Separert og sorgfull

[Lille-Bente]

Er det noen der ute i samme situasjon?

Kortversjon: Ble separert i juni etter 15 års ekteskap og med tre barn i skolealder. Det kom som lyn fra klar himmel, jeg ante virkelig ingenting om hva som var i gjære og ble fullstendig knust. Bak i kulissene stod det en dame fra jobben og ventet på mannen min. Disse lever nå et ekstremt lykkelig og intenst forhold, later det til utad i alle fall.

Jeg har brukt masse tid og krefter på å komme meg ovenpå, og på å akseptere situasjonen. I høst syntes jeg det gikk bedre og bedre - begynte faktisk å kjenne et snev av håp og forventninger. Men i det siste har jeg på en måte falt sammen igjen. Jeg føler meg så ulykkelig, og gråter fortsatt mye med tanken på alt som bare ble satt strek over. Jeg går hele tiden med en klump i halsen, og det skal ingenting til før jeg begynner å gråte. Jeg vil ikke ha det sånn!!! Jeg vil være optimistisk og begynne å glede meg over livet igjen.

Jeg regner meg selv som ei ressurssterk jente med god psyke, selv om alt av selvfølelse ble så godt som utslettet og psyken fikk seg en kraftig knekk med det som skjedde. Jeg vil så gjerne karre meg over kanten igjen! Er det noen som har kjent på hvor vanskelig dette er? Som har noen råd å gi, eller som bare vil komme med sin historie?

[Gjest Gjest_tara_*]

Det er mye å bearbeide etter så mange år, så mange minner og ikke minst sjokket etter en helt plutselig separasjon/skilsmisse. Mitt eneste råd er å ta en dag av gangen, prøve å fordype deg i noe som interesserer deg og gir deg litt mening i hverdagen og sakte men sikkert få ut det meste eller alt av skuffelse, knuste drømmer, sinne og sorg som et slikt brudd fører med seg.

Jeg har vært gjennom nesten det samme, og to år senere har jeg fortsatt perioder som er veldig tunge på grunn av opplevelsen av svik ved å bli forlatt så plustselig uten forvarsel, og det å miste den fremtiden jeg ønsket meg. Det er mange runder med tanker om igjen og om igjen.. men med tiden har jeg fått distansert meg såpass fra min eks at følelser og de drømmene som tidligere var i meg har bleknet. Nå er det mest ved høytider og ferier at jeg merker et stort savn, mens det i hverdagen har blitt mindre.

Det er tungt å miste den man elsker. Noen beskriver det som en tyngre oppgave å bearbeide enn å miste sin elskede pga død.

Bruk tid. Plei deg selv og gi deg tid til å gjøre noe du ikke har fått gjort mens du har vært husfrue!

Finn små ting i hverdagen du kan glede deg over. Finn deg en flørt selv om du ikke ønsker noe forhold.. det hjelper å ha noe annet å fokusere på, og du får selvtillit.

Jeg vet at dette du går gjennom er helt j****g. Ord blir fattige. Vit at bedre dager vil komme. Opp og nedturer er helt vanlig. En dag vil komme der du har gått videre, eller klarer å leve med sorgen på en hensiktsmessig måte.

[Gjest mary jane]

Take a hit n get over it.!

[vidvandre]

Uffa, femten år slipper ikke taket så lett

Du har nok fått en senreaksjon, den første tiden går med til å fikse alt så man får ikke tenkt igjennom sakene, men så drar det seg på når det nye livet faller på plass. Ikke lett å komme med råd, det er en prosess det der. Men best å fokusere på fremtiden din, alene, og ikke grave seg ned i fortiden.

Om en stund tenker du annerledes, det er ikke noen trøst nå, men slik er det i alle fall.

[Gjest Gjest_Hanna_*]

Hei..

Jeg tror at måten du reagerer på, og opplever sorgen på er helt normal. 15 år er lenge, og man har alltid masse gode minner å se tilbake på!!! klart det gjør vondt, jeg vil tør å påstå at din reaksjon er sunn.....

Kjæresten min (vært sammen i 3 år) gjorde det slutt med meg i september. Der var det også en ny dame inne i bildet.. Og jeg opplevde det litt slik som deg. Gjennom høsten gikk det veldig opp og ned, men også bedre og bedre. Jeg hadde endel gode dager, der jeg klarte å se optimistisk på situasjonen osv.

Etter nyttår har jeg falt litt sammen igjen. Har hatt noen dager hvor jeg har vært forferdelig deprimert, og ikke har orket å tenke på fremtiden. Jeg har lurt på om dette er normalt, men det tror jeg at det er.

Satser på bedre tider når det går mot vår. Jeg tror at man venner seg til det meste, om litt er vi kanskje vant med å være alene, og det er ikke lengre trist. Man må VITE at det går over, selv om følelsene stritter imot! La tida jobbe for deg..

Hilsen Hanna 27

[leonberger]

Var i et forhold i 10 år... Ingen barn!

Han fant seg plutselig ny dame, uten å fortelle meg det. Jeg gikk på skole en annen plass akkurat da, og min søster ringte og fortalte det

Vel, jeg gikk rett i kjelleren...og så viste det seg at der fantes en kjeller til!..og en til...

Jeg satte meg aldri inne, gikk ut sammen med venner og var aldri borte fra skolen.

Du må bare slippe taket, jeg er sikker på at følelesen av å bli forlatt er noe som du har "hengt" deg opp i. Selvdestruktive tanker må ut av hodet!

Hvis det hjelper deg, så hev hodet og lev livet. Gjør som du vil, finn deg ny mann... Vær lykkelig, det er da man får respekt av seg selv.

Jeg gjorde det fra dag 1... Det gikk ikke mer enn 3 uker så var den vonde tiden over periodevis...