Vil skilles fra hele familien

[Gjest Sliten og fortvilet]

Plutselig kom jeg hit at jeg bare ikke lenger klarer mer.. ikke et vondt ord mer, ikke mer skriking, kjefting, hjelp og krav.

Dette har egentlig pågått og utviklet seg over 18 år. Jeg vet ikke hvordan, det skyldes vel egentlig mange ting, men det har utviklet seg helt totalt feil.

Og jeg forstår ikke hvordan???

Vi er en familie med en voksen jente, ei tenåringsjente og ei lita jente på 3. + mann.

I dag er det jeg som gjør alt her, samtidig som jeg jobber deltid i en større stillingsprosent.

Jeg handler, lager mat, vasker bad, vinduer, klær, plukker opp, rydder, sørger for at alt er fyllt opp av bruksting, klær osv.

Det hender at de andre kan rydde av bordet eller ta ut av oppvaskmaskinen.. men det er vel stort sett alt.

Dette er greit nok, jeg skulle nok kunne levd med det lenge... men når det er blitt slik at dersom jeg smiler, vitser, tuller eller er glad, blir jeg skreket til.

Når jeg spør om noen av jentene kan gå i butikken, så blir det skreket: "UUUT!!!"

Det kan og være greit, tenåringer... men når det så før jeg får sjansen å snu meg å gå, blir dyttet, skreket "gå ut med det stygge trynet ditt" "du er et irriterendes menneske.

Når jeg lager mat, så kommer en etter en "er det ikke ferdig snart" "æsj" "har du ikke giddet å begynne før nå?" (har kanskje vært hos legen med minsten)

Samtidig har samtlige begynt å kaste søppel rett på gulvet. Jeg går og plukker opp busslapper, servietter, fruktskall, doruller, kvitteringer, all slags emballasje, sjokolade, chips på badet m.m

Kommenterer jeg dette, så er "jeg veldig prippen og nøye" "ikke deres feil at jeg bryr meg om det" (Deres rom ser ut som bombenedslag, ikke vært en klut der inne på flere år fra deres hender)

Prøver jeg å få til plikter, så avbryter mannen min meg med "ikke krangle nå, JEG skal gjøre det"

Jeg prøver å få ham til å forstå at det er ikke krangling, jeg er bare ute etter en normal samtale om plikter og hvem som event, kan gjøre hva. Litt faste ting som vi kan være enige om.

Jeg er lei, men åpner jeg munnen, så skriker de at jeg skriker, og alt blir bare vondt og vanskelig. Så jeg har vel gitt etter og fortsatt som før. Men misnøyen min har blitt større og større.

Og plutselig nå er det som om øynene mine ser alt i et annet lys.

Hvorfor skal jeg stå lut over grytene, mens tenåringen skriker alt mulig til meg mens hun spiser den maten jeg har laget.

Det har hendt at jeg ved et par anledninger virkelig kunne trengt litt hjelp. Jeg har glemt å kjøpe en ingrediens og er halvveis i matlagingen, minsten hyler og er trett.

Jeg har da spurt, tigget, om ei kan gå i butikken eller spør en nabo om å låne.

Svaret er et skingrende "NEI" "har ikke tid". Og dersom jeg spør på ny eller "maser", så er det en ubeskrivelig utskjelling før jeg får en smelt dør i trynet, og jenta går opp og spiller eller ser TV.

Jeg har stått på og satt grenser, "da blir det ingen spilling" el.l. men får ingen støtte av mannen.

Det føles som om han og de er "på lag". Han er den snille, og jeg den stygge.

Jeg blir kalt "heks, kjerring, blondie, "skal bare irritere", "du bare krangler" osv.

Mannen min og barna sier dette til meg om en annen. sier en det, så støtter den andre opp om dette.

Kanskje det er meg også, kanskje det er meg det er noe galt med som de sier. jeg vet ingen ting lenger. Vet bare at jeg er såååå utrolig sliten og lei.

Dersom jeg ber ungene om ikke å spise i sofaen, så bryter mannen inn: "ja, men hva med DEG da. DU sitter jo der av og til..."

Så har vi det gående... og ingen gidder høre.

Her om dagen klikket jeg helt. Hun ene startet morgenen med å skrike at hun hadde ikke sko. (jeg har tilbudt 100 ganger å lkjøpe nye men hun har aldri hatt tid/villet, og et par jeg kom hjem med fikk jeg sparket nesten i hodet for de var så stygge)

Nå skriker hun at det er min feil/hun fryser osv. Greit det.. jeg overhører, pubertet, trøtt osv... vet hvordan det er.. jeg setter meg ned og sier rolig at jeg kan bytte snorene siden det bare var snoren som var røket. Hun bare skriker "jeg må gå nå" "åh, jeg kommer t å fryse" "jeg tar sommerskoene" "de snorene er feil farge"

Og når jeg finner rett farge og setter på, så skriker hun over meg "nei, jeg må gå, jeg må gå, jeg vil ikke, bare drit i alt"

Jeg bare brøler ut et skikkelig urbrøl langt fra dypet, og kaster skoen i døren; "Nå er det nooook!!!!"

Ble nesten skremt av meg selv.

(Da hun kom hjem fra skolen gav hun meg en god klem og sa unnskyld da, (og jeg sa unnskyld) gråt en skvett begge to.

Men sånn er det blitt nå, jeg tåler mindre og mindre, klikket på hun andre i forgårs, og mannen i dag.

Og ord som kjerring osv. hagler....

Og jeg vasker, lager middag, hører på samme krav og misnøye dag ut og dag inn.

Ikke en gang, ikke en eneste gang har noen rost meg eller vist takknemlige utover en robotaktig "takk for maten" en gang annen hver måned en lørdag f.eks.

Ellers er det kun misnøye og uttrykk et dette er jo bare min oppgave/plikt. Jeg er jo mor, og må jo få middag..

Jeg har prøvd i mange år nå å få til en endring, og litt mer innsats fra de store jentene. Prøvd å få de til å forstå at jeg trenger i det minste noen gode ord og litt ros. Men føler at jo mer jeg prøver, jo verre blir det her hjemme med evig krangling og skriking. (Tenker på 3-åringen også. ikke bra)

Jeg orker rett og lett ikke mer, og kjenner jeg kunne hatt lyst å bare pakke kofferten og bare dra et sted og ligge der med en palme eller noe, hva som helst som er rolig.. Få hvilt ut. Få fred.

Måtte bare få ut dette et sted!! Uff!!

[Leanne]

Reis på en 3ukers ferie til syden. Så kan du slappe av og kose deg! Det fortjener du Så kanskje de hjemme blir mer klar over alt arbeid du egentlig gjør?

Kan evt. ta med deg 3åringen da, hun er jo ikke ansvarlig for storesøstres og farens oppførsel...

[Gjest Gjest_Mann_*]

Om mannen din tar side med barna dine, foran dem uten å gi deg noe støtte ville jeg tatt meg en prat med han om at dette er helt uakseptabelt og at om dette fortsetter så går du.

Dere skal være på lag, og ungene skal være med på deres regler, eller så får dem rett og slett ikke mat, ikke spille (bare ta tven og pcen, blir hyling og skriking en periode men etterhvert lærer dem).

Men før du kan oppdra barna dine, må du ha mannen på ditt lag, om han ikke er på lag med deg, og ikke er der for deg, hva skal du med han da?

[Gjest Gjest]

Dette har du lært dem selv. Og du må avlære dem også. Jeg støtter forslaget om å dra til syden. Eller andre steder.

Sett deg ned med dem en kveld, forklar rolig det du har sagt her. Si at du ikke kan mer, så tar du snippveska di og drar en tur. Og vil de ikke høre, så dra uten å si noe. Legg igjen et brev til dem.

Om de møter deg i døra når du kommer hjem, med tre ukers vask, hyl, skrik og faenskap. Ja så snu i døra. Og flytt for deg selv med minsten! Sørg for å lære HENNE å rydde etter seg i alle fall..

[Murder]

Jeg ville også reist til syden . Hørte en historie som lignet din der mroen også hadde reist bort for en periode. Dette åpnet øynene for hele familien og ting ble mye bedre når hun kom hjem igjen.

[Gjest Gjest_Knut_*]

En syden tur vil kanskje ikke gi deg det du trenger. Slik jeg ser det vil det vel bare bli en reise med mye dårlig samvittighet og som en flukt å regne. Jeg tror vel heller ikke du mente det bokstavelig, men at det var et uttrykk for at nok er nok?

Jeg har alldri vært i en slik situasjon og er ingen ekspert med noen fasitsvar, men jeg kan iallefall dele mine tanker om hva jeg tror jeg ville gjordt om jeg hadde kommet i en slik situasjon.

Du skriver at det er mye skriking. Er det slik dere har pleid å komunisere på?, slik at dette kan være noe dere voksne har lært barna opp gjennom årene? i så fall går det ann å lære seg å bruke innestemme. Uansett så tror jeg det handler om at dere voksne må ta tilbake autoriteten og styringen i familien og da er du avhengig av at dere voksne står sammen. Om far sier ja og mor nei blir det nok ganske kaotisk. Dette tror jeg du bør ta opp med mannen din. Sett mannen din inn i din situasjon og spør hvordan det ville vært for han om det var han som hadde det slik. Skal familien fungere må alle ha det bra.

Du skriver også at du får lite ros. Høres ut som det er lite ros generelt i familien og at dere har mye negative samspill som følge av at ting har skuret og gått alt for lenge der du har tatt på deg mer og mer ansvar, fremfor å sette rimelige grenser.

Jeg tror at det å få ungdommen med seg i foreksempel matlaging kunne få dem til å avlaste deg samtidig som de etterhvert hadde opplevd å få viktig tid sammen med dere voksne. samtidig som de kunne oppleve å gjøre noe som dere voksne anser som positivt, og dermed kan gi dem ros eller belønning for.

Det å spise middag sammen på et felles spisebord er sikkert også en vanskelig omstilling med mange sure miner, men her har dere en gyllen mulighet til å samle familien, snakke sammen, høre hvordan de enkelte har hatt det og legge planer for videre samvær. På sikt kan det hende dere opplever at dette kan være hyggelig samtidig som det gir litt struktur.

Det høres ut som om du gitt etter for alt for mye og valgt å unngå konflikter fremfor å sette grenser.

Jeg tror at dere voksne, etter å ha snakket sammen, bør samle alle til en familesamtale der hver å en av dere skriver ned hvordan dere har det, og hva hver enelt tenker er problematisk/ønselig utfra deres perspektiv/ståsted. Kanskje dere kan finne noen delmål sammen for å lette de tyngste vanskene. Det dere blir enig om må sikkert følges opp så det ikke sklir ut av gammel vane. Hvis ikke dette hjelper ville iallefall jeg søkt familieterapi.

Lykke til!!

[boomerang]

Huff, her har det ikke bare gått for langt, det har jo sklidd totalt ut! Hvem sin skyld det er kan sikkert diskuteres, men noe må gjøres nå, ellers sender dere unger ut i verden som ikke behersker normal oppførsel, og som har samme væremåte som min exmann. Han er psykopat!

1. Kontakt familiekontoret i kommunen din. Få en time der sammen med din mann, og snakk om kommunuikasjon, ansvarsfordeling og det å være på lag når endringstiltak skal innføres.

2. Du og mannen din må nemlig være på samme lag, og det høres ut som at han trenger en vekking på dette. Sørg for at dere jevnlig går til samtaler inntil han er våken og klar på det. Jeg hadde nok hatt en trussel om skilsmisse dersom dette ikke ble bifalt. Og da mener jeg at jeg hadde tatt med minien og flyttet. For minien trenger ikke å vokse opp i et såpass destruktivt miljø som det du beskriver...

Lykke til!

[Caramba]

Edit, ser at du jobber deltid, vel nå har du kanskje gitt nok av deg selv til hjemmet. Få deg en 100% jobb eller begynn på en utdanning. Ikke vær så tilgjengelig. Barna dine er store nok til å ikke trenge en hjemmeværende mor, 3-åringen kan sikkert fint gå i bhg.

Nå kan de lære seg at ting ikke skjer automatisk. Ikke driv full-service til alle sammen. La de store jentene ordne med klærne sine selv, rydde rommet selv, ha faste middagsdager, rydde etter maten osv osv.

Du trenger sikkert sårt å komme deg ut av huset og få et liv utenom den utakknemlige gjengen der. Det kan godt være de også respekterer deg mer hvis du ikke bare er der og er dørmatte hele tiden.

Endret 21. januar 2010 av Caramba

[Gjest Gjest]

Du trenger sikkert sårt å komme deg ut av huset og få et liv utenom den utakknemlige gjengen der. Det kan godt være de også respekterer deg mer hvis du ikke bare er der og er dørmatte hele tiden.

Reagerer litt på dette, man skal da respektere andre mennesker, enten de er hjemmearbeidende eller utearbeidende. Halvvoksne og voksne mennesker må da skjønne det? De døtrene som TS beskriver her, virker å være utrolig egoistiske, og mannen hennes virker å være fullstendig tafatt. Var jeg TS, ville jeg vurdert å ta med 3 åringen og flytte, selvfølgelig etter først å ordne alt det økonomiske.

[Humleblomst]

Huff, her har det ikke bare gått for langt, det har jo sklidd totalt ut! Hvem sin skyld det er kan sikkert diskuteres, men noe må gjøres nå, ellers sender dere unger ut i verden som ikke behersker normal oppførsel, og som har samme væremåte som min exmann. Han er psykopat!

1. Kontakt familiekontoret i kommunen din. Få en time der sammen med din mann, og snakk om kommunuikasjon, ansvarsfordeling og det å være på lag når endringstiltak skal innføres.

2. Du og mannen din må nemlig være på samme lag, og det høres ut som at han trenger en vekking på dette. Sørg for at dere jevnlig går til samtaler inntil han er våken og klar på det. Jeg hadde nok hatt en trussel om skilsmisse dersom dette ikke ble bifalt. Og da mener jeg at jeg hadde tatt med minien og flyttet. For minien trenger ikke å vokse opp i et såpass destruktivt miljø som det du beskriver...

Lykke til!

Jeg er enig med boomerang. Det er aldri lett å fordele skyld basert på bare ett innlegg på internett, men det kan virke som om det er mannen som har lært opp ungene til å ikke respektere deg, da han tydeligvis ikke respekterer deg selv. Det du har gjort galt i den sammenheng er å akseptere å leve i det så lenge at det har gått over styr. Bruk mer tid på jobben, bli økonomisk uavhengig og sørg for å få samvær med andre mennesker enn bare familien. Ta kontakt med familiekontoret og be om råd! Om mannen nekter å samarbeide med deg, så er nok det eneste alternativet å flytte. Og ha tydelige regler for ungene fra første stund i ditt nye hjem isåfall.

[Caramba]

Reagerer litt på dette, man skal da respektere andre mennesker, enten de er hjemmearbeidende eller utearbeidende. Halvvoksne og voksne mennesker må da skjønne det? De døtrene som TS beskriver her, virker å være utrolig egoistiske, og mannen hennes virker å være fullstendig tafatt. Var jeg TS, ville jeg vurdert å ta med 3 åringen og flytte, selvfølgelig etter først å ordne alt det økonomiske.

Ja, selvfølgelig. Det jeg mener er at hun bør skaffe seg et eget liv med full jobb og økonomisk uavhengighet. Det kan også hjelpe på selvtillitten, pluss at hun ikke blir så tilgjengelig for familien. Jeg tolker det slik at hun også har latt dem behandle henne litt dårlig, så da er det kanskje på tide å ta tak i eget liv slik at man kan evt klare seg selv hvis man velger å skilles.

Mannen virker ikke særlig støttende og det er vel fort gjort at man føler seg litt overlegen hvis man er den som sitter på pengesekken. Det kan også være med på å knekke selvtillitten til en hver person, hvis man ikke er så veldig tøff i utgangspunktet.

[Gjest annemor30]

Plutselig kom jeg hit at jeg bare ikke lenger klarer mer.. ikke et vondt ord mer, ikke mer skriking, kjefting, hjelp og krav.

Dette har egentlig pågått og utviklet seg over 18 år. Jeg vet ikke hvordan, det skyldes vel egentlig mange ting, men det har utviklet seg helt totalt feil.

Og jeg forstår ikke hvordan???

Vi er en familie med en voksen jente, ei tenåringsjente og ei lita jente på 3. + mann.

I dag er det jeg som gjør alt her, samtidig som jeg jobber deltid i en større stillingsprosent.

Jeg handler, lager mat, vasker bad, vinduer, klær, plukker opp, rydder, sørger for at alt er fyllt opp av bruksting, klær osv.

Det hender at de andre kan rydde av bordet eller ta ut av oppvaskmaskinen.. men det er vel stort sett alt.

Dette er greit nok, jeg skulle nok kunne levd med det lenge... men når det er blitt slik at dersom jeg smiler, vitser, tuller eller er glad, blir jeg skreket til.

Når jeg spør om noen av jentene kan gå i butikken, så blir det skreket: "UUUT!!!"

Det kan og være greit, tenåringer... men når det så før jeg får sjansen å snu meg å gå, blir dyttet, skreket "gå ut med det stygge trynet ditt" "du er et irriterendes menneske.

Når jeg lager mat, så kommer en etter en "er det ikke ferdig snart" "æsj" "har du ikke giddet å begynne før nå?" (har kanskje vært hos legen med minsten)

Samtidig har samtlige begynt å kaste søppel rett på gulvet. Jeg går og plukker opp busslapper, servietter, fruktskall, doruller, kvitteringer, all slags emballasje, sjokolade, chips på badet m.m

Kommenterer jeg dette, så er "jeg veldig prippen og nøye" "ikke deres feil at jeg bryr meg om det" (Deres rom ser ut som bombenedslag, ikke vært en klut der inne på flere år fra deres hender)

Prøver jeg å få til plikter, så avbryter mannen min meg med "ikke krangle nå, JEG skal gjøre det"

Jeg prøver å få ham til å forstå at det er ikke krangling, jeg er bare ute etter en normal samtale om plikter og hvem som event, kan gjøre hva. Litt faste ting som vi kan være enige om.

Jeg er lei, men åpner jeg munnen, så skriker de at jeg skriker, og alt blir bare vondt og vanskelig. Så jeg har vel gitt etter og fortsatt som før. Men misnøyen min har blitt større og større.

Og plutselig nå er det som om øynene mine ser alt i et annet lys.

Hvorfor skal jeg stå lut over grytene, mens tenåringen skriker alt mulig til meg mens hun spiser den maten jeg har laget.

Det har hendt at jeg ved et par anledninger virkelig kunne trengt litt hjelp. Jeg har glemt å kjøpe en ingrediens og er halvveis i matlagingen, minsten hyler og er trett.

Jeg har da spurt, tigget, om ei kan gå i butikken eller spør en nabo om å låne.

Svaret er et skingrende "NEI" "har ikke tid". Og dersom jeg spør på ny eller "maser", så er det en ubeskrivelig utskjelling før jeg får en smelt dør i trynet, og jenta går opp og spiller eller ser TV.

Jeg har stått på og satt grenser, "da blir det ingen spilling" el.l. men får ingen støtte av mannen.

Det føles som om han og de er "på lag". Han er den snille, og jeg den stygge.

Jeg blir kalt "heks, kjerring, blondie, "skal bare irritere", "du bare krangler" osv.

Mannen min og barna sier dette til meg om en annen. sier en det, så støtter den andre opp om dette.

Kanskje det er meg også, kanskje det er meg det er noe galt med som de sier. jeg vet ingen ting lenger. Vet bare at jeg er såååå utrolig sliten og lei.

Dersom jeg ber ungene om ikke å spise i sofaen, så bryter mannen inn: "ja, men hva med DEG da. DU sitter jo der av og til..."

Så har vi det gående... og ingen gidder høre.

Her om dagen klikket jeg helt. Hun ene startet morgenen med å skrike at hun hadde ikke sko. (jeg har tilbudt 100 ganger å lkjøpe nye men hun har aldri hatt tid/villet, og et par jeg kom hjem med fikk jeg sparket nesten i hodet for de var så stygge)

Nå skriker hun at det er min feil/hun fryser osv. Greit det.. jeg overhører, pubertet, trøtt osv... vet hvordan det er.. jeg setter meg ned og sier rolig at jeg kan bytte snorene siden det bare var snoren som var røket. Hun bare skriker "jeg må gå nå" "åh, jeg kommer t å fryse" "jeg tar sommerskoene" "de snorene er feil farge"

Og når jeg finner rett farge og setter på, så skriker hun over meg "nei, jeg må gå, jeg må gå, jeg vil ikke, bare drit i alt"

Jeg bare brøler ut et skikkelig urbrøl langt fra dypet, og kaster skoen i døren; "Nå er det nooook!!!!"

Ble nesten skremt av meg selv.

(Da hun kom hjem fra skolen gav hun meg en god klem og sa unnskyld da, (og jeg sa unnskyld) gråt en skvett begge to.

Men sånn er det blitt nå, jeg tåler mindre og mindre, klikket på hun andre i forgårs, og mannen i dag.

Og ord som kjerring osv. hagler....

Og jeg vasker, lager middag, hører på samme krav og misnøye dag ut og dag inn.

Ikke en gang, ikke en eneste gang har noen rost meg eller vist takknemlige utover en robotaktig "takk for maten" en gang annen hver måned en lørdag f.eks.

Ellers er det kun misnøye og uttrykk et dette er jo bare min oppgave/plikt. Jeg er jo mor, og må jo få middag..

Jeg har prøvd i mange år nå å få til en endring, og litt mer innsats fra de store jentene. Prøvd å få de til å forstå at jeg trenger i det minste noen gode ord og litt ros. Men føler at jo mer jeg prøver, jo verre blir det her hjemme med evig krangling og skriking. (Tenker på 3-åringen også. ikke bra)

Jeg orker rett og lett ikke mer, og kjenner jeg kunne hatt lyst å bare pakke kofferten og bare dra et sted og ligge der med en palme eller noe, hva som helst som er rolig.. Få hvilt ut. Få fred.

Måtte bare få ut dette et sted!! Uff!!

Klemmepådeg!Jeg lurer også på... hvorfor ble det slik her også!

[Gjest Gjest]

Uff, stakkars deg... Dette høres utrolig lite koselig ut.

Stor klem til deg fra meg også. Hva kan ha skjedd som har fått dynamikken til å bli slik?

Jeg har selv to barn på vei inn i tenårene, og jeg har gjort meg mange tanker slike ting. Hva får dem til å miste all normal anstendighet på den måten? Hvordan kan de be sin egen mor "gå ut med det stygge trynet sitt". For en utrolig sårende måte å snakke på.

Jeg er nokså var for sinte stemmer og sårende ord selv, og har nok derfor alltid vært opptatt av at ungene mine skal snakke til meg og andre med respekt, og å tenke over hvordan de snakker. Vi har alltid pratet mye om hvordan de tenker hvis andre sier sånn eller slik, om hvordan de tror andre føler det hvis man selv sier sånn eller slik. Jeg mener at man kan holde seg for god for for eksempel å si "Å, se på den feite kua der, da", selv om det er på TV. Ikke for TV-personens skyld, for hun hører det jo ikke, men fordi jeg mener det skaper en holdning til andre som jeg ikke liker. Og også fordi det bryter ned terskelen for hva som er greit å si eller ikke. Hvis man venner seg til å snakke på den måten om andre venner man seg fort til å snakke sånn TIL andre også. Det er nå min mening, vaffal.

Om jeg har lykkes? Vel, det vil jo framtiden vise.... Mener ikke nødvendigvis at jeg har svar på noe, jeg. Den minste jenta er i sine "tweens" som det heter, og hun kan være nokså sur og avvisende i stemmen. Den eldste gutten har et nokså hett temperament, og kan hisse seg opp ut over alle grenser for småting. Skrike kan de, begge to. Og de viser tydelig når de er irriterte på meg. Ikke er de flinke til å rydde opp etter seg heller.

Men likevel. De setter ikke kallenavn på meg og de skriker ikke stygge ord til meg. De kan være urimelige og sta, men de har en terskel for hvor sårende de klarer å være i munnbruken.

Jeg syns du skal reise bort litt, som andre har foreslått her. La dem klare seg selv litt for en gangs skyld. (bare ikke det blir mannen din som må overta, da...)Og når du kommer hjem, søk hjelp. Dette kommer ikke til å bli bedre av seg selv!

Dessverre er unger utakknemlige av natur, man må på en måte kreve den respekten man fortjener, tror jeg. For samme hvor mye man gjør av praktiske ting, tror jeg respekten kommer av andre ting.

Og som andre har nevnt, få med mannen på dette. Han høres litt tøffel ut når han "skal ta det selv" når du vil innføre plikter og reagerer på ungenes rot og søppel. Ungene bør tvinges til å ta det selv, og dere må stå sammen slik at det ikke bare er du som blir syndebukken. Det er sikkert fordi han er sliten av krangling, og det kan man jo forstå også, men det nytter ikke å fortsette på den måten dere har gjort.

Masse lykke til.

[Chakoya]

Kjære deg! Har veldig lyst til å gi deg en god klem jeg!

Har ikke tid til å skrive noe langt om tips osv nå til deg.

Men vil aller mest gi deg en klem, og be deg om å ikke glemme deg selv oppi alt dette.

Gi deg selv litt fri... Bruk tid på deg selv så du ikke visner.

Klem!

[Gjest Gjest]

Jeg ville også reist til syden . Hørte en historie som lignet din der mroen også hadde reist bort for en periode. Dette åpnet øynene for hele familien og ting ble mye bedre når hun kom hjem igjen.

Det var nok en bok i Bokklubbens Barn... ("Mor streiker" av Ebba Haslund.) Tror nok det hjelper kun for en kort stund, så er det tilbake i gamle vaner. Det viktigste er at du snakker med mannen din. De voksne bør alltid ha en "united front" mot barna. Er det ting man ikke er enig om, skal den diskusjonen tas på kammerset. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Huff.

Jeg hadde bare rett og slett streika, og begynt å oppføre meg slik som dem. Løser sikkert ikke så mye, men kanskje de hadde fått opp øynene litt. Og så evt. tatt praten da. Men det skal ikke være lett. igjen.

[Gjest Gjest_gjest_*]

1. Sykemelding

2. Flytt inn hos en venninne med 3-åringen for noen uker

3. Se hvordan de klarer seg de der hjemme

Stakkars deg.. DETTE kan du ikke godta lengre. Du kommer til å kjøre deg selv helt i grøften om du ikke er der allerede..

[Gjest Lille-pus]

Kjære, kjære deg.

Jeg leser det du skriver, og for meg virker det som om mannen din faktisk anser det du vitterlig gjør for å være din jobb å gjøre !

Det likner på utpressing når han sier (kanskje med et lite oppgitt sukk ?):

"ikke krangle nå, JEG skal gjøre det"

- snill han som trår til og tar sin kones plikter også !

"Dersom jeg ber ungene om ikke å spise i sofaen, så bryter mannen inn: "ja, men hva med DEG da. DU sitter jo der av og til..."

Så har vi det gående... og ingen gidder høre.

Ok. rene ord for pengene; jeg synes du ikke bare har to store barn men tre store barn.

Her må det nok sterk lut til er jeg redd. De tre barna må nok innse sannheten ganske fort. Hvis ikke tror jeg de snart må ansette en fulltids barnevakt og husholderske, - for de klarer tydeligvis ikke det skapte grann selv.

Beklager, men jeg blir skikkelig rødglødende av å høre om slikt.

Mannen må ha tingene sagt i klartekst,, men om det virker er jo en helt annen sak. Jeg sitter med et inntrykk (riktig eller galt) av at han tar deg for gitt. Du tilhører inventaret. Du vil alltid være der, så det er ingen grunn til å anstrenge seg for ham.

En tre dagers ferie (eller tre uker for den del) vil ikke hjelpe er jeg redd. Men, ikke legg frem tomme trusler, det må være gjennomtenkt og realiserbart.

Time på familievernkontorer kan hjelpe, - forutsatt at ham du er gift med innser hvordan han og de nær voksne døtrene oppfører seg mot deg.

Hvis de ikke innser det, så la familiekontoret være.

Hadde dette vært meg så tror jeg nok jeg hadde samlet dem alle og sagt at dersom de ikke endret oppførselen sin så flytter jeg, og skiller meg fra pappa.

[Jens]

Jeg støtter de andre med forslaget om å reise bort. Stakkars deg, høres jo umenneskelig ut.