Jeg vil bare ha et barn, MEN...

[Gjest loveli]

... jeg tør ikke, for jeg er redd for å miste det.

Så, til dere med ett barn; hvordan tør dere å bare ha et barn?

Er dere ikke redd for at det skal dø, eller noe skal skje så dere mister kontakten?

Tenker jeg for mye?

[Gjest Gjest]

Jeg tror at endel enebarn opplever at de blir overbeskyttet osv litt av den grunnen du nevner. Samtidig: Gjett om så godt som alle foreldre er redde for å miste et av barna sine, samme om de har ett eller flere! Og at det å miste et barn stort sett er det aller vondeste en kan oppleve, selv om en har flere! Jeg kjenner meg faktisk igjen i det du skriver, og det er en av nokså mange grunner til at jeg ikke vet om jeg faktisk ønsker meg barn, men det er tross alt risikoen en tar om en først velger å få barn. Man får noe å virkelig tape, men også noe en forhåpentligvis elsker høyere enn alt annet.

[Duracella]

Jeg har tenkt akkurat det samme. Derfor skal vi ha 2. Også fordi vi synes vi hadde på en måte vært egoistiske om vi valgde å ha bare ett barn, at hun ikke får søsken..

[leirbål]

Det å elske noen innebærer å risikere å miste dem, sånn er det bare.

Så å gruble over muligheten for å miste noen uten at det er en reell årsak til det, ja det er å tenke for mye.

Det er et ordak som sier: det er bedre å ha elsket og ha tapt, enn aldri å ha elsket.

Å få et barn er en fantastisk gave. Og den er som resten av livet uten garantier.

[Gjest loren]

Det tenker jeg ikke på. Og jeg skal ikke ha fler barn enn det ene jeg allerede har.

Man mister på et tidspunkt alle man er glad i. Høres brutalt ut, men sånn er livet.

[ihearttom]

Jeg har tenkt akkurat det samme. Derfor skal vi ha 2. Også fordi vi synes vi hadde på en måte vært egoistiske om vi valgde å ha bare ett barn, at hun ikke får søsken..

Man er jo ikke egoistisk om man velger å kun ha ett barn da.. Jeg er enebarn og har aldri følt behov for å ha søsken. Foreldrene mine hadde jo vennepar med barn som kom på besøk som jeg kunne leke med når jeg var liten (før jeg begynte i barnehage), og vi reiste ofte på ferie sammen med søskenbarna mine.

Og i barnehagen fikk jeg jo nye lekekamerater, og det samme på skolen.

Og det var jo bare gøy å ha foreldrene mine 'for meg selv' når jeg selv ønsket det, og ikke måtte 'konkurrere' om oppmerksomheten. Enebarn liker dessuten sin 'alenetid' ganske godt når de blir litt eldre.

Kommer antageligvis selv bare til å ha ett barn.

[Gjest Gjest]

Jeg har mistet et barn og dette barnet kan aldri erstattes uansett hvor mange eller få søsken barnet har/hadde. Man må bestemme seg for antall barn utfra helt andre forutsetninger enn at en tragedie kan ramme - syns jeg da.

[Gjest Gjest_Amina_*]

Jeg har vokst opp med en syk søster, og fikk svært lite tid med og oppmerksomhet fra våre foreldre pga dette. Det satte spor!

Nå kan man jo ikke alltid planlegge hvor mange barn man vil ha, men:

- vil ikke ha ett, for vil ikke la barnet mitt en dag være "alene"

- vil ikke ha to, for det var fryktelig vanskelig å vokse opp uten noen å støtte seg på (hvis en blir syk)

- tre/fire er perfekt!

Kall meg gjerne kynisk, har snakket med andre om dette og få skjønner hvordan jeg kan tenke som jeg gjør... Men bestevenninna mi har samme historie, bare at hun hadde en søster til, og de to støttet hverandre. Hun har nå to barn og vil ha et tredje, for hun er så redd for at et av barna hennes skal bli stående "alene".

Heh - så skadet kan man bli!

[*Numi*]

Hun har nå to barn og vil ha et tredje, for hun er så redd for at et av barna hennes skal bli stående "alene".

Uansett hvor mange barn man får, er det aldri en garanti for at søsknene får nære bånd som varer inn i voksenlivet.

[Gjest Gjest]

Man er jo ikke egoistisk om man velger å kun ha ett barn da.. Jeg er enebarn og har aldri følt behov for å ha søsken. Foreldrene mine hadde jo vennepar med barn som kom på besøk som jeg kunne leke med når jeg var liten (før jeg begynte i barnehage), og vi reiste ofte på ferie sammen med søskenbarna mine.

Og i barnehagen fikk jeg jo nye lekekamerater, og det samme på skolen.

Og det var jo bare gøy å ha foreldrene mine 'for meg selv' når jeg selv ønsket det, og ikke måtte 'konkurrere' om oppmerksomheten. Enebarn liker dessuten sin 'alenetid' ganske godt når de blir litt eldre.

Kommer antageligvis selv bare til å ha ett barn.

Ikke sant, mens jeg har en bror som er ti år eldre og var på en måte enebarn uten å være det. Etter at han ble 16 år gadd han ikke å være med på ferie lenger, og han flyttet hjemmefra da han var 18. Hvis jeg ikke hadde hatt søsken hadde kanskje foreldrene mine tenkt at jeg hadde trengt å ha med noen på ferie, en venninne, kusine e.l. Det var litt ensomt og kjedelig noen ganger å være alene med dem på ferie, uten noen andre å leke med. Men venners barn osv. kan sikkert veie opp.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker visst litt annerledes her... klart jeg er redd for å miste min sønn, men jeg har tenkt mere på at han skal miste meg- eller/ og sin far!!?? Enten at vi skulle bli syke og ikke klare å ta vare på han/gi han det vi ønsker, eller dø. Er nå gravid med nr. to, og har aldri tenkt tanken om at jeg ikke skulle få flere fordi jeg kan miste de...? Som sagt, heller motsatt...?!