Sykemeldt samboer

[Gjest Gjest_Tina_*]

Jeg har en samboer som har vært sykemeldt i over 5 måneder nå. For ett år siden begynte han på jobb igjen etter å ha vært sykemeldt i 7-8 måneder. Grunnen til dette er fordi han har en sjef som har behandlet han dårlig (mobbet han) og fordi det var et høyt arbeidsress.

De siste fem månedene har samboer min bare vært hjemme, etter to-tre måneders ventetid kom han til psykolog for 7-8 uker siden. Samboer fikk moren sin til å kontakte et annet firma angående å få jobb der, samboer kalte dette for sin "drømmejobb". Nå i går fikk han avslag på denne jobben. Så han har vært deppa i hele går og i dag.

Jeg merker at det begynner å tære på meg at han er så mye hjemme, eneste han gjør er å se på tv, sitte foran dataen eller sove. Ellers er han noenlunne flink med husarbeid. Jeg forstår ikke hvorfor han ikke kan begynne å søke etter nye jobber, eller begynne å komme seg mer ut. Dessuten har han også et temperament som er plagsomt til tider.

F.eks. hvis jeg kjøper meg noe til meg selv, så lar han meg som oftest få dårlig samvittighet. Jeg jobber i full jobb som leder, og tjener godt (samboer tjener det samme). Vi deler all økonomi i lag, så han har selvfølgelig rett til å bestemme han også. Nå har jeg bestillt meg tur til London, men jeg føler ikke at han unte meg turen. I fjor hadde han ferie 5 uker (3uker på en gang) mens jeg hadde 1 1/2 uke. Jeg føler derfor at jeg fortjener å reise på tur, og få kose meg jeg også.

Jeg er usikker hva jeg skal gjøre mer for min samboer, fordi jeg har vært for han der hele tiden de siste to årene han har vært syk. Men jeg merker jeg er i ferd med å "sprekke". Han tar ikke ansvar for noenting, og lar all hans depressivitet gå utover meg. Jeg vil samtidig bemerke at vi har et bra forhold ellers, og jeg vet dette er mannen i mitt liv. Vi har nå vært sammen i 6 år. Kommunikasjonen er også bra i mellom oss, og jeg har sagt til han at han bør komme seg ut i jobb. Jeg ser at situasjonen er såpass at jeg selv ikke kan gjøre mye for ham. Men han sliter veldig depresjon og han har sosial angst. Jeg er veldig usikker hva jeg skal gjøre for han.

Har dere noen tips ?

[Gjest Tor]

Det er ikke sikkert at å dra på ferie fra syk gubbe er den beste løsningen på problemene.

[Gjest H]

Det er tøft å bo sammen med en som er syk. Det skal ingen underslå! Den friske skal huske å ivareta seg selv samtidig som den syke ivaretas best mulig. Jeg synes du skal unne deg den turen med god samvittighet. Kanskje skal dere vurdere om du kan bli med til psykologen en gang? Kanskje kan du da lære mer om hvordan du skal forholde deg til depresjonen hans? Med det mener jeg hva som hjelper ham, og hva som faktisk bidrar til å opprettholde problemene (uten at du er klar over det). Du som pårørende kan også trenge veiledning; det er ingenting galt med det. God tur og lykke til.

[Gjest Tor]

Jeg bodde sammen med en dame som var psykisk syk i nesten syv år.

H nevner at du kan bli med til psykologen. Jeg gjorde det 2-3 ganger i året og fikk veldig mye ut av det.

Absolutt verdt å tenke på.

[Gjest Gjest_Tina_*]

Tusen takk for alle svar. Vil samtidig nevne at jeg ikke reiser på tur for å reise fra min syke samboer. Dette gjør jeg fordi to venninner spurte om jeg ville være med, og en jentetur er ikke å forakte

[Gjest Gjest_Kim_*]

Dakkars liten... mobbet sjefen hans han altså? Og mye å gjøre på jobb? Ja, da er det bra at mamma kan ringe rundt til andre arbeidsplasser og mase på jobb til sønnen sin.

Må si at hadde en mor ringt ang jobb FOR sønnen sin, så hadde jeg nok ledd høyt, og tatt han inn på intervju kun for å se hva det var for en stakkar. Ikke vondt ment, men få han til å få litt ryggrad og komme seg ut for å bidra. Det har du gjort nok nå, og ta turen til London og kos deg.

[Gjest Gjest]

At han blir mobbet på jobb er selvfølgelig ikke bra i det hele tatt, men han har her et anvar for å gjøre noe med det nemlig å bytte jobb. Å sette seg i sofaen og synes synd på seg selv holder ikke og det er sprøtt at han er sykemeldt så lenge for dette.

Han må ta ansvar for sitt eget liv og gjøre noe med situasjonen.

[Gjest Tor]

Tusen takk for alle svar. Vil samtidig nevne at jeg ikke reiser på tur for å reise fra min syke samboer. Dette gjør jeg fordi to venninner spurte om jeg ville være med, og en jentetur er ikke å forakte

Tro det eller ei men det var heller ikke det jeg mente, men utfallet er rimelig likt. Ikke sikkert det er noe problem men noen ganger må man velge å forplikte seg eller ei...

[leonberger]

Når en person ikke klarer å ta vare på seg selv, klarer han/hun heller ikke å ta vare på andre.

Hvor lenge skal man føle med: stakkars og buhu...livet er så kjipt for meg...livet er så urettferdig (som for det første er noe man skal lære seg fra dag 1 av livet)...Ingen kan få gjort nok for meg, for det er synd i meg uansett..

Grow a bone!

Stakkarslige mennesker trenger ofte et digert nordnorsk rundkast, og et godt og velplassert spark i rævva.

Dra på tur du, ikke la hans problemer bli dine...hjelp han opp av det heller...så langt det lar seg gjøre for deg

[Gjest Tor]

til TS:

Det er sjeldent noe sjakktrekk å gjøre noe halvveis. Enten hjelper du han eller så stikker du. Ditt valg.

Endret 21. januar 2010 av Scorpina

[Gjest H]

Jentetur eller tur for å få en pause - samme kan det være; du har sikkert uansett godt av det! Jeg tenker som Tor; hjelp ham eller vurder om du skal avslutte. Hvis du tenker å hjelpe, mener jeg at det er en god ide å komme inn til psykologen for å 1. .få vite mer om hva som kan hjelpe ham og 2. få vite mer om hvordan du best kan ivareta deg selv oppi dette.

[Humleblomst]

Det er absolutt ikke sikkert at det lureste er å kreve å få bli med til psykologen. Ihvertfall ikke i en startfase. Det kan faktisk for noen føre til at behandlingen går i stå. Da ville jeg heller anbefale at dere tar noen timer parterapi sammen, hos en annen en den som samboeren din går til. Der kan du få råd om hvordan håndtere det hele. Og så eventuelt bli med ham til hans psykolog om/når han selv tar initiativet til det. Du kan selvfølgelig nevne for ham at du gjerne blir med om han ønsker det, men pass på å ikke legg press eller forventninger til det.

Når det gjelder en ferietur synes jeg det er tullete å si at du ikke skal kunne reise. Du skal da ikke råtne vekk fordi samboeren din sliter for tiden. Hadde du kunnet reise om han var frisk, så kan du reise når han er syk også. Ihvertfall så lenge han ikke er pleietrengende. Men arranger det gjerne slik at han ikke sitter helt alene hele tiden når du er borte, hør f.eks. om noen dere kjenner godt vil invitere ham på middag eller noe mens du er vekke. Og pass på deg selv også oppi dette, det hjelper ingen av dere om du blir utbrent på toppen av det hele!

[Gjest Gjest_Tina_*]

Jeg har ingen planer om å stikke fra min samboer. Jeg har hjulpet han 100% i to år, og jeg gir aldri opp. Det er bare frustrerende å se han ha det vondt. Men situasjonen hans er ikke kritisk, han trives jo med daglige ting. Og Londonturen varer bare fra en fredag kveld til en søndag morgen, så det ikke en lang tur. Vi skal bare shoppe oss noen nye klær. Han skal ha en kamerat på besøk den helgen, så det går fint. Hadde han nektet meg å gå p.g.a. han sleit, så hadde jeg selvfølgelig aldri reist. Grunnen til at han var litt negativ i begynnelsen var fordi han liker å ha meg rundt.

Jeg ser at noen av dere synes han er pysete. Og jeg er enig at han kan være treig med å komme i gang og ikke alltid tar ansvar i forhold til jobb. Men når en person sliter med sosial angst så er det vel enkelt for oss å si. Har selv tidligere hatt panikkangst, og ting som kanskje kan være enkelt for andre var vanskelig for meg.

Jeg får håpe at behandlingen hans hjelper, og at etterhvert kan jeg få være med på noen samtaler.

[Gjest Gjest_Tina_*]

Hun kontaktet ikke sjefen direkte, men en som jobbet der (som er søskenbarnet hennes) for å høre om det var noe ledige jobber der for tiden. Etter det var det han selv som tok intiativet til å kontakte dem.

Dere som ønsker å skrive noe på denne tråden, vær så snill å skriv litt konstruktivt.. Det er faktisk en persons liv dere dømmer, som dere heller ikke kjenner i virkeligheten.

[Gjest Tor]

Dere som ønsker å skrive noe på denne tråden, vær så snill å skriv litt konstruktivt.. Det er faktisk en persons liv dere dømmer, som dere heller ikke kjenner i virkeligheten.

Ting er kanskje litt flåsete, men jeg mene det er to viktige ting som er tatt opp her:

1) Bestem deg for hva du vil

2) Ta del i prosessen for å bli frisk, men ikke mas. Prøv å bli med til psykologen, det hjelper. Det hjalp i det minste meg.

[Holar]

Jeg tror du vet hva du gjør jeg.

Du har støttet han så langt. Du har forstått at han sliter, muligens har du ikke fått med deg hvor langt nede han er.

Når man rammes av en depresjon (som jeg mistenker at det er her) så er det svært vanskelig å skulle gjøre noe aktivt.

Da har man ikke noe energi å flyte på, man bruker alt bare på å eksistere.

Man kan godt si at det å ha en depresjon, er som når du flykter for å redde livet, du kan ikke svømme, men må vasse med vann til armene mens det som forsøker å ta deg er rett bak deg.

Å bli frisk fra en depresjon er ikke lett. Det er også en vanskelig sykdom å ha, for det synest så dårlig at du er syk.

Medmenneskers forståelse uteblir ofte - godt synlig i denne tråden.

Når man har så lite energi at det er problematisk å skulle ta iniativ, selv til å støvsuge hjemme, så er det nesten uoverkommelig å skulle "ta seg selv i nakken" og skrive masse jobbsøknader.

Din mann har tydligvis klart å komme så langt, han tok iniativ til å få hjelp via familie og bekjentskaper for å finne ut om jobbmuligheter.

Han har også klart, sier du, å skrive søknad.

På denne måten har han brukt masse energi, han har tydligvis jobbet masse med seg selv for å virke positiv.

At han går en tur i kjelleren igjen etter å ha fått et avslag er forståelig. Håp og drømmer, ikke bare om ny jobb, men en ny start, en mulighet til å jobbe seg friskere ligger i en slik jobbsøknad.

Fortsett å gi han din støtte du.

Men sett deg gjerne ned med han og forklar at du også har det litt vondt (tipper jeg) av å se at han sliter.

Forklar gjerne at du også trenger litt tid til deg selv, slik som han også sannsynligvis trenger, men at du elsker han like mye for det. Jentetur er og blir jentetur.

Forklar også at du blir såret og lei deg når du føler at han kommer med kritikk som du synes at du ikke fortjener.

Men gjør det på en fin og snill måte, gi han mulighet til å trekke seg litt tilbake og tenke på det du sier til han.

Det rådet du har fått om å bli med til psykologtimen hans en gang eller to, det synes jeg du bør følge.

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-