Dårlig mor?

[Gjest utlogget i øyeblikket]

I det siste har jeg følt at jeg blir verre og verre som mor..

Har ett barn på 2 år som er veldig flink, selvstendig og kravstor. Er sta og vet hva hun vil.

Nå er sikker de fleste barn sånn, men vi prøver å lære manerer og at hun ikke skal mase, men spørre pent osv. Noe som forsåvidt går greit.

Problemet er at hun blir veldig fort sint hvis ting ikke går som hun vil eller hun ikke får viljen sin. Jeg står på mitt og hun på sitt. Prøver å forholde meg rolig, men med mye stress i hverdagen med tunge studier og litt jobbing(i tillegg til SF som jeg har greit under kontroll, men MÅ alltid finne tid til å trene. Det går nok ikke ut over ungen da!), gjør at jeg blir fortere irritert og krass. Da hever jeg også stemmen. Ungen er ganske sutrete rundt meg og tåler veldig lite før sinnen kommer frem.. Det kan bli litt mye for meg så idag begynte jeg å strigråte på badet for jeg er så sliten..

Vil ikke ha det slik, og går konstant rundt med dårlig samvittighet fordi vi ikke får nok tid sammen, pga barnehage og skole, og at tiden sammen er preget av at jeg ikke er den rolige og kontrollerte meg som leker nok med ungen min. Blir tiltaksløs når jeg ikke har den kontrollen jeg ønsker å ha!

Jeg vet ikke..går bare rundt å føler at jeg er en dårlig mor..

[Jens]

Tror nok ikke du er alene om å føle det sånn:-)

Vi er bare mennesker vi også selv om vi er foreldre.

[Kosejenta]

Du er ikke en dårlig mor, du har bare kommet inn i en ond sirkel.Yngstemann hos oss var å slik... og det tok på selv om vi var to, for det var meg h*n rettet sinnet mot.

Jeg hadde dager da jeg bare var sur og grinete og ikke gjorde annet enn å kjefte. Fikk h*n et nei hylte h*n, vi lot tilslutt h*n bare hyle, men ba h*n gå på rommet så vi andre slapp å høre på, i noen situasjoner måtte h*n lempes på rommet(noe som overhode ikke var gøy)Da ble h*n krakilsk fordi h*n ikke ville være alene, men etterhvert skjønte h*n at h*n ikke kom noen vei med slik oppførsel.

Vi prøvde å snakke rolig, prøvde å avlede situasjoner hvor sinnet kom frem osv.. Med tiden gikk det bedre, men det var tøft når det stod på som værst. Satt flere ganger å gråt fordi jeg var sliten.

Prøv å ta deg i det når du blir sint, fokuser på noe annet enn sinnet slik at du avleder og heller forklar at slik oppfører en seg ikke.

Tror alderen har noe å si også, det er ikke alt de klarer å uttrykke og det skaper frustrasjon.

[Sarhann]

Følte litt at dette har jeg ikke lyst til å svare på. Kjente meg så godt igjen. Klarer ikke holde sinnet og frustrasjonen i sjakk, og har rett og slett skremt barna mine. Konstant kamp med megselv.

Hold roen (telle til ti, hjelper ikke for meg. Når du finner roen, får vilt og føler deg mer utvilt, blir det lettere. Fokuser på alt barnet ditt gjør riktig. Ver konstant på jakt for å kunne gi komplimanger. Nå var du flink, til å ta på lua ........osv. Det hjelper, barnet blir roligere og får en annet selvtillitt. Ikke så mange utbrudd. Når dere har hatt et utbrudd, snakk om det etterpå. Hvis du ble sint, si undskyld.

Blir sikkert hengt ut av alle de perfekte mødrene her inne, men jeg er ikke perfekt. Jeg er bare menneske, det er du også. Lykke til videre. Finn ut hva som fungerer for dere. Det blir lettere.

[Kosejenta]

Jeg er heller ikke perfekt Men gjør så godt jeg kan.... er bare menneske jeg å....

Og har fortsatt tilgode å møte noen som er det.....

[Sarhann]

Jeg er heller ikke perfekt Men gjør så godt jeg kan.... er bare menneske jeg å....

Og har fortsatt tilgode å møte noen som er det.....

Godt å se at det er fler som ikke er perfekte, får bare intrykk av det på slike forum. Innrømmer man at man kan bli sint, kan man få så øra flagrer.

[Gjest Gjest]

Takk for svar

Jeg vil ikke være perfekt, men skape en god atmosfære for oss hjemme.

[Gjest Gjest]

pedagogisk forum har gitt ut en bok som heter "barns kamp med voksne". Den er super når man trenger hjelp til å komme ut av en dårlig spiral

[~white lady~]

Du sier selv at du føler dere får for lite tid sammen, kanskje hun også føler det? At hun egentlig savner mammaen sin og vil ha deg litt for seg selv?

Det er ikke lett for en 2-åring å utrykke seg i ord, så da sutrer og klenger man isteden.

Hun vet også at de gangene hun får oppmerksomhet er de gangene hun ikke oppfører seg...

Bruker du tid på henne, leker med henne, leser bøker, danser rundt til morsom musikk og koser dere?

Bare hiver ut noen tanker her

[Gjest Gjest_Linn_*]

Du er ikke en dårlig mor!

Innlegget viser at du er reflektert og det virker som om du vet hva du egentlig vil(skape en god atmosfære).

Tro meg, jeg vet hvordan du har det(har vært der). Når utdannelsen blir ferdig så går det nok bedre, Inntil den tid: har du en hobby eller noe du er spesielt glad i å gjøre. Gjør det! La deg selv få litt alenetid, slik kan du få det bedre med deg selv

Lykke til!

[Caramba]

Jeg følte litt som deg da barnet var i 2-års alderen. Han var sinna på meg, sutrete sammen med meg og alt var tungt og slitsomt. Alt ble gradvis bedre da han ble litt større og nå har jeg en fin og harmonisk 3-åring. Kanskje ikke uten grunn at man kaller det "terrible two"....

Min gutt ble så sinna på meg, han slo etter meg og var illsint. Sammen med alle andre var han grei og harmonisk, når jeg kom ble det sutring og styr.

Du høres rett og slett ut som du er litt sliten, kan du få deg en hvile-helg eller noe, slik at du kan komme litt til hektene? Jeg tror vi alle tenker at vi er dårlige foreldre når vi er slitne og alt virker håpløst.