Helgemamma = dårlig mor?

[Gjest Gjest_emma_*]

Jeg er helgemamma for mine barn. Da min eksmann og jeg gikk fra hverandre var det naturlig at barna ble boende hos meg og pappaen hadde vanlig samvær ettersom minstemann kun var fem måneder.

To år gikk, jeg studerte og klarte akkurat såvidt å holde hodet over vannet, både mentalt og økonomisk. Det siste året var riktig tøft, jeg satt i en liten by helt alene, hele mitt nettverk hadde bestått av hans venner og familie. Til tross for at samlivsbruddet skyldtes at han var notorisk utro, var min tidligere sviger-familie uinteresserte i å holde kontakten med meg.

Til slutt innså jeg at jeg måtte komme meg bort fra dette småstedet om jeg skulle ha noen sjanse til å få meg jobb og en ny omgangskrets. Jeg foreslo for pappa at jeg og barna flyttet halvannen time unna til et nytt sted hvor jeg hadde venner fra før, noe han ikke godtok. Etter å ha tenkt på dette i et års tid og snakket med de to største barna, flyttet barna til pappa, og jeg ble ble helgemamma. De store er i skolealder, og ville forståelig nok beholde sine venner, og jeg ville ikke splitte søskenflokken da de er en utrolig sammensveiset gjeng.

Det har vært utrolig tungt å ikke se barna sine like ofte lenger. Hver lille ting pappa gjør "feil" (småting som at han ikke ser om de er tørre i huden, ikke klipper neglene deres, kjøpte ny TV istedet for ulltøy til barna denne vinteren) tar jeg veldig tungt. Han er en bra pappa, men han mangler omsorgsgenet, og jeg plager meg selv med tanker om at jeg burde blitt der jeg var for barna mine.

Jeg har tidligere hatt et virkelig tøft liv, og har slitt mye med depresjoner og angstanfall. Rett før jeg flyttet var jeg klinisk deprimert og gikk med selvmordstanker, og etter flyttingen forverret det seg før jeg nå er på bedringens vei.

Jeg har tenkt mye på at min mentale tilstand har vært så dårlig at det er kun barna mine som har holdt liv i meg, og at uten dem var jeg på nippet til ta livet av meg. Jeg har vært så langt nede at jeg har drevet med selvskading, og tenker nå i ettertid at det er bedre at barna bor hos pappa og hans samboer (som venter deres første felles barn). Et barn er ingen støttekontakt.

Men omverdenen - spesielt hans familie - ser på meg som verdens mest egoistiske og ansvarsløse menneske, og det gjør så grusomt vondt. Jeg elsker barna mine over alt på jord, de fortjener en mamma som ikke bare eksisterer, men også lever et godt liv. Vi har det utrolig bra sammen når de er her. Men all denne hviskingen og tiskingen i krokene stikker i hjertet. Er jeg virkelig en dårlig mor?

Jeg vil gjerne høre hvilke tanker dere har om helgemammaer generelt, kanskje noen har noen trøstende ord å komme med?

[Ellevill]

Jeg synes vel at du er det motsatte av en dårlig mor når du tar et slikt valg for banras beste.

Rett deg i ryggen og overhør de som hvisker om deg.

[Leanne]

Jeg skjønner veldig godt at ting har vært tøft for deg, og at du valgte å flytte til et annet sted.

Synes det står respekt av valget ditt jeg.

Du flyttet fordi du trengte det, samtidig som du så at for barna var det faktisk best å bli boende i vante omgivelser med sine venner.

Er nok mange som kun ser sitt eget perspektiv og flytter med barna flere ganger fordi de har lyst til det selv. Uten at dette nødvendigvis er så bra for barna...

Jeg er selv blitt alenemor ganske nylig og begynner å kjenne hvor tøft det egentlig er.. Så om man sliter med psykiske problemer i tillegg vil det jo være enda tøffere.

Det er jo bedre at barna har det TOPP de gangene de er hos deg.

Er ikke nødvendigvis kvantitet som teller, men kvalitet

Og uansett hva du hadde gjort tror jeg nok eks svigers ville snakket stygt om deg. Hadde du flyttet bort med barna, langt fra faren ville dette også vært uhørt!

Lykke til

[Gjest Gjest]

Synes ikke du har noe å skamme deg over. Tvert imot. Husk at barna dine vokser opp og ser verden rundt seg, sin far, familie med voksne øyne en dag. Og da ser de både at du gjorde det som var best for dem, og at i sammenligning med de andre så greier du deg riktig så bra!

Fortsett å gjøre ditt beste for deg selv og barna dine. Slik du alltid har gjort. Og lukk ørene for smålige slarvkjerrigner. (Mannlige og sådan)

[Gjest Wolfmoon]

Enig med Ellevill, det står respekt av at du velger det du mener er best for barna dine og ikke setter egne følelser foran deres behov.

Synes ikke du skal bry deg om hva folk sier, du ser hva som er best for deg selv og barna dine!

[Gjest Gjest_P_*]

Nei, jeg kan ikke skjønne at du er en dårlig mor fordi du tenker på barnas beste. Om omverden har behov for å sette merkelapper på deg, sier det kanskje like mye om dem som om deg.

Hva sier barnas far? Hvis du fortsatt er usikker kan du jo spørre han om han er fornøyd med den ordningen dere har nå. Likedan kan du spørre barna om de har det bra.

Å klippe negler og smøre hud er ikke nødvendig for at barna skal ha det bra, men om du syns det blir for lenge mellom klippingene, kan du vel klippe når de er hos deg?

Hvis ungene ellers virker fornøyde, og sier at de har det bra som det er nå, syns jeg du skal stole på faren deres. De alenefedrene jeg kjenner gjør ikke ting sånn som jeg ville gjort det, men det gjør ikke nabofruen heller. Det blir bra folk av ungene likevel.

[Gjest TS]

Tusen takk for gode ord! Det hjelper faktisk utrolig mye...

Som gjest_P sier, så er de småtingene jeg ergrer meg over bare bagateller, og ikke noe jeg lager bråk over. Jeg veileder far forsiktig, så han ikke skal ta det som kritikk, det er viktig for meg at barna ser at vi to spiller på lag fremdeles. Neglene klippes annenhver helg.

Far synes nok det er mye arbeid, det var uendelig mye lettere for ham å ha meg rett rundt hjørnet, så han er ikke overbegeistret over situasjonen. Men han er fornøyd med livet sitt, og jeg med mitt, så samarbeidet fungerer veldig bra. Jeg har sett at vi har vært flinke i så måte, jeg har svelgt flokker med kameler for å komme dit vi er i dag.

[Kosteskaft]

Da vi ble skilt så hadde vi 50/50-deling. Siste året har barnet vært hos oss 100% fordi vi har flyttet langt vekk.

Til høsten blir jeg helge/besøks-mamma. Vi har fått jobb litt nærmere pappan, men fremdeles 4 timer unna.

Uvanlig er det ja at mamman blir helge-mamma, men i vårt tilfelle, og ditt, så er det det beste for barna.

Årsak hos oss: Barnet vil "hjem", pappan er en utmerket pappa, med uendelig mye mer tålmodighet enn jeg har. De kommuniserer mye bedre enn jeg og barnet.

At JEG synes pappan er surrete, litt for mye kamerat, litt for ustrukturert i fhrold til skolen, får så være. Og mulig dette går seg til når han har ansvaret 100% og ikke meg til å følge opp og minne på...

Endret 20. januar 2010 av Kosteskaft

[Gjest hare]

jeg vil jo si du er en god mor etter de forutsetningene som har vært.

hele innlegget ditt viser jo at du tenker på deres beste hele veien, ikke ditt eget.

det er som du sier: barn skal ikke være støttekontakter.

med mindre barna dine sier noe annet, så tror jeg de har det veldig fint slik som det er idag.

det er tungt for barn å vokse opp med foreldre som sliter, så jeg tror du har tatt en veldig god avgjørelse når de bor hos far ifht din helse.

den kan bedre seg, og de vil bli eldre. det er altså mange muligheter for å få enda mer kontakt med dem etterhvert.

jeg tror det kan være lurt å ta samtaler med barna avogtil ifht dette, og være litt ærlig ifht situasjonen: det er vanskelig for deg å bo i samme by, du har ikke alltid vært frisk, og du tror de har det best med å bo nær venner/skolekamerater - og at du selvfølgelig vil være med dem hele tiden - og at du er kjempeglad for all tiden dere har sammen.

tror det viktigste for barna er å vite at de er ønsket, selv om situasjonen ikke alltid er slik man helst vil.

det vil alltid være en som har hovedomsorgen når man ikke bor på samme sted, og hvorvidt dette er far eller mor har ingenting å si så lenge situasjonen fungerer for barna.

ganske mange barn der ute som sikkert merker at helge-foreldreren ikke er spesielt engasjert, og du er jo virkelig ikke en av dem:=)