umulig 6 åring

[Gjest Gjest]

hei.

jeg føler meg nå helt rådløs, jeg er stefar til ei jente på 6 år, jeg og moren har vært sammen 2 -3 år nå.

jentungen har alltid vært sta og bortskjemt, men mor har strammet en del inn på dette feltet.

problemet er oppførselen hennes og til en viss grad mor sin oppførsel. de krangler og hyler så fælt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, bare venter på at barnevern eller politi skal komme hjem til oss pga bråk. naboene legger jo selvfølgelig merke til det her da vi bor i blokk. jentungen er skikkelig frekk og stygg i munnen mot oss, spesielt visst hun ikke får viljen sin eller vi kjøper noe til henne hver gang vi er ute. eksempel, i dag var vi ute å kjøpte noen bursdag presanger til en bursdag hun skal i og min sønn sin bursdag. (har en gutt fra før) det begynte med at hun ropte til oss i butikken, var frekk og utidig mot oss, (mor spesielt) vi satt oss da i bilen for å kjøre hjem etterhvert, er ikke vits i å være på butikk med sure barn og grinete mor. jeg blir selvfølgelig og i dårlig humør. når vi sitter i bilen spør hun om hva klokken er, og jeg sier halv syv. da vræler hun til og hyler og kjefter på oss for hun ikke får en hel time med barne tv da vi kommer hjem, (tv tid mellom 6 og 7). hyler om hun aldri får ditt og aldri datt osv. skjer hele tiden! vi sier til henne at om hun fortsetter slik blir det ikke barne tv i det hele tatt for slik oppførsel er ikke akseptabelt. da hyler hun enda mere! når vi kommer hjem er mor sur og små kjefter på ungen som går og trasser og provoserer. hun hyler ut av fulle lunger, nekter å gå på rommet eller slutte å hyle. kaller mor og meg for masse fæle ting og hater oss, slemme,idioter osv. slik driver hun på i flere timer, vræler alt hun kan, kaster ting rundt seg, nekter å høre på hva vi sier til henne, samme hva det er. bare overdøver oss med hyling. sier vi kliper når vi tar i henne(kliper ikke men må holde i henne for hun ikke skal slå eller nekter å gå) sier hun må roe seg for hun plager jo naboene, men da er alt mammas feil og hun slutter ikke før hun får se tv. moren som er gravid og full av hormoner begynner jo også å kjefte og rope høyt og tvinger ungen til å gjøre det hun nekter på, som å pusse tenner, kle av seg, rydde osv. vi har begynt med å kaste (bære i kjeller) alt som ungen kaster i veggen og slik. prøver med positiv tilbakemelding når hun er flink, noe hun ofte er og! gi henne mere oppmerksomhet, noe som resulterer i at hun krever enda mere og ikke kan gjøre noe som helst selv. jeg vet bare ikke hva som må til mere nå. i dag satt mor og barn på hvert sitt rom og gråt etter en skikkelig krangel der leker ble kastet rundt i gulv og til slutt i søppla. dette er 2 gang denne uka de har hatt en slik krangel! ellers er det litt bråk og krangling hver dag.

jeg undres på hvordan det blir med en baby oppe i alt dette???

noen som har råd?

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale boken "de utrolige årene", av carolyn webster-stratton.

De utrolige årene finnes også på internett, og er et "behandlingsopplegg" anbefalt fra sosial- og helsedirektoratet i forhold til barn i alderen 3-12 år med atferdsproblemer.

http://deutroligearene.uit.no/ikbViewer/page/dua/forside

Det er gjort en del forskning på effekten av dette opplegget, med gode resultater.

[Kjetil S.]

Dette er et resultat av et barn uten klare, faste og forutsigbare rammer.

Mor vil trolig føle seg som slem dersom hun gjør det beste for barnet, og ender i stedet for opp i en argumentasjon hvor grensene flyter og hvor krigen om hvem som kan bestemme hva dermed er i full gang.

[Gjest Gjest]

Hallo, dette barnet trenger å bli forstått og tatt hensyn til.

Hun skiker jo etter oppmerksomhet.

Når barn føler seg usikre så prøver de å ta kontroll over voksne- slik dere ser her.

Visst timen med barnetv er spesiell for henne så la den være det, respekter ønskene hennes.

[Gjest Gjest]

Dere må rett og slett gjenvinne respekten, sette klare grenser- og la henne få bestemme noe.

Ingen diskusjoner på noe som er bestemt.

[Gjest Gjest]

Hallo, dette barnet trenger å bli forstått og tatt hensyn til.

Hun skiker jo etter oppmerksomhet.

Når barn føler seg usikre så prøver de å ta kontroll over voksne- slik dere ser her.

Visst timen med barnetv er spesiell for henne så la den være det, respekter ønskene hennes.

tror egentlig ikke tv er så viktig for henne, bare det å skulle få viljen sin som er viktig. vi har klare og faste rammer her hjemme. har ikke alltid vært slik men slike er det nå. hun får og masse kjærlighet, kos og oppmerksomhet. mor leser til henne nesten hver kveld på sengen og ligger å prater og koser med henne nesten hver kveld. ikke visst hun somler med kveldstell med vilje så det blir sent eller er stygg i munnen.er ute å leker med henne, tar henne ofte med på ting som bading, skøyting, turgåing, kino osv...

men ser jo og at unger oppfører seg slik når de får lite oppmerksomhet, men som sagt har prøvd å gi mere og mindre:( er nok ikke så lett å forstå henne alltid, men skal prøve mere på det.

[Gjest Gjest]

Jeg vil anbefale boken "de utrolige årene", av carolyn webster-stratton.

De utrolige årene finnes også på internett, og er et "behandlingsopplegg" anbefalt fra sosial- og helsedirektoratet i forhold til barn i alderen 3-12 år med atferdsproblemer.

http://deutroligearene.uit.no/ikbViewer/page/dua/forside

Det er gjort en del forskning på effekten av dette opplegget, med gode resultater.

takk for det, så litt på det og skal foreslå og diskutere det med samboeren min:)

[PiriPiri]

Uff, så slitomt. Det rådet jeg har, er å prøve og ignorere dårlig oppførsel, og gi henne masse positiv oppmerksomhet, både når hun er flink og kom henne i forkjøpet!

Når jeg sier "ignorere dårlig oppførsel" så mener jeg ikke at dere skal droppe å ha grenser. Men dere (eller moren) bør droppe å krangle med henne, for det er egentlig å gå ned på hennes nivå. Hvis hun bryter en regel eller oppfører seg dårlig, bør det bare være helt klinkende klart for henne hva som er konsekvensen. En konsekvens kan være å få null oppmerksomhet, eller ihvertfall null følelsereaksjon, når hun oppfører seg sånn.

Den episoden du skriver om i butikken, der vant hun 1-0

Det jeg har gjort selv i en lignende situasjon (bare med en fire år gammel gutt), var å se på han, se på klokka, sette meg rolig ned (midt på gulvet midt i butikken) og si "Du er sur og sint og det er helt greit, men jeg må få kjøpt en gave. Hvis vi forter oss, kommer vi hjem og rekker barne-TV. Men nå sitter jeg her og venter til du er ferdig med å være sur".

Jeg vet ikke om det er pedagogisk korrekt, men det funka fjell.

Min erfaring fra jobb med unger er at mange av de barna som sliter med denne typen atferd, ofte kan føle seg "lei seg inni seg". Kanskje jenta og moren kan sette seg ned en kveld og steke vafler og lage kakao og snakke om hvorfor hun blir så sint. Føler hun seg trist inni seg? Er det noe som plager henne? Eller er det noe mamma kan hjelpe henne med?

Nei, det er ikke lett å bli klok på. Men dette var ihvertfall noen tanker...

[Gjest Supermimz]

Hei på deg!

Snakker dere også om hvorfor hun hyler og skriker, og at dere forstår hvorfor hun reagerer når hun begynner å reagere?

Ala 'JEg forstår at du blir lei og sint når du ikke får denne dukken ,men vi skal ikke kjøpe den nå. Når vi kommer hjem så kan du skrive den på ønskelista di til din bursdag. Husker du når du har bursdag da? Hva har du lyst å gjøre den dagen tror du?

Har du lyst å ake eller lage snømann? Det kan vi gjøre sammen i morgen. Osv osv..Alt for å snu tankene til ungen om til noe positivt. =P

[Gjest Gjest]

Hei på deg!

Snakker dere også om hvorfor hun hyler og skriker, og at dere forstår hvorfor hun reagerer når hun begynner å reagere?

Ala 'JEg forstår at du blir lei og sint når du ikke får denne dukken ,men vi skal ikke kjøpe den nå. Når vi kommer hjem så kan du skrive den på ønskelista di til din bursdag. Husker du når du har bursdag da? Hva har du lyst å gjøre den dagen tror du?

Har du lyst å ake eller lage snømann? Det kan vi gjøre sammen i morgen. Osv osv..Alt for å snu tankene til ungen om til noe positivt. =P

vi har faktisk gjort det en del ganger, da griner og bråker hun for det er så lenge til bursdagen sin. og prøver å få henne til å tenke på noe gøy vi skal gjøre men da er det ikke bra nok, det er kjedelig og ALT hun ønsker seg er jo bare den dukken.. ser nok her på forskjellige svar at det er en del ting vi kan prøve annerledes da. men denne oppførselen kommer ikke bare når hun ikke får ting, men generelt om hun ikke får viljen sin.

[Gjest Gjest]

Uff, så slitomt. Det rådet jeg har, er å prøve og ignorere dårlig oppførsel, og gi henne masse positiv oppmerksomhet, både når hun er flink og kom henne i forkjøpet!

Når jeg sier "ignorere dårlig oppførsel" så mener jeg ikke at dere skal droppe å ha grenser. Men dere (eller moren) bør droppe å krangle med henne, for det er egentlig å gå ned på hennes nivå. Hvis hun bryter en regel eller oppfører seg dårlig, bør det bare være helt klinkende klart for henne hva som er konsekvensen. En konsekvens kan være å få null oppmerksomhet, eller ihvertfall null følelsereaksjon, når hun oppfører seg sånn.

Den episoden du skriver om i butikken, der vant hun 1-0

Det jeg har gjort selv i en lignende situasjon (bare med en fire år gammel gutt), var å se på han, se på klokka, sette meg rolig ned (midt på gulvet midt i butikken) og si "Du er sur og sint og det er helt greit, men jeg må få kjøpt en gave. Hvis vi forter oss, kommer vi hjem og rekker barne-TV. Men nå sitter jeg her og venter til du er ferdig med å være sur".

Jeg vet ikke om det er pedagogisk korrekt, men det funka fjell.

Min erfaring fra jobb med unger er at mange av de barna som sliter med denne typen atferd, ofte kan føle seg "lei seg inni seg". Kanskje jenta og moren kan sette seg ned en kveld og steke vafler og lage kakao og snakke om hvorfor hun blir så sint. Føler hun seg trist inni seg? Er det noe som plager henne? Eller er det noe mamma kan hjelpe henne med?

Nei, det er ikke lett å bli klok på. Men dette var ihvertfall noen tanker...

takk for gode råd, har til dels prøvd dette, men kanskje vi er litt for utålmodig, jeg er ikke så veldig tålmodig og setter nok kanskje litt for mye grenser. har prøvd å sette mindre grenser siste tiden, men har absolutt ikke blitt noe bedre. nå som mor er gravid så er hun ekstra følsom og hva kan man si, hormonell!! vi er blitt enige om å ikke krangle med henne og ignorere dårlig oppførsel, men er ikke lett med hormoner inne i bildet. og det stemmer nok at hun er lei seg for noe, mor og datter prater om dette. føler at datter utnytter dette og finner på nye ting hver gang de har kranglet. for hun kommer ofte med noe nytt som nok ikke er helt riktig bestandig, da får hun litt trøst og sympati.

tusen takk igjen for råd og bekreftelse på at vi tenker riktig, men handler kanskje for lite. det er lett å la seg ramle ned på hennes "nivå"

[Gjest Gjest]

[Gjest Supermimz]

Kansje det vil hjelpe om du gjør en ekstra god innsats nå som mor har mye på gang. Jeg tror det siste rådet du fikk er et meget godt et. Lykke til

[Gjest Gjest]

Kansje det vil hjelpe om du gjør en ekstra god innsats nå som mor har mye på gang. Jeg tror det siste rådet du fikk er et meget godt et. Lykke til

det synes jeg og:)

takk:)

[Gjest Gjest]

Kan du begynne setningene du skriver med stor bokstav, vær så snill? Det var så slitsomt å lese det første innlegget ditt at jeg ga opp halvveis. Jeg tror ikke du har skrivevansker, så da handler det bare om å gidde.

[Gjest Gjest]

Kan du begynne setningene du skriver med stor bokstav, vær så snill? Det var så slitsomt å lese det første innlegget ditt at jeg ga opp halvveis. Jeg tror ikke du har skrivevansker, så da handler det bare om å gidde.

[Gjest Gjest]

Vet ikke om dette er så stor trøst, men det er mange, mange barnefamilier som har det slik.

Et lite tips til deg kan være at når ropingen starter og du/dere blir så oppgitt at dere sikkert har lyst til å "filleriste" henne, og blir bare stående å rope tilbake til henne, så må dere voksne gå unna. Si til henne at nå går jeg på kjøkkenet/stua/soverommet, når du har lyst til å PRATE med meg kan du komme dit. Hvis hun følger etter (noe hun helt sikkert kommer til å gjøre) så fortell henne at du ikke vil snakke med henne når hun roper, å så gå vidre til et annet rom. MEN det viktigste her er at de voksne klarer å beholde roen, noe som er langt i fra lett...

Et annet lite tips angående handling osv: snakk med henne på forhånd, fortell hvor dere skal, hva dere skal kjøpe der osv. Avtale en liten "belønning" Hvis du er grei når vi er på butikken i dag så kan vi lese/bake/gå tur, SAMMEN når vi kommer hjem. Her er det viktig at dere er konsekvente, dersom hun ikke oppfører seg passende så får hun heller ikke belønningen. Dette vil helt sikkert føre til ennå mere hyling/raserianfall, men kanskje hun husker på det til neste gang å oppfører seg mer passende da.

Har hun den samme oppførselen på barnehage/skolen? Hør med de hvordan hun er der, kanskje de har noen konkrete tips til deg.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvis du er grei når vi er på butikken i dag så kan vi lese/bake/gå tur, SAMMEN når vi kommer hjem. Her er det viktig at dere er konsekvente, dersom hun ikke oppfører seg passende så får hun heller ikke belønningen. Dette vil helt sikkert føre til ennå mere hyling/raserianfall, men kanskje hun husker på det til neste gang å oppfører seg mer passende da.

Dette er ikke veiledning eller oppdragelse, men dressur - etter mine begreper.

[Gjest Kan være andre årsaker]

Jeg kjenner igjen mange av de problemene som du beskriver. Jeg har prøvd alt i mange år, det som har hjulpet best har klart vært å overse "dårlig atferd", rose alt som kan roses og overøse barnet mitt med kjærlighet. Vi kom oss litt på vei men ikke langt nok. Eterhvert som barnet mitt skulle begynne lære å sykle, spille fotball, begynne på skolen gikk det mer og mer opp for meg at dette ikke bare handlet om grensesetting men at mitt barn var anderledes på en eller annen måte som jeg ikke klarte å definere. Jeg har selv jobbet i mange år med å veilede foreldre, jeg hadde brukt alle tenkelige råd som jeg hadde gitt andre. Mitt barn hadde en trygg, forutsibar hverdag med gode rutiner og mye kjærlighet, enda fikk jeg det ikke til. Når jeg fikk barn nr to forsto jeg at det var en annen utfordring med mitt barn enn gjennomsnittbarnet. Barnet mitt er nå utredet og har fått en diagnose det er medisinert mot. Det er ikke hele løsningen men det hjelper barnet mitt og resten av familien veldig i hverdagen. Mitt barn får tilført et stoff som vi andre har natrulig i kroppen vår som hjelper oss blant annet å regulere sanseintrykk - ADHD var svaret på hvorfor barnet mitt hadde det så vanskelig.

jeg sier ikke nødvendigvis at det er dette som feiler jenta deres men det er ikke alltid man kan årsakaforklare alt utfra foreldrene handlinger. Det å leve med ADHD uten medisin er som å kjøre bil uten ratt:-)

Lykke til

[Gjest Gjest]

Hvordan stiller hun seg til å bli storesøster?? Hun kan ikke være sjalu da? Tror hun vil bli glemt når babyen kommer??