Ustabil katt

[Gjest Gjest]

Jeg er bare litt erfaren når det gjelder katt, men mannen min har hatt katt i alle sine 30+ år, så jeg regner han som erfaren på feltet. Alikevel har han ikke vært borti et slikt tilfelle som vi har nå. Vi har en skjønn kattegutt på ca. 1,5 år som er.... vel ustabil i lynne er vel beste beskrivelsen. Problemet er at vi har mange barn og jeg begynner å bli litt bekymret for de minste ift katten. Vi fikk han da han var ca. 9 mndr. Iflg tidligere eier var han kosete (stemmer), leken (stemmer), gøyal, sosial og glad i mennesker. Den måtte omplasseres da hunden deres ikke tolererte katten. Men vi kjenner ikke tidligere eiere så godt så det er jo ikke sikkert de forteller hele sannheten..

I alle fall oppfører han seg merkelig. Meg har han tolerert hele tiden og vært ganske knyttet til. Jeg leker litt med ham, men er veldig rolig ellers, har latt han blir kjent med meg/oss i sitt eget tempo og gitt ham mye omsorg og kos. Noe forøvrig hele familien har gjort. Barna har ikke fått herje med ham, bare leke litt med pinne osv, og stryke/kose. Han tilbringer lange dager med å slange seg i kosekroken sin og har ikke noe "stressa miljø" sånn sett. Vi bor også landlig så han får være mye ute og løpe fritt.

Men altså problemet. Han "snur" helt vilt i oppførsel. Han har alltid vært redd for halen sin og ekstrem sensitiv for berøring på bakpart og bakbein. Dette har vi respektert, men vi voksne har i kosesituasjoner forsiktig berørt ham for å venne ham til litt berøring i disse sonene også. Det merkelige er at noen dager kan vi stryke lett på bakparten, andre ganger kvesser han til med klør og tenner bare vi beveger handa forsiktig fra hodet og bak mot skuldrene. (Dette er i kosesituasjon så han er allerede rolig og maler som bare det.) Jeg satt og klappet og koste på ham for noen dager siden (berørte IKKE bakparten så jeg provoserte ikke, bare der han liker å bli klødd). Han malte og koste seg - gned seg inntil meg og alt var fryd og gammen. Da jeg så reiser meg for å gå, står han med klør og tenner i benet mitt. Det samme skjedde med sønnen min en dag, helt uskyldig gikk han forbi katten som lå og hvilte og da bare føk katten frem med hodet og bet (heldigvis nokså lett) i benet hans. Han gir ingen signaler og kan gjerne bite mens han maler. Han satt "bedende" foran mannen min i går og ville gjerne ha kontakt, men da mannen min bøyde seg ned for å ta ham opp for å kose, bet han til i hånda hans.

Jeg er blitt veldig usikker med tanke på at vi har små barn og han er så ustabil. Det er kos og biting om en annen og ingen sammenheng i oppførselen. Tenker han bør omplasseres til noen som ikke har små barn og som har god tid til oppfølging. Noen som har erfaring med slik problematikk og innspill før jeg ringer Dyrebeskyttelsen?

[Gjest Huffsa]

Har dere vært hos dyrlegen og sjekket pus for skader? For meg virker det som om den har det vondt.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg har hatt en sånn katt. I tillegg så gjorde den fra seg inne.

Til slutt så følte vi oss terrorisert i eget hjem. Prøvde å få omplassert til en familie uten barn, men lyktes ikke. Tok kontakt med dyrlegen for avliving. Dette var rett før helga og dyrlegen mente det kunne vente til over helga. Da vi forklarte saken så ba han oss komme med en gang. Det var vondt å gå til et sånt drastisk skritt, men vi kunne ikke leve med en katt som gikk til angrep.

[Siiw]

Høres veldig ut som ene katten i huset her:P

Våres er helt hvit! og hører dårlig og ser litt dårlig.. : O

Og dem forgje eierne gjorde han U T R O L I G BORTSKEJMT!!!!

det ser man på hengemagen, det første eierne da dem gjorde han til en baby på en måte!! så han har en meget spessiel måte han skal holdes-og tror ikke han var klar over at andre kattes fantes før han kom hit- ganske sint på dem andre til tider å.men plutselig kan han bite og bli sint, svinger veldig på humøret. ingen anelse på hvorfor, viser ikke tegn på sykdom eller noe. og sliter selv med hva vi skal gjøre for at han skal skjønne at dette ikke er ok!!.

men i blandt så har jg ei sprute flaske med vann jeg bruker på han om han er slem, og da gir han seg..

Kan være at noen har vært slem med pusen din når han var mindre!

eller at han ble tatt for tidlig fra mamma'n sin- hørt dem kan bli sånn.

men her i huset er det ingen barn da:p så for oss går det greit og ha pus.. prøv og snakk med dyrlege om h*n har noe tips til hva dere kan gjøre for å bedre dette eller rett å slett omplassere pusen:-(

[Pepe]

Min pus er også sånn. Han kan gå fra å kose til å angripe helt uten forvarsel.

Men jeg er voksen, og det er ingen små barn inne i bildet. Han er ganske gammel og har aldri vært utsatt for mishandling, kom til oss etter riktig avvenning og så videre.

Han har alltid vært sånn, og det er flaut når han noen ganger angriper gjester. Vi sier alltid i fra at de må ikke gå bort til han, han angriper ikke uten at noen er nær han da altså.

Men vi sier at de ikke må klappe han fordi han er uforutsigbar. Omtrent alle vennene mine har fått seg en lusing av han.

Men for meg, som har vokst opp med denne hissige fyren så er jeg kjempeglad i han og det er mange trivelige kosestunder. Jeg har for øvrig lært meg at jeg risikerer å miste blod og hud (med humor) hvis jeg kommer innenfor hans radius.

Har aldri brukt spruteflaske, men tak i nakkeskinnet og kastet han ut.

Tror han er uforbederlig.

Hadde det vært små barn i huset hadde det vel ikke vært så lett, så jeg har dessverre ingen råd å komme med, men vil bare si at det er flere av dem.

Satans undersått er han av og til.

[Gjest Gjest]

Men for meg, som har vokst opp med denne hissige fyren så er jeg kjempeglad i han og det er mange trivelige kosestunder. Jeg har for øvrig lært meg at jeg risikerer å miste blod og hud (med humor) hvis jeg kommer innenfor hans radius.

Har aldri brukt spruteflaske, men tak i nakkeskinnet og kastet han ut.

Tror han er uforbederlig.

Hadde det vært små barn i huset hadde det vel ikke vært så lett, så jeg har dessverre ingen råd å komme med, men vil bare si at det er flere av dem.

Satans undersått er han av og til.

Takk for det! Det finnes selvfølgelig dyr som bare har et sært og vanskelig lynne, akkurat som med oss mennesker.

Og som du sier; jeg er kjempeglad i rakkeren!! At det nevnes avliving gir meg klump i magen og enorm sørgfølelse, så det er nok ikke aktuelt med mindre alt, absolutt alt, er prøvd... Har faktisk ikke tenkt tanken på dèt ennå.

Men jeg er nødt til å ta hensyn til mine barn og kan ikke risikere noe ift til de aller minste (som er under året og 2,5 år). 6 åringen og 10 åringen har akseptert at han er lunefull, men syns det er vanskelig, spesielt 6 åringen. Han er blitt mye mer usikker på katten etter et par uprovoserte angrep.

Vi har prøvd spruteflaske, men bruker stort sett samme grep som Pepe; et tak i nakkeskinnet (slik mammapusen ville gjort) og bærer han vekk fra situasjonen, evt. setter ham ut litt.

Han er fulgt opp av veterinær jevnlig og er sunn og frisk. Ingen fysiske plager, så det sitter nok dessverre i hodet...

I første omgang blir det nok en telefon til Dyrebeskytelsen, så får vi krysse fingrene for at det finnes voksne, erfarne katteeiere som ser potensiale og den gode siden hans. For han har mange gode sider også... Bare litt schizofren, tydeligvis...

[simba80]

har dere prøvd hormon-produkt fra dyrlegen? De har en liten beholder som man skal sette i stikkontakten som skal roe ned pus. Ikke vet jeg om det kan funke men kanskje høre med dyrlegen om det?

[Gjest Gjest_Aurora M._*]

Jeg tror det samme gjelder i alle de tilfellene nevnt over: nemlig at katten ikke angriper "uten forvarsel", men at den faktisk gir tydelige forvarsler. Forvarsler som andre katter ville ha forstått umidellbart, men som vi mennesker overser.

I f.eks en kosesituasjon vil katten ganske umerkelig (for oss folk) begynne å dirre lett med halen og legge ørene bakover når den vil gi tegn til at det er nok.

Noen katter har et tydeligere språk enn andre katter, og veien er lengre til angrep. Dette er fordi den har tilpasset seg oss "dumme" mennesker, og lært at vi ikke tar det så lett.. Noen katter har ikke helt skjønt det, og forstår ikke at vi ikke forstår. Men uansett, signalene er der. Vi må bare lære oss å se dem.

Altså, katten din er ikke ustabil TS. Den er katt og kommuniserer med kattens språk. Vi må heller ikke tillegge katter menneskelige egenskaper som "slem fordi den er borskjemt", "sint når den ikke får den som den vil" o.s.v. Det er et lite rovdyr vi har tatt i hus, ikke et lite menneske med pels og klør..

Personlig er jeg helt i mot all form for fysisk avstraffelse av katten, som å ta den i nakkeskinnet, gi den vannsprut o.s.v. Først og fremst fordi det overhodet ikke løser problemet. Det kan selvsagt føles som det hjelper der og da, og jeg kan forstå at folk mister besinnelsen, men på sikt har det ingen annen virkning enn å gjøre katten enda mer utrygg og urolig.

Katter er selvsagt forskjellige av natur allerede som små, i henhold til hvordan de er oppdratt av kattemora, og også hvordan de hadde det i det hjemmet de bodde den første tiden. Men det er ørsmå forskjeller som jevner seg ut når de kommer til det nye hjemmet.

En som anskaffer seg katt, har gjerne sett andres katter som er så rolige, kosete, lekne o.s.v, og tenker sjelden over at det faktisk har kostet eieren en innsats å få katten nettopp slik.

Jeg pleier å si at hvis du vil ha en leken katt, så lek med den. Vil du ha en kosete katt, så kos med den o.s.v. Og dette må starte fra dag 1.

En katt skifter ikke bare plutselig personlighet når den er noen år, med mindre den er fysisk skadet, eller har opplevd traumer.

Når det gjelder hva en konkret kan gjøre, så har jeg tro på å lære seg hvilke signaler en skal se etter (f.eks i kosesituasjoner), og så prøve så godt en kan å følge med for å få øye på disse og ta de til etteretning ved å avslutte kosen før katten biter og klorer (det er nemlig det siste den gjør).

Rekker du det ikke, så hold handa i ro, for den biter som oftest først ikke hardt, men som en advarsel. Ved å røre minst mulig på hånda, så unngår du at katten føler seg truet og provosert til videre slossing. Fjern hånda så rolig du kan når katten later til å være roligere, og ignorer den så fullstendig helt til du ser den er "seg selv" igjen.

Når det gjelder angrep av bena når en reiser seg, er dette ofte et tegn på at katten vil leke. Alle som har sett kattunger leke sammen, vet at de kan være temmelig røffe i leken sin. Den har også her gitt tegn på forhånd, men det kan være enda vanskeligere å forstå enn i kosesituasjoner, fordi katten befinner seg på gulvet og vi i sofa/stol.. Det kan også være vanskeligere å klare å være passiv. Katteklør er skarpe, og legger er sårbare..

Jeg anbefaler likevel å stå bom stille (om du klarer), og se om den gir seg. Gjør den ikke det, så kom med et mørkt "NEI" og løft den fra deg. Jo mindre hardhendt du klarer å være, jo bedre er det, fordi katten ellers vil oppfatte det som en provokasjon, eller innbydelse til å leke mer.

Sett den et stykke fra deg og fortsett med det du holdt på meg og ignorer den fullstendig en god stund, en halvtime minst.

Lek med katten når den ikke er i dette lunet, men herje ALDRI med den med hender og ben, for da lærer den seg at hender og ben er til å leke med, og det blir umulig å plukke fra den igjen! Respekter ALLTID kattens grenser. Har den tidligere vist misnøye med kos på hale, rygg, poter o.l så ikke prøv deg igjen. Da tror den nemlig at den må bite for å stoppe deg, og den blir føre var.

Feliway er fint for nervøse katter, f.eks i en flyttesituasjon, men det løser alene ingen problemer.

Du som har små barn, burde kanskje tenke på om du skulle omplassere, men da anbefaler jeg deg å gjøre det enten gjennom DB eller Kattens Vern, og at du opplyser tydelig om de problemene du har opplevd. Så får vi håpe at pus kommer til noen med tid og tålmod. Lykke til!

Aurora M. (skal se om jeg finner en link til kattens språk)

[Gjest Gjest_Aurora M._*]

Fant noe her. Har ikke lest det selv, men ser brukbart ut. http://www.manimal.no/Katteeier/Artikler/A...sjon-hos-katter Ellers er det mye å finne om en søker på kattens språk da.

Aurora M.

[Gjest Gjest]

Altså, katten din er ikke ustabil TS.

Akkurat det er jeg ikke helt enig i. De aller fleste dyr kan rehabiliteres, men det finst også den lille prosenten/promillen som faktisk har dårlig temperament, men hva som stemmer i dette tilfellet vet jeg ikke.

Personlig er jeg helt i mot all form for fysisk avstraffelse av katten, som å ta den i nakkeskinnet, gi den vannsprut o.s.v.

Det er ikke snakk om å straffe, eller "ta" katten, men å løfte den ut av situasjonen på "kattevis". Dette er en ung katt.

En som anskaffer seg katt, har gjerne sett andres katter som er så rolige, kosete, lekne o.s.v, og tenker sjelden over at det faktisk har kostet eieren en innsats å få katten nettopp slik.Jeg pleier å si at hvis du vil ha en leken katt, så lek med den. Vil du ha en kosete katt, så kos med den o.s.v. Og dette må starte fra dag 1.

Som sagt har min mann hatt xx antall katter over 30+ år og er veldig erfaren. Jeg har bare hatt 3 katter. Vi har også lagt vekt på kos for å roe denne katten.

Når det gjelder hva en konkret kan gjøre, så har jeg tro på å lære seg hvilke signaler en skal se etter (f.eks i kosesituasjoner), og så prøve så godt en kan å følge med for å få øye på disse og ta de til etteretning ved å avslutte kosen før katten biter og klorer (det er nemlig det siste den gjør).

Rekker du det ikke, så hold handa i ro, for den biter som oftest først ikke hardt, men som en advarsel. Ved å røre minst mulig på hånda, så unngår du at katten føler seg truet og provosert til videre slossing. Fjern hånda så rolig du kan når katten later til å være roligere, og ignorer den så fullstendig helt til du ser den er "seg selv" igjen.

Ha, ha - her er det ikke snakk om nibling. Den STO i benet mitt med fulle klør og tenner, ikke noe småbiting som man er vandt med fra andre katter. Og den episoden med sønnen min som var helt uprovosert (han gikk forbi katta som lå og hvilte), resulterte i tur til legen og stivkrampesprøyte. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid er like flink til å stå i ro, men mannen min gjør det - holder f.eks. handa rolig framfor katta, men den glefser til.

Når det gjelder angrep av bena når en reiser seg, er dette ofte et tegn på at katten vil leke. Alle som har sett kattunger leke sammen, vet at de kan være temmelig røffe i leken sin. Den har også her gitt tegn på forhånd, men det kan være enda vanskeligere å forstå enn i kosesituasjoner, fordi katten befinner seg på gulvet og vi i sofa/stol.. Det kan også være vanskeligere å klare å være passiv. Katteklør er skarpe, og legger er sårbare..

Jeg anbefaler likevel å stå bom stille (om du klarer), og se om den gir seg. Gjør den ikke det, så kom med et mørkt "NEI" og løft den fra deg. Jo mindre hardhendt du klarer å være, jo bedre er det, fordi katten ellers vil oppfatte det som en provokasjon, eller innbydelse til å leke mer.

Sett den et stykke fra deg og fortsett med det du holdt på meg og ignorer den fullstendig en god stund, en halvtime minst.

Lek med katten når den ikke er i dette lunet, men herje ALDRI med den med hender og ben, for da lærer den seg at hender og ben er til å leke med, og det blir umulig å plukke fra den igjen! Respekter ALLTID kattens grenser. Har den tidligere vist misnøye med kos på hale, rygg, poter o.l så ikke prøv deg igjen. Da tror den nemlig at den må bite for å stoppe deg, og den blir føre var.

Katten blir som sagt aldri herjet med, og pga oppførselen hans er vi veldig bevisst på å stoppe lek OG KOS før vi tror det er nok.

Feliway er fint for nervøse katter, f.eks i en flyttesituasjon, men det løser alene ingen problemer.

Du som har små barn, burde kanskje tenke på om du skulle omplassere, men da anbefaler jeg deg å gjøre det enten gjennom DB eller Kattens Vern, og at du opplyser tydelig om de problemene du har opplevd. Så får vi håpe at pus kommer til noen med tid og tålmod. Lykke til!

Aurora M. (skal se om jeg finner en link til kattens språk)

[Gjest Gjest]

Fant noe her. Har ikke lest det selv, men ser brukbart ut. http://www.manimal.no/Katteeier/Artikler/A...sjon-hos-katter Ellers er det mye å finne om en søker på kattens språk da.

Aurora M.

Takk - skal lese litt her.

[Pepe]

Jeg tror det samme gjelder i alle de tilfellene nevnt over: nemlig at katten ikke angriper "uten forvarsel", men at den faktisk gir tydelige forvarsler. Forvarsler som andre katter ville ha forstått umidellbart, men som vi mennesker overser.

Aurora M.

Hei, det kan godt hende du har rett. Jeg har levd med pus i 12 år, og føler egentlig at jeg har lært en del av hans språk. Det er stor forskjell på når han er irritert, når han sier i fra, og de gangene det kommer som lyn fra klar himmel. Han kan ofte være veldig tvetydig(for meg som menneske i alle fall) der han søker kontakt, vil ligge på fanget og kose mens han maler med lukkede øyne før han i neste sekund flerrer opp huden på hendene mine.

Det kan godt hende det skjer noe i det ene sekundet mellom kos og hat, men jeg er også åpen for at han faktisk er litt sprø.

Han kan komme travende bort mens alle hans signaler sier at han er glad(hale,ører,øyne og lyd), bare for å fly i leggen på en.

Selvsagt er det sikkert mange ting han prøver å si meg som jeg ikke forstår, men det er også ting jeg prøver å si han som han ikke forstår hehe..

Jeg tror ikke at kattene lider noe nød av å bli "tatt" i nakkeskinnet eller kastet ut. Hvis man ser hvordan dyr korrigerer hverandre i naturen er det slag, spark, biting, kloring, fresing osv.

Tar selvsagt ikke hardt i han da jeg vet at han har en liten kropp som er langt skjørere enn min.

Ville bare få sagt dette, da jeg følte at det kunne virke som du mente (mitt innlegg) det handlet om "dumskap" fra menneskets side og at det var ufint å ta i dyrene.

For øvrig er det vel heller ikke noe straff å måtte gå ut, da han storkoser seg ute og ikke forbinder det med noe negativt.

Han fjernes jo da fra situasjonen og må "lufte vettet" litt.

[Karmosin]

Jeg vokste opp med en rimelig krakilsk katt, som kunne gå til angrep helt ut av det blå. Hun tolererte såvidt litt kos fra bestemte personer, men lek med alle.

Saken er at vi vet akkurat hvorfor hun ble sånn. Hun var fredelig (nåja, så fredelig som kattunger blir...) og kosete til hun var et halvt år gammel. Da ble hun angrepet av en voksen katt som bet henne kraftig på flere steder over ryggen, det gikk infeksjon i sårene og det var generelt ganske krise. Da hun hadde blitt frisk igjen var det ikke på tale å berøre rygg eller hale, og så godt som all kos var bråslutt.

Vi forsto godt at hun hadde hatt en fæl opplevelse som hadde satt fryktelige spor, og prøvde aldri å korrigere henne med nakkeskinn-tak eller vannsprut eller noe når hun reagerte negativt på å bli tatt på. Vi koste så langt det lot seg gjøre og tok kloremerkene med stoisk ro :gjeiper:

Det funka forsåvidt, men det tok flere år før hun var såpass over traumet at hun tillot ryggkos. Da hadde vi også vært konsekvente på å la henne være i fred med mindre hun oppfordret til kos. Det var kanskje ikke helt det vi så for oss da hun kom i hus, men det var sånn det ble, og hun endte som en forholdsvis omgjengelig og kjælen katt.

Jeg var 4 år da vi fikk henne. Jeg tipper foreldrene mine vurderte andre løsninger enn å beholde henne, men de endte med å leve med krakilsk pus og fortelle meg at jeg skulle la henne være i fred. Jeg var faktisk en av de få som fikk kose med henne, jeg fikk til og med klappe henne på ryggen ganske raskt. Det kan altså gå å ha sint og uforutsigbar katt rundt barn, men jeg skjønner godt at du vurderer omplassering.

Inntil du får avklart det anbefaler jeg å kjøpe en Feliway-diffuser hos dyrlegen og sette den i stikkontakten der katten vanligvis oppholder seg. Det virker godt på hyperkatten min (hun er seriøst ikke normal!), og det gjør mannen min søvnig også...

[Karmosin]

Glemte å nevne at jeg mistenker at det ligger noe bak det at hunden til tidligere eier ikke tolererte katten. Bitt over bakpart og hale, kanskje?

[Gjest Gjest]

Vår katt har alltid vært slik, men er også vanvittig bortskjemt og jeg setter det i sammenheng med at hun vil være sjef og si fra at vi bare må passe oss. Hun har i tillegg svært dårlige nerver.

Hun tar ikke meg og mamma (som hun vet er sjef) men hun tar andre, og ville absolutt angrepet et barn dersom hun ikke var livredd dem pga støyen de medfører og flykter huset så snart det kommer et barn innadørs.

Hun slapper kun av når jeg koser henne, ingen andre får lov med mindre hun smisker med mamma for å få mat. Går det for lenge blir hun hissig og ypper til bit og klor, men tør aldri gå så langt med henne.

noen katter er bare ustabile uten grunn. Min katt har aldri blitt angrepet eller mishandlet av noen, hun har alltid vært slik. Nervevrak som kattunge og ble mer herskende som voksen katt. Ikke en familiekatt.

Det beste for dere er nok å få henne omplassert. Det er vanskelig for en barnefamilie å ha en slik katt, kan jeg skjønne.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette svaret kommer nok en del til å ikke like men:

Hvis katten omplasseres igjen så risikerer den å måtte bytte hjem igjen og igjen når man oppdager at den er så ustabil. Et dyr som angriper og biter er virkelig ikke bra! Selv om den kommer til et hjem med kun voksne, så risikerer man at den kan bite barn når den er ute. Og hvem vil egentlig at barn skal bli redd for dyr??

Hvorfor er man så hysteriske over avlivning? Det er selvfølgelig vondt for oss menneskene å tenke på at dyret vårt skal dø, men det finnes jo ikke vondt for et dyr å bli avlivet. Da slipper ihvertfall katten å utsettes for det stresset det er å skifte hjem.

Selvfølgelig skal ikke avlivning være en enkel utvei man tar når det ikke passer å ha dyret lenger, men når det er fare for at barn kan bli bitt så er det kanskje det beste for alle parter.

[Gjest Catlover]

Jeg skjønner frustrasjonen din, men idéen om å omplassere katten gjennom Dyrebeskyttelsen er nok håpløs. Der priorites katter som blir mishandlet og er hjemløse. Men for all del, ring dem og ta en prat! De er kjempeflinke med katter og kan masse tips. Du skal ikke se bort fra at de kan komme med noen råd som kanskje gjør ting litt lettere for dere

[Gjest Gjest]

TS med en liten oppdatering. Etter samtaler med veterinær er han klar på at katten bør avlives. Han mener den er altfor ustabil til å bli et godt kjæledyr, og etter hans erfaring som veterinær over xx antall år, er de dessverre bare slik at noen dyr er det ikke håp for. Så nå har vi fått time i morgen og jeg har en storm av følelser inni meg. Min rasjonelle siden forstår beslutningen godt, men jeg kjenner at tårene er like om hjørnet og at jeg sliter veldig nå... Det er så forferdelig vondt at hissiproppen vår kansje (vel - mest sansynlig) skal måtte bøte med livet! Er blitt enig med mannen om at han tar en lang og god samtale ved veterninæren og belyser alle sider av saken før sprøyten settes, slik at vi i alle fall ikke gjør noe forhastet... Huff, dette var trist....

[Gjest Gjest]

TS igjen. Glemte å legge til at problemet bare har blitt økende. Han har igjen angrepet et barn som gikk forbi, angrepet 2,5 åring i ansiktet da han bare rolig lente seg mot katten og sa "hei pusen" (han har veldig respekt for katten så han var ikke brå) og i går satt han og ble klappet på fanget til mannen min og maler som en gal, da han snur seg å biter så til de grader at blodet rant.... Minuttet etter min mann skjøv ham ned, ville han opp igjen og satt og malte... Nei, katter ER ikke god, og passer ikke i en familien. Jeg er forferdelig trist, men kjenner nå at det hjelper litt å oppsummere de siste dagers hendelser for å bli litt tryggere på avgjørelsen om avliving...