Hvorfor blir kattemor sint?

[Gjest Feline.]

Katten min er datteren til foreldrene mine sin katt, så når jeg er hjemme på ferie har jeg med meg katten min... Jeg trodde at kattemoren ville bli glad for å treffe ungen sin igjen, men hun blir bare skikkelig sint! Freser, slår, skuler og knurrer Mens kattungen er veldig interessert i moren sin, det kan se ut som om hun kjenner henne igjen, så hun prøver hele tiden å få kontakt med moren sin...

Synes det er så dumt at hun ikke vil ha noe med ungen sin å gjøre, er jo så vidt jeg tørr å la dem være alene uten tilsyn :gjeiper:

Er det normalt at kattemødre blir slik mot barna sine når de har flyttet hjemmefra?

[Gjest Catwoman]

Vi beholdt en kattunge da pus fikk kattunger, for mange år siden.

Det fungerte egentlig aldri - da kattungen ble stor nok, 3-4 måneder, ville ikke moren ha noe med henne å gjøre hun freste og slo akkurat som du sier.

Fra å være en kjærlig mor snudde hun helt om og ble et monster. Mens lille-pusen stakkar gjerne ville være venner med mammaen sin.

Så fikk mamma-pusen et nytt kattungekull og da snudde hun om og ble en kjærlig mor for sine nye kattunger og lille-pusen som da var blitt voksen. Så ble de kattungene store og gitt bort, og da var det samme greia igjen.

Jeg tror morsinstinktet til katter er der kun når ungene er små, når de er store nok til å klare seg selv bryr ikke moren seg lenger.

[Tabris]

Det er sant som Catwoman sier. Katter er ikke mennesker som har et bånd til sine barn hele livet. Når de er avvendte, så vil de ikke ha noe med dem å gjøre lenger. Jeg synes ikke du skal ta kattungen med hjem lenger, det er ikke noen av dem har noe behov for. Enda verre er det hvis kattungen fortsatt har lyst å ha kontakt og moren avviser - da er det bedre å la kattungen få være i sitt nye hjem.

[Gjest Feline.]

Det er sant som Catwoman sier. Katter er ikke mennesker som har et bånd til sine barn hele livet. Når de er avvendte, så vil de ikke ha noe med dem å gjøre lenger. Jeg synes ikke du skal ta kattungen med hjem lenger, det er ikke noen av dem har noe behov for. Enda verre er det hvis kattungen fortsatt har lyst å ha kontakt og moren avviser - da er det bedre å la kattungen få være i sitt nye hjem.

Har ikke stort annen mulighet enn å ta med katten hjem, kan jo ikke sette henne igjen i en leilighet i oslo i en hel helg eller ferie heller akkurat...

[Gjest Spinell]

Hvis du har noen som kan passe på katten din når du er bortreist, bør du nok gjøre det. Hvis ikke kan kattepensjonat eller kennel være et godt alternativ.

Jeg tror ikke katten "ønsker kontakt med moren sin". Det er vanlig oppførsel hos katter at ranglave dyr prøver å "smiske" eller innynde seg hos de med høyere rang. Samtidig viser den andre katten på en typisk måte at den vil være høyest i rang.

Endret 22. januar 2010 av Spinell

[Gjest Feline.]

Får plassere dem i forskjellige deler av huset da:) Og kattemoren er jo ute størsteparten av døgnet også

[Gjest Katteeier]

Får plassere dem i forskjellige deler av huset da:) Og kattemoren er jo ute størsteparten av døgnet også

Det høres ut som en god løsning.

Min erfaring er at det som regel går greit å ha to katter i samme hus så lenge de har god plass, har hver sine matskåler og evt.hvert sitt kattetoalett. Da vil ikke katten som bor der fast føle seg så truet av "inntrengeren".

[Gjest Glør]

Katter har ett instinkt som sier at de skal jage vekk ungene sine når de når en viss alder, for å forhindre innavl. Dette skjer vanligvis når ungen er 6-12 måneder, men vil også skje av seg selv når ungen flytter vekk.

Hvis kattene bor sammen vil dette som regel gå over etterhvert, og kattene vil omgås som to voksne katter gjør, men når det er to katter fra to ulike husstander vil det nesten alltid bli gnisninger når de møtes.

[Gjest Lille-pus]

Det stemmer det som Glør og Spinell sier.

Dersom din katt også er en hunkatt så vil det oppstå problemer her. Dette ettersom revir (tilgang på mat) er av største viktighet (selv om det er fri og ubegrenset tilgang på mat i huset hvor katten bor). Hunkatter er mer beskyttende overfor eget revir enn det hankatter er, med begrunnelse i tilgangen på mat.

[Gjest Troyamin-utlogget]

Fra å være en kjærlig mor snudde hun helt om og ble et monster. Mens lille-pusen stakkar gjerne ville være venner med mammaen sin.

Så fikk mamma-pusen et nytt kattungekull og da snudde hun om og ble en kjærlig mor for sine nye kattunger og lille-pusen som da var blitt voksen. Så ble de kattungene store og gitt bort, og da var det samme greia igjen.

Jeg hadde nesten samme situasjon. (dette var før jeg fikk råd til sterilisering og katta gikk på piller) Hun fikk førts et kull hvorav vi beholde den ene. (en dødfødt, den andre ble tatt av gev/grevling) Kattungen ble større, moren avviste. Så fikk hun nytt kull med to kattunger. Da ble hun kjærlig mot den andre kattungen igjen. Fikk solgt de to kattungene til gode hjem og steriliserte kattemoren. Vet ikke om det hadde noe å gjøre med at ho fortsatte å "amme" og stelte første kattungen? Måtte desverre avlive mor og sønn for et år siden, men har friskt i minne hvordan han som en 5 år kastrert katt lå og pattet på mora. Og mora fanget mus og gav til han osv. Ikke rart han tilslutt ble 2 kg overvektig! Grunnen til at det gikk så bra var vel at de aldri var fra hverandre. Ble hun lei, så kunne hun gå ut.