meg for det) og så liker jeg ikke så godt at vi ikke kommer til å se hverandre noe særlig dette året. Vet det er helt patetisk, men føler militæret har stjelt kjæresten min uten at vi får noe igjen for det... (utenom campingopplevelsene hans og mye savn.)

Er også litt slik at jeg føler meg litt utenfor. Jeg sitter på sidelinjen og hører om alt de gjør. Jeg skjønner rett og slett ikke mine egne følelser i dette tilfellet... Og det frustrerer meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler som jeg gjør, eller hva jeg føler!

Han får, som du sier i førstinnlegget, mye igjen for det, som indirekte vil komme deg og forholde deres til gode.

Du føler deg utenfor, sier du? Men du har jo også et liv? Tror du han føler seg utenfor når du forteller om dagene dine på feltet? Der har også du opplevelser som bare er dine. Hverdagene sammen bør deles, det bør også det livet dere lever de hverdagene dere er borte fra hverandre. Er det slik at dere er vant med å ha all tid sammen når du er hjemme? Kanskje du har vært vant til at han alltid er der for deg de fire ukene du er på land? Og at ditt "selvstendige liv" har vært levd på feltet? Da får du se på dette som en øvelse i å bli mer selvstendig på land også.

Det er normalt å ha reaksjoner ved forandringer i livet. Men la ikke disse reaksjonene få makt over deg og definere hvem du er. Bruk denne anledningen til å gjøre ting som du ellers ikke ville ha gjort når du har hjemmeperioder. Meld deg på kurs, begynn med en hobby, dyrk vennskap osv. Det er sunt at du har et så kritisk forhold til dine egne reaksjoner at du er lei deg for at du er lei deg, og ikke gir han skylden og maser på at han skal komme hjem.

Igjen: Husk, det er bare et år.

Lykke til med å finne en måte å leve med dette på.

[Gjest militærfrøkenen]

Takk for gode svar! Hehe, Jeg kommer gjennom det. Det er bare litt tungt nå i starten. Får finne frem de positive sidene igjen, og tviholde på de til dette året er omme. =)